Depresjon og unnvikende personlighetsforstyrrels

[Virkerikke]

Håper jeg har kommet rett.

Jeg er en mann på 37 år som har en tung depresjon som har fulgt meg nesten hele livet. I tillegg har jeg diagnosen unnvikende personlighetsforstyrrelse med vrangforestilliger når stressnivået blir høyt..

Jeg har vært arbeidsledig hele voksne livet og hatt min tid "på byen". Jeg har aldri klart å komme i helt kontakt med folk, og de jeg nesten har kommet i kontakt med har viket unna når de ser jeg har problemer med å omgås folk, og når de har sett hvor dårlig jeg fungerer blandt folk. Jeg har ikke verdens beste forhold til min familie (foreldre/søsken). Ikke at det er direkte dårlig men jeg har aldri følt noen nærhet til dem. Min far har vært psykisk syk fra lenge før min tid men jeg fikk ikke vite noe før jeg var godt voksen. Min mor er engstelig og har dårlige nerver og med en hang til det pessimistiske. Det har vært tidvis intenst å vokse opp der. I tillegg var jeg et "offisielt" mål for mobbing og folkesnakk der jeg vokste opp. Jeg har vel aldri hatt noen tro på meg selv eller at andre har annet enn hån å gi. Jeg har angst for konfrontasjoner, også de inne i meg selv, og jeg har angst for å utfordre meg selv. Jeg frykter nederlag.

Unødvendig å si, men jeg har altså også store problemer med å komme i kontakt med kvinner. Jeg vokste opp med at følelser var for å latterliggjøres, og jeg har vel da tvunget meg selv til å benekte at det har vært følelser der en gang i blandt. Etter et forhold der jeg fant henne i seng med leieboeren, tok det 18 år før jeg kom over den "overraskelsen" jeg fikk den gang. Jeg nektet vel meg selv å kjenne etter og heller prøve å gjemme følelsene. Det går jo selvsagt ikke, og depresjonen og personlighetsforstyrrelsen har vel heller blitt kraftigere av det.

Jeg har vært inne på sykehus 2 ganger (selvinnlagt) og har gått til psykiater periodevis i noen år nå. Jeg er misfornøyd med kjemien mellom meg og legen. Oppholdene har heller ikke fått meg fram annet enn i en kort periode etter utskrivelse. Ingen medisiner har så langt hjulpet, men jeg fikk heller bivirkningene som fedme, manglende potens og absolutt null selvbilde. Jeg går ikke lenger på medikamenter.

For et halvt år siden møtte jeg en dame. For første gang følte jeg at det var en der som ga meg noe positivt. Hun har selv hatt mye å stri med men har klart seg ganske bra. For første gang var det noe som ga meg en lyst til å komme meg opp og fram. Det var flott i begynnelsen. Ulempen var at hun bodde på et annet kontinent og vi hadde kun kontakt over nett. Vi likte hverandre veldig godt, men mens hun ikke kunne gå inn i et nært forhold utover nettprat, trengte jeg henne. Hun prøvde å være der for meg, men etterhvert ble vel konflikten for stor. Jeg vet ikke, kanskje jeg ikke ville se at hun ikke ville noe mer enn å ha en god netttvenn, uansett: Stress utenom og det at "forholdet" begynte å rakne ble for mye for meg. Jo mer jeg prøvde å "berge" det, jo mer rotet jeg det til. Det ble tvangstanker om at hun bare hadde dette som en lek og jeg begynte å spionere. Jeg fant forumer der hun var registrert og ble mer og mer forvirra og redd for at hun hadde holdt meg for narr men også fordi det ble kalrt at forholdet ikke ville kunne vokse. Jeg fikk veldig dårlig samvittighet for det jeg drev med og tilslutt sa jeg hva jeg hadde gjort. Naturlig nok ble hun forferdelig såret og forbannet og etter det ble hun borte.

Detter er ikke ment som noe bønn om tilgivelse. Dette var det som skjedde og nå er situasjonen den at den motivasjonen jeg hadde for å komme meg opp og fram er borte. Det er helt tomt her. Hun er vekk og kommer ikke tilbake og jeg har ikke lenger noen drivkraft til å prøve å endre på noe. Ca en uke før jeg ødela forholdet, fikk hun meg til å begynne å gå turer slik at jeg kom meg ut og i bevegelse. Etter at forholdet var over har jeg ikke orket å gå. Den motivasjonen hun ga meg er ikke der.

