Interessant om schizofreni

[bibben]

http://www.tidsskriftet.no/tsPdf.php?pdf=pdf2002%7C2210-2.pdf

[Gjest um]

Ja dette var litt opplysende.

Det som kunne vært ok å få vite er hva slags behandler(e) det er ønskelig å bruke til schizofrene pasienter.

Fikk inntrykk i artikkelen at det var snakk om psykiater/psykolog. Mitt inntrykk ut fra det jeg har lest, er at det er sykepleiere og fastleger som står for oppfølgingen.

[bibben]

Ja dette var litt opplysende.

Det som kunne vært ok å få vite er hva slags behandler(e) det er ønskelig å bruke til schizofrene pasienter.

Fikk inntrykk i artikkelen at det var snakk om psykiater/psykolog. Mitt inntrykk ut fra det jeg har lest, er at det er sykepleiere og fastleger som står for oppfølgingen.

God morgen um!

Det du spør om er virkelig interessant, og jeg håper NHD har en kommentar.

[Gjest um]

God morgen um!

Det du spør om er virkelig interessant, og jeg håper NHD har en kommentar.

Hei igjen.

Bakgrunnen for at jeg lurte er at hvis det faktisk finnes dokumentasjon på at behandling av spesialist i psykologi/psykiatri bedrer livet for schizofrene, bør de være være prioritert.

Det er jo en veldig alvorlig diagose å få, og den har ihvertfall rasert livet mitt.

[bibben]

Hei igjen.

Bakgrunnen for at jeg lurte er at hvis det faktisk finnes dokumentasjon på at behandling av spesialist i psykologi/psykiatri bedrer livet for schizofrene, bør de være være prioritert.

Det er jo en veldig alvorlig diagose å få, og den har ihvertfall rasert livet mitt.

På hvilken måte har diagnosen rasert livet ditt? Mener du her det å få diagnosen eller det å leve med lidelsen?

[Gjest um]

På hvilken måte har diagnosen rasert livet ditt? Mener du her det å få diagnosen eller det å leve med lidelsen?

Det går på symptomene jeg har. Negative symtomer + kognitiv svikt.

Jeg var aktiv både på jobb og med hobbyer. Nå har jeg ikke nok tiltak til å holde meg selv og boligen ren.

Jeg har ramlet helt ut av arbeidslivet og er i ferd med å bli ufør.

Språket mitt har blitt enklere, mimikken er borte og jeg har blitt helt avflatet følelsesmessig.

Jeg suser stort sett rundt i min egen verden, og har ikke konsentrasjon til å følge en samtale mer enn noen minutter av gangen.

Jeg har residual schizofeni, og har ikke lengere vrangforestillinger, det er vel medisineringen som sørger for det.

Hvordan er det med deg, har du andre symtomer ?

[bibben]

Det går på symptomene jeg har. Negative symtomer + kognitiv svikt.

Jeg var aktiv både på jobb og med hobbyer. Nå har jeg ikke nok tiltak til å holde meg selv og boligen ren.

Jeg har ramlet helt ut av arbeidslivet og er i ferd med å bli ufør.

Språket mitt har blitt enklere, mimikken er borte og jeg har blitt helt avflatet følelsesmessig.

Jeg suser stort sett rundt i min egen verden, og har ikke konsentrasjon til å følge en samtale mer enn noen minutter av gangen.

Jeg har residual schizofeni, og har ikke lengere vrangforestillinger, det er vel medisineringen som sørger for det.

Hvordan er det med deg, har du andre symtomer ?

Mine symptomer går litt i bølger alt etter hvor stresset jeg er, og generell dagsform (dette gjelder selvsagt for de fleste lidelser).

Når jeg føler meg presset eller sliten, er min hukommelse elendig. Jeg klarer ikke å fokusere og har dårlig konsentrasjon. Jeg opplever total "overload" i forhold til inntrykk rundt meg, og jeg assosierer på spreng helt uten nytteverdi eller saklighet.

