Psykiske lidelser og jobb/arbeid

[Gjest Jente31]

Dette handlet ikke bare om psykisk syke. Det handlet om alle syke.

Kan jeg spørre hva du/dere (leger) tenker om oss som er delvis arbeidsfør/sykemeldte ?

Jeg har vært delvis sykemeldt en stund - begynte å jobbe i sommer etter råd fra deg - selv om jeg var langt nede, psykisk og fysisk utmattet.

Men det er jeg glad for. Det var hardt å begynne, men.. Jeg tror jobben er en viktig årsak til at jeg sakte men sikkert er i ferd med å komme meg på beina igjen.

Jeg kan ha en skikkelig dårlig dag før jeg drar på jobb, og det er av og til fristende å legge seg under dyna. Men når jeg først har kommet meg dit, og dagen er ferdig, er alt totalt snudd på hodet.

Jeg vet ikke om jeg vil klare å jobbe 100 % stilling mer. Men det er mitt høyeste ønske at jeg skal klare det, for de dagene jeg ikke er på jobb, har jeg det mindre bra med meg selv.

Men - dette er meg da..

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Kan jeg spørre hva du/dere (leger) tenker om oss som er delvis arbeidsfør/sykemeldte ?

Jeg har vært delvis sykemeldt en stund - begynte å jobbe i sommer etter råd fra deg - selv om jeg var langt nede, psykisk og fysisk utmattet.

Men det er jeg glad for. Det var hardt å begynne, men.. Jeg tror jobben er en viktig årsak til at jeg sakte men sikkert er i ferd med å komme meg på beina igjen.

Jeg kan ha en skikkelig dårlig dag før jeg drar på jobb, og det er av og til fristende å legge seg under dyna. Men når jeg først har kommet meg dit, og dagen er ferdig, er alt totalt snudd på hodet.

Jeg vet ikke om jeg vil klare å jobbe 100 % stilling mer. Men det er mitt høyeste ønske at jeg skal klare det, for de dagene jeg ikke er på jobb, har jeg det mindre bra med meg selv.

Men - dette er meg da..

Dessverre har svært mange vært så uheldige med starten av livet at de aldri vil kunne være i full jobb over tid. Heldigvis vil de fleste av disse kunne være i redusert jobb om en finner den riktige jobben, denne legges til rette og personen selv er motivert for å gjøre den.

Med motivert for mener jeg en aksept og villighet til å ta på seg et ubehag for å nå et mål, samt at dette er til stede over lengre tid.

[Gjest Jente31]

Dessverre har svært mange vært så uheldige med starten av livet at de aldri vil kunne være i full jobb over tid. Heldigvis vil de fleste av disse kunne være i redusert jobb om en finner den riktige jobben, denne legges til rette og personen selv er motivert for å gjøre den.

Med motivert for mener jeg en aksept og villighet til å ta på seg et ubehag for å nå et mål, samt at dette er til stede over lengre tid.

Ok, tusen takk for svar.

[Gjest Jente31]

Dessverre har svært mange vært så uheldige med starten av livet at de aldri vil kunne være i full jobb over tid. Heldigvis vil de fleste av disse kunne være i redusert jobb om en finner den riktige jobben, denne legges til rette og personen selv er motivert for å gjøre den.

Med motivert for mener jeg en aksept og villighet til å ta på seg et ubehag for å nå et mål, samt at dette er til stede over lengre tid.

Vil bare tilføye at de dårlige dagene, når jeg har mest lyst til å legge meg under dyna, har jeg tenkt på de erfaringene jeg har gjort meg med ved å likevel "presse" meg til å gå på jobb den dagen: at det blir bedre når jeg har kommet meg dit og fått tankene over på noe annet. Resten av dagen har da vært bra. Anbefales :-)

[Gjest velibi]

Jeg har sjekket litt med kolleger i ulike spesuialiteter og allmennmedisin om deres syn.