Om ca 2 uker begynner jeg på arbeid med bistand. Det var hun som ga meg "sparket bak" til å søke meg inn, men nå er jeg ikke sikker på at motivasjonen til å fullføre er der.

Selv om hun er vekk, lovte jeg henne før det rakna at jeg skulle prøve å endre meg. Hun vil aldri få vite om det gikk eller ikke, men jeg føler at jeg skylder henne dette. Det er bare det at motivasjonen og driven har forsvunnet nå som hun er vekk. Det er en lonflikt og det at jeg lovte henne dette er vel grunnen til at jeg skriver dette og ikke har gjemt eller glemt det. Det er bare det at uten et mål er det forferdelig tungt å komme seg avgårde.

Jeg vet ikke. Kanskje jeg spør om hvor jeg kan finne den ekstra motivasjonen jeg trenger fra? For tiden er det ravnsvart og jeg har ikke vært ute av døren siden hun forsvant. Legen har ikke kunnet gi meg noe. Da jeg oppsøkte ham rett før bruddet, ville han ikke engang snakke om hva som skjedde nå. Jeg har gitt ham beskjed om at jeg må finne en annen der kjemien er bedre men det kan ta tid her. Det er ikke mange å gå til og de som er er jo travle.

En siste ting. Jeg vet at bruddet var min feil, og at hun er opprørt. Hun vil ikke ha kontakt. Det er tungt å vite at jeg gjorde henne så opprørt fordi jeg ikke kunne holde beina på jorda. Om noen har et tips om hva jeg kan gjøre for å gjøre det bedre for henne, om det overhode er mulig eller ønskelig, ville det vært til utrolig stor hjelp. Selv er jeg redd for at uansett hva jeg gjør eller om jeg ikke gjør noe, blir det uansett værre for henne. Jeg er redd for at det valget jeg tar er det gale.

[Gjest frustrerende for omverdenen]

Bare noen tanker fra meg, har selv en søster med samme diagnose som deg.

Kjenner på frustrasjon over at søsteren mitt alltid leter etter "hjelp" fra andre (meg?) - som du sier "Hun" ga deg motivasjon til å søke arbeid med bistand etc.... Akkurat som søsteren min liksom er avhengig av andre for å bli bedre. Både positivt og negativt (Det er alltid noen som SER stygt på henne og TENKER noe om henne som gjør at hun ikke klarer å bli bedre)

Men hun kan jo ikke bli bedre før det kommer fra HENNE SELV at det vokser en vilje/styrke fra innsiden!

Sikkert ikke det du ville høre - men slik oppleves det ihvertfall på utsiden... Forferdelig frustrerende at søsteren min - som har gått til psykologer mange ganger - aldri HØRER på dem - hun må jo FORANDRE måten å TENKE på rett og slett!!! Det er ikke resten av verden som skal forandre seg.

Jeg har selv gått til psykolog og for meg var det en helt ny verden - tenk å få lov til å lære å tenke på en helt annen måte - jeg trengte ikke å bry meg om hva andre sa og gjorde - JEG var jo den samme uansett - blir jo ikke FORANDRET om noen tenker en stygg tanke om meg - jeg trenger faktisk ikke å BRY MEG. For en frihetsfølelse det ga - verden var bare min og jeg kunne gjøre det jeg ville med livet mitt!!! (Psykologen mente forresten at jeg hadde en altfor stor ansvarsfølelse overfor søsteren min - og at hun faktisk ikke VAR mitt ansvar (noe søsteren min ikke var enig i tror jeg)).

Men vi kan fremdeles ikke snakke sammen uten å krangle - hun kommer alltid med beskyldninger fra "gamle" dager om noe jeg har sagt eller gjort - og hun ser ikke at JEG faktisk ble hindret i å leve et normalt liv fordi jeg alltid måtte ta meg av henne. Vi kunne ikke gjøre noe som HUN ikke torde/ville og dermed ble jeg OGSÅ gående alene (sammen med henne) Hadde en stor sorg for dette - ubevisst selvsagt for det VAR jo sånn - så greit for foreldrene mine og skolen at JEG tok meg av henne så oppdaget ingen problemet... før hun ble voksen. Jeg giftet meg jo, fikk en god jobb og fikk barn - det hadde jeg vel lov til? Først da tror jeg hun innså at vi aldri kunne bli ett/samme person - men føler fremdeles hun bærer nag...

