Hva er galt med min sønn?

[ltz]

Du har hatt det utrolig tøft.. *klem*

Tusen takk. Det verste med dette var å være alene med et barn man hadde en nagende følelse om var annerledes uten å kunne finne støtte NOE STED! Jeg var jo alene med ham fra han var 2 til han var 6, og jeg hadde den gnagende følelsen, men ingen andre syns det... Da jeg traff min mann, fikk jeg bekreftet at jeg faktisk ikke var gal! At det var noe som ikke stemte! Det er slik med min sønn at han klarte selv når han var liten å spille annerledes enn det han var... Som at han spilte på at jeg var så innmari slem og fikk "medhold" av mormor og jeg fikk DET stygge, triumferende smilet og blikket over skuldren til henne! Da var han ikke gammel første gang han gjorde det! Skremmende!

Tenk - at når en 7-åring er så overbevisende i fortelling og glød i øyne at håret reiser seg på ryggen og du tror hvert ord når han forteller at "når babyen kommer hjem fra sykehuset, skal jeg ta ham i beina og slenge ham rundt og slå hodet hans i sengekanten"... Du skulle sett blikket hans! Jeg ble vettskremt!

[ltz]

Har lest igjennom trådene her,og lurer litt på hvilken far denne gutten hadde?

Kalte han deg for alle de tingene foran sin egen sønn?

Klart dette er jo ikke særlig bra for ett lite barn uansett om de er sånn eller sånn.

Jeg tror på det beste i mennesker,tror det finnes gode ting i både deg og din sønn,samtidig så tror jeg din sønn ikke har hatt det altfor godt i barndommen sin.

For lite hjelp fra både den ene og den andre.

Tenker da spes. fra deg,far,bup ppt osv.som ikke har maktet og klart presset fra ett barn med såpass store sosiale problemer.

skjønner deg godt,man blir sliten av sånne barn,har ett barn selv med endel problemer,men man kan aldri gi opp,selv om man blir aldri så sliten,tenker jeg.

Man må stå på og søke hjelp og aldri,aldri gi opp.

Lykke til videre,håper det ordner seg for dere.

Jeg skjønner jo at dette er vanskelig å forstå. Men - dette du skriver: "For lite hjelp fra både den ene og den andre. Tenker da spes. fra deg,far,bup ppt osv.som ikke har maktet og klart presset fra ett barn med såpass store sosiale problemer." er vondt for meg å svelge. Jeg vet selv at jeg gjorde alt jeg kunne. Jeg prøvde å hjelpe ham på alle mulige måter, men det er da vel ikke meningen at man skal gå til grunne? Jeg hadde gjort det, og det hadde også min mann og mine andre to smågutter om jeg ikke hadde tatt avgjørelsen om å flytte ham. Klart at BUP og PPT skulle vært enda mer inne, men det er faktisk opp til foreldrene å skyve på, og da ikke far fulgte opp, er det ikke noe jeg kan gjøre! Jeg trodde faktisk at han gjorde det. Jeg informerte skolen om situasjonen hans, og de var jo klar over det, da han fikk ekstraundervisning på den nye skolen også, men det rant ut i sanden...

Det er ikke snakk om å bare bli sliten. Det er snakk om at man er i ferd med å gå til grunne - både som menneske og som mor. Det er ikke meningen barna våre skal ta knekken på oss, og det er en ærlig sak å si at "NÅ er det nok". Vi kan bare tåle så mye, og et sted går grensen. Jeg klarte ikke å ha et normalt forhold til ham før han ble konfirmert! Det er 5 år det! Så lang tid tok det å gjenoppta kontakten. Jeg prøvde i alle år, men ikke var han interessert, og ikke orket jeg å skyve på og KREVE samvær, slik mange foreldre gjør. Jeg så at han ikke ville, og da mener jeg bestemt at man ikke skal presse for å få gjennom viljen sin! Jeg mener det var best for ham å flytte til faren sin. Det var best for ham å velge selv mengden av kontakt han hadde med meg/oss, og det var til hans beste alt jeg gjorde. At jeg valgte å beskytte de to minste mot hans mange påfunn, mener jeg faktisk er lov... Jeg kan ikke være 100% sikker på at han ikke ville prøvd å drepe en av dem, og jeg hadde ikke klart å leve med det...

