Psykiske lidelser og jobb/arbeid

[Gjest um]

Ja tviler ikke på at det finnes mye fakta å hente. Jeg etterlyste rapporter som går ut på hvilken holdninger uføre har til arbeidslivet. Og ikke minst at NHD kunne henvise til kilder som er mer troverdige enn kliniske enkelterfaringer.

Det du viser til forteller at bildet er meget komplisert og det igjen forteller at å basere sine meninger/uttalelser på det man selv mener/evt kollegaene mener kan fort bli feilslått.

Jeg synes det er mange nok (inkl media) som opphauser hvor mange trygdede vi har i Norge, innforstått at uføre er "late" om ikke psykiatere og helsepersonell skal begynne på samme måten.

Noe som er godt dokumentert er at jo lenger man har vært ute av arbeidslivet, jo vanskeligere er det å komme tilbake. Og her er det vel det en kan kalle en holdning spiller inn. Er man villig til å jobbe knallhardt for å prøve å komme i gang igjen, eller går man i skyttergraven og forsvarer sin manglende evne.

[Gjest fnugget]

Noe som er godt dokumentert er at jo lenger man har vært ute av arbeidslivet, jo vanskeligere er det å komme tilbake. Og her er det vel det en kan kalle en holdning spiller inn. Er man villig til å jobbe knallhardt for å prøve å komme i gang igjen, eller går man i skyttergraven og forsvarer sin manglende evne.

Jeg har ikke sagt at jeg ikke tror mange opplever det sånn...

[Gjest um]

Jeg har ikke sagt at jeg ikke tror mange opplever det sånn...

Det var bare et eksempel på hvordan holdning kan være utslagsgivende i forhold til å jobbe eller ikke.

[Gjest fnugget]

Det var bare et eksempel på hvordan holdning kan være utslagsgivende i forhold til å jobbe eller ikke.

Ok....

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Ja tviler ikke på at det finnes mye fakta å hente. Jeg etterlyste rapporter som går ut på hvilken holdninger uføre har til arbeidslivet. Og ikke minst at NHD kunne henvise til kilder som er mer troverdige enn kliniske enkelterfaringer.

Det du viser til forteller at bildet er meget komplisert og det igjen forteller at å basere sine meninger/uttalelser på det man selv mener/evt kollegaene mener kan fort bli feilslått.

Jeg synes det er mange nok (inkl media) som opphauser hvor mange trygdede vi har i Norge, innforstått at uføre er "late" om ikke psykiatere og helsepersonell skal begynne på samme måten.

Ja. Det er et veldig sammenfattende bilde.

Røed & co har bl.a også skrevet om at oppfatningen/ utbredte holdninger i samfunnet om at det er "lukrativt å gå på tryd", ikke stemmer med virkeligheten. DET synes jeg er veldig viktig informasjon! De fant ut at det faktisk er de aller, aller færreste som "tjener" på å være i trygdesystemet. I debatter på TV og blant mange virker det som om de lever i en feiloverbevisning om at "de trygdede arbeidsskye latsabbene" har det så økonomisk godt på trygdeytelser fra det offentlige at de derfor ikke over hode gidder å arbeide!! Det er slett ikke lukrativt å motta en slik ytelse for de aller fleste. Alle mister minst 40% av det de har fått i lønn når de var friske, tidligere fra sin arbeidsplass. I tillegg er det bevist at det også er en ikke ubetydelig (faktisk mange!) andel som har endt på minstesatser. Røed & co skrev at dette var så lave beløp at det var vanskelig å leve et verdig liv i samfunnet! Årsakene til at mange fikk så lave beløp (faktisk mindre enn minstepensjonister får utbetalt!) er mangesatte. Eks. kan de pga sykdommen være falt ut av arbeidslivet slik at tidligere lønn blir foreldet tall å legge til grunn. Likeså kan det ha vært personer som har vært ute i permisjoner, i studier osv. som ikke har opptjent beregningsgrunnlag som gir lavere enn minstesatser.

Holdningene der ute til personer som mottar en eller annen ytelse fra folketrygden, viser seg derfor å meget langt på vei å ikke stemme!

Dette kan man ikke se bort ifra. Selv har jeg nå en rehabiliteringsytelse som (om man ganger det mndlige beløpet med 12) utgjør rundt 90 000 pr år. Jeg ønsker over alt i hele verden å få brukt meg selv i jobb! Det er deilig å se hva man får til og være en del av et kollegialt fellesskap! Hadde jeg vært i arbeid ville min årslønn vært på i alle fall rundt 320 000. Dvs. altså 230 000 mer enn hva jeg har å leve for nå! Selvsagt lønner det seg ikke for meg å være syk! Å påstå det motsatte er så idotisk at jeg blir ekstremt arg!