Du har opplevd fæle ting sikkert (sikkert fælere enn familiemedlemmet mitt - men hun har heller ALDRI fungert i samfunnet - du har ihvertfall hatt kontakt med andre mennesker og tom et forhold)

Uff nå skrev jeg sikkert mye som vi ikke skal skrive på et slikt forum - har lest en del her inne og føler ofte frustrasjon over manglende vilje/styrke - men det er nok bare meg som "ikke forstår"

[Virkerikke]

Bare noen tanker fra meg, har selv en søster med samme diagnose som deg.

Kjenner på frustrasjon over at søsteren mitt alltid leter etter "hjelp" fra andre (meg?) - som du sier "Hun" ga deg motivasjon til å søke arbeid med bistand etc.... Akkurat som søsteren min liksom er avhengig av andre for å bli bedre. Både positivt og negativt (Det er alltid noen som SER stygt på henne og TENKER noe om henne som gjør at hun ikke klarer å bli bedre)

Men hun kan jo ikke bli bedre før det kommer fra HENNE SELV at det vokser en vilje/styrke fra innsiden!

Sikkert ikke det du ville høre - men slik oppleves det ihvertfall på utsiden... Forferdelig frustrerende at søsteren min - som har gått til psykologer mange ganger - aldri HØRER på dem - hun må jo FORANDRE måten å TENKE på rett og slett!!! Det er ikke resten av verden som skal forandre seg.

Jeg har selv gått til psykolog og for meg var det en helt ny verden - tenk å få lov til å lære å tenke på en helt annen måte - jeg trengte ikke å bry meg om hva andre sa og gjorde - JEG var jo den samme uansett - blir jo ikke FORANDRET om noen tenker en stygg tanke om meg - jeg trenger faktisk ikke å BRY MEG. For en frihetsfølelse det ga - verden var bare min og jeg kunne gjøre det jeg ville med livet mitt!!! (Psykologen mente forresten at jeg hadde en altfor stor ansvarsfølelse overfor søsteren min - og at hun faktisk ikke VAR mitt ansvar (noe søsteren min ikke var enig i tror jeg)).

Men vi kan fremdeles ikke snakke sammen uten å krangle - hun kommer alltid med beskyldninger fra "gamle" dager om noe jeg har sagt eller gjort - og hun ser ikke at JEG faktisk ble hindret i å leve et normalt liv fordi jeg alltid måtte ta meg av henne. Vi kunne ikke gjøre noe som HUN ikke torde/ville og dermed ble jeg OGSÅ gående alene (sammen med henne) Hadde en stor sorg for dette - ubevisst selvsagt for det VAR jo sånn - så greit for foreldrene mine og skolen at JEG tok meg av henne så oppdaget ingen problemet... før hun ble voksen. Jeg giftet meg jo, fikk en god jobb og fikk barn - det hadde jeg vel lov til? Først da tror jeg hun innså at vi aldri kunne bli ett/samme person - men føler fremdeles hun bærer nag...

Du har opplevd fæle ting sikkert (sikkert fælere enn familiemedlemmet mitt - men hun har heller ALDRI fungert i samfunnet - du har ihvertfall hatt kontakt med andre mennesker og tom et forhold)

Uff nå skrev jeg sikkert mye som vi ikke skal skrive på et slikt forum - har lest en del her inne og føler ofte frustrasjon over manglende vilje/styrke - men det er nok bare meg som "ikke forstår"

Jeg sier takk, fordi du har helt rett. Endringene må komme fra meg selv. "Problemet", om vi kan kalle det det, er at jeg ikke aner hvordan det kan komme fra meg selv.. Jeg leter etter motivasjon, noe å strekke meg mot, som for eksempel med gåingen og at den tok slutt. Den hjalp meg å tenke mer positivt og den gav meg mer lyst til å fortsette, men det er jo som om muskler og vilje forsvinner når man er der nede. Jeg vet jo ett eller annet sted at ingenting skjer før jeg går inn for det. Det jeg leter etter er kanskje "noe" som kan få meg igang lenge nok til at jeg kan gå for egen maskin. Jeg vet ærlig talt ikke hva det skal være, og det er vel derfor jeg har kommet hit nå. Jeg har et slags håp om at arbeid med bistand skal kunne få meg i gang, men jeg har altså den tvilen om jeg vil klare det. Skulle jo så klart ha vært uten den tvilen.

