Inspirert av tråden om psykiske lidelser og jobb

[Gjest papez]

Jeg er 100% uføretrygdet pga. psyken (ung ufør), men har et ønske om å komme meg ut i jobb. Må bare si at det ikke var etter eget ønske at jeg ble uføretrygdet. Jeg følte dette som et nederlag, og mente at de som sto på om at jeg skulle søke trygd også hadde mistet troen på meg, så ja, det endte med at jeg resignerte i den troen selv. Bare så det er sagt så mener jeg ikke med dette å legge skylden over på noen andre for at jeg i senere tid ikke har kommet meg ut i jobb igjen.

Som sagt har jeg et ønske om å komme meg ut i jobb. Jeg sliter fortsatt enormt både psykisk og fysisk, og føler dessverre at jeg ikke kommet så langt med meg selv ennå at jeg er i stand til selv å komme meg i jobb, med alt hva det innebærer. Men, jeg tror selv at om jeg hadde fått et tilrettelagt skreddersydd opplegg over en viss tid, så hadde jeg greid å komme meg ut i yrkeslivet, om ikke i full jobb, så kanskje 50%. (Ønsket er selvsagt full jobb :-)

Jeg går i terapi, og får meget god hjelp der, men føler at en time i uka ikke er nok til å ta fatt i "alt". Min behandler har tro på (har i alle fall sagt det) at jeg skal greie en jobb.

Men, finnes de ressurser jeg er i behov av for å komme dit?

Med ressurser tenker jeg på at jeg får hjelp til å snakke med en evt arbeidsgiver og hjelp til å begrense meg/sette grenser for hvor mye jeg skal jobbe. Jeg kan gå fra 0 til 100 og da kan det fort bli for mye. Og så skulle jeg ønske at noen kunne følge meg til og fra arbeidssted over en periode til jeg føler meg trygg. Jeg har vanskelig for å sette grenser og på de arbeidsplassene jeg har vært på tidligere så har vel dette blitt "utnyttet" i og med at de har sett at jeg har greid å utføre jobben jeg har blitt satt til, og mer til. Så om noen hadde møtt meg etter arbeidstid så hadde jeg hatt en god grunn til å komme meg derfra slik at det iallefall ikke blir overtid som tar knekken på meg :-) Det viktigste punktet er kanskje at jeg fikk noen jeg kunne snakke med hver dag etter jobb, slik at jeg kunne fått hjelp til å takle krisetankene jeg vet vil komme.

Jeg er redd for å legge fram mine tanker omkring dette til noen (derfor lufter jeg de her). For de vel bare mene at jeg er uselvstendig og kravstor?! Jeg forventer ingenting. Jeg krever ingenting. Jeg skulle bare ønske at det var mulig å få ekstra hjelp i den tiden det her er snakk om. Jeg er i behov av store ressurser over en periode for å greie dette, kanskje er det snakk om måneder, men ellers og etter det vil jeg klare meg selv, for jeg er stort sett et oppegående selvstendig menneske. Selvfølgelig ville det beste være at jeg klarte dette helt på egen hånd, og skulle selvfølgelig ønske at jeg gjorde det.

Det må sies at jeg har veldig liten tro på meg selv. Er det noe jeg er flink til, så er det å rakke ned på meg selv. Jeg vil, jeg ønsker, men ofte når jeg nærmer meg nye "ting" som for eksempel jobb så oppleves det som "skummelt" for hva om jeg ikke greier det? Jeg har prøvd flere ganger, men når jeg mangler troen på meg selv, og mangler evnen til å sette grenser, så er det lett å "bakke ut", og for hver gang det skjer føler jeg dette som et nederlag. Det er vel derfor jeg føler at det ville ha vært viktig for meg med mye støtte den første tida.

En ordinær jobb må jeg sikkert se langt etter iom at jeg ikke har all verdens med utdannelse og praksis, og har således et gapende kratt i CV’n. Tviler på at en arbeidsgiver er villig til å gi meg den sjansen jeg trenger, da jeg sikkert blir sett på som en usikker "ressurs" + at andre søkere helt sikkert har langt mer og bedre kompetanse enn hva jeg har.

Men, jeg er villig til å jobbe for trygda, den tiden det tar å bygge meg opp/få erfaring nok til å stå på egne ben.

Spørsmålene mine til dere må bli:

Hvordan går jeg fram for å greie dette med å komme meg ut i jobb igjen? Hvor finner jeg de ressursene som jeg er i behov av? Finnes de egentlig? Er det håp for meg, eller må jeg innse/godta/gi opp tanken på at jeg noen gang skal komme meg ut i jobb? Råd? Tips?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hjelp til å snakke med arbeidsgiver kan du sikkert bli tilbudt av behandleren din.

Inkl i dette blir å sette klare og avtalte begrensninger for opptrapping av jobb.

En kan bli tilbudt støttekontakt som enten kan følge en til jobb de første ukene og/eller være der for å snakke med etter jobb.

Jobb kan starte som feks. 3t x 2 dager i uken.

