Jeg vil...

[Gjest Jente31]

Jeg har liksom ikke en identitet. Jeg har ingen rolle i samfunnet. Jeg står utenfor alt. Jeg er bare deprimert. Jeg føler at toget har gått for min del. Jeg føler at jeg ikke har en sjanse til å komme tilbake igjen.

Dette er jeg veldig forsiktig med å si til psykologen jeg går til. Jeg vil ikke at han skal tro jeg er fullstendig tullete, men denne følelsen av tomhet er så utrolig sterk, denne følelsen av å være løsrevet alt felleskap.

Jeg eksisterer derfor bare på papiret, bare rent fysisk. Mentalt eksisterer jeg jo selvfølgelig, jeg er ikke hjernedød. Jeg er bare så utenfor, så deprimert, så satt i mitt tankemønster, at jeg ikke ser noen fremtid for meg selv i samfunnet. Men jeg prøver i det minste, så det betyr vel noe. Hjernen min sier at jeg må endre meg, komme meg ut, men magefølelsen sier det motsatte.

Du er langtifra tullete om du sier dette til psykologen din. Tvert om: Tror det ville hjulpet deg betydelig mye om du hadde formidlet dette til h*n. Vet det koster - men bare på den måten vet psykologen din hva du sliter med, og kan hjelpe deg..

[cathlin]

Jeg prøver definitivt å finne på et eller annet. Få meg en deltidsjobb, finne en hobby, bli mer sosial. Jeg avskyr min daglige rutine, som er så utrolig meningsløs. Dette er enklere sagt en gjort, da jeg sliter litt med angst for dette. Angsten er ikke så sterk, men depresjonen min har gjort meg litt isolert og faktisk litt redd. Jeg er en voksen mann som sliter litt med depressive tanker og er litt redd for å komme meg videre. Jeg har liksom åpnet meg litt i det siste, kommet ut av apatien, og sanseinntrykkene overvelder meg litt. Jeg føler meg som en pingle.

Men jeg har i det minste skrevet ned hva jeg mener jeg trenger. Det kommer til å bli litt flaut å si den listen høyt til psykologen.

Så bra at du har åpnet deg litt!:-)

Det er "naturlig" at du blir redd av å være isolert/alene fordi man trenger andre mennesker. Det er et sunnhetstegn at du reagerer på å være isolert.

[Gjest fnugget]

Et godt forslag, men det er litt problematisk. Jeg kjenner ikke meg selv godt nok, merkelig som det nå enn høres ut. Jeg vet virkelig ikke mine positive sider. Dog det negative skulle ikke være problematisk. Kanskje jeg ikke har kommet langt nok for å skrive en slik liste ennå.

Man må begynne i det små. Av små frø vokser det til slutt en blomst. Du trenger ikke nødvendigvis ta det så seriøst. Kanskje bare skrive noen stikkord når det faller deg inn? Kan lett bli litt påtvunget.

Alle har positive egenskaper, såvel som negative. Det kan være snakk om små ting, man trenger ikke være verdens snilleste, vakreste, klokeste. Men man kan være litt av mye, ikke nødvendigvis mye av alt, om du skjønner.

Du er like mye et menneske med verdi uansett bagasje du bærer med deg. Kanskje hvis du tenker deg om, så har noen sagt noe positivt til deg, eller gitt deg et smil/tegn på at du er likt som den du er?

Rom ble som kjent ikke bygget på en dag. Men det at du nå har begynt prosessen er både modig og det står også respekt av det. Synes du kan være stolt bare av det jeg.

[Miles]

Så bra at du har åpnet deg litt!:-)

Det er "naturlig" at du blir redd av å være isolert/alene fordi man trenger andre mennesker. Det er et sunnhetstegn at du reagerer på å være isolert.

Det er kanskje et sunnhetstegn å reagere på min ensomhet... Endelig en reaksjon liksom... Jeg er på vei ut av apatien, men det er forstyrrende. Det var så mye enklere å være apatisk og alene, men samtidig så deprimerende og ensomt. Etter så mange år så er det så utrolig konfliktfyllt å endre tankemønster til det bedre, at det er nesten er latterlig.

Jeg er i det minste på vei til en bedre plass... forhåpentligvis.