Min mann virker deprimert, men vil IKKE ha hjelp

[Gjest Kone&mamma]

Mannen min (27 år) har de siste månedene virket deprimert. Han har sagt at han ikke har det så bra, og at han trenger tid til å tenke. I den siste uka har problemet tiltatt på den måten at han er mye mer aggressiv, irritert og oppfarende. Føler at han retter det mot meg, og det er forferdelig vanskelig. Jeg har spurt han direkte om dette på en rolig og lite anklagende måte. Da svarer han at det ikke er meg, men at jeg trigger sinnet hans. Jeg kjenner ikke igjen denne siden av han i det hele tatt, og det sier han at han ikke gjør heller. Jeg har foreslått en tur til legen, men da svarer han at "det skal han ikke ha på seg". Han har ikke tillit til at hans personopplysninger forblir på legekontoret, og mener at vi får ta tiden til hjelp. Hans psykiske tilstand preger forholdet i sterk grad. Jeg blir veldig påvirket og usikker og føler at sinnet hans kommer som lyn fra klar himmel. Han er helt flat følelsesmessig, og sier at han trenger å finne noe han synes er meningsfylt igjen. Han sier at han er likegyldig til det meste, og ikke har noen mestringsfølelse på noen områder lenger. Han nevner også at han har skyldfølelse, men når jeg spør for hva da, sier han ikke noe spesielt. Vi har en datter på 16 mnd, som han er veldig stolt og glad i. De har et fantastisk forhold og er mye sammen. han er veldig opptatt av henne, og det gleder meg å se dem sammen. Han har helt siden fødselen vært like engasjert. Min mann og jeg er nok i hennes øyne likestilte, ingen av oss er mer populær enn den andre. Mannen min er en aktiv, veltrent mann, og han sier at han har det fint på jobb. Jeg synes det er vanskelig å takle dette fordi han inviterer meg inn i sitt sinn ved å fortelle meg en del ting, men med en gang jeg prøver å spørre så reagerer han med irritasjon eller avvisning. Jeg er veldig opptatt av og bevisst på å være rolig, åpen og forståelsesfull slik at han ikke avviser meg enda mer. Jeg har så lyst til at han skal få den hjelpen han trenger. Og jeg skal være hans kone i tykt og tynt. Men jeg tror det hadde vært fruktbart med kyndig hjelp. Det hender jeg begynner å gråte når vi snakker sammen. Både fordi det er vondt å høre hvordan han har det, og fordi jeg tidvis føler at mye er min skyld. Når jeg spør om det så benekter han dette. Og når jeg forteller han om min opplevelse av at han ikke har det bra, svarer han at han ikke bryr seg så mye om hvordan jeg har det. Alikevel er han veldig flink til å fortelle meg at han er glad i meg, og heldig som har en så bra kone og datter osv. Seksuelt fungerer det bra. Men alikevel føler jeg at vi er i en liten boble. Plutselig sprekker den, og da ofte uten en "logisk" foranledning. Et lite spørsmål fra meg om han kan handle eller gå tur med hunden kan plutselig få han til å brøle og kaste ting i veggen.Det er nok ting jeg kan gjøre anderledes, men det bør ikke utløse så sterke humørsvingninger. Han kan si at han har så mye aggresjon i seg at han vil ødelegge noe. Han har behov for mye søvn. Legger seg tidlig og er alikevel trøtt. 10 timer er ofte ikke nok. Hva skal jeg gjøre for å hjelpe han? Og hvordan skal jeg motivere han til å oppsøke hjelp? Mvh En sliten kone og mamma

[Gjest ???????????]

Jeg forstår at dette er vanskelig for deg og ikke minst slitsomt, samtidig sitter du jo med følelsen av og blir holdt litt utenfor.

Menn og kvinner er svært forskjellige når det kommer til og prate om følelser og vanskelige temaer. En del av oss finner det også slitsomt og reagerer med avvisning og sinne, uavhengig av om vi er menn eller kvinner. Noen mangler faktisk ord for og beskrive hva som skjer med dem, og en del av oss som opplever håpløshet, utilstrekkelighet og nedstemthet - vet faktisk ikke helt hvorfor dette skjer. Da er det ingen enkel sak og snakke om det. Og her kommer vel litt din manns håpløshet over dette til uttrykk gjennom sinne.

Din mann har derimot gitt deg litt innsikt i situasjonen og hvordan han føler det. Hvorfor ikke gi han litt tid til og finne ut av dette på egenhånd? Det er faktisk mange av oss som "ønsker" og løse disse tingene på egenhånd, det har noe med selvrespekt og gjøre. Det føles som om at det og snakke med partner, eller andre, ikke løser noe der og da. Og man lever vel livet videre og håper at det bare forsvinner.

Fortell han og vis han at du er der for han.