[Gjest fnugget]

Men har du forslag til tiltak for å gjøre noe med problemet.

For at det er et problem med misbruk av trygdepenger er jeg enig i. Et eksempel på det er jo drosjesvindelsaken i Oslo, der fullstendig arbeisføre mennesker mottok trygd og jobbet svart ved siden av.

''Men har du forslag til tiltak for å gjøre noe med problemet.''

Hva med å starte mer med kartlegging, undersøkelse, mer inngående forskning? Deretter har man langt flere fakta på bordet når det gjelder hvem som står for mye av trygdesvindelen. Vi kommer ingen vei ved å skjære alle over en kam, slik at de som "virkelig" er syke skammer seg. For å si det sånn, så blir man ikke mindre syk av det.

De fleste er dessverre mer opptatt av å "mene noe" om saken enn å finne ut hvordan det virkelig er.

[frosken]

Vil bare si at hvis jeg skulle deltatt på et opplegg som het ViljeViserVei, ville jeg følt meg enda mer ydmyket/sosialt stigmatisert enn jeg gjør i dag. (Har en tidvis usynlig somatisk sykdom) Hvem finner på slike navn???

Jeg synes også prosjektet har et dårlig navn.

[Orio]

"Stort sett er dette som følger: De mener at minst 30%, kanskje 50% av de som er utenfor arbeidslivet kunne greid minst 50% jobb om holdningen hadde vært på plass. Dvs at det ikke er sykdommen i seg selv som gjør at de ikke er i arbeid."

Ser du svarer en under her at du snakker om alle uføre/sykemeldte, og ikke bare psykisk syke som vel var det opprinnelige temaet her. Tallene for PSYKISK SYKE vil dermed være langt mindre enn det totale prosenttallet du kommer med her.

Selv om disse tallene skulle være riktig for PSYKISK SYKE (noe de ikker er, i og med at dette er totalt for uføre, og tallene for psyksisk syke dermed vil være betydelig mindre), er disse uansett i strid med din egen, tidligere uttalelse:

"Sykemelding/uføretrygd er etter min mening oftere et spørsmål om holdning enn om sykdom."

"Oftere" skulle uansett ifølge enkel hoderegning bli mer enn 50%, ikke 30% eller "kanskje" 50%.

En siste ting: Er det gjort seriøse undersøkelser på disse "totaltallene" (alle uføre - ikke bare psyksisk sykdom), eller er det noe de bare "mener"?

"Ser du svarer en under her at du snakker om alle uføre/sykemeldte, og ikke bare psykisk syke som vel var det opprinnelige temaet her. Tallene for PSYKISK SYKE vil dermed være langt mindre enn det totale prosenttallet du kommer med her."

Hvordan har du kommet frem til det? Hva tilsier at fordelingen er annerledes/"bedre" når det gjelder psykisk syke?

[Orio]

Når jeg sier at det gjelder mindre enn halvparten, generaliserer jeg da?

Når vi har den høyeste andel uføre i verden, tror du det skyldes at vi i Norge er så mye sykere enn folk i andre land?

''Sykemelding/uføretrygd er etter min mening oftere et spørsmål om holdning enn om sykdom.''

Det er vel generalisering?

[Orio]

Det er ingen forutsetning for å arbeide at en skal være helt frisk.

Jeg kjenner mange som arbeider meget hardt og effektivt tross mye sykdom både psykisk og fysisk.

Sykemelding/uføretrygd er etter min mening oftere et spørsmål om holdning enn om sykdom.

''Sykemelding/uføretrygd er etter min mening oftere et spørsmål om holdning enn om sykdom.''

Hvem sine holdninger? Bare pasientens? Eller også holdninger fra lege/behandler, nav, arbeidsgiver osv?

[Gjest um]

''Men har du forslag til tiltak for å gjøre noe med problemet.''

Hva med å starte mer med kartlegging, undersøkelse, mer inngående forskning? Deretter har man langt flere fakta på bordet når det gjelder hvem som står for mye av trygdesvindelen. Vi kommer ingen vei ved å skjære alle over en kam, slik at de som "virkelig" er syke skammer seg. For å si det sånn, så blir man ikke mindre syk av det.

De fleste er dessverre mer opptatt av å "mene noe" om saken enn å finne ut hvordan det virkelig er.

Hei igjen.

Innlegget var opprinnelig postet til NHD, men som du har sett svarte han ikke. Men, veldig hyggelig at du svarer. Blir mer konstruktivt å se etter løsninger enn å diskutere prosenter.