Stort sett er dette som følger: De mener at minst 30%, kanskje 50% av de som er utenfor arbeidslivet kunne greid minst 50% jobb om holdningen hadde vært på plass. Dvs at det ikke er sykdommen i seg selv som gjør at de ikke er i arbeid.

"Stort sett er dette som følger: De mener at minst 30%, kanskje 50% av de som er utenfor arbeidslivet kunne greid minst 50% jobb om holdningen hadde vært på plass. Dvs at det ikke er sykdommen i seg selv som gjør at de ikke er i arbeid."

Ser du svarer en under her at du snakker om alle uføre/sykemeldte, og ikke bare psykisk syke som vel var det opprinnelige temaet her. Tallene for PSYKISK SYKE vil dermed være langt mindre enn det totale prosenttallet du kommer med her.

Selv om disse tallene skulle være riktig for PSYKISK SYKE (noe de ikker er, i og med at dette er totalt for uføre, og tallene for psyksisk syke dermed vil være betydelig mindre), er disse uansett i strid med din egen, tidligere uttalelse:

"Sykemelding/uføretrygd er etter min mening oftere et spørsmål om holdning enn om sykdom."

"Oftere" skulle uansett ifølge enkel hoderegning bli mer enn 50%, ikke 30% eller "kanskje" 50%.

En siste ting: Er det gjort seriøse undersøkelser på disse "totaltallene" (alle uføre - ikke bare psyksisk sykdom), eller er det noe de bare "mener"?

[Gjest papez]

Det er ingen forutsetning for å arbeide at en skal være helt frisk.

Jeg kjenner mange som arbeider meget hardt og effektivt tross mye sykdom både psykisk og fysisk.

Sykemelding/uføretrygd er etter min mening oftere et spørsmål om holdning enn om sykdom.

''Sykemelding/uføretrygd er etter min mening oftere et spørsmål om holdning enn om sykdom.''

Synes kanskje du,-NHD var litt uheldig med kommentaren din her, men mitt innlegg som jeg nettopp skrev, vil vel bare bekrefte dine tanker og meninger ;-)

Selv tror/mener jeg det ikke _bare_ handler om en pasients holdning. Tror også leger, arbeidsplasser og manglende tilrettelegging/ressurser må ta en del av "skylda"...

Kanskje oppmuntringskurs hadde vært noe? ;-)

[Gjest Mohikaneren]

"Rett og slett blitt psykere av å ha vært lenge i "systemet"."

Jeg undertegner her. Det er hardt å være aktiv, og det koster. Men så tenker jeg; jeg har levd bare noen år av livet mitt og det kan bli bedre. Hvis jeg bare holder ut.

Det koster å være i arbeid/utdanning, og det trigger vanskelige ting nettopp å være aktiv.

Likevel tror jeg det er det beste på sikt. Så selv om jeg ikke skjønner hvordan jeg skal klare det, og føler jeg bare "henger på", så vil sannsynligvis livet mitt se bedre ut om ti år om jeg er i aktivitet og det er hardt, enn om jeg "kaster inn håndkleet".

Ingen skal si at jeg ikke sliter nok. For jeg sliter jeg også. Men jeg velger å ikke gi meg. Når jeg var psykotisk kunne jeg ikke være aktiv, men selv da passet jeg på å ikke "miste" plassen min. Det vil si at jeg gikk på det jeg måtte gå på...Det var grusomt, men jeg gjorde det. Så tok det 4 uker hvor jeg var "ute" pga psykose, men så snart jeg kunne var jeg tilbake igjen.

Det er ulike terapeuter, og ulikt syn. Gikk til en som så meg som "syk" og jeg skulle ikke jobbe mer enn to dager i uken. Det var helt feil for meg, men så har jeg forsøkt det også... Denne jeg har nå pusher meg til å klare det. Egentlig er jeg glad for det, jeg blir behandlet som en som kan fremfor en som ikke kan.

