Hva er galt med min sønn?

[ltz]

Min sønn er nå 18 år. Da han var liten, var han veldig utagerende og sint og drev med alt mulig farlig for både seg selv og oss andre. Han eide overhodet ikke empati eller sympati og vi måtte utbrodere eksakt hva som kom til å hende i gitte situasjoner når han var i ferd med å skade seg selv... Om ting ikke gikk 100% slik HAN hadde tenkt seg, fikk han helt hetta. Noe så enkelt som at jeg sa han måtte ha på joggesko i stedet for støvler sammen med shortsen når det var 30 grader ute, var nok til at han fikk et voldsomt raserianfall. Når han gjorde noe galt og ble irettesatt, fikk han enten et voldsomt raserianfall eller han sto og lo oss opp i ansiktet. Uansett hvor sint man ble, lo han. Vi var i kontakt med PPT, BUP og Barnevernstjenesten. Vi fikk avlastning til ham, men følte det ikke var nok. Han tissa på seg, i senga si, oppi kommoden med alle klærne sine, i bøtter og spann som han oppbevarte på rommet. Han bæsja også på seg og på gulvteppet sitt. Ingenting vi sa eller gjorde hjalp. Han skulle utredes av PPT og BUP og ifølge nevropsykologen hos BUP, hadde han en "hjernefeil" som følge av for lite oksygen under svangerskapet - han var født 4 uker for tidlig og veide bare 2 kg. Dette var da han var 7-8 år og allerede da var jeg så utslitt at jeg ikke så noe positivt i noen ting. Da han truet med å drepe sin ufødte bror så fort han kom hjem, ved å ta ham i beina og slå hodet hans i senga, begynte vi å låse dører. Lyset han hadde i øynene fikk oss til ikke å tvile et sekund på truslen... Etter måneder med utallige møter hos BUP og PPT uten at han fikk noen sikker diagnose, ble vi rådet til enten å tenke over fosterhjem eller å spørre faren hans om han kunne flytte dit. Situasjonen var nå så uholdbar at vi ikke orket mer. Min mann - som da var 27 år - hadde allerede fått høyt blodtrykk og hadde atskillige helseproblemer. Jeg selv sov ikke, og jeg måtte ransake rommet til min sønn flere ganger om dagen i tilfelle han hadde fyrstikker. Da kom han til å tenne på, for det prøvde han med jevne mellomrom... Da han var 9 år flyttet han til faren sin, og jeg orket ærlig talt ikke å ha kontakt med ham. Han orket heller ikke ha kontakt med meg... Jeg oppfordret faren til å holde kontakten med BUP og PPT, men dette ble dessverre ikke gjort, og et års tid senere avsluttet begge etater saken til min sønn. Jeg har hatt lite kontakt med ham opp gjennom årene. Det er veldig vanskelig å skulle forholde seg til noen som forårsaket så mye uro og problemer. Men - da han ble konfirmert, var jeg til stede. Til tross for at faren aldri trodde mine historier om sønnen vår, fortalte han meg denne dagen at ting ikke hadde vært så bra. Jeg forsto at han hadde hatt en stri tørn han også. Min sønn og jeg gjenopptok kontakten, da det faktisk nå virket som om han hadde "vokst fra seg" noen av problemene. Jeg forsto jo at så ikke var tilfelle etter hvert. Han lyver så han tror det selv. Han eier fremdeles ikke empati. Når ting ikke går helt hans vei, tar han det ut på andre. Han er kanskje ikke så agressiv som han var, men jeg vet ikke. Forholdet vårt var ikke verst fra 2004 og fram til sommeren i fjor. Vi holdt kontakten jevnt og jeg syns han var blitt en kjekk gutt. Etter en fjelltur sammen med min mann, våre to gutter og meg, hvor han roste turen og gjerne ville være med igjen, var forholdet helt på topp. Så sprang bomben. Det begynte med sinte tekstmeldinger. Jeg fikk vite at han hadde fått overlevert saksdokumenter fra BUP, PPT og retten fra da han var liten. Han hadde bare fått dem rett i fanget uten noen forklaring fra noen. Jeg forsto han var sint. Han trodde kanskje jeg hadde gitt han fra meg fordi jeg ikke ville ha ham? Jeg prøvde å snakke med ham, og det lot til at han roet seg. Så begynte tekstmeldingene å komme igjen, og denne gangen var det trusler og påstander som ikke hører hjemme noe sted. Blant annet påsto han at jeg hadde forsøkt å drepe noen en gang. Jeg aner ikke hvor han har det fra, og jeg har forgjeves forsøkt å få ham i tale. Den siste tekstmeldingen jeg fikk fra ham, var i november 2007, da han rett ut ga beskjed om at han ga f... i oss, og at han ikke ville ha noe mer med oss å gjøre. Jeg mener han burde oppføre seg annerledes. Tross alt er han 18, og da forventes det at du oppfører deg på en viss måte. Jeg har gjennom hele tiden etter at vi gjenopptok kontakten forklart ham at jeg aldri ville gi ham fra meg, men at det var så urolig hjemme at det ikke var bra for HAM. Derfor flytte han til faren som hadde mer ressurser til å ta seg av ham 100% da han ikke hadde kone ei heller andre barn å ta seg av. Dette forsto han, sa han. Han virker liksom så "snusfornuftig" når man snakker med ham. Men - så slår han om og gyver løs. Jeg forstår ikke dette. Har snakket med mange som mener han så absolutt skulle hatt professjonell hjelp. Dette prøvde jo jeg å få til, men faren hans fulgte det ikke opp. Nå er han over 18, og jeg kan ikke gjøre noe. Han vil ikke vite av meg eller sine brødre, og dette syns jeg er leit, men jeg respekterer hans ønske. Det jeg lurer på, er om han kanskje kan lide av "personlighetsforstyrrelser". Det er slik han oppfattes. Jeg leste en artikkel om antisosiale og det var som å lese om han... Jeg har vært på randen av sammenbrudd lenge, og vurderer å gå til psykolog på grunn av alt dette, men vil gjerne høre om noen har noen ide om hva som er med min sønn. Hva kan jeg gjøre?

