Å endre tankemønster. Forvirrelse.

[Miles]

Å være ærlig er nok viktig for å få utbytte av terapi. Jeg prøver å være ærlig, men så er det dette med å endre tankemønster.

Jeg har det siste året prøvd ganske iherdig å endre meg, måten jeg tenker på, endre negativiteten min. Derfor svarer jeg slik jeg rasjonelt tenker meg fram til løsninger i dag, noe som faktisk er svært ulikt mitt eget tankemønster for 2 år siden. Jeg er derimot like deprimert, derfor er jeg usikker på om jeg lurer meg selv/ har lurt meg selv i det siste.

F.eks:

Jeg og min psykolog snakket om hvorfor jeg isolerte meg så mye sosialt.

Psykologen: "Hva med andre folk da, syns du de er ok, eller"?

A: "Neida, jeg syns folk flest er helt ok. I alle grupper finner man ulike personligheter, og ingen er eksakt like hverandre. Man kan ikke, og bør ikke generalisere. Folk gjør mye bra, så jeg har ikke noen problemer med, hva skal jeg si? Asosiale tankeganger"…

Ok, så det er ikke snakk om en ren løgn. Jeg prøver faktisk å mene dette. Det er veldig mange fine folk der ute. Poenget er at de fleste der ute føles til dels negative og dømmende. Så likevel om jeg rasjonelt prøver å tenke annerledes, så er det litt automatikk i det at jeg er skeptisk til andre mennesker. Derimot så vet jeg at folk flest ikke er så jævlige. Det blir et definisjonsspørsmål: Hva mener han med det spørsmålet? Hva syns jeg om andre folk? Det er liksom et slags spørsmål om hvordan man forholder seg til andre mennesker.

Uansett, så er det vanskelig for meg å svare på slike spørsmål fra psykologen. Jeg har vært, og er fremdeles deprimert. Jeg er i en endringsfase, men er likevel like deprimert. Skal jeg svare på spørsmål slik jeg føler meg nå, eller slik jeg følte meg før? Jeg bør åpenbart forklare hvordan ting fortoner seg for meg akkurat nå, men samtidig bør jeg forklare hvordan jeg tenkte før, ellers får han et galt bilde av tankegangen min, og den skal han liksom ”forstå”, eller? Overanalyserer jeg nå?

Hvordan svarer man på spørsmål når man er i en følelsesmessig gråsone? Hvordan i all verden skal et annet menneske greie å forstå den brokete personlige historien min? Den vil vel være like uforståelig som dette innlegget.

Denne prosessen med å endre tankemønster gjør meg veldig usikker på meg selv, og hvem jeg er. Jeg hadde en identitet før: en deprimert ensom ulv. Nå prøver jeg å bryte ut av den identiteten, og det er vanskelig, forvirrende og opprivende. Med andre ord et kaos av følelser, som jeg ikke helt klarer å formidle. Det beste av alt er at jeg på utsiden ikke viser noen følelser, akkurat slik jeg lærte hjemme av mine foreldre.

Hvordan kan en psykolog hjelpe deg til å endre tankemønster, når du selv ikke vet hva du vil, eller viser gjennom kroppsspåk at man er opprørt?

[Gjest ærlighet til det pinlige]

Jeg synes det er viktig å komme med de små nyansene du beskriver der. Mange mennesker ligger i grenselandet mot småparanoide tanker eller trekk i personligheten sin. Andre mennesker er dømmende, skuler på en osv. Og dette kan føre til en isolasjon. En bitteliten dose med antipsykotika kunne da kanskje hjulpet.

Du kan godt si hva du føler du burde tenkt. Hva du vet er realiteter. Men du må også si hva du føler.

Grensesprengende ærlighet tror jeg på når det gjelder terapi.

[Gjest anonyminatten]

Det er lov og være forvirret og du er jo inne i en fase av endringer slik jeg forstår det.

Jeg synes at du analyser mye, men det er vel slik du er - og også en av de tingene du gjennom videre behandling vil bedrive mindre av.

Hvorfor spørr du ikke psykologen om hva han mener hvis du er i tvil om hva han vil frem til? Eller hva han spørr om? Du kan da også svare at før syntes jeg slik og sånn, men dette har nå endret seg litt til at jeg tenker slik og sånn. Men samtidig faller jeg av og til tilbake til at slik og sånn. Dette vil jo gi han/hun en innsikt i hvem du er, hva du tenker/tenkte og ikke minst får vedkommende innsikt nok til og forstå hvor skoen trykker, for og bruke det uttrykket. Og dette vil legge grunnlaget for og finne veien og gå....

