Depresjon? stresset? Angst? eller noe annet??

[Gjest Hilsen Frustert]

Kvinne 33 år, arbeider i privat næringsliv, ingen barn, enebarn. Utad; " vellykket " i form av materielle ting, utseende, vekt og helse. Har ikke vokst opp i en kjernefamilie.Jeg har siden tidlig barneår fremstått som flink, blid, pen og slank, godt likt, med stor aktivitet og gode venner. For ca 5 år siden ramlet alt sammen for meg i forbindelse med et brudd med kjæreste, som forøvrig ikke hadde vært et langt forhold. Tror selv ikke at jeg ramlet sammen pga selve bruddet, heller at det kun var en utløser. Jeg lot meg falle helt sammen, og var sykemeldt i lang,lang tid med diagnosen dypt deprimert. I denne perioden hentet jeg frem all sorg, vonde minner, meningen med livet, ensomhetfølelsen, selvmordstanker osv. Frem til dette hendte følte jeg meg sterk og selvstendig med mulighet for å klare alt. Jeg ble etter medisinsk behandling, samtaler med fastlege og bytte av jobb " frisk " igjen. Problemet mitt i etterkant er at jeg har blitt svært sårbar for det meste av motgang. Det skal ingenting til før jeg blir usikker, redd og trist eller fysisk syk med magevondt, hodepine, ulike infeksjoner, sliten og trøtt, eller tviler på meg selv etc. Jeg har også blitt mer innadvent mot de nærmeste, mens jeg blant kollegaer og mer perifere bekjente antagelig fremstår som den samme. Jeg har heller ikke vært i stand til å opprettholde en langvarig relasjon til kjæreste etter dette. Jobbmessig har det samtidig gått meget bra. Noen sykemeldinger til tider fordi jeg føler meg helt utslitt, trist og lei. Står nå på medisiner igjen ( siste 8 måneder ). Opplever ikke meg selv som deprimert, men svært sliten og med lite tiltak. Fremstår fortsatt som " vellykket " blid og glad og med masse energi. Inne har jeg en konstant uro, følelsen av at noe forferdelig skal skje eller at jeg har gjort noe galt. Dette har blitt sterkere og sterke, og skjelver også på hender til tider, samt at jeg oftere og oftere er svimmel. Jeg lengter liksom etter noe, som jeg ikke vet hva er. Blir også mer og mer "tøysete " i forhold til bekymringer om jobb, familie, venner og økonomi. Sover enten veldig mye, eller ingenting. Går til Psykiater, men får ikke noe konkret ut av det annet enn samtaler. Er heller ikke enig i diagnosen; deprimert. Kan den dårlige livskvaliteten som jeg føler være et resultat av posttraumatisk stress over lang tid? ( sorg, vonde opplevelser ) i tillegg til det presset jeg legger på meg selv i form av forventninger til både det ene og andre? Føler meg veldig alene om alt, og ikke minst føler jeg at jeg legger ned en enorme krefter i å ville ha det bra. Har hentet meg selv opp fra kjelleren gang etter gang - uten at det gjør meg noe roligere i meg selv. Fornuften min sier at jeg er utrolig sterk, og at jeg har kommet gjennom mye som mange andre ikke har - men det gir meg jo ikke noe mer energi av den grunn. Største ønsket mitt er rett og slett å føle overskudd. Finne konkrete løsninger. Uansett hvor mye jeg hviler, det hjelper ikke. Føler egentlig at det er det inne i meg som tapper kreftene mine. Lover deg at jeg prøver og prøver for å bli bedre. Klumpen i magen blir bare sterkere og sterkere, men understreker at jeg ikke føler meg deprimert. Aller mest er jeg redd for at livet mitt bare går, uten at jeg får deltatt fordi jeg er så sliten. Har du noen forslag? Lyder noe av dette kjent? har jeg flink pike syndromet? Er det noe poeng å fortsette samtaleterapi uten noen konkrete mål? Har forresten god kontakt og forståelse fra fastlegen. Takknemlig for svar.

[Gjest I samme båt.]

Min spørsmålsstilling er den samme. Kjenner meg også igjen i mye av hvordan du beskriver deg selv, bare at jeg har familie i tillegg.

Søker også energi, men føler meg ikke deprimert. Legger meg tildig, men blir ikke uthvilt. Passer bedre under "utbrent", legen er enig.

Skal til psykolog snart, håper å finne noen svar der, samt at noen kloke hoder svarer i tråden din.

[mercylove]

kjenner meg igjen på søvnmangel og på mange av de tegnene du skriver...senest idag fikk jeg tilbakemelding på at jeg ikke er som før..jeg føler meg deprimert, trakassert og liten, både jobbmessig og privat...

Har vært sykemeldt en laaang periode nå, føler meg fortsatt alene men litt mer uthvilt.

Har begynt å trene litt, og må si at det hjelper litt.

[Gjest utslitt og redd jente]

kjenner meg ganske mye igjen .....

Om du går inn å leser mitt innlegg "hjelp meg før angsten tar meg"....