[Lotte :o)]

Hvordan fungerer han i forhold til skole, venner, andre voksne osv? Er han aggresiv ute blant andre folk, eller er det slik at han kun "tar det ut" overfor dere foreldre?

Det er forsket på barn som har hatt en tøff fødsel, prematur etc, og at dette _kan_ følge barnet negativt gjennom livet.

Jeg vil tro at dine antakelser om hva som er hans diagnose, slett ikke er helt tatt ut av det blå.

[frosken]

Din sønn har i allefall et vanskelig forhold til deg, og hva det skyldes kan være vanskelig å si. Du sier ikke noe om hvorvidt han fungerer i skole eller jobb, og hvordan han har det totalt sett.

Jeg ble trist på din sønns vegne da jeg leste ditt innlegg. Dere hadde det utvilsomt svært strevsomt da han var liten, men du skriver ''Da han var 9 år flyttet han til faren sin, og jeg orket ærlig talt ikke å ha kontakt med ham.'' - og jeg tenker at det må ha vært svært vanskelig for en så liten gutt å oppleve at mor ikke lenger er opptatt av å ha kontakt med ham. En slik avvisning fra mor, vil fra de fleste sette spor for resten av livet.

Kanskje kunne du og din sønn hatt nytte av noen samtaler sammen med en tredjeperson om hvordan hans oppvekst har vært.

[ltz]

Din sønn har i allefall et vanskelig forhold til deg, og hva det skyldes kan være vanskelig å si. Du sier ikke noe om hvorvidt han fungerer i skole eller jobb, og hvordan han har det totalt sett.

Jeg ble trist på din sønns vegne da jeg leste ditt innlegg. Dere hadde det utvilsomt svært strevsomt da han var liten, men du skriver ''Da han var 9 år flyttet han til faren sin, og jeg orket ærlig talt ikke å ha kontakt med ham.'' - og jeg tenker at det må ha vært svært vanskelig for en så liten gutt å oppleve at mor ikke lenger er opptatt av å ha kontakt med ham. En slik avvisning fra mor, vil fra de fleste sette spor for resten av livet.

Kanskje kunne du og din sønn hatt nytte av noen samtaler sammen med en tredjeperson om hvordan hans oppvekst har vært.

Det er ikke lett å forklare alt på dette her, men så vanskelig som situasjonen var, er det faktisk ikke mulig for NOEN som ikke har vært i en liknende situasjon å forstå. Det sier jeg ikke fordi jeg er fordomsfull eller noe, men slik er det.

Jeg fortalte at han ikke eier empati eller sympati. Slik har han vært hele tiden. Den eneste personen han bryr seg om her i verden, er ham selv. Skolen har gått opp og ned, og arbeid har han pr i dag ikke så vidt jeg vet.

At jeg ikke viste interesse for ham, er bare tull, det har jeg ikke sagt. Jeg orket ikke, men jeg holdt kontakten allikevel, men han ville ikke, for det passet ikke slik... Han har alltid en unnskyldning. Jeg har aldri hatt noen unnskyldninger overfor ham, det har alltid passet når han har villet noe, men det er KUN når det er noe han vil oppnå at han tar kontakt - enten det er penger eller hjelp til å reparere noe som han selv har ødelagt

[frosken]

Det er ikke lett å forklare alt på dette her, men så vanskelig som situasjonen var, er det faktisk ikke mulig for NOEN som ikke har vært i en liknende situasjon å forstå. Det sier jeg ikke fordi jeg er fordomsfull eller noe, men slik er det.

Jeg fortalte at han ikke eier empati eller sympati. Slik har han vært hele tiden. Den eneste personen han bryr seg om her i verden, er ham selv. Skolen har gått opp og ned, og arbeid har han pr i dag ikke så vidt jeg vet.

At jeg ikke viste interesse for ham, er bare tull, det har jeg ikke sagt. Jeg orket ikke, men jeg holdt kontakten allikevel, men han ville ikke, for det passet ikke slik... Han har alltid en unnskyldning. Jeg har aldri hatt noen unnskyldninger overfor ham, det har alltid passet når han har villet noe, men det er KUN når det er noe han vil oppnå at han tar kontakt - enten det er penger eller hjelp til å reparere noe som han selv har ødelagt

Det høres ut som om han har omfattende vansker pr i dag.

