Hva prater dere med psykologen om?

[Miles]

Jeg går hos en psykolog nå. Jeg startet med livshistorien min: "jaja, jeg får vel fortelle om hvorfor jeg er her", sa jeg, deretter: "blablabla". Jeg har kun snakket kronologisk om livshistorien min. Dette er ikke noe jeg egentlig interesserer meg for, likevel om det helt klart er ting i fortiden min som har gjort meg deprimert og isolert. jeg vil egentlig prate om ting som skjedde for et par måneder siden, men det er liksom ikke så dramatisk.

Hva er det vanlig å prate med psykologen om?

Jeg føler jeg liksom må rettferdiggjøre at jeg i hele tatt er der, er det vanlig?

[Gjest Jente31]

Hadde jeg vært deg, ville jeg sagt det du forteller her, til psykologen.. at du vil videre.

[Gjest fnugget]

Det kan være så mangt det egentlig. Umulig å fortelle i korte trekk. Men det går mye i automatiske skjemaer/leveregler og hvordan jeg fortolker de og meg selv i forhold til verden generelt.

[Gjest fnugget]

Støtter det Jente31 sier; det lønner seg veldig å være ærlig hos behandler. Fortell hva du føler, det kan være en interessant ting å ta tak i for deg?

[rose23]

Jeg har gått til psykolog i over to år, og prater som regel om det som ligger på hjertet mitt der og da. Men ofte blir vi også sittendes å utveksle fagkunnskap om alt fra geografi, bjørner, dyr, musikk, kjente professorer og gudene vet hva. Vi prater mer om her og nå-tiden enn livshistorien min. I begynnelsen ønsker vel psykologen å danne seg et bilde...men snakk om det som plager deg, ellers er det nesten ikke vits å gå dit. Å tro meg, psykologer tåler å høre alt! Skal mye til å sjokkere dem.