Selv om jeg sliter hardt, ville jeg ikke gjort det andre alternativet som faktisk er fryktelig fristende ofte. For det gir meg ingen god fremtid.

[bibben]

Enig med deg.... Jeg reagerte også sterkt på den uttalelsen. Kjenner meg ikke igjen i den

Takk for enigheten BipolarII. Jeg ble også opprørt over denne uttalelsen.

For noen dager siden måtte jeg kaste inn håndkle på en jobb der de ville betale meg 420.000 i året.

Jeg klarte meg to dager i jobben innen det raste sammen for meg.

Etter et lengre utdanningsløp har jeg hatt én ting for øyet, å det var å komme ut i jobb. Jeg har IKKE ønsket å ligge på latsiden, ei heller å snylte på samfunnsgodene.

Jeg er SÅ lei meg og trist akkurat nå, og klarer ikke å forsone meg med det at jeg må uføretrygdes. Det er som en uvirkelig og vond drøm.

Psykiaterens og andre faglige autoriteter er samstemte i sin anbefaling. De mener at jeg bør uføretrygdes.

Det virker helt meningsløst. Jeg trenger virkelig til å få et positivt innhold i mine dager, og akkurat nå føler jeg meg usikker, desperat og i villrede.

Vel, dette var bare en liten klagesang fra meg.

[Gjest Mohikaneren]

Takk for enigheten BipolarII. Jeg ble også opprørt over denne uttalelsen.

For noen dager siden måtte jeg kaste inn håndkle på en jobb der de ville betale meg 420.000 i året.

Jeg klarte meg to dager i jobben innen det raste sammen for meg.

Etter et lengre utdanningsløp har jeg hatt én ting for øyet, å det var å komme ut i jobb. Jeg har IKKE ønsket å ligge på latsiden, ei heller å snylte på samfunnsgodene.

Jeg er SÅ lei meg og trist akkurat nå, og klarer ikke å forsone meg med det at jeg må uføretrygdes. Det er som en uvirkelig og vond drøm.

Psykiaterens og andre faglige autoriteter er samstemte i sin anbefaling. De mener at jeg bør uføretrygdes.

Det virker helt meningsløst. Jeg trenger virkelig til å få et positivt innhold i mine dager, og akkurat nå føler jeg meg usikker, desperat og i villrede.

Vel, dette var bare en liten klagesang fra meg.

Jeg synes ikke du klager. Det er fryktelig trist når det går sånn, og når du så veldig vil klare det.

Jeg tror det er viktig å klare å skille enkeltpersoner, som deg selv, fra det nhd snakker om som er en "tendens" og gruppen generellt. Om det han sier er riktig eller ikke, har jeg ingen ide om....

Synes det er fryktelig trist at du så tydelig ønsker å være i jobb, men at "hodet" ikke lar deg klare det.

Det kan likevel endre seg, og det er noe med å beholde håpet om at det kan gå, en dag.......Og noe med å gjøre det beste ut av det.

Sender deg mange gode tanker.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Takk for enigheten BipolarII. Jeg ble også opprørt over denne uttalelsen.

For noen dager siden måtte jeg kaste inn håndkle på en jobb der de ville betale meg 420.000 i året.

Jeg klarte meg to dager i jobben innen det raste sammen for meg.

Etter et lengre utdanningsløp har jeg hatt én ting for øyet, å det var å komme ut i jobb. Jeg har IKKE ønsket å ligge på latsiden, ei heller å snylte på samfunnsgodene.

Jeg er SÅ lei meg og trist akkurat nå, og klarer ikke å forsone meg med det at jeg må uføretrygdes. Det er som en uvirkelig og vond drøm.

Psykiaterens og andre faglige autoriteter er samstemte i sin anbefaling. De mener at jeg bør uføretrygdes.