Uansett - det er mer med historien enn hva jeg får sagt her, og jeg setter utrolig pris på støtten jeg får - også fra deg! Det er lov å sette spørsmålstegn ved alt, og det setter jeg også pris på at du gjør! ;-)

[ltz]

Jeg tror du har veldig rett i at dette kan man ikkE forstå før man har prøvd det. Jeg synes du har vært utrolig sterk jeg. Du har gjort alt du kunne for gutten din. Og når det ikke var nok greide du å slippe ham til den andre forelderen hans som kanskje kunne gjøre mer istedenfor å tviholde på ham.

Man kan ikke gjøre mer enn litt mer enn sitt aller beste, og det har du gjort. Det er kort og godt noe galt med denne karen, og det kan ikke fikses. Kanskje endrer han seg en dag, men antagelig ikke. Du må heve hodet og gå videre i livet. Du hjelper ingen med å tynge deg ned med dårlig samvittighet.

Du må være der med en hånd han kan ta tak i hvis han virkelig trenger deg en dag, men ikke når han vil hyle til seg et eller annet. Du må si til ham at du elsker ham like høyt som de andre barna dine, men at du ikke finner deg i mer av ham enn av andre.

Kjærlighet og grenser skal jo liksom virke på disse ungene vi får, men på denne fyren virket det ikke. Du kan ikke gjøre annet enn å tilby det videre når han er mottagelig. I mellomtiden må du sette grenser for oppførselen hans.

Stor klem - du har ikke hatt det greit.

Tusen takk. Han vet jeg er glad i ham, det har jeg fortalt utrolig mange ganger, og han vet at jeg er stolt av den han har blitt, og jeg velger å ikke si noe om det negative til ham. Men jeg har også sagt til ham at dritt tar jeg ikke imot - det er jeg for gammal til! Det er ikke lett - jeg aner ikke utfallet av dette. Tenker jeg for mye på det, blir jeg vel helt tullete...

[ltz]

En må prioritere hvilke kriger som skal utkjempes.

Har du så mye å tape på å la dette ligge?

Tape? Tja, jeg føler at jeg har tapt denne krigen... Krigen som handlet om å finne ut hva som var galt med min sønn og få behandling til ham. Jeg maktet ikke den kampen, så jeg overlot den til ham som teoretisk sett skulle kunne kjempet den i stedet for meg - faren hans - men han ga bare blaffen i det og lot det gå sin skjeve gang. Jeg tror han angrer på det i dag, men...

Jeg tapte også krigen om å få et normalt forhold til ham... Jeg ønsket det, og så at jeg hadde det i noen år, før det gikk så galt i november. Om han nå en gang i framtida ønsker å gjenoppta kontakten, vil jeg da være sterk nok til å ta imot ham, eller vil jeg si at han har brent alle bruer? Pr i dag tror jeg ikke at jeg kan klare å "late som ingenting", men det kan jo forandre seg... Jeg er ikke typen lenger til at jeg vil la det gå å skure. Jeg syns han skylder meg en unnskyldning for alt det stygge han sendte meg, men jeg tror ikke jeg kommer til å få det...

Tror ikke jeg taper noe på å la det ligge når det gjelder ham, men det er så utrolig vanskelig...

Vil du anbefale at jeg tar kontakt med fastlege for å komme til en terapeut? Tror kanskje jeg trenger det.... :S

[Gjest Jente31]

Jeg vil bare si at jeg beundrer din styrke.

Jeg skjønner at du trenger å snakke med noen om dette.

Det er ofte lang ventetid hos psykologer.

Selv har jeg hatt god hjelp av samtaler med en psykiatrisk sykepleier i kommunen. Dit kan du henvende deg uten å gå gjennom fastlegen. Iallefall er det slik her jeg bor.

