En psykisk sykdom?

[Gjest jente17, engstelig.]

Hei. Jeg er en jente på 17, snart 18 år. Jeg har hatt det ganske tøft opp igjennom årene med mobbing, utestengelser og selvmordstanker. Jeg har tatt overdoser og kuttet meg selv. Jeg er mye deppressiv, å jeg forteller ingen om det. Mine foreldre vet det, og gjør alt de kan, selvfølgelig. Jeg har også slitt med noe annet en lang periode, faktisk i flere år. Jeg juger mye. Jeg juger så mye at jeg ikke er klar over at jeg gjør det engang. Jeg juger for kjæresten min, mine foreldre og venner. Jeg skammer meg veldig, men klarer ikke å legge det fra meg! All jugingen har fått konsekvenser, men jeg lærer ikke av de. Er det en sykdom? Har det noe med den deppressive delen og gjøre? Takk på forhånd for svar, Mvh Jente 17.

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Du blottlegger deg selv og snakker ærlig uten å legge noe mellom kortene her i innlegget ditt. Det skal du ha ros for! Du innser at det er et eller annet som ikke er som det skal og bør med måten du er på/det du sliter med.

For at noe skal kalles psykisk sykdom, må det medføre konkrete vansker for deg selv og/eller andre i dine omgivelser. For din fungering i skolesituasjon eller arbeid.

Du sier selv at mye går utover kjæresten din. At dette ikke er rimelig. Du sier også at du ofte ikke snakker sant og er bevisst uærlig. Du sier også at du har misbrukt piller gjentatte ganger (tatt overdoser) og gjort gjentatte selvmordsforsøk. I tillegg sier du at du sliter med tungsinn (depresjon). Du forteller at du ikke har snakket med noen om depresjonen du sliter mye med. Men i og med at foreldrene dine vet det, har du jo sagt det til dem. Ikke sant? Altså du er ikke helt alene i verden om dette.

Du påpeker også at trakassering og å bli behandlet som luft/ikke fått være med i gjengen, har vært veldig vondt for deg i en årrekke. Det er tydelig at dette har vært så fælt for deg at du har følt deg presset til randen.

Det du også sier om det at du juger, og at du gjør det så ofte at det er blitt en så "naturlig" atferd/vane for deg, at du ofte ikke tar deg i det engang. At løgnene bare detter ut av deg i hytt og pine. Det er et uttrykk som heter: "Du lyver så mye at du tror det sjøl". Det ligger mye i det utsagnet. At det å lyve faller så lett for en, at en til slutt begynner tro på sine egne løgner som om de skulle være totalt sanne. Å lyve og ta disse løgnene for god fisk - også selv - er selvsagt ikke noe bra. Men det høres det absolutt ut som om du også i innlegget ditt forstår selv. Det jeg også biter meg merke i, er at du skriver at du føler dårlig samvittighet til tider av det. Men det virker ikke som om du likevel klarer stoppe denne lyvingen din, på tross av at skam/skyld/dårlig samvittighet du har kjent for at du sier falske ting før. Det betyr bare at du ikke klarer kontrollere/styre dine egne utsagn og lære av tidligere grøfter du har havna i.

Ut fra alt du beskriver, er dette så absolutt ikke noe som ligger i et normalområde. Når noe er psykisk sykdom, er det kjennetegnet ved at det er noe som avviker i en slik grad at det ikke er vanlig/normalt. Slik er det i ditt tilfelle. Og ja, dette er helt klart psykisk sykdom. Hadde du vært ett år eldre (altså 18) ville jeg sagt at du sliter med noe som heter emosjonell ustabilitet. Det er noe som sitter i personligheten din. Det kan du jobbe med å prøve å forandre sammen med en kyndig terapeut.

Du bør bestille time hos fastlegen din og be om en henvisning til psykolog/psykiater. Siden du er såpass stor, bør du søke på privatmarkedet slik voksne gjør, og ikke på BUP (barne og ungdomspsykiatrien). For at du skal komme deg videre i den grad du trenger og få det _mye enklere_ i livet og med deg selv, krever dette at du stiller med helt åpne kort overfor den terapeuten du kommer til. Jeg synes du mer enn gjerne skal være så tøff som du har vært i innlegget ditt, at du printer ut det du har skrevet her. Gi dette til den som skal behandle deg. Så kommer dere mye fortere til kjernen av der som problemet ligger. Da sparer dere masse tid, og dere kan ta fatt alt fra starten av.

Jeg ønsker deg riktig lykke til!