Det virker helt meningsløst. Jeg trenger virkelig til å få et positivt innhold i mine dager, og akkurat nå føler jeg meg usikker, desperat og i villrede.

Vel, dette var bare en liten klagesang fra meg.

Finnes det ingen mulighet for å begynne svært forsiktig og trappe opp etter hvert?

[Gjest litas]

Vedr. kroniske psykoselidelser.

For disse har jeg 100% forståelse for sykemelding/uførhet.

De utgjør forøvrig en meget liten andel av de ikke-yrkesaktive.

Jeg har en venn som har schisofreni, samt paranoid. Jeg synes det er en stor ulykke at han får lov til å sitte hjemme hver eneste dag. Hvordan kan man forvente at en så syk person, skal bli frisk av å sitte hjemme og glo i veggen. Enhver frisk person hadde jo blitt syk av det samme. Det burde være motivert eller i siste innstans tvang for at man må komme seg ut litt.

[bibben]

Jeg synes ikke du klager. Det er fryktelig trist når det går sånn, og når du så veldig vil klare det.

Jeg tror det er viktig å klare å skille enkeltpersoner, som deg selv, fra det nhd snakker om som er en "tendens" og gruppen generellt. Om det han sier er riktig eller ikke, har jeg ingen ide om....

Synes det er fryktelig trist at du så tydelig ønsker å være i jobb, men at "hodet" ikke lar deg klare det.

Det kan likevel endre seg, og det er noe med å beholde håpet om at det kan gå, en dag.......Og noe med å gjøre det beste ut av det.

Sender deg mange gode tanker.

Hei, og takk for hyggelig hilsen fra deg )

Jeg leste innlegget ditt etter at jeg sendte min avgårde, og jeg ble veldig optimistisk av å lese det du skrev!

Jeg tenker også at det er viktig å se på seg selv med så friske "briller" som mulig. Jeg har da også tenkt å prøve meg utpå snart igjen. Kanskje med litt tilretteleggelse og forsøke å spille med åpne kort ovenfor en potensiell arbeidsgiver. Det er ikke akkurat min sterkeste side fordi jeg regelrett skammer meg for den lidelsen jeg har. Tidvis tror jeg ikke selv det er virkelighet at det er slik.

Alt dette er veldig nytt for meg nå fordi jeg nettopp har blitt ferdig med studier, og nå nylig har gått på trynet. Men jeg har i alle fall fått bekreftet at min bakgrunn er ønsket der ute i arbeidslivet. Det er alltids noe.

Men jeg er forbannet lei meg fordi jeg ikke fikser det jeg ønsker, det må jeg innrømme. Og jeg er full av fordommer både til andre psykiatriske pasienter (som meg selv) og alt som heter dagsentra. Dette er kanskje ikke det beste utgangspunktet, og jeg trenger nok å gå noen runder før jeg tør å nærme meg noe i den retning.

Jeg føler så mye skyld og skam i forhold til denne lidelsen, og jeg synes det er som en umulighet å "oute" meg ovenfor familie og venner. Heldigvis har jeg enkelte svært gode støttespillere som betyr enormt mye for meg, så jeg er ikke helt alene )

Jeg lurer på hva andre gjør på dagtid når de ikke er på jobb. Jeg er svært sosialt anlagt, og hater å være for meg selv.

Alle gode forslag mottas med takk!

Takk igjen for dine inpirerende synspunkter på det å slite med en psykoselidelse )

[bibben]

Finnes det ingen mulighet for å begynne svært forsiktig og trappe opp etter hvert?

Jo, jeg håper inderlig at det finnes slike muligheter. Motivasjonen og innsatsviljen er i alle fall på min side.

Jeg håper at kanskje min behandler eller noen hjelpsomme sjeler fra NAV (?) kan bistå meg med en slags opptrapping.

Dessverre er ikke Vilje Viser Vei etablert i min bydel.