Et tips og gode tanker fra

[Miamarian]

Tape? Tja, jeg føler at jeg har tapt denne krigen... Krigen som handlet om å finne ut hva som var galt med min sønn og få behandling til ham. Jeg maktet ikke den kampen, så jeg overlot den til ham som teoretisk sett skulle kunne kjempet den i stedet for meg - faren hans - men han ga bare blaffen i det og lot det gå sin skjeve gang. Jeg tror han angrer på det i dag, men...

Jeg tapte også krigen om å få et normalt forhold til ham... Jeg ønsket det, og så at jeg hadde det i noen år, før det gikk så galt i november. Om han nå en gang i framtida ønsker å gjenoppta kontakten, vil jeg da være sterk nok til å ta imot ham, eller vil jeg si at han har brent alle bruer? Pr i dag tror jeg ikke at jeg kan klare å "late som ingenting", men det kan jo forandre seg... Jeg er ikke typen lenger til at jeg vil la det gå å skure. Jeg syns han skylder meg en unnskyldning for alt det stygge han sendte meg, men jeg tror ikke jeg kommer til å få det...

Tror ikke jeg taper noe på å la det ligge når det gjelder ham, men det er så utrolig vanskelig...

Vil du anbefale at jeg tar kontakt med fastlege for å komme til en terapeut? Tror kanskje jeg trenger det.... :S

Jeg synes det høres ut som en god ide og få hjelp fra en terapeut.forøvrig lurer jeg på om NHD har barn selv.Den kjærligheten mellom barn og foreldre er et bånd som er uhyre sterkt.Jeg husker moren til en av drapsmennene i baneheia sa at hun ikke klarte å ta avstand fra sønnen din.

En ting er at du kanskje må beskytte deg selv..Jeg har latt foreldrene mine gå igjennom forferdelig ting med mine psykiske problemer.Selvmordsforsøk etc.Og er det noe jeg er mest takknemlig for i dag så er det at de var der da og de er der nå enda.

Håper at sønnen din klarer å endre seg og ta ansvar for sine egne handlinger. Jeg nekter å tro at noen mennesker ikke kan "reparere" eller endre seg.NHD kommer med stemplingen om personlighetsforstyrrelse han aldri vil bli kvitt omtrent.

Jeg er enig med NHD at det er riktig å velge hvilke kriger som det er vits å kjempe og hvorvidt en vil bli involvert i et annets mennekets selvdestruktivitet.

[Gjest Valnøtt]

Tusen takk. Han vet jeg er glad i ham, det har jeg fortalt utrolig mange ganger, og han vet at jeg er stolt av den han har blitt, og jeg velger å ikke si noe om det negative til ham. Men jeg har også sagt til ham at dritt tar jeg ikke imot - det er jeg for gammal til! Det er ikke lett - jeg aner ikke utfallet av dette. Tenker jeg for mye på det, blir jeg vel helt tullete...

Ikke tenk mer på det enn du må. Du har et liv med to andre som trenger deg også. Pluss mannen din. Gjør det du må og kan for det eldste barnet og be om hjelp til å takle at du ikke har muligheten til å leve i noen normal situasjon som folk flest kan forholde seg til.

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Jeg synes det høres ut som en god ide og få hjelp fra en terapeut.forøvrig lurer jeg på om NHD har barn selv.Den kjærligheten mellom barn og foreldre er et bånd som er uhyre sterkt.Jeg husker moren til en av drapsmennene i baneheia sa at hun ikke klarte å ta avstand fra sønnen din.

En ting er at du kanskje må beskytte deg selv..Jeg har latt foreldrene mine gå igjennom forferdelig ting med mine psykiske problemer.Selvmordsforsøk etc.Og er det noe jeg er mest takknemlig for i dag så er det at de var der da og de er der nå enda.

Håper at sønnen din klarer å endre seg og ta ansvar for sine egne handlinger. Jeg nekter å tro at noen mennesker ikke kan "reparere" eller endre seg.NHD kommer med stemplingen om personlighetsforstyrrelse han aldri vil bli kvitt omtrent.

Jeg er enig med NHD at det er riktig å velge hvilke kriger som det er vits å kjempe og hvorvidt en vil bli involvert i et annets mennekets selvdestruktivitet.

