Utdanning vs behandling/ vanskelig valg

[Gjest emmad.]

Nå har jeg kommet opp i et dilemma om jeg skal velge å begynne på skole til høsten eller begynne på et behandlingsopplegg. De kræsjer.

Er allerede langt på etterskudd når det gjelder å gjøre noe seriøst og nyttig, og har utsatt skolestart mange ganger. Har fått utsatt studieplassen allerede, og var fast bestemt på at jeg skal begynne i høst, i allefall begynne og gjøre så godt jeg kan. Det er forventet, og det kommer til å bli , det er allerede en skuffelse. Hvordan skal jeg kunne gå som dette _enda_ et år til, tenker jeg. Det er vanskelig å leve med seg selv.

Enkelte andre har sagt at jeg burde prioritere behandlingsopplegget. Men hvordan skal det gå med selvtillitten hvis jeg ikke begynner på skole enda et år, tenker jeg.

Vet ikke hva jeg kan tenke om dette som gjør det lettere å leve med? Har på en måte brukt så altfor lang tid allerede på tull. Jeg vet ikke hva som er riktig å gjøre. Vanskelig. Skuffende. Kanskje var det dumt å i det hele tatt begynne på en ny utredning for behandligen og "lage" dette dilemmaet.

Det jeg tenker er - kanskje vil å begynne på utdanning være like mye verdt som det behandlingen vil gi meg, bare på en annen måte.

På den andre siden - kanskje jeg ikke klarer skolen nok en gang pga det jeg har vansker med, og jeg bør satse på behandlingen som kan gjøre endringer.

Either or, så kommer skuffelsen og forventninge, selvforakt, usikkerhet .

Jeg lurer på hvordan går man fram for tar man gode valg man kan leve med uten å hate seg selv altfor mye? Jeg har tatt så mange feilvalg. Jeg vet ikke hva slags innstilling jeg skal ta.

Har andre tanker rundt dette?

[Gjest profile]

Nå vet ikke jeg hva du sliter med, og hva slags behandling du har blitt forespeilet. Kommer evt. behandling til å gjøre deg bedre istand til å fullføre utdannelsen?

Det du ihvertfall kan gjøre er å bestemme deg for å ikke hate degselv uansett hva du velger.

(Akuratt nå ville jeg selv helle mot behandling, jeg hadde samme "problemstilling" selv, valgte skole og nå angrer jeg....)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Er utdanningen enten/eller ( 100% eller ingenting), eller er det mulig å starte på noe utdanning tilsvarende halv jobb eller mindre?

Hvis det kun er mulig på fulltid, kan det kanskje være bedre å kombinere behandling og deltidsjobb. Deltidsjobb gir både penger og trening i det å være i jobb/utdanning.

[Gjest emmad.]

Er utdanningen enten/eller ( 100% eller ingenting), eller er det mulig å starte på noe utdanning tilsvarende halv jobb eller mindre?

Hvis det kun er mulig på fulltid, kan det kanskje være bedre å kombinere behandling og deltidsjobb. Deltidsjobb gir både penger og trening i det å være i jobb/utdanning.

Takk for gode ideer:-) Jeg skal undersøke hva som er mulig, kanskje et eller annet kan kombineres, det hadde vært en lettelse å få begynt på utdannelse eller jobb pg samtidig gjøre behandlingen. Det kan gå an!

God helg!

[Gjest emmad.]

Nå vet ikke jeg hva du sliter med, og hva slags behandling du har blitt forespeilet. Kommer evt. behandling til å gjøre deg bedre istand til å fullføre utdannelsen?

Det du ihvertfall kan gjøre er å bestemme deg for å ikke hate degselv uansett hva du velger.

(Akuratt nå ville jeg selv helle mot behandling, jeg hadde samme "problemstilling" selv, valgte skole og nå angrer jeg....)

Takk for støtten:-) Det føltes bra. Jeg skal prøve å ikke gjøre det så vanskelig for meg selv at ting blir umulige.

Jeg tror behandlingen vil gjøre meg i stand til å fungere bedre i utdannelse/jobb samlet sett.

God helg!

[frosken]

Dersom du er tilbudt å delta i et godt og omfattende behandlingsopplegg, så synes jeg du skal si ja til det. Samtidig synes jeg du skal snakke med nav slik at dere planlegger at du kan enten ha en jobb eller få arbeidspraksis via nav å gå til når behandlingsperioden er over. Dersom du bruker det kommende året på behandling samt å få jobbet noe (kanskje du kan få jobb som er relevant i forhold til den planlagte utdannelsen), så økes vel sannsynligheten for at det vil gå bra med studiene når du begynner der om litt over ett år :-)

synes

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Takk for gode ideer:-) Jeg skal undersøke hva som er mulig, kanskje et eller annet kan kombineres, det hadde vært en lettelse å få begynt på utdannelse eller jobb pg samtidig gjøre behandlingen. Det kan gå an!

God helg!