Jeg er ellers nettopp blitt tipset om Fontenehuset. Der er det ventetid til 30 april for å komme på omvisning. Jeg har jo lyst til å holde på med noe meningsfult frem til det, og føler nå at jeg henger i løse luften.

Jeg har imidlertid tenkt å komme i bedre form, så det er da alltids noe. Håper det gir litt mere selvtillit.

[Gjest Mohikaneren]

Hei, og takk for hyggelig hilsen fra deg )

Jeg leste innlegget ditt etter at jeg sendte min avgårde, og jeg ble veldig optimistisk av å lese det du skrev!

Jeg tenker også at det er viktig å se på seg selv med så friske "briller" som mulig. Jeg har da også tenkt å prøve meg utpå snart igjen. Kanskje med litt tilretteleggelse og forsøke å spille med åpne kort ovenfor en potensiell arbeidsgiver. Det er ikke akkurat min sterkeste side fordi jeg regelrett skammer meg for den lidelsen jeg har. Tidvis tror jeg ikke selv det er virkelighet at det er slik.

Alt dette er veldig nytt for meg nå fordi jeg nettopp har blitt ferdig med studier, og nå nylig har gått på trynet. Men jeg har i alle fall fått bekreftet at min bakgrunn er ønsket der ute i arbeidslivet. Det er alltids noe.

Men jeg er forbannet lei meg fordi jeg ikke fikser det jeg ønsker, det må jeg innrømme. Og jeg er full av fordommer både til andre psykiatriske pasienter (som meg selv) og alt som heter dagsentra. Dette er kanskje ikke det beste utgangspunktet, og jeg trenger nok å gå noen runder før jeg tør å nærme meg noe i den retning.

Jeg føler så mye skyld og skam i forhold til denne lidelsen, og jeg synes det er som en umulighet å "oute" meg ovenfor familie og venner. Heldigvis har jeg enkelte svært gode støttespillere som betyr enormt mye for meg, så jeg er ikke helt alene )

Jeg lurer på hva andre gjør på dagtid når de ikke er på jobb. Jeg er svært sosialt anlagt, og hater å være for meg selv.

Alle gode forslag mottas med takk!

Takk igjen for dine inpirerende synspunkter på det å slite med en psykoselidelse )

Jeg skjønner godt at du er lei deg, for det er faktisk innmari trist at det ikke gikk som du ønsket.

Jeg tror man må finne ting å gjøre som passer for en selv. Det er jo mange steder man kan finne på aktiviteter som kan være litt spennende, sånn for en periode :-) Trening er jo også en fin ting. Da jeg ikke gjorde noe i et halvt års tid fikk jeg lånt meg en hund, og vi gikk flere mil, det sysselsatte meg, og var givende :-)

Det er jo fint at du har en god utdannelse, selv om du ikke får brukt den akkurat nå. Senere kanskje?

Håper du får ei ok helg.

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Jeg har sjekket litt med kolleger i ulike spesuialiteter og allmennmedisin om deres syn.

Stort sett er dette som følger: De mener at minst 30%, kanskje 50% av de som er utenfor arbeidslivet kunne greid minst 50% jobb om holdningen hadde vært på plass. Dvs at det ikke er sykdommen i seg selv som gjør at de ikke er i arbeid.

Om slik stigmatisering fortsetter, så er det vel snart ingen arbeidsgivere som ønsker å ansette en som har vært i NAV-systemet? For da er det jo, basert på dine og kollegers oppfatninger, halvparten av disse og minimum 1/3, som har mottatt ytelse ikke grunnet sykdom i seg selv, men av mangel på holdning. Hvem vil vel ha en arbeidstaker når de får høre slikt? Når selv en fagperson i psykiatri sier slikt på et offentlig fora, er det med på å formidle en sterk: Vær varsom med å ansette noen som har mottatt en trygdeytelse. Det er noe feil med moralen deres!

Det hele blir da kun en negativ spiral...