Men han var 9 år på det tidspunktet hvor situasjonen kom så ut av kontroll av han ikke lenger fikk ha noe særlig kontakt med sin mor, og i tillegg til de vanskene det kan virke som om han hadde med seg fra han ble født, så vil jeg tro at bruddet i forhold til deg kan ha medført mye bitterhet.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette høres for meg ut som en antisosial personlighetsforstyrrelse. Det er en lidelse en i stor grad er født med, og symptomene viser seg allerede i førskolealder. Jeg forstår godt og respekterer fullt ut at du tok ansvar for dine andre barn og fikk flyttet han over til faren.

Det er dessverre lite du kan gjøre for å endre hans psyke i positiv retning. Ikke en gang spesialisthelsetjeneste har særlig å tilby i slike sammenhenger.

[ltz]

Det høres ut som om han har omfattende vansker pr i dag.

Men han var 9 år på det tidspunktet hvor situasjonen kom så ut av kontroll av han ikke lenger fikk ha noe særlig kontakt med sin mor, og i tillegg til de vanskene det kan virke som om han hadde med seg fra han ble født, så vil jeg tro at bruddet i forhold til deg kan ha medført mye bitterhet.

Jeg får ikke sagt annet enn det jeg allerede har sagt - at man må gå i de skoa for å forstå. De eneste som forstår tilnærmet hva vi gjennomgikk med ham, er min svigermor og min manns søster. Min mor lever i sin egen fantasiverden om at det ikke er noe galt med hennes yndlingsbarnebarn. Hun har hele tida sørget for at min samvittighet er svart som bek, selv om jeg VET at jeg gjorde det rette for ham da han var 9. Det var ikke grusomt for ham og det var ikke smertefullt. Han hadde hele tida hatt kontakt med sin fars side av familien, selv om det hadde vært et lite opphold.

Når du sier at du tror det er mye bitterhet i ham fordi jeg sendte ham fra meg, så tror jeg faktisk ikke det. Jeg skrev om empati. Du må ha evnen til å bry deg om andre for å føle bitterhet for at noen overgir deg. Under hele oppveksten hans, bar han preg av at han så på seg selv om verdens senter, for å si det slik. Jeg har 2 gutter til, og jeg har sett at det ikke finnes likhetstrekk av den typen der i det hele tatt. Min minste er veldig lik storbror i utseende, og han har ADHD, men det er på ingen måte slik. Min eldste sønn gjorde ting du ikke kan innbille deg at en 7-8 åring kan finne på, men han fikk aldri inntrykk av at han ikke ble elsket eller tatt vare på. Vi prøvde ALT - det kan nevropsykolog hos BUP og PPT skrive under på.

Jeg vet at de fleste unger er veldig selvsentrerte, det ser jeg jo på de to andre, men ikke slik. Når din far står foran din mor og kaller henne hore, ludder, sinnssyk og skjeller henne ut på verst tenkelige måte, vil de fleste barn gråte og "beskytte" sin mor. Min sønn sto mellom oss og så triumferende på sin far med et stort smil om munnen og beundret ham helt tydelig. Så så han på meg med det kaldeste blikket du kan tenke deg... Da var han 4....

Det faktum at han aldri har hatt noen reaksjon av noe slag på hvordan det var da han flyttet eller før han flyttet, har jeg reagert på. Han virker som om han gir f, og det tror jeg faktisk han gjør. Når min mann og jeg snakker om artige ting vi opplevde sammen da han var liten, ser han uforstående på oss. Han husker ikke, sier han.

Så da vet jeg ikke. Jeg er ingen psykolog, men jeg vet at mange foreldre heller går til grunne enn å innrømme at de ikke klarer å takle situasjoner med ungene sine. Jeg tok hensyn til mine to smårollinger og min mann før jeg tok hensyn til meg selv. Situasjonen var uholdbar, og min mann sier i dag, at om ikke min sønn hadde flyttet et annet sted, hadde han flyttet ut. Dette visste jeg ikke da, men det er tungt å svelge... Jeg vet bare at min mann ble sykemeldt og fikk psykiske problemer som han enda sliter med i dag.

Det handler også litt om å være litt menneskekjenner. Ikke se alt i et rosenrødt skinn bare fordi det er ungene våre vi prater om. Han er min sønn, og det er det ingenting som endrer, men han er ikke et godt menneske - beklager hvis jeg provoserer når jeg sier det. Han kommer antakelig til å få mer problemer senere, det er noe jeg dessverre må ta med i betraktning, men det er ingenting jeg kan gjøre! Jeg ber ikke om unnskyldning fordi han måtte bo hos faren sin - det var jo tross alt ikke noen straff - der får han jo ALT han peker på - men jeg syns det er leit at jeg tok feil i og med at han IKKE har vokst det av seg... At jeg prøvde å holde kontakten med ham, og respekterte at det aldri passet med kamerater og ting han skulle gjøre, er helt greit nå. Jeg var mye såret over at han alltid hadde en unnskyldning, men tross alt ser jeg ikke på det slik du gjør. Jeg vet i dag hvorfor han ikke ville komme i bursdager til brødrene sine - det var ikke interessant nok. Det var ikke HAN som var midtpunktet da... Og - alle julene han har avvist oss er også greit. Jeg vet at jeg aldri kunne kjøpe ATV til 15.000 til ham til jul - eller pc til 10.000. Derfor valgte han å være der han fikk alle disse tingene. Og - jeg vet at et eller annet sted i ham er han takknemlig for all kjærligheten han faktisk fikk hos oss, for han har alltid vært takknemlig for de små tingene han har fått - hos sin far er han enda mer agressiv og ifølge faren utakknemlig uansett... Når faren kjøpte moped til ham til 30.000 ville han ikke ha den... Og han slenger drittkommentarer og er frekk og sint. Det har han ikke vært direkte mot meg. Mot meg har han vært mer "snikende" med tektsmeldinger og så vært helt upåvirket når jeg har snakket med ham ansikt til ansikt...