Jeg plages også med at jeg veldig sterkt føler det andre føler. Det kan gi skikkelig smerteopplevelse, ja til og med fysisk smerte. Jeg kan også bli svært opphengt i at andre kan se hva jeg tenker, og jeg vet også ofte hva andre tenker. Jeg bruker mye tankekraft for å påvirke ting i tilværelsen, men det er også en del ting jeg forøker å unngå å tenke på. Hvis jeg tenker på det opplever jeg at det kan bli virkelighet.

Rent bortsett fra dette fungerer jeg veldig bra, og jeg er utpreget sosialt anlagt. Jeg trives godt sammen med andre mennesker, og har mange venner og bekjente.

Når jeg ikke er helt i slaget er jeg redd for at andre skal merke hvor dårlig jeg egentlig klarer å henge med i samtalen. Jo mer uttrygg jeg er, jo verre utvikler dette seg. Mennesker jeg er veldig trygg på klarer jeg å kommunisere relativt godt med også når jeg er dårlig. Ansikt til ansikt-kommunikasjon er værst. Da blir jeg lett overmannet og føler meg invadert.

I sommer ble jeg ganske dårlig, og hadde en del paranoide tanker. Jeg ble veldig redd for at nære personer ville skade meg.

Jeg er i en situasjon nå hvor det er søkt om uføretrygd. Jeg er fryktelig lei meg for tiden, og fortvilet over hele situasjonen jeg befinner meg i. Det er som en eneste stor uvirkelighet, og jeg lurer på om jeg er blitt viklet inn i en sykdomshistorie som ikke er reel. At jeg har overrapprotert symptomer og havnet i klisteret.

Jeg tenker hver dag på å trekke uføresøknaden tilbake og å vende hjelpeapparatet ryggen. Jeg vet at jeg kan få en skikkelig jobb ganske raskt hvis jeg prøver meg ute på arbeidsmarkedet, men de som er mine nærmeste støttespillere fraråder meg dette. Jeg har stor respekt for dem, men jeg tenker også at de overdriver konklusjonene de har trukket. Jeg er en hel del sint på mine hjelpere, og føler også ofte at jeg har overdrevet mine symptomer, og at jeg egentlig ikke er så veldig dårlig når alt kommer til alt.

Jeg tror at en del av det jeg føler er mellommenneskelige problemer som mange opplever i stressituasjoner. Mitt problem er hovedsaklig at jeg tåler litt mindre stress enn folk flest. Derfor er jeg blitt super-skremt av diagnosen jeg har fått.

Beklager at dette ble så langt. Jeg fikk plutselig vann på mølla, og fordi jeg har kjent meg litt igjen i det du har skrevet, så kom hele tiraden fra meg her.

Jeg ønsker deg i alle fall en god ettermiddag )

[Gjest sikkertdumt å spørre.ikke ta det ille opp]

Mine symptomer går litt i bølger alt etter hvor stresset jeg er, og generell dagsform (dette gjelder selvsagt for de fleste lidelser).

Når jeg føler meg presset eller sliten, er min hukommelse elendig. Jeg klarer ikke å fokusere og har dårlig konsentrasjon. Jeg opplever total "overload" i forhold til inntrykk rundt meg, og jeg assosierer på spreng helt uten nytteverdi eller saklighet.

Jeg plages også med at jeg veldig sterkt føler det andre føler. Det kan gi skikkelig smerteopplevelse, ja til og med fysisk smerte. Jeg kan også bli svært opphengt i at andre kan se hva jeg tenker, og jeg vet også ofte hva andre tenker. Jeg bruker mye tankekraft for å påvirke ting i tilværelsen, men det er også en del ting jeg forøker å unngå å tenke på. Hvis jeg tenker på det opplever jeg at det kan bli virkelighet.

Rent bortsett fra dette fungerer jeg veldig bra, og jeg er utpreget sosialt anlagt. Jeg trives godt sammen med andre mennesker, og har mange venner og bekjente.

