Bipolar/unipolar - anbefalt medisinering

[dvorak]

Får medikamentell behandling for depresjon, gikk nylig over til Cipralex 10 mg + 30 mg Remeron daglig fra Cipralex 10 mg + 20-30 mg Tolvon.

Jeg har lenge vært usikker på om jeg i mine ikke-depressive perioder kan ha en tendens til å bli hypoman, eller om jeg bare forsøker å ta igjen det tapte. Jeg kan i disse periodene oppleve mindre søvnbehov, økt virketrang og en noe urealistisk vurdering av hvor mye jeg kan ta på meg. Jeg fullfører alltid jobbprosjektene, men merker at etterhvert som jeg tappes for krefter, begynner jeg å sky sosiale sammenhenger. Som regel går jeg deretter rett i bunn. På 300 mg Efexor ble jeg antakeligvis hypoman.

Jeg har imidlertid flere nedturer enn oppturer. Veksler da mellom økt og ingen appetitt, har store problemer med innsovning, men økt søvnbehov, stor indre uro eller nummenhet, tankekjør, suicidale tanker og/eller planer (men tar meg sammen før jeg benytter meg av dem).

Jeg har aldri vært psykotisk.

1. Ut fra de symptomene jeg beskriver, kan det tenkes at jeg kan være bipolar II i stedet for å ha en tilbakevendende depressiv lidelse, og bør jeg eventuelt be om å bli utredet for dette? (Bipolar III er jeg vel muligens uansett etter medikamentfrembrakt hypomani?)

2. Er stemningsstabiliserende medisiner alltid å anbefale fremfor antidepressiva ved bipolar lidelse, eller vil behandlingen kunne være den samme som ved unipolar depresjon så lenge man er klar over risikoen for hypomani? Hva vil kunne ta knekken på de depressive periodene mest effektivt for en med bipolar lidelse: SS, AD eller en kombinasjon av de to?

[Gjest tubbel]

Det er ikke bare faren for hypomani/mani som gjør at antidepressiva aldri vil være et førstevalg ved bipolar lidelse, det er også det at det rett og slett ikke hjelper på depresjonen. Eller at det fører til rapid cycling. (svinger raskt)

Det kan hjelpe svært godt i begynnelsen, og hjelpe veldig raskt, før det helt avtar.

Eller en kan prøve antidepp på antidepp på antidepp og ingenting tar depresjonen (hos en uoppdaget bipolar...) men så vil lamictal fungere:)

vet ikke om alt jeg har skrevet er riktig, men det er slik jeg har forstått det.

Jeg kjenner igjen det du beskriver om søvn når du er deprimert, jeg har bipolar lidelse.

Store innsovingsvansker. Enormt søvnbehov.

Masse selvmordstanker. Kan ha stor indre uro/angst/smerte, eller så jeg mer lammet, tar utrolig lang tid å få kommet seg avgårde, kroppen kjennes blytung ut!! Og tanken er kjempetrege.

Eller omvendt, masse fæle tanker, og så mye indre uro at jeg ligger rister på meg og skriker og slår rundt meg i sengen min osv.

Anbefaler litium og lamictal masse, for nå har jeg det bra

[dvorak]

Det er ikke bare faren for hypomani/mani som gjør at antidepressiva aldri vil være et førstevalg ved bipolar lidelse, det er også det at det rett og slett ikke hjelper på depresjonen. Eller at det fører til rapid cycling. (svinger raskt)

Det kan hjelpe svært godt i begynnelsen, og hjelpe veldig raskt, før det helt avtar.

Eller en kan prøve antidepp på antidepp på antidepp og ingenting tar depresjonen (hos en uoppdaget bipolar...) men så vil lamictal fungere:)

vet ikke om alt jeg har skrevet er riktig, men det er slik jeg har forstått det.

Jeg kjenner igjen det du beskriver om søvn når du er deprimert, jeg har bipolar lidelse.

Store innsovingsvansker. Enormt søvnbehov.