Dette er utrolig vanskelig, og jeg skrev dette kun for å få input om hva andre mener og tror om dette - ikke for å sette meg selv i et pent lys eller bortforklare eller noe. Jeg håper bare at han klarer seg framover...

[ltz]

[quote name=Lotte )' timestamp='1202326457' post='3799595]

Hvordan fungerer han i forhold til skole, venner, andre voksne osv? Er han aggresiv ute blant andre folk, eller er det slik at han kun "tar det ut" overfor dere foreldre?

Det er forsket på barn som har hatt en tøff fødsel, prematur etc, og at dette _kan_ følge barnet negativt gjennom livet.

Jeg vil tro at dine antakelser om hva som er hans diagnose, slett ikke er helt tatt ut av det blå.

Jeg tror han tar det ut overfor de han mener skal ha dårlig samvittighet - som faren fordi han har lovt å betale førerkortet hans, men skrur igjen pengekrana da gutten nekter å lese til teorien. Og meg fordi jeg snakket med faren hans om at han hadde ødelagt scooteren sin og ikke fikk den sammen igjen, men måtte ha hjelp av min mann... Tror ikke han er sånn overfor venner, men jeg VET at i alle fall EN venn av ham utnytter ham...

Ja, da han ble født i 1989, visste jeg NULL om senskader! De opplyste ikke en dritt om noe på sykehuset. Som om hvorfor han var så sløv. Hvorfor han ikke ville amme. Hvorfor han sov hele tida og bare "gnurket" i stedet for å skrike! Jeg ante ingenting, og fikk heller ingen opplysninger... Er glad det har forandret seg til det bedre der!

Så du hva psykiateren skrev? Utrolig hvor lettet jeg ble for at jeg ikke er helt på vidda her...

[ltz]

Dette høres for meg ut som en antisosial personlighetsforstyrrelse. Det er en lidelse en i stor grad er født med, og symptomene viser seg allerede i førskolealder. Jeg forstår godt og respekterer fullt ut at du tok ansvar for dine andre barn og fikk flyttet han over til faren.

Det er dessverre lite du kan gjøre for å endre hans psyke i positiv retning. Ikke en gang spesialisthelsetjeneste har særlig å tilby i slike sammenhenger.

Hei

Tusen takk for det svaret! Det er utrolig tungt å hatt så dårlig samvittighet i så mange år for dette!

Tror du jeg gjør rett i å ikke ta kontakt med ham? La han i fred? På en måte ønsker jeg å vite hvorfor han ble så sint for ingenting i november. På en måte ønsker jeg å vite hvor han fikk alle de gale påstandene fra. Men på en annen måte vil jeg gjerne bare få fred. Det har vært mye bråk i hodet mitt i mange år, og kanskje jeg skal oppsøke psykiater? Kanskje det kan være en ide å få prata med noen....

Uansett - tusen takk for at jeg ikke er helt på jordet! ;-)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hei

Tusen takk for det svaret! Det er utrolig tungt å hatt så dårlig samvittighet i så mange år for dette!

Tror du jeg gjør rett i å ikke ta kontakt med ham? La han i fred? På en måte ønsker jeg å vite hvorfor han ble så sint for ingenting i november. På en måte ønsker jeg å vite hvor han fikk alle de gale påstandene fra. Men på en annen måte vil jeg gjerne bare få fred. Det har vært mye bråk i hodet mitt i mange år, og kanskje jeg skal oppsøke psykiater? Kanskje det kan være en ide å få prata med noen....

Uansett - tusen takk for at jeg ikke er helt på jordet! ;-)

En må prioritere hvilke kriger som skal utkjempes.

Har du så mye å tape på å la dette ligge?

[Gjest Elextra]

Jeg får ikke sagt annet enn det jeg allerede har sagt - at man må gå i de skoa for å forstå. De eneste som forstår tilnærmet hva vi gjennomgikk med ham, er min svigermor og min manns søster. Min mor lever i sin egen fantasiverden om at det ikke er noe galt med hennes yndlingsbarnebarn. Hun har hele tida sørget for at min samvittighet er svart som bek, selv om jeg VET at jeg gjorde det rette for ham da han var 9. Det var ikke grusomt for ham og det var ikke smertefullt. Han hadde hele tida hatt kontakt med sin fars side av familien, selv om det hadde vært et lite opphold.