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Jeg har ikke vanskelig for å innse at mange har en negativ holdning til å arbeide.

Det som provoserer meg er vel NHDs generaliseringer. Og også det at han generaliserer på et grunnlag som man kan kalle erfaringsbasert. Det hadde vært bedre om han kom med noen "fakta" som du kaller det. Eller forskningsbasert.

Det kan hende at erfaringene stemmer overens med fakta. Og at det er sånn at opp til 50% av pasientene har en dårlig holdning.

Men nettopp derfor synes jeg at NHD som fagperson, offentlig sådan ikke bør generalisere, da dette kan føre til at pasienter kommer ut i det dårlig lys; som feks media. Det befester den felles generelle meningen at mennesker som er uføretrygdet er det pga de ikke gidder å jobbe.

Nesten som å høre Bjarne Håkon Hansen det: "Folk må stå opp på morran".

"Og også det at han generaliserer på et grunnlag som man kan kalle erfaringsbasert. Det hadde vært bedre om han kom med noen "fakta" som du kaller det. Eller forskningsbasert. "

Enig! Denne erfaringsbaserte påstanden hans er et sterkt paradoks i forhold til NHD ellers som sier det han forholder seg til kun er forskningsbasert viten.

[Gjest BipolarII...jeg visst]

http://www.fhi.no/eway/default.aspx?pid=233&trg=MainLeft_5565&MainArea_5661=5565:0:15,3261:1:0:0:::0:0&MainLeft_5565=5544:61105::1:5567:12:::0:0

I denne artikkelen står det at det altså dreier seg mye om holdninger og selvopplevde funksjonsnedsettelse.

Men er det ikke slik at det alltiv være en del mennesker som faller utenfor det gode selskap.Som ikke vil arbeide av ulike årsaker.Kan være en kombinasjon av sosiale problemer , psykdom ,holdninger,samfunnets fordommer etc.I Norge har vi en generøs velferdsstat som fanger opp disse.Er ikke det bra. I fattigere lang ville de kanskje bare gått til grunne på gate etc.

Jeg tenker at det at såpass mange er ute av arbeidslivet er et symptom på vår velstand og problematiske samfunnsutvikling?. Ikke at det dreier seg så mye om den enkeltes holdninger.

Om du leser litt lenger ned i artikkelen sier forskerne dette.

"Årsaken til at den enkeltes opplevelse av arbeidsevne er avgjørende for uføretrygd, er ikke nødvendigvis helsen eller holdningene til den enkelte, men at kravene i arbeidslivet har endret seg mener forskerteamet. - Arbeidslivet har endret seg i Norge. Uføretrygdesystemet vårt er organisert etter det arbeidslivet vi hadde da loven ble innført. Tidligere hadde fysiske faktorer og mangler større betydning for arbeidsevnen enn i dagens arbeidsliv. I dag er den psykologiske evnen til å yte på jobben blitt mye viktigere, mener Mykletun. Det stilles større krav til evnen til omstilling og effektivitet enn før, og det er nok noe av det vi ser i denne undersøkelsen, sier han."

og

"Ifølge Rikstrygdeverket er mentale lidelser årsak til 30 % av uføretrygdene i Norge. Tidligere i år publiserte Arnstein Mykletun og hans forskerteam andre resultater fra undersøkelsen der de mener at Rikstrygdeverkets tall er et underestimat (...) De sentrale spørsmålene blir derfor hvorvidt det eksisterer et underutnyttet potensial for forebygging av uføretrygding gjennom å bedre diagnostisering og behandling av mentale lidelser i allmennpraksis, eventuelt også hvordan dette kan realiseres. Nye løsninger på disse utfordringene blir nå debattert i Storbritannia, bl.a. med forslag om utdanning av et større antall behandlere som kan bedre tilgjengeligheten av kunnskapsbaserte psykologiske intervensjoner."

