hvordan har psygolog/psykriatrilege det?

[Gjest trooghåp]

tenkt mange ganger på....hvordan disse legene har det med seg selv?Selv om det er ett frivillig valgt yrke...så er de bare mennesker de også...hvordan klarer de å legge fra seg-all elendighet...når de går hjem?

Sikkert en herlig Følelse...når de har klart å hjelpe mennesker i nød...men allikevel! De kan da også ha sine problemer som alle andre.Beundringsverdig!

[Colette]

Det varierer vel sikkert. Tror du ikke?

Jeg var gift med en psykolog for noen år siden, og han klarte absolutt ikke å legge fra seg all elendigheten da han kom hjem. Hadde han hatt en deprimert pasient så følte han seg deprimert. Og ikke minst....hadde han hatt en pasient med angst, så var det angsten som preget han også.

Hans arbeid dominerte hele livet vårt,og han klarte sjelden å tenke på noe annet enn pasienter og jobb...Og han analyserte og stilte diagnoser på alle han møtte. Ganske slitsomt, både for han selv og oss som sto han nær :-(

[serenity777]

Jeg vil tro at psykiatere har det greit med seg selv.

Kan tenke mange andre legegrupper som møter en del mere faenskap. Tenk å være kreftlege for eksempel, å måtte gi folk beskjed om at de skal dø o.l.

Hadde jeg vært strukturert nok til å bli lege, ville jeg blitt nettopp psykiater. For der er det store muligheter å gjøre noe positivt.

Men kan tenke at man kan bli sliten av all negativiteten.

[Colette]

Jeg vil tro at psykiatere har det greit med seg selv.

Kan tenke mange andre legegrupper som møter en del mere faenskap. Tenk å være kreftlege for eksempel, å måtte gi folk beskjed om at de skal dø o.l.

Hadde jeg vært strukturert nok til å bli lege, ville jeg blitt nettopp psykiater. For der er det store muligheter å gjøre noe positivt.

Men kan tenke at man kan bli sliten av all negativiteten.

Ja, uansett hvordan man vrir og vrenger på det, så er det slitsomt å forholde seg til patologi. Jeg kunne aldri tenke meg et slikt arbeid. Aldri i verden...

Psykologer/psykiatere sliter dessuten ofte med at "jeg vet vel best selv hvordan jeg føler meg". I og med at det dreier seg om diagnoser som ikke kan "bevises" (ofte) gjennom undersøkelser/blodprøver osv. En vanlig lege har jo litt mer å slå i bordet med, for å si det sånn.

[Gjest Slik kanskje?]

Jeg har flere venner som er psykologer, og de skiller seg ikke nevneverdig fra de av mine venner som ikke er psykologer for å si det sånn. I det ligger det at de selvfølgelig erfarer livets ups and downs som oss andre, og er livet utfordrende en periode snakker de med noen av sine venner - psykologer eller ikke - om dét.

[Colette]

Jeg har flere venner som er psykologer, og de skiller seg ikke nevneverdig fra de av mine venner som ikke er psykologer for å si det sånn. I det ligger det at de selvfølgelig erfarer livets ups and downs som oss andre, og er livet utfordrende en periode snakker de med noen av sine venner - psykologer eller ikke - om dét.

Jeg kjenner psykologer som sliter, og som ikke sliter. Det er vel ikke tilfeldig at de velger det yrket de gjør, kanskje? Det er jo noe som heter "hjelp til selvhjelp".

[Gjest Slik kanskje?]

Jeg kjenner psykologer som sliter, og som ikke sliter. Det er vel ikke tilfeldig at de velger det yrket de gjør, kanskje? Det er jo noe som heter "hjelp til selvhjelp".

Det er sikkert mange som _tiltrekkes_ faget ut fra hjelp-til-selvhjelp- årsaker kanskje, men jeg tror likevel ikke at de som fullfører studiet og utøver faget skiller seg nevneverdig fra oss andre mht å slite.

Det jeg imidlertid ofte har lagt merke til, er at de er langt kjappere til å "psykologisere" hverdagshendelser, dvs problematisere og årsaksforklare "vanlige" reaksjoner og forløp både hos seg selv og andre i hht personenes personlighetsmønstre.