Når du sier at du tror det er mye bitterhet i ham fordi jeg sendte ham fra meg, så tror jeg faktisk ikke det. Jeg skrev om empati. Du må ha evnen til å bry deg om andre for å føle bitterhet for at noen overgir deg. Under hele oppveksten hans, bar han preg av at han så på seg selv om verdens senter, for å si det slik. Jeg har 2 gutter til, og jeg har sett at det ikke finnes likhetstrekk av den typen der i det hele tatt. Min minste er veldig lik storbror i utseende, og han har ADHD, men det er på ingen måte slik. Min eldste sønn gjorde ting du ikke kan innbille deg at en 7-8 åring kan finne på, men han fikk aldri inntrykk av at han ikke ble elsket eller tatt vare på. Vi prøvde ALT - det kan nevropsykolog hos BUP og PPT skrive under på.

Jeg vet at de fleste unger er veldig selvsentrerte, det ser jeg jo på de to andre, men ikke slik. Når din far står foran din mor og kaller henne hore, ludder, sinnssyk og skjeller henne ut på verst tenkelige måte, vil de fleste barn gråte og "beskytte" sin mor. Min sønn sto mellom oss og så triumferende på sin far med et stort smil om munnen og beundret ham helt tydelig. Så så han på meg med det kaldeste blikket du kan tenke deg... Da var han 4....

Det faktum at han aldri har hatt noen reaksjon av noe slag på hvordan det var da han flyttet eller før han flyttet, har jeg reagert på. Han virker som om han gir f, og det tror jeg faktisk han gjør. Når min mann og jeg snakker om artige ting vi opplevde sammen da han var liten, ser han uforstående på oss. Han husker ikke, sier han.

Så da vet jeg ikke. Jeg er ingen psykolog, men jeg vet at mange foreldre heller går til grunne enn å innrømme at de ikke klarer å takle situasjoner med ungene sine. Jeg tok hensyn til mine to smårollinger og min mann før jeg tok hensyn til meg selv. Situasjonen var uholdbar, og min mann sier i dag, at om ikke min sønn hadde flyttet et annet sted, hadde han flyttet ut. Dette visste jeg ikke da, men det er tungt å svelge... Jeg vet bare at min mann ble sykemeldt og fikk psykiske problemer som han enda sliter med i dag.

Det handler også litt om å være litt menneskekjenner. Ikke se alt i et rosenrødt skinn bare fordi det er ungene våre vi prater om. Han er min sønn, og det er det ingenting som endrer, men han er ikke et godt menneske - beklager hvis jeg provoserer når jeg sier det. Han kommer antakelig til å få mer problemer senere, det er noe jeg dessverre må ta med i betraktning, men det er ingenting jeg kan gjøre! Jeg ber ikke om unnskyldning fordi han måtte bo hos faren sin - det var jo tross alt ikke noen straff - der får han jo ALT han peker på - men jeg syns det er leit at jeg tok feil i og med at han IKKE har vokst det av seg... At jeg prøvde å holde kontakten med ham, og respekterte at det aldri passet med kamerater og ting han skulle gjøre, er helt greit nå. Jeg var mye såret over at han alltid hadde en unnskyldning, men tross alt ser jeg ikke på det slik du gjør. Jeg vet i dag hvorfor han ikke ville komme i bursdager til brødrene sine - det var ikke interessant nok. Det var ikke HAN som var midtpunktet da... Og - alle julene han har avvist oss er også greit. Jeg vet at jeg aldri kunne kjøpe ATV til 15.000 til ham til jul - eller pc til 10.000. Derfor valgte han å være der han fikk alle disse tingene. Og - jeg vet at et eller annet sted i ham er han takknemlig for all kjærligheten han faktisk fikk hos oss, for han har alltid vært takknemlig for de små tingene han har fått - hos sin far er han enda mer agressiv og ifølge faren utakknemlig uansett... Når faren kjøpte moped til ham til 30.000 ville han ikke ha den... Og han slenger drittkommentarer og er frekk og sint. Det har han ikke vært direkte mot meg. Mot meg har han vært mer "snikende" med tektsmeldinger og så vært helt upåvirket når jeg har snakket med ham ansikt til ansikt...

Dette er utrolig vanskelig, og jeg skrev dette kun for å få input om hva andre mener og tror om dette - ikke for å sette meg selv i et pent lys eller bortforklare eller noe. Jeg håper bare at han klarer seg framover...

Du har hatt det utrolig tøft.. *klem*

[Persille1365381127]

En må prioritere hvilke kriger som skal utkjempes.

Har du så mye å tape på å la dette ligge?

''Har du så mye å tape på å la dette ligge?''

Jeg forstår hvorfor du skriver det - men det er sønnen hennes.... Det er ikke noe man bare "lar ligge" fordi fornuften tilsier det - dessverre.

[Persille1365381127]

Jeg får ikke sagt annet enn det jeg allerede har sagt - at man må gå i de skoa for å forstå. De eneste som forstår tilnærmet hva vi gjennomgikk med ham, er min svigermor og min manns søster. Min mor lever i sin egen fantasiverden om at det ikke er noe galt med hennes yndlingsbarnebarn. Hun har hele tida sørget for at min samvittighet er svart som bek, selv om jeg VET at jeg gjorde det rette for ham da han var 9. Det var ikke grusomt for ham og det var ikke smertefullt. Han hadde hele tida hatt kontakt med sin fars side av familien, selv om det hadde vært et lite opphold.