Syns IKKE det er noe som helst underlig ved at NHD her skriver personlighetsforstyrrelse. Hvis ikke atferden til denne sønnen oppfyller kravene til en persnlighetsforstyrrelse, er det INGEN i hele Norge som er personlighetsforstyrret heller! Det moren hans forteller her om hvordan sønnen har vært helt fra tidligere barneår, er noe av det aller sterkeste jeg har hørt mht skjevutvikling og karakteravvik. Om du setter deg inn i diagnosen antisosial personlighetsforstyrrelse, så vil du se hvilke trekk/egenskaper som kjennetegner denne særdeles alvorlige lidelsen.

"Jeg nekter å tro at noen mennesker ikke kan "reparere" eller endre seg."

Så og si alle psykiatere eller psykologer vil si det samme: Sannynligheten for at sønnen endrer seg til det bedre eller ville kunne hatt nytte av terapi, er særdeles liten. Dessuten er det svært lite sannsynlig at denne sønnen noen sinne vil se at det er han det er noe galt med og som er i behov av terapi. For det er jo alle andre det er noe galt med! Det er slik slike antisosiale (de ordentlige psykopatene) tenker og oppfatter verden. De er i sentrum i sitt eget univers. De forholder seg ikke til vanlig atferd slik som oss andre.

Om du ser på trekk hos barn som viser sterke antisosiale tegn, så er dette slikt som angrep på dyr, krangler/bråk i stor skala, forsøk på brannstiftelse, truing, manipulering osv. Men til tross for det kan ikke en slik diagnose bli stilt på noen før de er 18 år. Derfor er det meste av fagstoffet man finner om antisosiale nettopp om voksne.

Jeg syns virkelig synd på denne moren. Jeg synes ikke man skal gi henne falske forhåpninger som ikke er realistiske. Det hun imidlertid kanskje kan trøste seg med er at for en del med slike alvorlige personlighetsforstyrrelser, brenner de noe ut etter hvert ettersom de blir gamle.

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Tusen takk. Det verste med dette var å være alene med et barn man hadde en nagende følelse om var annerledes uten å kunne finne støtte NOE STED! Jeg var jo alene med ham fra han var 2 til han var 6, og jeg hadde den gnagende følelsen, men ingen andre syns det... Da jeg traff min mann, fikk jeg bekreftet at jeg faktisk ikke var gal! At det var noe som ikke stemte! Det er slik med min sønn at han klarte selv når han var liten å spille annerledes enn det han var... Som at han spilte på at jeg var så innmari slem og fikk "medhold" av mormor og jeg fikk DET stygge, triumferende smilet og blikket over skuldren til henne! Da var han ikke gammel første gang han gjorde det! Skremmende!

Tenk - at når en 7-åring er så overbevisende i fortelling og glød i øyne at håret reiser seg på ryggen og du tror hvert ord når han forteller at "når babyen kommer hjem fra sykehuset, skal jeg ta ham i beina og slenge ham rundt og slå hodet hans i sengekanten"... Du skulle sett blikket hans! Jeg ble vettskremt!

"Tenk - at når en 7-åring er så overbevisende i fortelling og glød i øyne at håret reiser seg på ryggen og du tror hvert ord når han forteller at "når babyen kommer hjem fra sykehuset, skal jeg ta ham i beina og slenge ham rundt og slå hodet hans i sengekanten"... Du skulle sett blikket hans! Jeg ble vettskremt!"

Jeg ville blitt uhyre rystet, sjokkert og vettskremt jeg også! Blitt veldig på vakt i forhold til han når han var i nærheten av babyen (og andre). Har aldri hørt om en 7 åring noen gang, som har sagt noe slikt. En ting er søskensjalusi. Men dette han sa var så uhyre iskaldt, kalkulerende og ondsinnet. Dette at han sa sine planer så i detalj, grøsser jeg av. Jeg vet ikke selv hva jeg ville gjort om jeg var omsorgsperson til denne gutten. Maktesløs, redd og vært på vakt i ft hans grad av stabilitet og utbrudd/handlinger.