Når jeg ikke er helt i slaget er jeg redd for at andre skal merke hvor dårlig jeg egentlig klarer å henge med i samtalen. Jo mer uttrygg jeg er, jo verre utvikler dette seg. Mennesker jeg er veldig trygg på klarer jeg å kommunisere relativt godt med også når jeg er dårlig. Ansikt til ansikt-kommunikasjon er værst. Da blir jeg lett overmannet og føler meg invadert.

I sommer ble jeg ganske dårlig, og hadde en del paranoide tanker. Jeg ble veldig redd for at nære personer ville skade meg.

Jeg er i en situasjon nå hvor det er søkt om uføretrygd. Jeg er fryktelig lei meg for tiden, og fortvilet over hele situasjonen jeg befinner meg i. Det er som en eneste stor uvirkelighet, og jeg lurer på om jeg er blitt viklet inn i en sykdomshistorie som ikke er reel. At jeg har overrapprotert symptomer og havnet i klisteret.

Jeg tenker hver dag på å trekke uføresøknaden tilbake og å vende hjelpeapparatet ryggen. Jeg vet at jeg kan få en skikkelig jobb ganske raskt hvis jeg prøver meg ute på arbeidsmarkedet, men de som er mine nærmeste støttespillere fraråder meg dette. Jeg har stor respekt for dem, men jeg tenker også at de overdriver konklusjonene de har trukket. Jeg er en hel del sint på mine hjelpere, og føler også ofte at jeg har overdrevet mine symptomer, og at jeg egentlig ikke er så veldig dårlig når alt kommer til alt.

Jeg tror at en del av det jeg føler er mellommenneskelige problemer som mange opplever i stressituasjoner. Mitt problem er hovedsaklig at jeg tåler litt mindre stress enn folk flest. Derfor er jeg blitt super-skremt av diagnosen jeg har fått.

Beklager at dette ble så langt. Jeg fikk plutselig vann på mølla, og fordi jeg har kjent meg litt igjen i det du har skrevet, så kom hele tiraden fra meg her.

Jeg ønsker deg i alle fall en god ettermiddag )

Er du schizofren da?

Jeg har bipolar lidelse, kjenner meg veldig godt igjen i hvordan du beskriver en del ting liksom, schizofren er jeg ikke.

prøvd lamictal og litium sammen?

sikkert veldig dumt spurt av meg, beklager om jeg støter deg eller noe

[bibben]

Er du schizofren da?

Jeg har bipolar lidelse, kjenner meg veldig godt igjen i hvordan du beskriver en del ting liksom, schizofren er jeg ikke.

prøvd lamictal og litium sammen?

sikkert veldig dumt spurt av meg, beklager om jeg støter deg eller noe

Nei, det er slett ikke dumt å spørre! Jeg tror mange kjenner seg igjen i disse problemene som jeg beskriver, og jeg tror ikke det er noen lett jobb å diagnostisere psykiske lidelser.

Jeg har ikke diagnosen schizofreni, men noe de kaller schizofrenilignende psykose. Det er mange ting ved schizofreni jeg slett ikke kejnner meg igjen i. Men nå er visst diagnosen mangfoldig, noe jeg mener det står noe om i artikkelen jeg la inn link til.

Jeg kjenner meg imidlertid ikke igjen i bipolare symptomer. Jeg svinger ikke i humør og stemninger, og blir egentlig ikke deprimert slik jeg forstår at bipolare kan bli. Jeg har heller aldri opplevd mani eller hypomani. Dette til tross går jeg også på Lamictal. Det sies at medikamentet skal gi meg en slags "rustning"... jeg mener det var det psykiateren kalte det. Dette er jeg også svært fornøyd med. Jeg føler meg balansert og jevn i humøret.

Jeg håper dette var et slags svar på det du spurte om, hvis ikke er det bare å ta et initiativ igjen!