[Virkerikke]

Jeg sier takk, fordi du har helt rett. Endringene må komme fra meg selv. "Problemet", om vi kan kalle det det, er at jeg ikke aner hvordan det kan komme fra meg selv.. Jeg leter etter motivasjon, noe å strekke meg mot, som for eksempel med gåingen og at den tok slutt. Den hjalp meg å tenke mer positivt og den gav meg mer lyst til å fortsette, men det er jo som om muskler og vilje forsvinner når man er der nede. Jeg vet jo ett eller annet sted at ingenting skjer før jeg går inn for det. Det jeg leter etter er kanskje "noe" som kan få meg igang lenge nok til at jeg kan gå for egen maskin. Jeg vet ærlig talt ikke hva det skal være, og det er vel derfor jeg har kommet hit nå. Jeg har et slags håp om at arbeid med bistand skal kunne få meg i gang, men jeg har altså den tvilen om jeg vil klare det. Skulle jo så klart ha vært uten den tvilen.

Glemte jo selvsagt å si takk for å kunne få se det fra utsiden og. Det er jo nettopp sånt man ikke ser av seg selv og du er sant å si den første noensinne som har sagt noe konstruktivt. Det er ikke lett å se seg selv utenfra, så helt ærlig, det svaret var faktisk noe jeg kommer til å lese flere ganger.

[Gjest ???????????]

Jeg har nå lest inlegget ditt et par ganger og ser ganske klart at denne nettvenninnen ble en "krykke" for deg. Ditt håp om et fremtidig forhold gjorde at du kunne våge og begi deg ut på nye oppdagelsesreiser.

Jeg forstår at dette er vanskelig nå når hun forsvant. Men har du tenkt tanken på hva du kan klare og bygge opp inntil du igjen møter en kvinne? At du kan møte en ny kvinne på en mer likeverdig måte, som et aktivt, sterkere og mer sosialt menneske?

Det du har gjort, altså turene, var motivert av henne - men DU gikk dem. Velger du nå og gå ut i tilrettelagt arbeid - så er det DU som utfører arbeidet. Ingenting vil gjøre deg sterkere enn nettopp denne egenmestringen.

Jeg synes du skal hente frem svaret du ga noen lengre ned her, GÅ TURENE! De ga deg noe - noe du kanskje ikke har følt på lenge. De var positive for deg Fortsett og gå. Hver gang jeg går tur - har jeg kun en tanke i hodet - JEG GÅR FOR LIVET. Det livet jeg så sårt ønsker meg, det livet jeg vet jeg kan få - hvis jeg gjør det som er nødvendig og komme dit. Det betyr ikke et liv uten sykdom eller med ingen dårlige dager. Det er et liv hvor jeg takler disse bedre enn jeg gjør i dag. Et liv hvor flere dager gir mening, enn de som ikke gir det. Det er et realistisk mål jeg har satt meg - ikke noe jeg ikke kan oppnå. Men jeg må hente styrken til og ta de skrittene. Og den styrken bor i meg og ikke i noen utenfor meg.

Jeg kan selvsagt lene meg på andre i perioder for trøst og motivasjon, avhengig av hvilken av tingene jeg trenger.

Men skrittene - de må jeg gå selv....

Det ble jo nesten litt Bjørn Eidsvåg over dette, hvis du har hørt sangen Eg ser

[Virkerikke]

Jeg har nå lest inlegget ditt et par ganger og ser ganske klart at denne nettvenninnen ble en "krykke" for deg. Ditt håp om et fremtidig forhold gjorde at du kunne våge og begi deg ut på nye oppdagelsesreiser.

Jeg forstår at dette er vanskelig nå når hun forsvant. Men har du tenkt tanken på hva du kan klare og bygge opp inntil du igjen møter en kvinne? At du kan møte en ny kvinne på en mer likeverdig måte, som et aktivt, sterkere og mer sosialt menneske?