Ser du skriver at du er glad i han. Det forstår jeg. Man er jo mor, og som mor vil man uansett alltid være glad i barnet sitt (tror jeg). Men at du skriver at du er stolt av han. Det tror jeg aldri at jeg som mor for en slik sønn hadde klart å si. Det er storsinnet av deg og du må svelge veldig mange "kameler" for i det hele tatt å kunne ytre det.

[ltz]

"Tenk - at når en 7-åring er så overbevisende i fortelling og glød i øyne at håret reiser seg på ryggen og du tror hvert ord når han forteller at "når babyen kommer hjem fra sykehuset, skal jeg ta ham i beina og slenge ham rundt og slå hodet hans i sengekanten"... Du skulle sett blikket hans! Jeg ble vettskremt!"

Jeg ville blitt uhyre rystet, sjokkert og vettskremt jeg også! Blitt veldig på vakt i forhold til han når han var i nærheten av babyen (og andre). Har aldri hørt om en 7 åring noen gang, som har sagt noe slikt. En ting er søskensjalusi. Men dette han sa var så uhyre iskaldt, kalkulerende og ondsinnet. Dette at han sa sine planer så i detalj, grøsser jeg av. Jeg vet ikke selv hva jeg ville gjort om jeg var omsorgsperson til denne gutten. Maktesløs, redd og vært på vakt i ft hans grad av stabilitet og utbrudd/handlinger.

Ser du skriver at du er glad i han. Det forstår jeg. Man er jo mor, og som mor vil man uansett alltid være glad i barnet sitt (tror jeg). Men at du skriver at du er stolt av han. Det tror jeg aldri at jeg som mor for en slik sønn hadde klart å si. Det er storsinnet av deg og du må svelge veldig mange "kameler" for i det hele tatt å kunne ytre det.

Det er en utrolig støtte i det du sier. Jeg har ikke ord. Tusen takk... Av nicket ditt forstår jeg at du kanskje sliter nok med endel ting selv? Allikvel er du i stand til å gi meg denne utrolige støtten! Tusen takk igjen!

Ja, jeg ble redd. Livredd. Han sa også i utrolig detalj at han skulle drepe min mann og meg mens vi sov... Jeg kan ikke forklare det på annen måte enn at det lyste ut av øynene hans... Tro meg - jeg har jo to små gutter til - de kan si at de skal drepe den og den, men det er aldri detaljer, og det er aldri noen ondskapsfull glød i øynene deres... De to bryr seg om andre og det er overhodet ingen likhet i noe av det de som 4,5,6,7 eller 8 åringer har sagt eller gjort med det deres storebror har gjort... Mitt hjerte blør for ham... Ja, jeg er glad i ham, men jeg tror ikke jeg klarer å tilgi. Ikke denne gangen. Den gang var han så liten. Nå er han voksen. Ja, jeg var stolt av den unge mannen han var blitt - tilsynelatende. Han var fast bestemt på hva han skulle utdanne seg til. Han jobbet så fint og godt på jobbene han hadde gjennom sommrene. Mannen min hadde han med på en takjobb, og da var han en stor hjelp. 14 dager senere slo han helt om... Jeg VAR stolt... Nå er jeg bare trist. Over at jeg kunne ta så feil. At jeg kunne tro han hadde vokst det av seg. At jeg lot meg "forføre" av den "mannen" han tilsynelatende var blitt... Alt var bare et slags snikende angrep føler jeg nå. Mannen min sier at han aldri stolte på ham, og det forstår jeg. Alle løgnene. Alle historiene om hvor slem faren hans var - for å få meg til å reagere - men det gjennomskuet også jeg. Alle historiene om at han og en kamerat hadde kjørt i 160 km/t inn i en jordvoll for bare å rygge ut igjen og fortsette sin ville ferd. Alt slikt som vi "normale" ikke går på!

Jeg tror ikke dette kan "repareres" heller. Jeg tror dette er en permanent "tilstand" om man skal kalle det det. Jeg er redd han kommer til å rote seg borti seriøse problemer, og det er faktisk ingenting jeg kan gjøre for å forhindre det... Jeg håper også at tilstanden hans roer seg med alderen. Jeg håper virkelig det. For hans skyld...