Når du sier at du tror det er mye bitterhet i ham fordi jeg sendte ham fra meg, så tror jeg faktisk ikke det. Jeg skrev om empati. Du må ha evnen til å bry deg om andre for å føle bitterhet for at noen overgir deg. Under hele oppveksten hans, bar han preg av at han så på seg selv om verdens senter, for å si det slik. Jeg har 2 gutter til, og jeg har sett at det ikke finnes likhetstrekk av den typen der i det hele tatt. Min minste er veldig lik storbror i utseende, og han har ADHD, men det er på ingen måte slik. Min eldste sønn gjorde ting du ikke kan innbille deg at en 7-8 åring kan finne på, men han fikk aldri inntrykk av at han ikke ble elsket eller tatt vare på. Vi prøvde ALT - det kan nevropsykolog hos BUP og PPT skrive under på.

Jeg vet at de fleste unger er veldig selvsentrerte, det ser jeg jo på de to andre, men ikke slik. Når din far står foran din mor og kaller henne hore, ludder, sinnssyk og skjeller henne ut på verst tenkelige måte, vil de fleste barn gråte og "beskytte" sin mor. Min sønn sto mellom oss og så triumferende på sin far med et stort smil om munnen og beundret ham helt tydelig. Så så han på meg med det kaldeste blikket du kan tenke deg... Da var han 4....

Det faktum at han aldri har hatt noen reaksjon av noe slag på hvordan det var da han flyttet eller før han flyttet, har jeg reagert på. Han virker som om han gir f, og det tror jeg faktisk han gjør. Når min mann og jeg snakker om artige ting vi opplevde sammen da han var liten, ser han uforstående på oss. Han husker ikke, sier han.

Så da vet jeg ikke. Jeg er ingen psykolog, men jeg vet at mange foreldre heller går til grunne enn å innrømme at de ikke klarer å takle situasjoner med ungene sine. Jeg tok hensyn til mine to smårollinger og min mann før jeg tok hensyn til meg selv. Situasjonen var uholdbar, og min mann sier i dag, at om ikke min sønn hadde flyttet et annet sted, hadde han flyttet ut. Dette visste jeg ikke da, men det er tungt å svelge... Jeg vet bare at min mann ble sykemeldt og fikk psykiske problemer som han enda sliter med i dag.

Det handler også litt om å være litt menneskekjenner. Ikke se alt i et rosenrødt skinn bare fordi det er ungene våre vi prater om. Han er min sønn, og det er det ingenting som endrer, men han er ikke et godt menneske - beklager hvis jeg provoserer når jeg sier det. Han kommer antakelig til å få mer problemer senere, det er noe jeg dessverre må ta med i betraktning, men det er ingenting jeg kan gjøre! Jeg ber ikke om unnskyldning fordi han måtte bo hos faren sin - det var jo tross alt ikke noen straff - der får han jo ALT han peker på - men jeg syns det er leit at jeg tok feil i og med at han IKKE har vokst det av seg... At jeg prøvde å holde kontakten med ham, og respekterte at det aldri passet med kamerater og ting han skulle gjøre, er helt greit nå. Jeg var mye såret over at han alltid hadde en unnskyldning, men tross alt ser jeg ikke på det slik du gjør. Jeg vet i dag hvorfor han ikke ville komme i bursdager til brødrene sine - det var ikke interessant nok. Det var ikke HAN som var midtpunktet da... Og - alle julene han har avvist oss er også greit. Jeg vet at jeg aldri kunne kjøpe ATV til 15.000 til ham til jul - eller pc til 10.000. Derfor valgte han å være der han fikk alle disse tingene. Og - jeg vet at et eller annet sted i ham er han takknemlig for all kjærligheten han faktisk fikk hos oss, for han har alltid vært takknemlig for de små tingene han har fått - hos sin far er han enda mer agressiv og ifølge faren utakknemlig uansett... Når faren kjøpte moped til ham til 30.000 ville han ikke ha den... Og han slenger drittkommentarer og er frekk og sint. Det har han ikke vært direkte mot meg. Mot meg har han vært mer "snikende" med tektsmeldinger og så vært helt upåvirket når jeg har snakket med ham ansikt til ansikt...

Dette er utrolig vanskelig, og jeg skrev dette kun for å få input om hva andre mener og tror om dette - ikke for å sette meg selv i et pent lys eller bortforklare eller noe. Jeg håper bare at han klarer seg framover...

Jeg synes det er fint at du klarer å skrive om det her - og tømme ut litt

Når det er sagt; du burde helt klart snakke med noen som kan hjelpe deg å bearbeide noen av disse tingene! Det er ingen grunn til at du skal ha dårlig samvittighet, og du må kanskje lære deg å ikke ha det.

Men tenker vel alltid at det er sin egen skyld når barn blir som de blir (i hvertfall de fleste av oss) - men innimellom er det faktisk ikke sånn, og nå har jo tom NHD bekreftet det for deg.

Vanskelig er det uansett - og det er ikke stort annet jeg kan si enn at jeg beundrer pågangsmotet ditt, og ønsker deg lykke til

[Gjest Valnøtt]

Jeg tror han tar det ut overfor de han mener skal ha dårlig samvittighet - som faren fordi han har lovt å betale førerkortet hans, men skrur igjen pengekrana da gutten nekter å lese til teorien. Og meg fordi jeg snakket med faren hans om at han hadde ødelagt scooteren sin og ikke fikk den sammen igjen, men måtte ha hjelp av min mann... Tror ikke han er sånn overfor venner, men jeg VET at i alle fall EN venn av ham utnytter ham...