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Det er sikkert mange som _tiltrekkes_ faget ut fra hjelp-til-selvhjelp- årsaker kanskje, men jeg tror likevel ikke at de som fullfører studiet og utøver faget skiller seg nevneverdig fra oss andre mht å slite.

Det jeg imidlertid ofte har lagt merke til, er at de er langt kjappere til å "psykologisere" hverdagshendelser, dvs problematisere og årsaksforklare "vanlige" reaksjoner og forløp både hos seg selv og andre i hht personenes personlighetsmønstre.

Psykologiseringen er nok en stor fare. Men tror du de psykologiserer over seg selv også? Jeg trodde de så mer på "de andre", altså pasiente, og ikke seg selv.

"Det jeg imidlertid ofte har lagt merke til, er at de er langt kjappere til å "psykologisere" hverdagshendelser, dvs problematisere og årsaksforklare "vanlige" reaksjoner og forløp både hos seg selv og andre i hht personenes personlighetsmønstre"

[Colette]

Det er sikkert mange som _tiltrekkes_ faget ut fra hjelp-til-selvhjelp- årsaker kanskje, men jeg tror likevel ikke at de som fullfører studiet og utøver faget skiller seg nevneverdig fra oss andre mht å slite.

Det jeg imidlertid ofte har lagt merke til, er at de er langt kjappere til å "psykologisere" hverdagshendelser, dvs problematisere og årsaksforklare "vanlige" reaksjoner og forløp både hos seg selv og andre i hht personenes personlighetsmønstre.

Jeg er muligens litt forutinntatt- og kanskje på grensen til generaliserende (jeg kan ikke fordra generalisering) ut i fra mitt ekteskap med en psykog. Men dette er jo en veldig privat erfaring, som kanskje ikke hører hjemme i dette forumet. Men han slet - virkelig - og likte egentlig bare pasienter som han kunne identifisere seg med. Og jeg kunne aldri tenke meg meg å oppsøke hans fag-gruppe etter de erfaringene jeg hadde med han....

Ellers så er jeg så absolutt enig i at de skal analysere alle mulige hverdagslige hendelser, og at alt vi sier og gjør, ikke betyr akkurat det samme som det vi faktisk sier og gjør. Psykologer har jo mer den oppfatning at det meste av problemer kommer fra opplevelser vi har gjort, mens psykiatere tydeligvis mer heller til teorier om kjemi, som kan helbredes ved medisiner. Jeg vet ikke jeg, hvem som har rett :-)

[Gjest Slik kanskje?]

Jeg er muligens litt forutinntatt- og kanskje på grensen til generaliserende (jeg kan ikke fordra generalisering) ut i fra mitt ekteskap med en psykog. Men dette er jo en veldig privat erfaring, som kanskje ikke hører hjemme i dette forumet. Men han slet - virkelig - og likte egentlig bare pasienter som han kunne identifisere seg med. Og jeg kunne aldri tenke meg meg å oppsøke hans fag-gruppe etter de erfaringene jeg hadde med han....

Ellers så er jeg så absolutt enig i at de skal analysere alle mulige hverdagslige hendelser, og at alt vi sier og gjør, ikke betyr akkurat det samme som det vi faktisk sier og gjør. Psykologer har jo mer den oppfatning at det meste av problemer kommer fra opplevelser vi har gjort, mens psykiatere tydeligvis mer heller til teorier om kjemi, som kan helbredes ved medisiner. Jeg vet ikke jeg, hvem som har rett :-)

''Ellers så er jeg så absolutt enig i at de skal analysere alle mulige hverdagslige hendelser, og at alt vi sier og gjør, ikke betyr akkurat det samme som det vi faktisk sier og gjør.''

Selv ble jeg kjempeoverrasket da jeg fortalte et par av dem dette ved et tilfelle, og _de ble overrasket, hehe!

Men, det å dra eget fag inn i hverdagen som utgangspunkt for verdensoppfatning, fortolkning og samtaletema syns jeg generellt de som jobber med behandling/ tilrettelegging gjør langt oftere enn andre. Min erfaring er at psykologer ikke skiller seg fra spesialpedagoder, barnevernsarbeidere etc på dette området.