[Gjest fnugget]

"Og også det at han generaliserer på et grunnlag som man kan kalle erfaringsbasert. Det hadde vært bedre om han kom med noen "fakta" som du kaller det. Eller forskningsbasert. "

Enig! Denne erfaringsbaserte påstanden hans er et sterkt paradoks i forhold til NHD ellers som sier det han forholder seg til kun er forskningsbasert viten.

Ja det er jo det han har sagt. Men han har visst sterke subjektive meninger også. Dette synes jeg ikke hører hjemme hos en psykiater som har som oppgave å forholde seg til faget, nøkterne fakta og ikke minst sette seg inn i hva som finnes av forskning på feltet. En person som setter seg inn i faget bør vite bedre enn å generalisere på den måten. Jeg er mildt sagt overrasket.

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Ja det er jo det han har sagt. Men han har visst sterke subjektive meninger også. Dette synes jeg ikke hører hjemme hos en psykiater som har som oppgave å forholde seg til faget, nøkterne fakta og ikke minst sette seg inn i hva som finnes av forskning på feltet. En person som setter seg inn i faget bør vite bedre enn å generalisere på den måten. Jeg er mildt sagt overrasket.

"ikke minst sette seg inn i hva som finnes av forskning på feltet. En person som setter seg inn i faget bør vite bedre enn å generalisere på den måten. Jeg er mildt sagt overrasket."

Et sted det er mye forskning på nettopp dette er Stiftelsen Frischsenteret for samfunnsøkonomisk forskning. Det er skrevet mange rapporter og artikler på bakgrunn av funn gjort i forskningsprosjekter. Prosjektene har tatt for seg trygdeytelser, uføretrygd, undersysselsetting m.m. (Dette er bl.a. forsker Knut Røed m.fl).

Her forskes det på omfattende tallmateriale, som søker å kunne si noe om tendenser og trekk i samfunnet på generelt grunnlag. Dette er mulig fordi datagrunnlaget er så omfattende og følger strenge metodiske krav (slik at det ikke blir feilberegninger, eks. om de bare hadde studert en kommune og representert den gjeldende for hele Norge osv).

Bl.a. står det å lese fra Røed & co at en klar årsaksfaktor er de endrede kravene i arbeidslivet. I tillegg alt for sen intervensjon mht behandling, tiltaksigangsetting osv. De så på alle mottagere av trygd i sitt datamateriale. Dette gjaldt alle former, som sykepengestønad, rehabilitering, yrkesrettet attføring,uføre, sosialhjelp og arbeidsledighetstrygd. Bl.a. fant de ut at pga. kamp om de økonomiske ressurser presset etaten (den gang var det jo Aetat, Sosialkontor osv.) en klient over til en annen etat, for å spare penger/ikke belaste eget budsjett. Dette gjaldt eks. sosialsentra som oversendte klienter for uføre til Trygdeverket.

Dataene viste også særdeles store sprik mht grad av iverksatte tiltak før personer fikk til innvilgelse søknad om uførepensjon. Blant de over 50 år, var det bare litt over 7% som hadde vært igjennom tiltak (så som yrkesrettet attføring e.l.). Siden andelen for de som var yngre, absolutt ikke var slik, så kan det synes som om systemet selv er med på å produsere uføreklienter og "kaste de på båten" fremfor å hjelpe de inn i arbeidslivet.

Dataene viste også at de som hadde aller minst sjanse for å komme tilbake i arbeidslivet av alle trygdemottakere, var de som gikk inn i trygdesystemet med en sykdom. Dette funnet synes de var nokså sannsynlig å forvente. Det viste seg også at fra en person søkte om yrkesrettet attføring til dette tiltaket startet opp tok det i mange tilfeller hele 10 mnd eller lengre før dette kom igang. Personene dette gjaldt ble altså derfor bare gående passive hjemme, noe de selv ikke ønsket. Denne lange ventetiden gjorde også stor del til at uføreprosenten steg på sikt. Dette kunne de konkludere med fordi de så at dette ikke gjaldt når ventetiden var lavere, da var de som senere endte som uføre mindre.