Jeg er veldig enig med deg i det du sier om å skamme seg. Er selv i ferd med å bli ufør, og liker meg dårlig hvis jeg må si det til noen. Og når det er slik så mener jeg at man heller må være positiv til en debatt rundt temaet og få konkrete tiltak på banen. Men det må jo være i forhold til sak, ikke generaliseringer.

Men hvis det er slik at alle vi som er trygdet reiser bust hvis en slik sak blir reist så kommer vi jo ingen vei, vi må jo bidra med våre erfaringer.

Leste nylig et innspill om oppfølging av uføre hvert 4. år for å kartlegge om det var oppstått bedring av helse og derved bedret arbeidsevne. Det hørtes for meg ut som et positivt tiltak for å hjelpe folk tilbake på arbeidsmarkedet.

Men det kan like gjerne bli oppfattet negativt og at man tenker at tror nå ikke myndighetene at jeg er syk nok til å være trygdet lengere, og jeg mister trygda mi.

Så i en slik diskusjon må man trå varsomt.

[Miamarian]

"Rett og slett blitt psykere av å ha vært lenge i "systemet"."

Jeg undertegner her. Det er hardt å være aktiv, og det koster. Men så tenker jeg; jeg har levd bare noen år av livet mitt og det kan bli bedre. Hvis jeg bare holder ut.

Det koster å være i arbeid/utdanning, og det trigger vanskelige ting nettopp å være aktiv.

Likevel tror jeg det er det beste på sikt. Så selv om jeg ikke skjønner hvordan jeg skal klare det, og føler jeg bare "henger på", så vil sannsynligvis livet mitt se bedre ut om ti år om jeg er i aktivitet og det er hardt, enn om jeg "kaster inn håndkleet".

Ingen skal si at jeg ikke sliter nok. For jeg sliter jeg også. Men jeg velger å ikke gi meg. Når jeg var psykotisk kunne jeg ikke være aktiv, men selv da passet jeg på å ikke "miste" plassen min. Det vil si at jeg gikk på det jeg måtte gå på...Det var grusomt, men jeg gjorde det. Så tok det 4 uker hvor jeg var "ute" pga psykose, men så snart jeg kunne var jeg tilbake igjen.

Det er ulike terapeuter, og ulikt syn. Gikk til en som så meg som "syk" og jeg skulle ikke jobbe mer enn to dager i uken. Det var helt feil for meg, men så har jeg forsøkt det også... Denne jeg har nå pusher meg til å klare det. Egentlig er jeg glad for det, jeg blir behandlet som en som kan fremfor en som ikke kan.

Selv om jeg sliter hardt, ville jeg ikke gjort det andre alternativet som faktisk er fryktelig fristende ofte. For det gir meg ingen god fremtid.

Takk for svar.

Du har nok rett at det er best å stå på og holde ut selv om det er tøft.

Husker for en stund siden hvor jeg jobbet hos en bekjent på et hotell.Jeg var så usikker og følte jeg ikke kunne vaske ordentlig og de måtte komme å sjekke at jeg hadde gjort rommene bra nok.

Mistet selvtilliten og troen på at jeg kan noe som helst.Og føler at at jeg ikke fikser "det vanlige livet".

Det er ihvertfall sant dette Frosken sier at statistikken på de som kommer inn tidlig i trygdesystemet også vil forbli der.

Men er ikke noen løsning å gi opp.Hun på aetatl har sagt at jeg har ressursene men at jeg må klare å bruke de.

Nils Arne Eggen har engang sagt at selvtillit er ikke noe du har men noe du får .Jeg var i praksis i forbindelse med utdanningen og det var utrolig bra for megeg oppdaget at jeg klarte ting jeg aldri ville trodd.Og den strukturen og de faste rammene var bra for meg.En må jo gjennom utdanningen og eksamener også.Men jeg synes de frie ustrukturerte opplegget er vanskelig.Jeg har så lett for å si at dette får jeg ikke til og dette klarer jeg ikke.

Alternativet er uaktuelt.Så selv om det koster mye og streve meg tilbake så får jeg håpe det vil være verdt det.Og heller godta at det vil være tøft og at det vil ta tid og at jeg vil snuble

[Miamarian]

"Rett og slett blitt psykere av å ha vært lenge i "systemet"."

Jeg undertegner her. Det er hardt å være aktiv, og det koster. Men så tenker jeg; jeg har levd bare noen år av livet mitt og det kan bli bedre. Hvis jeg bare holder ut.

Det koster å være i arbeid/utdanning, og det trigger vanskelige ting nettopp å være aktiv.

Likevel tror jeg det er det beste på sikt. Så selv om jeg ikke skjønner hvordan jeg skal klare det, og føler jeg bare "henger på", så vil sannsynligvis livet mitt se bedre ut om ti år om jeg er i aktivitet og det er hardt, enn om jeg "kaster inn håndkleet".