Masse selvmordstanker. Kan ha stor indre uro/angst/smerte, eller så jeg mer lammet, tar utrolig lang tid å få kommet seg avgårde, kroppen kjennes blytung ut!! Og tanken er kjempetrege.

Eller omvendt, masse fæle tanker, og så mye indre uro at jeg ligger rister på meg og skriker og slår rundt meg i sengen min osv.

Anbefaler litium og lamictal masse, for nå har jeg det bra

Tusen takk for svar :-)

Jeg tenker at jeg i hvert fall ikke kan ha noe å tape på å bli utredet for evt. bipolar lidelse. Det er bare det at jeg så sjelden har muligheten til å treffe psykiater (han tar seg bare av medisinering), og dermed vil jeg helst ikke komme drassende med mulige diagnoser uten å ha ... realitetsorientert meg først.

Efexor er eneste AD som jeg har opplevd har tatt depresjonen, men da ble jeg altså enten hypoman eller i nærheten av det :-P

Har nå stått på AD siden midten av november, og opplever ingen effekt utover at jeg sover bedre, men det skyldes antakeligvis Tolvon/Remeron. Det er så lett å tolke tidligere reaksjoner i lys av nye idéer, men i perioden etter at jeg begynte med AD for første gang, opplevde jeg humørsvingninger som muligens kan minne om rapid cycling. Selv var jeg overbevist om at jeg hadde EUPF, men det stemmer ikke så godt med reaksjonsmønstrene mine ellers.

Godt å høre at SS har fungert for deg :-) Hva var forhistorien din før du fikk diagnosen bipolar? Hvordan gikk du fram for å bli utredet?

Igjen: Takk for svar :-)

[Gjest tubbel]

Tusen takk for svar :-)

Jeg tenker at jeg i hvert fall ikke kan ha noe å tape på å bli utredet for evt. bipolar lidelse. Det er bare det at jeg så sjelden har muligheten til å treffe psykiater (han tar seg bare av medisinering), og dermed vil jeg helst ikke komme drassende med mulige diagnoser uten å ha ... realitetsorientert meg først.

Efexor er eneste AD som jeg har opplevd har tatt depresjonen, men da ble jeg altså enten hypoman eller i nærheten av det :-P

Har nå stått på AD siden midten av november, og opplever ingen effekt utover at jeg sover bedre, men det skyldes antakeligvis Tolvon/Remeron. Det er så lett å tolke tidligere reaksjoner i lys av nye idéer, men i perioden etter at jeg begynte med AD for første gang, opplevde jeg humørsvingninger som muligens kan minne om rapid cycling. Selv var jeg overbevist om at jeg hadde EUPF, men det stemmer ikke så godt med reaksjonsmønstrene mine ellers.

Godt å høre at SS har fungert for deg :-) Hva var forhistorien din før du fikk diagnosen bipolar? Hvordan gikk du fram for å bli utredet?

Igjen: Takk for svar :-)

Hei, jeg vil absolutt anbefale deg å be om å bli utredet for bipolar lidelse, jeg tror det heter SCID-intervju. Jeg fikk diagnosen da jeg var lagt inn jeg, for jeg hadde depresjoner og hypo/manier da jeg var der og det ble observert. Det var fastlegen min og en sosionom som ville jeg skulle bli innlagt, for jeg var helt knekt da så de ble redde. Var helt greit for meg, for jeg hadde det så fælt, at jeg gjerne ville finne ut hva som var galt så jeg kunne få hjelp.

Jeg trodde ikke på at jeg hadde en sånn diagnose, er ikke så lett å innse, så da fikk jeg bli utredet på en poliklinikk og da var det sånn SCID-intervju.

Jeg trodde faktisk også at jeg hadde sånn emosjonelt ustabil før jeg fikk diagnose, jeg var skikkelig overbevist om det egentlig. Prøvde nesten matche kriteriene bare for å finne et svar for hva som feilet meg... Men tok feil der da gjorde jeg.