Osv, osv.

Mye å si. Altså det fins mye fakta å hente....

[Gjest fnugget]

"ikke minst sette seg inn i hva som finnes av forskning på feltet. En person som setter seg inn i faget bør vite bedre enn å generalisere på den måten. Jeg er mildt sagt overrasket."

Et sted det er mye forskning på nettopp dette er Stiftelsen Frischsenteret for samfunnsøkonomisk forskning. Det er skrevet mange rapporter og artikler på bakgrunn av funn gjort i forskningsprosjekter. Prosjektene har tatt for seg trygdeytelser, uføretrygd, undersysselsetting m.m. (Dette er bl.a. forsker Knut Røed m.fl).

Her forskes det på omfattende tallmateriale, som søker å kunne si noe om tendenser og trekk i samfunnet på generelt grunnlag. Dette er mulig fordi datagrunnlaget er så omfattende og følger strenge metodiske krav (slik at det ikke blir feilberegninger, eks. om de bare hadde studert en kommune og representert den gjeldende for hele Norge osv).

Bl.a. står det å lese fra Røed & co at en klar årsaksfaktor er de endrede kravene i arbeidslivet. I tillegg alt for sen intervensjon mht behandling, tiltaksigangsetting osv. De så på alle mottagere av trygd i sitt datamateriale. Dette gjaldt alle former, som sykepengestønad, rehabilitering, yrkesrettet attføring,uføre, sosialhjelp og arbeidsledighetstrygd. Bl.a. fant de ut at pga. kamp om de økonomiske ressurser presset etaten (den gang var det jo Aetat, Sosialkontor osv.) en klient over til en annen etat, for å spare penger/ikke belaste eget budsjett. Dette gjaldt eks. sosialsentra som oversendte klienter for uføre til Trygdeverket.

Dataene viste også særdeles store sprik mht grad av iverksatte tiltak før personer fikk til innvilgelse søknad om uførepensjon. Blant de over 50 år, var det bare litt over 7% som hadde vært igjennom tiltak (så som yrkesrettet attføring e.l.). Siden andelen for de som var yngre, absolutt ikke var slik, så kan det synes som om systemet selv er med på å produsere uføreklienter og "kaste de på båten" fremfor å hjelpe de inn i arbeidslivet.

Dataene viste også at de som hadde aller minst sjanse for å komme tilbake i arbeidslivet av alle trygdemottakere, var de som gikk inn i trygdesystemet med en sykdom. Dette funnet synes de var nokså sannsynlig å forvente. Det viste seg også at fra en person søkte om yrkesrettet attføring til dette tiltaket startet opp tok det i mange tilfeller hele 10 mnd eller lengre før dette kom igang. Personene dette gjaldt ble altså derfor bare gående passive hjemme, noe de selv ikke ønsket. Denne lange ventetiden gjorde også stor del til at uføreprosenten steg på sikt. Dette kunne de konkludere med fordi de så at dette ikke gjaldt når ventetiden var lavere, da var de som senere endte som uføre mindre.

Osv, osv.

Mye å si. Altså det fins mye fakta å hente....

Ja tviler ikke på at det finnes mye fakta å hente. Jeg etterlyste rapporter som går ut på hvilken holdninger uføre har til arbeidslivet. Og ikke minst at NHD kunne henvise til kilder som er mer troverdige enn kliniske enkelterfaringer.

Det du viser til forteller at bildet er meget komplisert og det igjen forteller at å basere sine meninger/uttalelser på det man selv mener/evt kollegaene mener kan fort bli feilslått.

Jeg synes det er mange nok (inkl media) som opphauser hvor mange trygdede vi har i Norge, innforstått at uføre er "late" om ikke psykiatere og helsepersonell skal begynne på samme måten.