[Gjest sikkertdumt å spørre.ikke ta det ille opp]

Nei, det er slett ikke dumt å spørre! Jeg tror mange kjenner seg igjen i disse problemene som jeg beskriver, og jeg tror ikke det er noen lett jobb å diagnostisere psykiske lidelser.

Jeg har ikke diagnosen schizofreni, men noe de kaller schizofrenilignende psykose. Det er mange ting ved schizofreni jeg slett ikke kejnner meg igjen i. Men nå er visst diagnosen mangfoldig, noe jeg mener det står noe om i artikkelen jeg la inn link til.

Jeg kjenner meg imidlertid ikke igjen i bipolare symptomer. Jeg svinger ikke i humør og stemninger, og blir egentlig ikke deprimert slik jeg forstår at bipolare kan bli. Jeg har heller aldri opplevd mani eller hypomani. Dette til tross går jeg også på Lamictal. Det sies at medikamentet skal gi meg en slags "rustning"... jeg mener det var det psykiateren kalte det. Dette er jeg også svært fornøyd med. Jeg føler meg balansert og jevn i humøret.

Jeg håper dette var et slags svar på det du spurte om, hvis ikke er det bare å ta et initiativ igjen!

for jeg pleier også å få paranoide tanker når jeg er deprimert. Ikke at jeg er det nå lenger:P

men da forstår jeg at det er annerledes, takk for svaret:)

[frosken]

Mine symptomer går litt i bølger alt etter hvor stresset jeg er, og generell dagsform (dette gjelder selvsagt for de fleste lidelser).

Når jeg føler meg presset eller sliten, er min hukommelse elendig. Jeg klarer ikke å fokusere og har dårlig konsentrasjon. Jeg opplever total "overload" i forhold til inntrykk rundt meg, og jeg assosierer på spreng helt uten nytteverdi eller saklighet.

Jeg plages også med at jeg veldig sterkt føler det andre føler. Det kan gi skikkelig smerteopplevelse, ja til og med fysisk smerte. Jeg kan også bli svært opphengt i at andre kan se hva jeg tenker, og jeg vet også ofte hva andre tenker. Jeg bruker mye tankekraft for å påvirke ting i tilværelsen, men det er også en del ting jeg forøker å unngå å tenke på. Hvis jeg tenker på det opplever jeg at det kan bli virkelighet.

Rent bortsett fra dette fungerer jeg veldig bra, og jeg er utpreget sosialt anlagt. Jeg trives godt sammen med andre mennesker, og har mange venner og bekjente.

Når jeg ikke er helt i slaget er jeg redd for at andre skal merke hvor dårlig jeg egentlig klarer å henge med i samtalen. Jo mer uttrygg jeg er, jo verre utvikler dette seg. Mennesker jeg er veldig trygg på klarer jeg å kommunisere relativt godt med også når jeg er dårlig. Ansikt til ansikt-kommunikasjon er værst. Da blir jeg lett overmannet og føler meg invadert.

I sommer ble jeg ganske dårlig, og hadde en del paranoide tanker. Jeg ble veldig redd for at nære personer ville skade meg.

Jeg er i en situasjon nå hvor det er søkt om uføretrygd. Jeg er fryktelig lei meg for tiden, og fortvilet over hele situasjonen jeg befinner meg i. Det er som en eneste stor uvirkelighet, og jeg lurer på om jeg er blitt viklet inn i en sykdomshistorie som ikke er reel. At jeg har overrapprotert symptomer og havnet i klisteret.

Jeg tenker hver dag på å trekke uføresøknaden tilbake og å vende hjelpeapparatet ryggen. Jeg vet at jeg kan få en skikkelig jobb ganske raskt hvis jeg prøver meg ute på arbeidsmarkedet, men de som er mine nærmeste støttespillere fraråder meg dette. Jeg har stor respekt for dem, men jeg tenker også at de overdriver konklusjonene de har trukket. Jeg er en hel del sint på mine hjelpere, og føler også ofte at jeg har overdrevet mine symptomer, og at jeg egentlig ikke er så veldig dårlig når alt kommer til alt.