Ingen skal si at jeg ikke sliter nok. For jeg sliter jeg også. Men jeg velger å ikke gi meg. Når jeg var psykotisk kunne jeg ikke være aktiv, men selv da passet jeg på å ikke "miste" plassen min. Det vil si at jeg gikk på det jeg måtte gå på...Det var grusomt, men jeg gjorde det. Så tok det 4 uker hvor jeg var "ute" pga psykose, men så snart jeg kunne var jeg tilbake igjen.

Det er ulike terapeuter, og ulikt syn. Gikk til en som så meg som "syk" og jeg skulle ikke jobbe mer enn to dager i uken. Det var helt feil for meg, men så har jeg forsøkt det også... Denne jeg har nå pusher meg til å klare det. Egentlig er jeg glad for det, jeg blir behandlet som en som kan fremfor en som ikke kan.

Selv om jeg sliter hardt, ville jeg ikke gjort det andre alternativet som faktisk er fryktelig fristende ofte. For det gir meg ingen god fremtid.

Takk for svar.

Du har nok rett at det er best å stå på og holde ut selv om det er tøft.

Husker for en stund siden hvor jeg jobbet hos en bekjent på et hotell.Jeg var så usikker og følte jeg ikke kunne vaske ordentlig og de måtte komme å sjekke at jeg hadde gjort rommene bra nok.

Mistet selvtilliten og troen på at jeg kan noe som helst.Og føler at at jeg ikke fikser "det vanlige livet".

Det er ihvertfall sant dette Frosken sier at statistikken på de som kommer inn tidlig i trygdesystemet også vil forbli der.

Men er ikke noen løsning å gi opp.Hun på aetatl har sagt at jeg har ressursene men at jeg må klare å bruke de.

Nils Arne Eggen har engang sagt at selvtillit er ikke noe du har men noe du får .Jeg var i praksis i forbindelse med utdanningen og det var utrolig bra for megeg oppdaget at jeg klarte ting jeg aldri ville trodd.Og den strukturen og de faste rammene var bra for meg.En må jo gjennom utdanningen og eksamener også.Men jeg synes de frie ustrukturerte opplegget er vanskelig.Jeg har så lett for å si at dette får jeg ikke til og dette klarer jeg ikke.

Alternativet er uaktuelt.Så selv om det koster mye og streve meg tilbake så får jeg håpe det vil være verdt det.Og heller godta at det vil være tøft og at det vil ta tid og at jeg vil snuble

[Gjest Mohikaneren]

Takk for svar.

Du har nok rett at det er best å stå på og holde ut selv om det er tøft.

Husker for en stund siden hvor jeg jobbet hos en bekjent på et hotell.Jeg var så usikker og følte jeg ikke kunne vaske ordentlig og de måtte komme å sjekke at jeg hadde gjort rommene bra nok.

Mistet selvtilliten og troen på at jeg kan noe som helst.Og føler at at jeg ikke fikser "det vanlige livet".

Det er ihvertfall sant dette Frosken sier at statistikken på de som kommer inn tidlig i trygdesystemet også vil forbli der.

Men er ikke noen løsning å gi opp.Hun på aetatl har sagt at jeg har ressursene men at jeg må klare å bruke de.

Nils Arne Eggen har engang sagt at selvtillit er ikke noe du har men noe du får .Jeg var i praksis i forbindelse med utdanningen og det var utrolig bra for megeg oppdaget at jeg klarte ting jeg aldri ville trodd.Og den strukturen og de faste rammene var bra for meg.En må jo gjennom utdanningen og eksamener også.Men jeg synes de frie ustrukturerte opplegget er vanskelig.Jeg har så lett for å si at dette får jeg ikke til og dette klarer jeg ikke.

Alternativet er uaktuelt.Så selv om det koster mye og streve meg tilbake så får jeg håpe det vil være verdt det.Og heller godta at det vil være tøft og at det vil ta tid og at jeg vil snuble

Nei, det er ingen løsning å gi opp. Jeg føler også at jeg mangler "evne" til et vanlig liv, og det er såååå vanskelig å klare å gjennomføre de tingene jeg må gjennomføre.

Føler jeg bare så vidt henger på, at jeg ikke har noen kontroll. Tar ikke kontroll. Kan ikke huske at jeg var sånn før jeg ble "syk". Vi har også lite struktur, og jeg bare utsetter og utsetter, det er akkurat som om jeg saboterer for meg selv. Har så mye motstand når jeg skal "handle". Tror aldri at jeg klarer det.

Likevel, så går det på et vis.....

Og som du sier; alternativet er ikke noen løsning, så da er det bare å henge på så godt det går.

Jeg tror du klarer det, du har innstillingen til å klare det.