Vet ikke hvilket studiet du har lyst til å ta. Men de har begynt flere steder nå med nettundervisningsstudier. De er deltidsbaserte de fleste av dem. Det er gjerne noen samlinger i helger noen ganger i året, så du kan få litt sosial kontakt også. Kanskje det kan være noe?

[Gjest]

Takk for støtten:-) Det føltes bra. Jeg skal prøve å ikke gjøre det så vanskelig for meg selv at ting blir umulige.

Jeg tror behandlingen vil gjøre meg i stand til å fungere bedre i utdannelse/jobb samlet sett.

God helg!

Jeg har alltid vært opptatt av at jeg på død og liv MÅ gå på skole og ta utdannelse. Men på videregående klarte jeg bare ta 1.året på fulltid. Slet meg gjennom året, men var fast bestemt på å gå videre. Sommeren før vk2 ble jeg tvangsinnlagt, men skolen skulle jeg på. Jeg hadde det de på ungdompsyk kaller frimerkevakt, da slipper de deg ikke ut av synet og de følger med inn på do og dusj og over alt. Men jeg fikk forhandlet meg til å møte opp på skolen første skoledag (siden en mister plassen om man ikke møter opp). Jeg troppet opp på skolen og inn i klasserommet, sammen med frimerket mitt :-) Alle så jo at det var en person for mye i rommet.... Men jeg gjorde hva som helst for skolen. Jeg var veldig syk, og kunne ikke følge undervisningen og praksisen som andre, og jeg ble drit skuffa. Jeg gikk som delkurselev og tok kun noen få fag. Neste år var det på an igjen:-) Og 4. året begynnte jeg også på, men da var jeg så dårlig at jeg ble nektet å gå på skolen av sykehus og behandlere. Og jeg ble midlertidig ufør. Kanskje hadde det vært bedre å ikke stresse så mye med skolen.? En er aldri for gammel til å ta en utdannelse. Mora mi tar skole nå. Og etter at jeg ble ufør, har jeg kunnet roe meg ned og ikke hatt noe stress på meg. Og det har hjulpet veldig!!!

Nå vet ikke jeg hva du stever med, men for meg var skolen en stor belstning. Jeg følte det var noe som var forventet av meg. Da det ble bestemt at jeg ikke skulle gå på skole mer, pustet jeg ut. Det er som regel avgjørelsen som er vanskelig, når den er tatt, blir det lettere. Og du, det passer ikke for alle å gjøre som "alle andre".....

[Gjest emmad.]

Jeg har alltid vært opptatt av at jeg på død og liv MÅ gå på skole og ta utdannelse. Men på videregående klarte jeg bare ta 1.året på fulltid. Slet meg gjennom året, men var fast bestemt på å gå videre. Sommeren før vk2 ble jeg tvangsinnlagt, men skolen skulle jeg på. Jeg hadde det de på ungdompsyk kaller frimerkevakt, da slipper de deg ikke ut av synet og de følger med inn på do og dusj og over alt. Men jeg fikk forhandlet meg til å møte opp på skolen første skoledag (siden en mister plassen om man ikke møter opp). Jeg troppet opp på skolen og inn i klasserommet, sammen med frimerket mitt :-) Alle så jo at det var en person for mye i rommet.... Men jeg gjorde hva som helst for skolen. Jeg var veldig syk, og kunne ikke følge undervisningen og praksisen som andre, og jeg ble drit skuffa. Jeg gikk som delkurselev og tok kun noen få fag. Neste år var det på an igjen:-) Og 4. året begynnte jeg også på, men da var jeg så dårlig at jeg ble nektet å gå på skolen av sykehus og behandlere. Og jeg ble midlertidig ufør. Kanskje hadde det vært bedre å ikke stresse så mye med skolen.? En er aldri for gammel til å ta en utdannelse. Mora mi tar skole nå. Og etter at jeg ble ufør, har jeg kunnet roe meg ned og ikke hatt noe stress på meg. Og det har hjulpet veldig!!!

Nå vet ikke jeg hva du stever med, men for meg var skolen en stor belstning. Jeg følte det var noe som var forventet av meg. Da det ble bestemt at jeg ikke skulle gå på skole mer, pustet jeg ut. Det er som regel avgjørelsen som er vanskelig, når den er tatt, blir det lettere. Og du, det passer ikke for alle å gjøre som "alle andre".....

Du har virkelig ståpå-vilje. Det var imponerende at du klarte å gå på skole samtidig som du var tvangsinnlagt og veldig syk.

Jeg har alltid følt et press med å begynne på utdannelse. Har feilet gang på gang, men jeg tar det liksom som en selvfølge at jeg skal ha utdannelse og jobb. Tror jeg skal klare det. Ting tar visst veldig lang tid.

Nå fant jeg meg en liten jobb. Tror det blir bra å få gjort noe littegranne nyttig, selv om jeg ikke vet hvem jeg er. Jeg vet faktisk ikke hvem jeg er.