Det du har gjort, altså turene, var motivert av henne - men DU gikk dem. Velger du nå og gå ut i tilrettelagt arbeid - så er det DU som utfører arbeidet. Ingenting vil gjøre deg sterkere enn nettopp denne egenmestringen.

Jeg synes du skal hente frem svaret du ga noen lengre ned her, GÅ TURENE! De ga deg noe - noe du kanskje ikke har følt på lenge. De var positive for deg Fortsett og gå. Hver gang jeg går tur - har jeg kun en tanke i hodet - JEG GÅR FOR LIVET. Det livet jeg så sårt ønsker meg, det livet jeg vet jeg kan få - hvis jeg gjør det som er nødvendig og komme dit. Det betyr ikke et liv uten sykdom eller med ingen dårlige dager. Det er et liv hvor jeg takler disse bedre enn jeg gjør i dag. Et liv hvor flere dager gir mening, enn de som ikke gir det. Det er et realistisk mål jeg har satt meg - ikke noe jeg ikke kan oppnå. Men jeg må hente styrken til og ta de skrittene. Og den styrken bor i meg og ikke i noen utenfor meg.

Jeg kan selvsagt lene meg på andre i perioder for trøst og motivasjon, avhengig av hvilken av tingene jeg trenger.

Men skrittene - de må jeg gå selv....

Det ble jo nesten litt Bjørn Eidsvåg over dette, hvis du har hørt sangen Eg ser

Akkurat nå bare griner jeg. Du har jo fullstendig rett at hun var en "krykke" for meg. Jeg har også lest svaret fra Frustrerende... flere ganger og dette er virkelig noe jeg ønsker å få inn i hodet. Hele livet har jeg vel egentlig gjort som det ble nevnt i det andre svaret, lett etter svar utenfor meg selv. Jeg har ikke hørt etter hva som har blitt sagt og jeg har "sjaltet ut" når folk har kommet med råd om hva _jeg_ kan gjøre. Jeg har vel heller aldri forstått at andre kan ha vært frustrert. Det har for meg alltid vært min frustrasjon. Dere har iallefall gitt meg et blikk om hvordan jeg virker på omverdenen som jeg aldri før har hatt begreper om. Jeg har ikke helt ordene her men det er det nærmeste jeg kommer.

Nå føler jeg meg egentlig mest redd. Det er som å forlate det jeg kjenner til og gå ut i noe helt ukjent som jeg ikke egentlig begriper. Jeg har sag at nå er det å gå litt som å bli bedt om å gi en veiforklaring i en by jeg aldri har hørt om før. Jeg har ingenting å orientere meg etter, føler jeg. Det blir å gå på trass og det er sant og si slitsomt. Jeg har ikke gått lenge, bare noen få dager, og det ble jo to dager inne etter det som skjedde, så jeg har ikke helt fått føling med at det hjelper. Det jeg har nå er vel at jeg må velge å stole på at det er noe der ute, at det blir bedre.. Har vært ute i dag og skal ut igjen nå straks. Foreløpig er det mest for å komme meg vekk fra pc-en og ut av huset, og jeg gruer meg til å komme hjem hver gang jeg har gått. Vet hvor lett mørket og apatien kommer tilbake da. Kveldene er sant og si helt pyton.

[Gjest Jente31]

Hei!

Jeg har lest innleggene dine, og jeg ser at du sliter og ikke vet hvor du skal hente motivasjonen fra. At du kansje er avhengig av andre for å kunne fungere i livet.

Jeg opplever noe av det samme selv, og utredes forøvrig trolig for uvpf.

Jeg synes det er fint at du skal begynne i arbeid med bistand. Det kan være tøft å ta det første skrittet, men jeg tror du har mye å vinne på det. Der vil du møte andre mennesker, du blir tvunget til å tenke på noe annet, og etterhvert som du blir mer aktiv, vil også energien komme tilbake.

Dette er iallefall min erfaring, med tiden til hjelp.