Terapi er gjerne kaotisk, man setter i gang prosesser og vi er alle tenkende vesener. Noen tenker vel mye, inkludert meg selv

Jeg ville valgt og se kaoset og forvirring som en nødvendig prosess, rett og slett mange biter som til slutt skal pusles sammen. Det er både gamle og nye brikker som ligger i en eneste haug akkurat nå, og flere vil komme til. Og så skal du begynne og sette riktig brikke på rett plass i ditt eget lille puslespill.

[Miles]

Det er lov og være forvirret og du er jo inne i en fase av endringer slik jeg forstår det.

Jeg synes at du analyser mye, men det er vel slik du er - og også en av de tingene du gjennom videre behandling vil bedrive mindre av.

Hvorfor spørr du ikke psykologen om hva han mener hvis du er i tvil om hva han vil frem til? Eller hva han spørr om? Du kan da også svare at før syntes jeg slik og sånn, men dette har nå endret seg litt til at jeg tenker slik og sånn. Men samtidig faller jeg av og til tilbake til at slik og sånn. Dette vil jo gi han/hun en innsikt i hvem du er, hva du tenker/tenkte og ikke minst får vedkommende innsikt nok til og forstå hvor skoen trykker, for og bruke det uttrykket. Og dette vil legge grunnlaget for og finne veien og gå....

Terapi er gjerne kaotisk, man setter i gang prosesser og vi er alle tenkende vesener. Noen tenker vel mye, inkludert meg selv

Jeg ville valgt og se kaoset og forvirring som en nødvendig prosess, rett og slett mange biter som til slutt skal pusles sammen. Det er både gamle og nye brikker som ligger i en eneste haug akkurat nå, og flere vil komme til. Og så skal du begynne og sette riktig brikke på rett plass i ditt eget lille puslespill.

Takk for et oppklarende svar. Jeg skal gjøre nettopp det du skriver, forklare at jeg prøver å endre meg, men at jeg får tilbakefall til gamle tankemønstre. Jeg blir bare så stresset av hele den terapisituasjonen, hvor behandler sitter på en armlengdes avstand fra meg, og ser på meg, samtidig som at jeg prater om mine innerste tanker til en som i realiteten er en fullstendig fremmed person, samt det at 50 minutter er så vanvittig kort tid. Jeg har det travelt med å bli bedre, samtidig så vet jeg egentlig ikke hvem jeg er. Jeg har vært død for verden så lenge nå, så hvor starter man? Det er kanskje meningen at alt skal være kaos i denne perioden.

[Miles]

Jeg synes det er viktig å komme med de små nyansene du beskriver der. Mange mennesker ligger i grenselandet mot småparanoide tanker eller trekk i personligheten sin. Andre mennesker er dømmende, skuler på en osv. Og dette kan føre til en isolasjon. En bitteliten dose med antipsykotika kunne da kanskje hjulpet.

Du kan godt si hva du føler du burde tenkt. Hva du vet er realiteter. Men du må også si hva du føler.

Grensesprengende ærlighet tror jeg på når det gjelder terapi.

Grensesprengende ærlighet er jeg egentlig litt bekymret for. Jeg er for ærlighet, men behandleren er jo et vanlig menneske som sitter der og bedømmer din situasjon. Grensesprengende ærlighet kan fort føre til misforståelser og overdramatisering vil jeg tro. Det er ikke sikkert at man greier å forklare tankene sine godt nok for behandler, slik at tankerekken man fremstiller i verste fall fremstår som ufullstendig, og gir et galt bilde for behandleren å forholde seg til. Jeg er nok litt paranoid, men langt i fra psykotisk. Jeg har egentlig et godt eksempel på hva jeg mener: Jeg har litt angst for sosiale situasjoner, jeg innbiller meg at folk ikke vil snakke med meg, at jeg ikke tilhører noen plass, at jeg aldri har noe å komme med, dette er tanker som bunner i min angst. Skulle jeg utbrodere rundt dette, så kan jeg tenke meg at en behandler kanskje ville overdramatisert situasjonen. Samtidig så greier jeg faktisk å tvinge meg til å være sosial noen ganger, så hva i all verden skal en behandler tro om meg?

Eller stoler jeg kanskje for lite på psykologen jeg besøker?