Ja, da han ble født i 1989, visste jeg NULL om senskader! De opplyste ikke en dritt om noe på sykehuset. Som om hvorfor han var så sløv. Hvorfor han ikke ville amme. Hvorfor han sov hele tida og bare "gnurket" i stedet for å skrike! Jeg ante ingenting, og fikk heller ingen opplysninger... Er glad det har forandret seg til det bedre der!

Så du hva psykiateren skrev? Utrolig hvor lettet jeg ble for at jeg ikke er helt på vidda her...

Jeg tror du har veldig rett i at dette kan man ikkE forstå før man har prøvd det. Jeg synes du har vært utrolig sterk jeg. Du har gjort alt du kunne for gutten din. Og når det ikke var nok greide du å slippe ham til den andre forelderen hans som kanskje kunne gjøre mer istedenfor å tviholde på ham.

Man kan ikke gjøre mer enn litt mer enn sitt aller beste, og det har du gjort. Det er kort og godt noe galt med denne karen, og det kan ikke fikses. Kanskje endrer han seg en dag, men antagelig ikke. Du må heve hodet og gå videre i livet. Du hjelper ingen med å tynge deg ned med dårlig samvittighet.

Du må være der med en hånd han kan ta tak i hvis han virkelig trenger deg en dag, men ikke når han vil hyle til seg et eller annet. Du må si til ham at du elsker ham like høyt som de andre barna dine, men at du ikke finner deg i mer av ham enn av andre.

Kjærlighet og grenser skal jo liksom virke på disse ungene vi får, men på denne fyren virket det ikke. Du kan ikke gjøre annet enn å tilby det videre når han er mottagelig. I mellomtiden må du sette grenser for oppførselen hans.

Stor klem - du har ikke hatt det greit.

[lissi1365380351]

Jeg tror han tar det ut overfor de han mener skal ha dårlig samvittighet - som faren fordi han har lovt å betale førerkortet hans, men skrur igjen pengekrana da gutten nekter å lese til teorien. Og meg fordi jeg snakket med faren hans om at han hadde ødelagt scooteren sin og ikke fikk den sammen igjen, men måtte ha hjelp av min mann... Tror ikke han er sånn overfor venner, men jeg VET at i alle fall EN venn av ham utnytter ham...

Ja, da han ble født i 1989, visste jeg NULL om senskader! De opplyste ikke en dritt om noe på sykehuset. Som om hvorfor han var så sløv. Hvorfor han ikke ville amme. Hvorfor han sov hele tida og bare "gnurket" i stedet for å skrike! Jeg ante ingenting, og fikk heller ingen opplysninger... Er glad det har forandret seg til det bedre der!

Så du hva psykiateren skrev? Utrolig hvor lettet jeg ble for at jeg ikke er helt på vidda her...

Har lest igjennom trådene her,og lurer litt på hvilken far denne gutten hadde?

Kalte han deg for alle de tingene foran sin egen sønn?

Klart dette er jo ikke særlig bra for ett lite barn uansett om de er sånn eller sånn.

Jeg tror på det beste i mennesker,tror det finnes gode ting i både deg og din sønn,samtidig så tror jeg din sønn ikke har hatt det altfor godt i barndommen sin.

For lite hjelp fra både den ene og den andre.

Tenker da spes. fra deg,far,bup ppt osv.som ikke har maktet og klart presset fra ett barn med såpass store sosiale problemer.

skjønner deg godt,man blir sliten av sånne barn,har ett barn selv med endel problemer,men man kan aldri gi opp,selv om man blir aldri så sliten,tenker jeg.

Man må stå på og søke hjelp og aldri,aldri gi opp.

Lykke til videre,håper det ordner seg for dere.

[Gjest Wita]

''Har du så mye å tape på å la dette ligge?''

Jeg forstår hvorfor du skriver det - men det er sønnen hennes.... Det er ikke noe man bare "lar ligge" fordi fornuften tilsier det - dessverre.

Enig, så enkelt er det nok ikke når det gjelder egne barn.

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Utrolig sjokkerende å lese om hva sønnen din har gjort! Dette må ha vært som å leve i et konstant minefelt! Klart dette har vært helt ubeskrivelig tappende på dere!

Tror BUP at den psykopatiske væremåten hans kommer av hodeskaden? Ser det NHD skrev om arv. Hvordan er pappaen til gutten? Har han også slik antisosial atferd? Tenker på det du skrev et annet sted i tråden her:

"Når din far står foran din mor og kaller henne hore, ludder, sinnssyk og skjeller henne ut på verst tenkelige måte, vil de fleste barn gråte og "beskytte" sin mor.Min sønn sto mellom oss og så triumferende på sin far med et stort smil om munnen og beundret ham helt tydelig. Så så han på meg med det kaldeste blikket du kan tenke deg... Da var han 4...."

Kan det rett og slett være at han også har tatt etter et dårlig forbilde (sin far)? Jeg tror veldig mange har den oppfatning av at personer som blir så karakteravvikende som din sønn, er formet en del miljø + arvet dårlige gener.