Jeg leste om det på nett fordi jeg var så fortvila over at jeg ikke visste hva som feilet meg, og kjente meg sånn igjen i det beskrivelsen, for det varvektlag t at man hadde det så vondt. Og det var det jeg følte at jeg hadde, vondt.

Det står jo ikke i diagnosekriteriene for depresjon at man føler psykisk smerte liksom, og det er vanskelig å diagnostisere seg selv, jeg klarte det iallfall ikke :-) Selv om jeg avogtil hadde tanken at jeg kunne ha bipolar lidelse, fordi mamma hadde det, men så sa en sosionom at jeg var helt annerledes enn henne for hun kunne ikke smile når hun var deprimert og det kunne jeg. hva betyr det, er jo like deprimert rett etterpå, fordi om noen sier noe morsomt...

Da jeg fikk disse spørsmålene under utredningene så ble de stilt på en slik måte at jeg klarte svare på en slik måte at utrederen så de passet kriterne.

Du har all grunn til å be om dette om en har tilbakevendene depresjoner, og antidepp ikke tar det.

jefg vil tro det aller beste rett og slett er scid-intervju. For helt i begynnelsen da jeg var innlagt så spurte legen sånn "har du noen ganger hatt mange prosjekter på gang, men ikke klart å fullføre dem?" jeg sier nei.. ordet prosjekter er ikke en gang et ord jeg bruker noe særlig og har forhold til... og da så ikke hun noe tegn på at jeg hadde bipolar lidelse, selv om jeg på en måte hadde en depresjon.. Bortsett fra da det snudde da jeg fikk prøve antidepp etter jeg spurte om å prøve det, ble hypoman med en gang og deprimert igjen bare noen dager etterpå .Slik fikk jeg diagnosen

men under SCID-intervju så stiller de mange flere og andre spørsmål:

"føler du at tankene raser rundt i hodet"

"prater du mye mere"

"sover du mindre" og mye mer jeg ikke husker.

det er ting jeg merker veldig mye når jeg har vært hypoman, ikke at jeg har masse prosjekter på gang.Fordi det er jo forskjellige måter å ha depresjoner og manier på.

Sånn i ettertid, og etter et kurs jeg var på for bipolare for å lære om bipolar lidelse for å holde seg frisk, så ser jeg jo kanskje at jeg har hatt prosjekter på gang også da, men ikke da jeg var så ung. men meldte meg på en haug med kurs i sommer, og skoler, og hadde plan om å både jobbe i barnehagen, samtidig som jeg skulle gå kveldsskole, og så ble jeg sliten og deppa og ville bare sove og ble ikke noe av kurs og skole, og det kostet meg over 8000 kr de kursene og skolen, selv om jeg bare gikk på ett av dem!

Men hadde ikke noe forhold til spm "mange prosjekter" liksom så ble ikke å svare ja på det... Pluss at jeg var ganske ung den gangen, 20 år tror jeg, så merket mest bare at jeg var jævlig hyper og taletrang og tanker som raste i hodet, og vaska og blamerte meg sosialt, brydde meg ikke om å gå på kurs i pedagogikk og språkkurs, slik som i sommer.

La mest merke til det fysiske/følelsesmessige, og når følelsene skifta raskt. og dermed kjente jeg meg sånn igjen i emosjonelt ustabil når jeg leste på internett. Det som har vært hypo/manier tidligere kjente jeg ikke igjen som hypomanier/manier fordi jeg følte meg jo helt normal og at jeg hadde det veldig bra. Da tenker IKKE en på, "oi nå er jeg mentalt syk" liksom (i ettertid ser en det-evt når en leser om det og litt aha- slik som til deg nå!!) Når det fører så mye positivt... effektivitet og enormt god følelse (og når tiden går og du blir eldre og dårligere, bare jævlig irritabel vekslende med å ha det hyperbra, men også depresjoner i perioder og vips så tror du jo at du har emosjonelt ustabil!! særlig om du har rapid cycle...

