Nå har det skjedd igjen!!!!

[Gjest orker ikke mere jeg]

Jeg kjempet i mot denne gangen. Skulle selvfølgelig ikke ha gjort det, det blir bare verre, men de gangene jeg bare har latt det skje uten å gjøre motstand har samvittigheten nesten tatt livet av meg. Da har jeg plaget meg selv i ettertid med at jeg bare har meg selv å takke! Min feil som bare lot det skje.

Denne gangen kjempet jeg til jeg besvimte. Jeg husker ikke at han trengte inn i meg en gang. Men jeg tviler ikke. Jeg vet.

Hører en stemme i det fjerne. En mannsstemme. Men det er ikke "hans", han gjentar seg, igjen og igjen, men jeg greier ikke å våkne. Jeg vil ikke våkne. Jeg vil bare sove. Jeg vil dø.

Plutselig er det som om blodet stivner i årene mine. Jeg er naken!!! Nei, nei, nei jeg kan ikke ligge her naken!!! Hjelp! Jeg sliter opp øynene, ser nedover kroppen min, vanskelig å se, men jeg har klær på! Lettet. Overrasket. Må se en gang til, nesten så jeg ikke tror det er sant. Men jo jeg har klær på. Jeg mister bevisstheten igjen.

Våkner. Husker ikke. Jo, nå husker jeg. De svarte øynene. Mareritt? Sukk. Nei.

Lukker øynene igjen. Jeg vil sove. Dø.

Men, mannen gir seg ikke. Kjenner jeg blir sint. La meg være i fred. Jeg vil sove. Men han gir seg ikke. Han kan umulig forstå noe, for da hadde han latt meg ligge der i fred.

Hvordan i all verden skal jeg greie å reise meg opp? Kroppen lystrer meg ikke. Rar i hodet.

Våkner igjen, av at mannen rister i meg. Greier omsider å sette meg opp. Mannen hjelper til. Hvor lenge har jeg egentlig ligget her? Vet ikke. Men, nå hakker jeg tenner. Kroppen rister. Strever med å reise meg. Unnskylder meg til mannen. Sier jeg må skynde meg hjem for jeg fryser så. Går det bra med deg? Skal jeg ringe noen du kjenner? -Det går bra, sier jeg. Trenger ikke å ringe. Unnskylder meg igjen. Jeg begynner å gå.

Vet ikke hvor jeg er. Greier ikke å orientere meg, men fortsetter å gå. Å som jeg fryser. Må svelge. Tårene presser på. Men, kan ikke grine. Ikke nå. Må gå. Hjertet kjennes ut som om det har forflyttet seg til hodet. Pulsen dunker i ørene. Hodet vil sprenges. Hadde jeg ikke visst bedre ville jeg sagt at hodet mitt hadde blitt voldtatt. Det føles sånn. Plutselig er han der… Jeg blir ikke redd. Fortsetter bare å gå. Han kjører sakte ved siden av. Jeg er vel klar over at jeg kan takke meg selv for dette, sier han. Orker ikke å se på han. Orker ikke å si noe. Han sier mer, men jeg hører ikke. Vil ikke høre. Bryr meg ikke. Likegyldig til om han er der eller ikke. Han kjører videre.

For første gang går det opp for meg at han har vært bekymret, for sin egen del, hvis ikke hadde han ikke ventet. Klærne på… Blodsmak i kjeften. Kvalm. Brekker meg. Jeg må spy! Hjertet mitt! Det vil ut! Tror egentlig jeg er forslått, for nå først merker jeg at det er tungt å puste. Hvert åndedrag gjør vondt. Har lyst til å legge meg. Orker ikke mer. Jeg er så sliten. Men, kan ikke legge meg ned her. Kommer til å fryse i hjel. Kan ikke dø sånn. Må vaske meg. Men, hvor er jeg?

Kanskje jeg skal ringe behandleren min?

Skulle ønske h*n var her nå, holdt meg tett inntil seg. Latt meg få kjenne trygghet. Latt meg få gråte. H*n har sagt jeg kan ringe, men nå har h*n fri. Da kan jeg vel ikke ringe? Hvor er mobilen forresten? Nei, nå må jeg forholde meg til virkeligheten. Jeg slår det fra meg igjen. Jeg kan ikke ringe. Kan bare ikke. Ikke nå.

Jeg må komme meg hjem. Jeg vil hjem. Låse døra. Dusje. Lenge. Jeg vil bli ren!

Og jeg som endelig begynte å se framover igjen. Skulle skaffe meg jobb. Orker ikke å tenke på det nå. Orker ikke mer…

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

"H*n har sagt jeg kan ringe, men nå har h*n fri."

Han har sagt du kan ringe uansett, og han mener det han sier.

[frosken]

Dette var vondt å lese. Håper du har det litt bedre i dag...

[Gjest orker ikke mere jeg]

Dette var vondt å lese. Håper du har det litt bedre i dag...

Fysisk har jeg blitt mye bedre den siste uka.

Takk for at du brydde deg så mye at du gadd å lese alt dette, og for at du skrev noen ord tilbake.