Har sønnen din begått kriminelle handlinger? Han virker jo å blåse en lang marsj i alt - utenom seg selv! Har han mishandlet noen? Vært voldelig mot mennesker og/eller nytt å pine dyr?

Huff, dette kan ikke være lett. Det er jo tross alt sønnen din. Samtidig som du ser at han er "et uhyre". Jeg tror ikke det er mye håp for at det skjer et mirakel og at han endrer seg til å bli en snill, omtenksom og hyggelig veltilpasset mann i fremtiden. Dessverre.

Medfølende hilsen

[Persille1365381127]

Enig, så enkelt er det nok ikke når det gjelder egne barn.

Eller foreldre, eller søsken - eller andre man er knyttet til uten å ha valgt det selv.

Det viser seg jo f.eks ofte hos misbrukte/mishandlete barn - de klarer ikke uten videre å tenke at det er de voksnes skyld og at de skal holde seg unna dem. De har dårlig samvittighet, lojalitetskvaler osv.

[ltz]

Utrolig sjokkerende å lese om hva sønnen din har gjort! Dette må ha vært som å leve i et konstant minefelt! Klart dette har vært helt ubeskrivelig tappende på dere!

Tror BUP at den psykopatiske væremåten hans kommer av hodeskaden? Ser det NHD skrev om arv. Hvordan er pappaen til gutten? Har han også slik antisosial atferd? Tenker på det du skrev et annet sted i tråden her:

"Når din far står foran din mor og kaller henne hore, ludder, sinnssyk og skjeller henne ut på verst tenkelige måte, vil de fleste barn gråte og "beskytte" sin mor.Min sønn sto mellom oss og så triumferende på sin far med et stort smil om munnen og beundret ham helt tydelig. Så så han på meg med det kaldeste blikket du kan tenke deg... Da var han 4...."

Kan det rett og slett være at han også har tatt etter et dårlig forbilde (sin far)? Jeg tror veldig mange har den oppfatning av at personer som blir så karakteravvikende som din sønn, er formet en del miljø + arvet dårlige gener.

Har sønnen din begått kriminelle handlinger? Han virker jo å blåse en lang marsj i alt - utenom seg selv! Har han mishandlet noen? Vært voldelig mot mennesker og/eller nytt å pine dyr?

Huff, dette kan ikke være lett. Det er jo tross alt sønnen din. Samtidig som du ser at han er "et uhyre". Jeg tror ikke det er mye håp for at det skjer et mirakel og at han endrer seg til å bli en snill, omtenksom og hyggelig veltilpasset mann i fremtiden. Dessverre.

Medfølende hilsen

Takk for støtten!

Han var aldri slem mot noen - det jeg vet. Han var slem mot hunden vår. Henne var han livredd da hun var valp... Vi fikk henne da hun var 2 måneder, og han sparket henne mens han spiste middag, kastet sølevann på henne når hun sto ute og diverse. Vi prøvde å fortelle ham at slik måtte han ikke gjøre, at hun faktisk kunne ta igjen mye verre enn han fikk gjort henne, om hun hadde det i seg. Han forsto ikke det. Heldigvis hadde vi verdens snilleste hund. Hun tok aldri igjen - hun forsto jo ikke hvorfor han var så slem...

Noe av det kan vel være arv, for faren hans er IKKE snill mot spesielt kvinnene rundt seg, men han har forandret seg. Moren hans fikk gjennomgå, og jeg fikk min del... Men - min sønn var aldri vitne til noe fysisk, bare det psykiske - vi gjorde slutt da han var ca 2 år - men det er jo nok til å bli rar av... Jeg senket meg aldri ned på det nivået der. Jeg sto bare der og latet som om det ikke gikk inn på meg... Tror ikke det var så overbevisende, men jeg tok aldri igjen.

Ja, jeg strever med dette. Min mann sier han ikke vil se trynet hans etter hva han har gjort det siste halve året. Det rant over for ham når jeg fikk alle de stygge tekstmeldingene. Jeg føler liksom at jeg skylder ham noe, selv om jeg vet jeg har gjort alt som står i min makt. Det er liksom den lille stemmen som sier "kanskje du kunne gjort slik eller sånn"... Det er vanskelig, men jeg jobber med saken. Tror nok jeg gjør alvor av å gå til psykolog... Har litt for mye "bråk i hodet"...

[ltz]

Jeg synes det er fint at du klarer å skrive om det her - og tømme ut litt

Når det er sagt; du burde helt klart snakke med noen som kan hjelpe deg å bearbeide noen av disse tingene! Det er ingen grunn til at du skal ha dårlig samvittighet, og du må kanskje lære deg å ikke ha det.

Men tenker vel alltid at det er sin egen skyld når barn blir som de blir (i hvertfall de fleste av oss) - men innimellom er det faktisk ikke sånn, og nå har jo tom NHD bekreftet det for deg.

Vanskelig er det uansett - og det er ikke stort annet jeg kan si enn at jeg beundrer pågangsmotet ditt, og ønsker deg lykke til

Det er ganger jeg tenker på at "det er min skyld" og "klart jeg har gjort et eller annet som gjør at jeg fortjener alt dette", men innerst inne vet jeg jo...