Håper du ber om utredning:-)

[Gjest tubbel]

Tusen takk for svar :-)

Jeg tenker at jeg i hvert fall ikke kan ha noe å tape på å bli utredet for evt. bipolar lidelse. Det er bare det at jeg så sjelden har muligheten til å treffe psykiater (han tar seg bare av medisinering), og dermed vil jeg helst ikke komme drassende med mulige diagnoser uten å ha ... realitetsorientert meg først.

Efexor er eneste AD som jeg har opplevd har tatt depresjonen, men da ble jeg altså enten hypoman eller i nærheten av det :-P

Har nå stått på AD siden midten av november, og opplever ingen effekt utover at jeg sover bedre, men det skyldes antakeligvis Tolvon/Remeron. Det er så lett å tolke tidligere reaksjoner i lys av nye idéer, men i perioden etter at jeg begynte med AD for første gang, opplevde jeg humørsvingninger som muligens kan minne om rapid cycling. Selv var jeg overbevist om at jeg hadde EUPF, men det stemmer ikke så godt med reaksjonsmønstrene mine ellers.

Godt å høre at SS har fungert for deg :-) Hva var forhistorien din før du fikk diagnosen bipolar? Hvordan gikk du fram for å bli utredet?

Igjen: Takk for svar :-)

at mitt innlegg under ble så langt. det var selvopptatt av meg.

Jeg tror også at selv om du skulle ha bipolar 3, kun bli hypoman av antidepp, så er du fortsatt innenfor det bipolare spekteret, og dermed sikkert vil ha nytte av stemningsstabiliserende

håper noen korrigerer meg om jeg tar helt feil...

[dvorak]

at mitt innlegg under ble så langt. det var selvopptatt av meg.

Jeg tror også at selv om du skulle ha bipolar 3, kun bli hypoman av antidepp, så er du fortsatt innenfor det bipolare spekteret, og dermed sikkert vil ha nytte av stemningsstabiliserende

håper noen korrigerer meg om jeg tar helt feil...

Hei igjen - absolutt ingenting å beklage, jeg ble bare glad for å få et så langt og utfyllende svar. Men jeg kjenner igjen behovet for å beklage de gangene jeg føler jeg har blitt litt ivrig. Kanskje fordi jeg ikke vet helt når jeg er normalt ivrig og når jeg er overivrig.

Men svaret ditt var veldig fint, godt å se at det går an å få det bedre enn du hadde det :-)

[dvorak]

Hei, jeg vil absolutt anbefale deg å be om å bli utredet for bipolar lidelse, jeg tror det heter SCID-intervju. Jeg fikk diagnosen da jeg var lagt inn jeg, for jeg hadde depresjoner og hypo/manier da jeg var der og det ble observert. Det var fastlegen min og en sosionom som ville jeg skulle bli innlagt, for jeg var helt knekt da så de ble redde. Var helt greit for meg, for jeg hadde det så fælt, at jeg gjerne ville finne ut hva som var galt så jeg kunne få hjelp.

Jeg trodde ikke på at jeg hadde en sånn diagnose, er ikke så lett å innse, så da fikk jeg bli utredet på en poliklinikk og da var det sånn SCID-intervju.

Jeg trodde faktisk også at jeg hadde sånn emosjonelt ustabil før jeg fikk diagnose, jeg var skikkelig overbevist om det egentlig. Prøvde nesten matche kriteriene bare for å finne et svar for hva som feilet meg... Men tok feil der da gjorde jeg.

Jeg leste om det på nett fordi jeg var så fortvila over at jeg ikke visste hva som feilet meg, og kjente meg sånn igjen i det beskrivelsen, for det varvektlag t at man hadde det så vondt. Og det var det jeg følte at jeg hadde, vondt.