Ellers er du glad sier du, for at Frustrerende som svarte deg, fikk deg til å våkne litt, se deg selv litt utenfra. Har du eller psykiateren din noen gang vurdert gruppeterapi? Tror kansje det ville vært noe for deg? Bare et forslag fra min side, jeg kjenner deg jo ikke, men svarer utifra det du skriver :-)

[Gjest Jente31]

En ting til.. kan du hente motivasjonen inne i deg selv? Sette deg noen små mål, som feks det å ta skrittet og komme deg ut i den jobben med bistand? Min erfarng er at det å holde seg i aktivitet, iallefall litt, er positivt for både kropp og psyke. Men som sagt - det er meg :-)

[Virkerikke]

Hei!

Jeg har lest innleggene dine, og jeg ser at du sliter og ikke vet hvor du skal hente motivasjonen fra. At du kansje er avhengig av andre for å kunne fungere i livet.

Jeg opplever noe av det samme selv, og utredes forøvrig trolig for uvpf.

Jeg synes det er fint at du skal begynne i arbeid med bistand. Det kan være tøft å ta det første skrittet, men jeg tror du har mye å vinne på det. Der vil du møte andre mennesker, du blir tvunget til å tenke på noe annet, og etterhvert som du blir mer aktiv, vil også energien komme tilbake.

Dette er iallefall min erfaring, med tiden til hjelp.

Ellers er du glad sier du, for at Frustrerende som svarte deg, fikk deg til å våkne litt, se deg selv litt utenfra. Har du eller psykiateren din noen gang vurdert gruppeterapi? Tror kansje det ville vært noe for deg? Bare et forslag fra min side, jeg kjenner deg jo ikke, men svarer utifra det du skriver :-)

Hei og takk.

Bare for å ta det andre svaret ditt først. I dag har jeg hatt to turer ut, en av ren nødvendighet, og en fordi jeg måtte ut av huset følte jeg. Det ble den lengste turen jeg hittil har gått, 2 timer og jeg kjenner fremdeles at tankene er lettere selv om jeg har sittet inne en time nå. Jeg har hatt en fast runde på 1 til 1 1/2 time men fikk "bare plutselig" lyst til å gå andre veier. Samtidig fikk jeg tanken om å gå lenger. Det ble pauser, men det ble pauser der jeg på forhånd hadde bestemt meg for å ta pauser. Jeg har ærlig talt ingen idè om hva som skjer, men det fikk meg i litt bedre humør å vite at jeg kom fram til "pausestasjonene" og fremdeles hadde lyst til å gå til neste. For meg er dette bare sprøtt. Jeg har ikke noe særlig tanker om hva som skjedde men jeg følte meg bedre og mer motivert for hver kilometer.

Jeg merket bedre mine egne tankemønstere og falt jo stadig tilbake der men når jeg er ute og går blir det lettere å si til seg selv at tankene er falske drømmer eller mareritt. De virker jo lokkende, lyse og lette og de kommer tilbake hele tiden, men ute blir jeg oppmerksom på dem på en helt annen måte, og jeg "vet" på en merkelig måte at de bare er veien ned og tilbake. Jeg må ta meg selv i nakken å si til meg selv at det er feil fokus, men jeg tar iallefall meg selv i nakken når jeg merker det. Det har ikke skjedd når jeg har sittet inne. Jeg aner som sagt ikke, kanskje det er dette som er å endre tankemønsteret. Jeg vet ikke, men noe skjer.

Merker fremdeles angsten sitter som et alt for stramt pannebånd hver gang jeg vil fokusere på her og nå og det jeg driver med. Føler jo at jeg slipper tak i noe "trygt" selv om noe i hodet sier at det gamle "trygge" er egentlig det "gamle stygge". Ikke vet jeg. Tenker jo at de gamle tankene har vært "livet mitt" og alt jeg kjenner igjen, og det skremmer å gi slipp på det jeg kjenner, uansett hvor skadelig det er å holde igjen. Det er fristende å la seg drive med. Men, som sagt, når jeg går føler jeg at det er lettere å stoppe tankene når de går galt avsted. Jeg tør ikke love meg selv at dette vil vare eller virke, men samtidig ser jeg på det som eneste muligheten jeg har til å starte med noe. Er redd for å miste denne følelsen. Vet det skal veldig lite til før jeg havner helt nede igjen.

[Virkerikke]

Hei og takk.