Jeg tror at en del av det jeg føler er mellommenneskelige problemer som mange opplever i stressituasjoner. Mitt problem er hovedsaklig at jeg tåler litt mindre stress enn folk flest. Derfor er jeg blitt super-skremt av diagnosen jeg har fått.

Beklager at dette ble så langt. Jeg fikk plutselig vann på mølla, og fordi jeg har kjent meg litt igjen i det du har skrevet, så kom hele tiraden fra meg her.

Jeg ønsker deg i alle fall en god ettermiddag )

Jeg tror det kan være bra for deg å skrive såpass konkret om dette her på dol. Kanskje vil du oppleve mindre uvirkelighet i forhold til situasjonen, når du ser hva du selv har skrevet.

Det er lett å forstå at det er smertefullt å skulle innse at sykdom kan virke såpass begrensende i forhold til å få brukt sine ressurser.

[bibben]

Jeg tror det kan være bra for deg å skrive såpass konkret om dette her på dol. Kanskje vil du oppleve mindre uvirkelighet i forhold til situasjonen, når du ser hva du selv har skrevet.

Det er lett å forstå at det er smertefullt å skulle innse at sykdom kan virke såpass begrensende i forhold til å få brukt sine ressurser.

Takk, ja jeg synes det hjelper litt å skrive ned hvordan jeg føler det.

Det er nok riktig som du skriver at det blir litt mere konkret på den måten. Det er også noe eget ved å kunne kommunisere det man (les: jeg) føler ut til andre mennesker. Jeg foretrekker dette fremfor å bare skrive ting ned i en liten dagbok for meg selv.

[Gjest um]

Mine symptomer går litt i bølger alt etter hvor stresset jeg er, og generell dagsform (dette gjelder selvsagt for de fleste lidelser).

Når jeg føler meg presset eller sliten, er min hukommelse elendig. Jeg klarer ikke å fokusere og har dårlig konsentrasjon. Jeg opplever total "overload" i forhold til inntrykk rundt meg, og jeg assosierer på spreng helt uten nytteverdi eller saklighet.

Jeg plages også med at jeg veldig sterkt føler det andre føler. Det kan gi skikkelig smerteopplevelse, ja til og med fysisk smerte. Jeg kan også bli svært opphengt i at andre kan se hva jeg tenker, og jeg vet også ofte hva andre tenker. Jeg bruker mye tankekraft for å påvirke ting i tilværelsen, men det er også en del ting jeg forøker å unngå å tenke på. Hvis jeg tenker på det opplever jeg at det kan bli virkelighet.

Rent bortsett fra dette fungerer jeg veldig bra, og jeg er utpreget sosialt anlagt. Jeg trives godt sammen med andre mennesker, og har mange venner og bekjente.

Når jeg ikke er helt i slaget er jeg redd for at andre skal merke hvor dårlig jeg egentlig klarer å henge med i samtalen. Jo mer uttrygg jeg er, jo verre utvikler dette seg. Mennesker jeg er veldig trygg på klarer jeg å kommunisere relativt godt med også når jeg er dårlig. Ansikt til ansikt-kommunikasjon er værst. Da blir jeg lett overmannet og føler meg invadert.

I sommer ble jeg ganske dårlig, og hadde en del paranoide tanker. Jeg ble veldig redd for at nære personer ville skade meg.

Jeg er i en situasjon nå hvor det er søkt om uføretrygd. Jeg er fryktelig lei meg for tiden, og fortvilet over hele situasjonen jeg befinner meg i. Det er som en eneste stor uvirkelighet, og jeg lurer på om jeg er blitt viklet inn i en sykdomshistorie som ikke er reel. At jeg har overrapprotert symptomer og havnet i klisteret.