Så gjenstår jo spørsmålet hvordan du best mulig kan ta vare på deg midt oppi det han går igjennom? Jeg ville forsøkt og leve mest mulig som vanlig, ikke la dette være noe stort tema.

Utvikler det seg til og bli vanskeligere og han ikke mestrer hverdagen, dvs deg, datteren deres, familieliv og jobb - så må dere selvsagt angripe dette på en annen måte.

[Gjest ???????????]

En ting glemte jeg da, dette med sinne hans. Jeg hadde sagt klart i fra at jeg ikke aksepterer aggresiv oppførsel under noen omstendigheter. Det er vanlig at diskusjoner blir opphetet og at begge kan bli sinte, men denne lynfraklarhimmel-oppførselen hadde jeg sagt klart i fra at jeg ikke tolererer. Dette fører på lang sikt til stor usikkerhet og vil gjøre at du føler at du må gå på tå-hev i ditt eget hjem.

Dette hadde jeg faktisk krevd at han tok tak i på et eller annet vis, om det så er og gå seg en tur, telle så langt han behøver, slå løs på ei pute i et annet rom eller hva nå som kan være løsningen på det. La han gjerne foreslå mulige alternative reaksjonsmønstre selv.

[Gjest ???????????]

En ting glemte jeg da, dette med sinne hans. Jeg hadde sagt klart i fra at jeg ikke aksepterer aggresiv oppførsel under noen omstendigheter. Det er vanlig at diskusjoner blir opphetet og at begge kan bli sinte, men denne lynfraklarhimmel-oppførselen hadde jeg sagt klart i fra at jeg ikke tolererer. Dette fører på lang sikt til stor usikkerhet og vil gjøre at du føler at du må gå på tå-hev i ditt eget hjem.

Dette hadde jeg faktisk krevd at han tok tak i på et eller annet vis, om det så er og gå seg en tur, telle så langt han behøver, slå løs på ei pute i et annet rom eller hva nå som kan være løsningen på det. La han gjerne foreslå mulige alternative reaksjonsmønstre selv.

[Cilien]

Det virker som om mannen din har en depresjon, så vidt jeg vet gir det seg oftere utslag i sinne/irritasjon hos menn enn hos kvinner. Hvis han ikke vil gå til lege er det kanskje ikke så mye du kan gjøre med det, men kanskje du kan overtale ham med tanke på at dere har et barn? (barn har ikke godt av å leve med deprimerte foreldre, selv ikke helt små barn),

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette er som du skriver, høyst sannsynlig en depresjon. Du kan fortelle han at depresjoner som ikke behandles/behandles for sent eller for dårlig har en sterk tendens til å komme tilbake og stadig oftere.

Han synes å være en god far og vanligvis en kjærlig ektemann. Be han ta ansvar for seg selv og familien ved å oppsøke hjelp. Om ikke annet går, må han søke hjelp i en annen kommune der ingen kjenner han.

Siden han ikke kan peke på klare konflikter, og han i tillegg sover mye, tyder dette på en mer "endogen"/biologisk depresjon som han trenger medikamenter for. Derfor trenger han absolutt å snakke med en lege.

Kanskje dere kan bli enige om en tidsfrist: Om dette ikke går over av seg selv innen........, skal han oppsøke lege?

[Gjest Kone&mamma]

Dette er som du skriver, høyst sannsynlig en depresjon. Du kan fortelle han at depresjoner som ikke behandles/behandles for sent eller for dårlig har en sterk tendens til å komme tilbake og stadig oftere.

Han synes å være en god far og vanligvis en kjærlig ektemann. Be han ta ansvar for seg selv og familien ved å oppsøke hjelp. Om ikke annet går, må han søke hjelp i en annen kommune der ingen kjenner han.

Siden han ikke kan peke på klare konflikter, og han i tillegg sover mye, tyder dette på en mer "endogen"/biologisk depresjon som han trenger medikamenter for. Derfor trenger han absolutt å snakke med en lege.

Kanskje dere kan bli enige om en tidsfrist: Om dette ikke går over av seg selv innen........, skal han oppsøke lege?

Tusen takk for hjelpen! Det er godt å få en bekreftelse på mine teorier, selv om jeg forstår at du ikke kan stille en diagnose 100 % på bakgrunn av en melding jeg har skrevet. Har du noe forslag på når det kan være rimelig å sette en frist for tidspunkt å kontakte lege dersom det ikke bedrer seg? Mvh

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Tusen takk for hjelpen! Det er godt å få en bekreftelse på mine teorier, selv om jeg forstår at du ikke kan stille en diagnose 100 % på bakgrunn av en melding jeg har skrevet. Har du noe forslag på når det kan være rimelig å sette en frist for tidspunkt å kontakte lege dersom det ikke bedrer seg? Mvh

Maks 3 mnd fra debut. Er den fristen allerede utløpt, ville jeg sagt maks en måned fra i dag.