Bare for å ta det andre svaret ditt først. I dag har jeg hatt to turer ut, en av ren nødvendighet, og en fordi jeg måtte ut av huset følte jeg. Det ble den lengste turen jeg hittil har gått, 2 timer og jeg kjenner fremdeles at tankene er lettere selv om jeg har sittet inne en time nå. Jeg har hatt en fast runde på 1 til 1 1/2 time men fikk "bare plutselig" lyst til å gå andre veier. Samtidig fikk jeg tanken om å gå lenger. Det ble pauser, men det ble pauser der jeg på forhånd hadde bestemt meg for å ta pauser. Jeg har ærlig talt ingen idè om hva som skjer, men det fikk meg i litt bedre humør å vite at jeg kom fram til "pausestasjonene" og fremdeles hadde lyst til å gå til neste. For meg er dette bare sprøtt. Jeg har ikke noe særlig tanker om hva som skjedde men jeg følte meg bedre og mer motivert for hver kilometer.

Jeg merket bedre mine egne tankemønstere og falt jo stadig tilbake der men når jeg er ute og går blir det lettere å si til seg selv at tankene er falske drømmer eller mareritt. De virker jo lokkende, lyse og lette og de kommer tilbake hele tiden, men ute blir jeg oppmerksom på dem på en helt annen måte, og jeg "vet" på en merkelig måte at de bare er veien ned og tilbake. Jeg må ta meg selv i nakken å si til meg selv at det er feil fokus, men jeg tar iallefall meg selv i nakken når jeg merker det. Det har ikke skjedd når jeg har sittet inne. Jeg aner som sagt ikke, kanskje det er dette som er å endre tankemønsteret. Jeg vet ikke, men noe skjer.

Merker fremdeles angsten sitter som et alt for stramt pannebånd hver gang jeg vil fokusere på her og nå og det jeg driver med. Føler jo at jeg slipper tak i noe "trygt" selv om noe i hodet sier at det gamle "trygge" er egentlig det "gamle stygge". Ikke vet jeg. Tenker jo at de gamle tankene har vært "livet mitt" og alt jeg kjenner igjen, og det skremmer å gi slipp på det jeg kjenner, uansett hvor skadelig det er å holde igjen. Det er fristende å la seg drive med. Men, som sagt, når jeg går føler jeg at det er lettere å stoppe tankene når de går galt avsted. Jeg tør ikke love meg selv at dette vil vare eller virke, men samtidig ser jeg på det som eneste muligheten jeg har til å starte med noe. Er redd for å miste denne følelsen. Vet det skal veldig lite til før jeg havner helt nede igjen.

Ja, det glemte jeg. Om det har vært snakk om gruppeterapi? Ærlig talt husker jeg ikke om det har blitt nevnt. Vet jo at jeg ikke altid har hørt etter, men jeg tror ikke, når sant skal sies, at det har vært tatt opp. Det jeg har hatt av gruppe var legen, folk fra NAV, sosialtjenesten og distriktspsykiatrisk. Den gruppen ble løst opp etter kort tid (omlegginger og omstruktureringer, nye saksbehandleere og alt det der), men kan ikke si at noen gruppeterapi har vært nevnt.

Har ellers liten tillit til skolemedisin, det ble jo sagt til meg på sykehuset da jeg snakket med pleiere og nattevakter at sykehuset tok bølgetoppene men ikke hadde kapasitet eller mulighet til å ta årsakene. Føltes jo sånn også, jeg fikk piller som tok det akutte og jeg ble sendt ut og tilbake til det jeg kom fra før jeg følte jeg var klar for det.

Det er jo klart, at om man ikke hører etter blir det jo vanskelig med effektiv terapi, men som sagt, der og da følte jeg at sykehuset og legene tok seg av det akutte mens de egentlige problemene ble uløst. Føler det ennå sånn.