Jeg tenker hver dag på å trekke uføresøknaden tilbake og å vende hjelpeapparatet ryggen. Jeg vet at jeg kan få en skikkelig jobb ganske raskt hvis jeg prøver meg ute på arbeidsmarkedet, men de som er mine nærmeste støttespillere fraråder meg dette. Jeg har stor respekt for dem, men jeg tenker også at de overdriver konklusjonene de har trukket. Jeg er en hel del sint på mine hjelpere, og føler også ofte at jeg har overdrevet mine symptomer, og at jeg egentlig ikke er så veldig dårlig når alt kommer til alt.

Jeg tror at en del av det jeg føler er mellommenneskelige problemer som mange opplever i stressituasjoner. Mitt problem er hovedsaklig at jeg tåler litt mindre stress enn folk flest. Derfor er jeg blitt super-skremt av diagnosen jeg har fått.

Beklager at dette ble så langt. Jeg fikk plutselig vann på mølla, og fordi jeg har kjent meg litt igjen i det du har skrevet, så kom hele tiraden fra meg her.

Jeg ønsker deg i alle fall en god ettermiddag )

''Jeg er i en situasjon nå hvor det er søkt om uføretrygd. Jeg er fryktelig lei meg for tiden, og fortvilet over hele situasjonen jeg befinner meg i. Det er som en eneste stor uvirkelighet, og jeg lurer på om jeg er blitt viklet inn i en sykdomshistorie som ikke er reel. At jeg har overrapprotert symptomer og havnet i klisteret.''

Dette kjenner jeg meg igjen i. Jeg "vet" på et intellektuelt plan at jeg er syk, jeg kan liste opp symtomer men har en uvirkelighetsfølelse i forhold til at det angår meg. Og hele tiden "tror"jeg at jeg blir bedre i morgen.

Uføre har jeg søkt også. Og det opplever jeg veldig tøft. Er blitt deprimert og tenker at da er det vel ikke håp om noenting lengere. Samtidig er jeg redd for å havne i et økonomisk uføre.

Stresset du beskriver kjenner jeg meg også igjen i. Og jeg blir stresset av det meste. I går var jeg kjempestresset fordi søplebøtta var full og jeg måtte gå ut med søpla. Og i stedet for bare å gjøre det tenkte jeg på det i mange timer.

Har du prøvd å greie litt jobb, eller er det fastslått at du må søke 100% uføre.

[bibben]

''Jeg er i en situasjon nå hvor det er søkt om uføretrygd. Jeg er fryktelig lei meg for tiden, og fortvilet over hele situasjonen jeg befinner meg i. Det er som en eneste stor uvirkelighet, og jeg lurer på om jeg er blitt viklet inn i en sykdomshistorie som ikke er reel. At jeg har overrapprotert symptomer og havnet i klisteret.''

Dette kjenner jeg meg igjen i. Jeg "vet" på et intellektuelt plan at jeg er syk, jeg kan liste opp symtomer men har en uvirkelighetsfølelse i forhold til at det angår meg. Og hele tiden "tror"jeg at jeg blir bedre i morgen.

Uføre har jeg søkt også. Og det opplever jeg veldig tøft. Er blitt deprimert og tenker at da er det vel ikke håp om noenting lengere. Samtidig er jeg redd for å havne i et økonomisk uføre.

Stresset du beskriver kjenner jeg meg også igjen i. Og jeg blir stresset av det meste. I går var jeg kjempestresset fordi søplebøtta var full og jeg måtte gå ut med søpla. Og i stedet for bare å gjøre det tenkte jeg på det i mange timer.

Har du prøvd å greie litt jobb, eller er det fastslått at du må søke 100% uføre.

Det er noe litt ok ved å kjenne seg igjen i et annet menneske, så takk for at du deler litt meg oss/meg ) Jeg har også noen hang-ups for tiden der jeg kverner rundt i helt unyttige spor.