Skulle sett reaksjonen om en ingeniør eller kemiker styrte en samtale ut fra eget fag på den måten, nerde-alarmen ville gått med en gang, hehe...

[Gjest Slik kanskje?]

Psykologiseringen er nok en stor fare. Men tror du de psykologiserer over seg selv også? Jeg trodde de så mer på "de andre", altså pasiente, og ikke seg selv.

"Det jeg imidlertid ofte har lagt merke til, er at de er langt kjappere til å "psykologisere" hverdagshendelser, dvs problematisere og årsaksforklare "vanlige" reaksjoner og forløp både hos seg selv og andre i hht personenes personlighetsmønstre"

''Men tror du de psykologiserer over seg selv også? Jeg trodde de så mer på "de andre", altså pasiente, og ikke seg selv.''

De jeg kjenner gjør det, men vet ikke hvor representativt det er. Men de kan si sånn "jeg gjør jo alltid dette fordi jeg har opplevd bla-bla før ..." etc.

[Colette]

''Ellers så er jeg så absolutt enig i at de skal analysere alle mulige hverdagslige hendelser, og at alt vi sier og gjør, ikke betyr akkurat det samme som det vi faktisk sier og gjør.''

Selv ble jeg kjempeoverrasket da jeg fortalte et par av dem dette ved et tilfelle, og _de ble overrasket, hehe!

Men, det å dra eget fag inn i hverdagen som utgangspunkt for verdensoppfatning, fortolkning og samtaletema syns jeg generellt de som jobber med behandling/ tilrettelegging gjør langt oftere enn andre. Min erfaring er at psykologer ikke skiller seg fra spesialpedagoder, barnevernsarbeidere etc på dette området.

Skulle sett reaksjonen om en ingeniør eller kemiker styrte en samtale ut fra eget fag på den måten, nerde-alarmen ville gått med en gang, hehe...

He-he...Jeg er så utrolig enig med deg:-) Hva om alle yrkesgrupper skulle gjort det samme? :-) Det er noe med at folk som skal være eksperter på andres følelsesliv, dessverre ofte har en tendens til å misbruke sin kunnskap. Og det er utrolig slitsomt med denne analyseringen som dukker opp i alle sammenhenger. Det har dessverre ofte noe med makt å gjøre. Og jeg mener at psykologer oftere driver mer med dette enn psykiatere, som ofte baserer sine kunnskaper på andre fakta.

Men nå hører det med til historien at jeg også en gang kjente en psykiater, som var gift med en psykolog, og drev sin praksis deretter :-) Han nektet å ta i mot pasienter som ikke var helt fri for medisinering, da han mente at dette var helt uforenlig med psykoterapi. Han mente at pasientene måtte stille totalt uten forsvar, hvis de skulle ha noen som helst nytte av terapi.

[Gjest Slik kanskje?]

He-he...Jeg er så utrolig enig med deg:-) Hva om alle yrkesgrupper skulle gjort det samme? :-) Det er noe med at folk som skal være eksperter på andres følelsesliv, dessverre ofte har en tendens til å misbruke sin kunnskap. Og det er utrolig slitsomt med denne analyseringen som dukker opp i alle sammenhenger. Det har dessverre ofte noe med makt å gjøre. Og jeg mener at psykologer oftere driver mer med dette enn psykiatere, som ofte baserer sine kunnskaper på andre fakta.

Men nå hører det med til historien at jeg også en gang kjente en psykiater, som var gift med en psykolog, og drev sin praksis deretter :-) Han nektet å ta i mot pasienter som ikke var helt fri for medisinering, da han mente at dette var helt uforenlig med psykoterapi. Han mente at pasientene måtte stille totalt uten forsvar, hvis de skulle ha noen som helst nytte av terapi.

Dette kunne vi snakket lenge om merker jeg!

Det er flere ting som gjør dette skummelt! Du nevner makt som er en av dem. Jeg tror dessuten at behandlere sosialiseres sterkere inn fagrollen sin, glir mer i ett med den enn andre yrkesgrupper, og dermed ikke ser egne standpunkt utenfra like lett. Jeg tror de er så hellig overbeviste om egne konklusjoner at de ikke ofte nok stiller spørsmålstegn til sine fortolkninger, og det er virkelig skummelt.