En kan ikke 100% sikkert vita at jobben er "den rette". En må bare ta sjansen og heller finne en annen etter hvert dersom den første ikke faller i smak.

Når alt er planlagt, må en i terapien fokusere på hvor "flaskehalsen" er på veien mot jobb. Hos deg er den kanksje på dørstokken?

Til slutt når alt er planlagt så langt det lar seg gjøre, må en gjøre som en bader i pinsen: Kaste seg ut i det selv om det kan være litt kaldt i starten.

[Gjest papez]

Hjelp til å snakke med arbeidsgiver kan du sikkert bli tilbudt av behandleren din.

Inkl i dette blir å sette klare og avtalte begrensninger for opptrapping av jobb.

En kan bli tilbudt støttekontakt som enten kan følge en til jobb de første ukene og/eller være der for å snakke med etter jobb.

Jobb kan starte som feks. 3t x 2 dager i uken.

En kan ikke 100% sikkert vita at jobben er "den rette". En må bare ta sjansen og heller finne en annen etter hvert dersom den første ikke faller i smak.

Når alt er planlagt, må en i terapien fokusere på hvor "flaskehalsen" er på veien mot jobb. Hos deg er den kanksje på dørstokken?

Til slutt når alt er planlagt så langt det lar seg gjøre, må en gjøre som en bader i pinsen: Kaste seg ut i det selv om det kan være litt kaldt i starten.

Ja, dørstokken her jeg holder til er høy som fjell, så det å komme seg over den er en jobb i seg selv.

Ville du ha tenkt at pasienten var kravstor, om h*n hadde gitt uttrykk for slike ønsker/behov?

Takk for svar.

[frosken]

Les litt her : http://www.nav.no/805317091.cms

Ta kontakt med den som har ansvar for vilje viser vei i ditt fylke, og sjekk ut om de er i gang der du bor :-)

[Gjest profile]

Ressursene frinnes ihvertfall på papiret om ikke annet. nav arbeid har et tiltak som kalles "arbeid med bistand". Der får du en kontakt som kan hjelpe deg ifm. tilrettelegging av arbeid. Slik jeg har forstått det så går det så langt som at dersom du er for "syk" til å møte på arbeid en dag så stepper denne personen inn og gjør arbeidet for deg.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, dørstokken her jeg holder til er høy som fjell, så det å komme seg over den er en jobb i seg selv.

Ville du ha tenkt at pasienten var kravstor, om h*n hadde gitt uttrykk for slike ønsker/behov?

Takk for svar.

"Ville du ha tenkt at pasienten var kravstor, om h*n hadde gitt uttrykk for slike ønsker/behov?"

S: Tvert imot. Det er alltid ønskelig at pasienten kommer med forslag til løsninger.

[Gjest papez]

Les litt her : http://www.nav.no/805317091.cms

Ta kontakt med den som har ansvar for vilje viser vei i ditt fylke, og sjekk ut om de er i gang der du bor :-)

Synes de har valgt et elendig navn på dette prosjektet, men takk for tips.

Ikke nok med at en rakker ned på seg selv, men Jfr. tråden ufør/jobb ser jeg at enkelte (jeg ikke har godt av å vite om…), ser på meg som en lat, viljeløs dritt med dårlig holdning. Føler meg som en kriminell. Håper noen kommer og burer meg inne snart, slik at jeg kan fortsette mitt gode liv som en giddesløs lat snylter.

Og til de som måtte mene at det å leve på uføretrygd er et liv i sus og dus, må jeg dessverre avkrefte at det ikke er mulig. Vi som lever på uføretrygd har også noe som heter utgifter, og de skal forsvares.

Selvfølgelig er det flott at det finnes en ordning som trygd, når behovet er der, men det er langt ifra noen drømmetilværelse eller en god varig løsning.

Beklager at jeg hiver dette over på deg frosk, men en plass måtte jeg få ut noe av møkka, nå. Litt for mye elendighet her i helga…

[frosken]

Synes de har valgt et elendig navn på dette prosjektet, men takk for tips.

Ikke nok med at en rakker ned på seg selv, men Jfr. tråden ufør/jobb ser jeg at enkelte (jeg ikke har godt av å vite om…), ser på meg som en lat, viljeløs dritt med dårlig holdning. Føler meg som en kriminell. Håper noen kommer og burer meg inne snart, slik at jeg kan fortsette mitt gode liv som en giddesløs lat snylter.

Og til de som måtte mene at det å leve på uføretrygd er et liv i sus og dus, må jeg dessverre avkrefte at det ikke er mulig. Vi som lever på uføretrygd har også noe som heter utgifter, og de skal forsvares.

Selvfølgelig er det flott at det finnes en ordning som trygd, når behovet er der, men det er langt ifra noen drømmetilværelse eller en god varig løsning.

Beklager at jeg hiver dette over på deg frosk, men en plass måtte jeg få ut noe av møkka, nå. Litt for mye elendighet her i helga…

Ja, navnet er lite velvalgt, men intensjonen bak prosjektet er god :-)