Jeg er mildt sagt livredd for den økonomiske situasjonen, og skrekkscenarier raser rundt for mitt indre. Denne engstelsen gjør at jeg har et brennende behov for oversikt, og har tatt utallige telefoner til NAV. Men jeg klarer ikke å nyttiggjøre meg de opplysningene jeg får fordi jeg ikke klarer å konsentrere meg eller fokusere godt nok i samtalen.

Jeg føler at jeg ikke har forsøkt godt nok dette med jobb. Jeg gjorde et lite forsøk men ble så stresset over dette med hukommelsen og invaderingen, at jeg opplevde det som å være i en kaotisk tunnel. jeg ble fullstendig overmannet. Det var skikkelig nedtur å si fra seg stillingen.

Jeg tenker at mitt liv og min fremtid er ved å bli skikkelig ødelagt som følge av alt dette. Jeg blir redd for at jeg kjører meg helt ut på et sidespor. Hvis jeg ikke klarer dette med jobb nå, så tenker jeg at det neppe kan bli bedre. Medisinene gir jo ikke i seg selv bedring hvis jeg ha forstått dette rett.

Et av mine største problem er det at jeg ikke har klart å si noe om dette til familie og venner. Hittil har de forholdt seg til at jeg har vært student, men nå som jeg er ferdigutdannet vil de snart lure på dette med jobb. Jeg blir livredd ved tanken på å måtte fortelle andre hvordan landet ligger.

Ja, jeg føler meg veldig lei meg for tiden. Skikkelig fortvilet og lei meg faktisk. Jeg forsøker imidlertid å fylle dagene med positive ting, og forsøker å motvirke depressive tanker.

[Gjest um]

Det er noe litt ok ved å kjenne seg igjen i et annet menneske, så takk for at du deler litt meg oss/meg ) Jeg har også noen hang-ups for tiden der jeg kverner rundt i helt unyttige spor.

Jeg er mildt sagt livredd for den økonomiske situasjonen, og skrekkscenarier raser rundt for mitt indre. Denne engstelsen gjør at jeg har et brennende behov for oversikt, og har tatt utallige telefoner til NAV. Men jeg klarer ikke å nyttiggjøre meg de opplysningene jeg får fordi jeg ikke klarer å konsentrere meg eller fokusere godt nok i samtalen.

Jeg føler at jeg ikke har forsøkt godt nok dette med jobb. Jeg gjorde et lite forsøk men ble så stresset over dette med hukommelsen og invaderingen, at jeg opplevde det som å være i en kaotisk tunnel. jeg ble fullstendig overmannet. Det var skikkelig nedtur å si fra seg stillingen.

Jeg tenker at mitt liv og min fremtid er ved å bli skikkelig ødelagt som følge av alt dette. Jeg blir redd for at jeg kjører meg helt ut på et sidespor. Hvis jeg ikke klarer dette med jobb nå, så tenker jeg at det neppe kan bli bedre. Medisinene gir jo ikke i seg selv bedring hvis jeg ha forstått dette rett.

Et av mine største problem er det at jeg ikke har klart å si noe om dette til familie og venner. Hittil har de forholdt seg til at jeg har vært student, men nå som jeg er ferdigutdannet vil de snart lure på dette med jobb. Jeg blir livredd ved tanken på å måtte fortelle andre hvordan landet ligger.

Ja, jeg føler meg veldig lei meg for tiden. Skikkelig fortvilet og lei meg faktisk. Jeg forsøker imidlertid å fylle dagene med positive ting, og forsøker å motvirke depressive tanker.

Ja det er faktisk litt godt å snakke med andre i lignende situasjon. Jeg er som deg, jeg sier ikke til noen at jeg er syk. Føles som et nederlag å måtte innrømme det. I tillegg er jeg veldig reservert og lukket så problemet er stort.

Fungerer ikke sosialt heller jeg da. og jeg var kjempesosial før jeg ble syk.