Dette gjør jo andre yrkesgrupper også selvfølgelig, men uten de samme konsekvensene for andre og seg selv, sant!

[Colette]

Dette kunne vi snakket lenge om merker jeg!

Det er flere ting som gjør dette skummelt! Du nevner makt som er en av dem. Jeg tror dessuten at behandlere sosialiseres sterkere inn fagrollen sin, glir mer i ett med den enn andre yrkesgrupper, og dermed ikke ser egne standpunkt utenfra like lett. Jeg tror de er så hellig overbeviste om egne konklusjoner at de ikke ofte nok stiller spørsmålstegn til sine fortolkninger, og det er virkelig skummelt.

Dette gjør jo andre yrkesgrupper også selvfølgelig, men uten de samme konsekvensene for andre og seg selv, sant!

Ja, det merker jeg også :-) Tror vi kunne hatt mange artige diskusjoner. Men de egner seg kanskje ikke på forumet her. Ta gjerne kontakt på forum for "meldinger" hvis du vil snakke/diskutere mer :-)

[Gjest Slik kanskje?]

Ja, det merker jeg også :-) Tror vi kunne hatt mange artige diskusjoner. Men de egner seg kanskje ikke på forumet her. Ta gjerne kontakt på forum for "meldinger" hvis du vil snakke/diskutere mer :-)

Det har du helt rett i, ble sikkert nok her inne dette. På tur til køys nå, men vi tar den igjen senere ok? Eller noe annet også forsåvidt!

God natt!

[Colette]

Det har du helt rett i, ble sikkert nok her inne dette. På tur til køys nå, men vi tar den igjen senere ok? Eller noe annet også forsåvidt!

God natt!

Ja, det gjør vi :-) Jeg er også trøtt nå, og senga venter :-) Godnatt. Håper vi snakkes nærmere :-)

[Gjest trooghåp]

Det varierer vel sikkert. Tror du ikke?

Jeg var gift med en psykolog for noen år siden, og han klarte absolutt ikke å legge fra seg all elendigheten da han kom hjem. Hadde han hatt en deprimert pasient så følte han seg deprimert. Og ikke minst....hadde han hatt en pasient med angst, så var det angsten som preget han også.

Hans arbeid dominerte hele livet vårt,og han klarte sjelden å tenke på noe annet enn pasienter og jobb...Og han analyserte og stilte diagnoser på alle han møtte. Ganske slitsomt, både for han selv og oss som sto han nær :-(

Ja-de må ha en tøff jobb!!Det gjelder jo også andre grupper Leger..Sykepleiere...Ambulansepersonalet..Politiet..o.s.v.

Har hørt,de blir så hardbarket til slutt...at ingenting går inn på de.

Men,det tror jeg ikke noe på!!Tror nok mange..har vondt for å fordøye ..de triste tingene..og sliter selv.

takker for innleggene.

[Gjest trooghåp]

Jeg har flere venner som er psykologer, og de skiller seg ikke nevneverdig fra de av mine venner som ikke er psykologer for å si det sånn. I det ligger det at de selvfølgelig erfarer livets ups and downs som oss andre, og er livet utfordrende en periode snakker de med noen av sine venner - psykologer eller ikke - om dét.

Det tror jeg på!

Lurte litt på det...siden jeg er rasende flink til å gi råd og hjelpe andre så godt jeg kan...men fikser ikke mine egne problemer.

jeg har det fint!! takk

[Carwing]

De har det vel som alle andre???!!! Klart ikke alle "hjelpere" sliter. Hvordan hadde det sett ut i det psykiske helsevern da? Det er kanskje heller slik at andre blir veldig oppmerksomme på alt mulig rart når de er sammen med en psykolog eller psrykriatriker.

[cathlin]

De har det vel som alle andre???!!! Klart ikke alle "hjelpere" sliter. Hvordan hadde det sett ut i det psykiske helsevern da? Det er kanskje heller slik at andre blir veldig oppmerksomme på alt mulig rart når de er sammen med en psykolog eller psrykriatriker.

''når de er sammen med en psykolog eller psrykriatriker.''

Hm. Er du sint? Tror du vet hvordan psykiater skrives.