Det står jo ikke i diagnosekriteriene for depresjon at man føler psykisk smerte liksom, og det er vanskelig å diagnostisere seg selv, jeg klarte det iallfall ikke :-) Selv om jeg avogtil hadde tanken at jeg kunne ha bipolar lidelse, fordi mamma hadde det, men så sa en sosionom at jeg var helt annerledes enn henne for hun kunne ikke smile når hun var deprimert og det kunne jeg. hva betyr det, er jo like deprimert rett etterpå, fordi om noen sier noe morsomt...

Da jeg fikk disse spørsmålene under utredningene så ble de stilt på en slik måte at jeg klarte svare på en slik måte at utrederen så de passet kriterne.

Du har all grunn til å be om dette om en har tilbakevendene depresjoner, og antidepp ikke tar det.

jefg vil tro det aller beste rett og slett er scid-intervju. For helt i begynnelsen da jeg var innlagt så spurte legen sånn "har du noen ganger hatt mange prosjekter på gang, men ikke klart å fullføre dem?" jeg sier nei.. ordet prosjekter er ikke en gang et ord jeg bruker noe særlig og har forhold til... og da så ikke hun noe tegn på at jeg hadde bipolar lidelse, selv om jeg på en måte hadde en depresjon.. Bortsett fra da det snudde da jeg fikk prøve antidepp etter jeg spurte om å prøve det, ble hypoman med en gang og deprimert igjen bare noen dager etterpå .Slik fikk jeg diagnosen

men under SCID-intervju så stiller de mange flere og andre spørsmål:

"føler du at tankene raser rundt i hodet"

"prater du mye mere"

"sover du mindre" og mye mer jeg ikke husker.

det er ting jeg merker veldig mye når jeg har vært hypoman, ikke at jeg har masse prosjekter på gang.Fordi det er jo forskjellige måter å ha depresjoner og manier på.

Sånn i ettertid, og etter et kurs jeg var på for bipolare for å lære om bipolar lidelse for å holde seg frisk, så ser jeg jo kanskje at jeg har hatt prosjekter på gang også da, men ikke da jeg var så ung. men meldte meg på en haug med kurs i sommer, og skoler, og hadde plan om å både jobbe i barnehagen, samtidig som jeg skulle gå kveldsskole, og så ble jeg sliten og deppa og ville bare sove og ble ikke noe av kurs og skole, og det kostet meg over 8000 kr de kursene og skolen, selv om jeg bare gikk på ett av dem!

Men hadde ikke noe forhold til spm "mange prosjekter" liksom så ble ikke å svare ja på det... Pluss at jeg var ganske ung den gangen, 20 år tror jeg, så merket mest bare at jeg var jævlig hyper og taletrang og tanker som raste i hodet, og vaska og blamerte meg sosialt, brydde meg ikke om å gå på kurs i pedagogikk og språkkurs, slik som i sommer.

La mest merke til det fysiske/følelsesmessige, og når følelsene skifta raskt. og dermed kjente jeg meg sånn igjen i emosjonelt ustabil når jeg leste på internett. Det som har vært hypo/manier tidligere kjente jeg ikke igjen som hypomanier/manier fordi jeg følte meg jo helt normal og at jeg hadde det veldig bra. Da tenker IKKE en på, "oi nå er jeg mentalt syk" liksom (i ettertid ser en det-evt når en leser om det og litt aha- slik som til deg nå!!) Når det fører så mye positivt... effektivitet og enormt god følelse (og når tiden går og du blir eldre og dårligere, bare jævlig irritabel vekslende med å ha det hyperbra, men også depresjoner i perioder og vips så tror du jo at du har emosjonelt ustabil!! særlig om du har rapid cycle...

Håper du ber om utredning:-)

Tusen takk for svar :-)

Kjenner meg igjen i veldig mye av det du beskriver; mange prosjekter, overivrig sosialt med etterfølgende skamfølelse, tanker på høygir. Men samtidig vil jeg så gjerne at den arbeidskapasiteten jeg har når jeg er "oppe" skal være mitt normale funksjonsnivå, trives slettes ikke med å sulle rundt sånn som jeg gjør når jeg er deprimert.

Tror i hvert fall jeg skal be om en utredning!