[Gjest frusterende for omverdenen]

Akkurat nå bare griner jeg. Du har jo fullstendig rett at hun var en "krykke" for meg. Jeg har også lest svaret fra Frustrerende... flere ganger og dette er virkelig noe jeg ønsker å få inn i hodet. Hele livet har jeg vel egentlig gjort som det ble nevnt i det andre svaret, lett etter svar utenfor meg selv. Jeg har ikke hørt etter hva som har blitt sagt og jeg har "sjaltet ut" når folk har kommet med råd om hva _jeg_ kan gjøre. Jeg har vel heller aldri forstått at andre kan ha vært frustrert. Det har for meg alltid vært min frustrasjon. Dere har iallefall gitt meg et blikk om hvordan jeg virker på omverdenen som jeg aldri før har hatt begreper om. Jeg har ikke helt ordene her men det er det nærmeste jeg kommer.

Nå føler jeg meg egentlig mest redd. Det er som å forlate det jeg kjenner til og gå ut i noe helt ukjent som jeg ikke egentlig begriper. Jeg har sag at nå er det å gå litt som å bli bedt om å gi en veiforklaring i en by jeg aldri har hørt om før. Jeg har ingenting å orientere meg etter, føler jeg. Det blir å gå på trass og det er sant og si slitsomt. Jeg har ikke gått lenge, bare noen få dager, og det ble jo to dager inne etter det som skjedde, så jeg har ikke helt fått føling med at det hjelper. Det jeg har nå er vel at jeg må velge å stole på at det er noe der ute, at det blir bedre.. Har vært ute i dag og skal ut igjen nå straks. Foreløpig er det mest for å komme meg vekk fra pc-en og ut av huset, og jeg gruer meg til å komme hjem hver gang jeg har gått. Vet hvor lett mørket og apatien kommer tilbake da. Kveldene er sant og si helt pyton.

Hei igjen. Nå gjør du det igjen - tenker på hvordan DU virker på omgivelsene - alstå hva andre tenker om deg. Poenget mitt er jo nettopp at du IKKE trenger å tenke på det.

Og grunnen til at folk rundt er frustrerte (men JEG snakket jo ut fra MIN situasjon) er jo at man ikke klarer å hjelpe - nå inn liksom. Ikke fordi man er ute etter å "ta" deg. Men frustrerte over hvorfor søsteren min/du TENKER på denne måten

Hvorfor kan ikke søsteren min lære det samme som jeg gjorde av psykologen??

[Virkerikke]

Hei igjen. Nå gjør du det igjen - tenker på hvordan DU virker på omgivelsene - alstå hva andre tenker om deg. Poenget mitt er jo nettopp at du IKKE trenger å tenke på det.

Og grunnen til at folk rundt er frustrerte (men JEG snakket jo ut fra MIN situasjon) er jo at man ikke klarer å hjelpe - nå inn liksom. Ikke fordi man er ute etter å "ta" deg. Men frustrerte over hvorfor søsteren min/du TENKER på denne måten

Hvorfor kan ikke søsteren min lære det samme som jeg gjorde av psykologen??

Jeg vet ikke helt, men det er på en måte de eneste tankebaner jeg har begreper om. Skulle jo så klart ha kunne tenke andre tanker om de jeg har er årsak til at jeg har vanskelig for å komme meg videre, men det blir for meg litt som om jeg skal se for meg noe jeg ikke aner eksisterer. Det blir som om jeg ber deg se for deg bildet jeg har på veggen her. Du vet jo selvsagt ikke engang om det er et fotografi, maleri, trykk eller om det er et bilde der i det hele tatt, langt mindre hva det skulle ha vært et bilde av. Så om du må forestille deg noe blir det kansje en forestilling rundt noe du har sett før. Andre tankebaner blir for meg mye det samme.

Jeg har alltid prøvd hva jeg kan for ikke å havne i konfrontasjoner eller situasjoner jeg har havnet i før. Føler kanskje at tankene mine kommer fra at jeg har alltid følt at jeg må komme andre i forkjøpet så jeg kan gjemme meg om det skulle bli nødvendig, at jeg hele tiden føler jeg må være oppmerksom på om noen vil "lange ut" etter meg og innrette meg sånn at de overser meg eller glemmer meg.. Vet ikke akkurat, men det virker litt sånn på meg.

Jeg vet jo at ingen "langer ut" lenger, og at det ikke er noe behov for å tenke som jeg gjør, men det er som sagt det eneste jeg har begreper om. Da blir vel spørsmålet er det mulig å få nye begreper? Selvsagt ville jeg helst hatt det men jeg har overhode ikke peiling på hvor det skal komme fra eller hva dette nye kan være.