I forhold til hva du får i uførepensjon kan du be NAV sende deg en serviceerklæring. Får du trygd andre steder fra i tillegg kan du gjøre det samme med dem.

Så kan du sende en mail til skatteetaten med info om trygd og gjeld, så kan du få greie på ca skattetrekk. Det kan vel slå ut på trygden hvilken dato du får satt som uføredato.

I forhold til det å bli bedre kan det jo hende sykdommen kan stabilisere seg etterhvert. Syns du skal spørre behandleren din om det.

[bibben]

Ja det er faktisk litt godt å snakke med andre i lignende situasjon. Jeg er som deg, jeg sier ikke til noen at jeg er syk. Føles som et nederlag å måtte innrømme det. I tillegg er jeg veldig reservert og lukket så problemet er stort.

Fungerer ikke sosialt heller jeg da. og jeg var kjempesosial før jeg ble syk.

I forhold til hva du får i uførepensjon kan du be NAV sende deg en serviceerklæring. Får du trygd andre steder fra i tillegg kan du gjøre det samme med dem.

Så kan du sende en mail til skatteetaten med info om trygd og gjeld, så kan du få greie på ca skattetrekk. Det kan vel slå ut på trygden hvilken dato du får satt som uføredato.

I forhold til det å bli bedre kan det jo hende sykdommen kan stabilisere seg etterhvert. Syns du skal spørre behandleren din om det.

Takk for tipset om serviceerklæring. Dette er virkelig en god idé for å få litt økonomisk oversikt. Jeg trenger til den tryggheten nå. Jeg skal undersøke med NAV.

Du skrev noe om dette med å ha en intellektuell forståelse for at du har en lidelse, men at du ikke helt klarte å ta det innover deg følelsesmessig. Dette er også et stort problem synes jeg. Det er som om lidelsen bare er noe andre sier at jeg har, at diagnosen jeg har fått ikke har noe med meg å gjøre. Hvis jeg ikke tar det innover meg så gjelder det liksom ikke. Kall det gjerne strutsementalitet, men slik er det. Ute av øye ute av sinn....

Jeg har ikke noe skikkelig forhold til at disse problemene tilhører meg. Samtidig vet jeg at jeg ikke har noe klart begrep om hva som er "meg". Jeg føler meg ofte flyktig, at jeg ikke har noe fast utseende eller at jeg er noe som egentlig kan defineres som en helhetlig person. Når jeg da i tillegg plages med dårlig hukommelse blir alt svært utydelig. Det er skremmende. Jeg blir veldig avhengig av andre for å bevare et slags overblikk over situasjonen, at andre gir meg hint og stikkord til hva som har skjedd, hva jeg har sagt og gjort. Jeg er så redd for at andre skal avsløre hvor lite jeg får med meg og hvor lite jeg har klart å være tilstede.

Jeg kan eksempelvis se på bilder av meg selv i ulike situasjoner, og alt virker fremmed. Store deler av fortiden er borte. Det er et slags tap. Det er det virkelig.

For å få et tydeligere eierforhold til det at det er "min" lidelse jeg har så er det kanskje som frosken nevnte lurt å skrive om hva det er jeg opplever. At jeg da lettere kan se tankene når de kommer på papiret/nettet. Kanskje ville bevisstgjøringen også bli sterkere hvis jeg "outet" meg selv ovenfor familie og venner. Men det tør jeg ikke, i alle fall ikke nå. Jeg har overhodet ikke overskudd til det, og jeg føler meg altfor sårbar i forhold til dette fremmede som har kommet inn i mitt liv, nemlig denne diagnosen og den livssituasjonen lidelsen har medført.

Ofte føler jeg at jeg mangler en kroppslig omkrets. Jeg mangler en slags skille mellom meg selv og andre. Når jeg snakker med andre mennekser ansikt til ansikt, kan det oppleves truende fordi ansiktet mitt holder på å gå i stykker. Jeg blir invadert og går i oppløsning. Dette med manglende skille mellom meg selv og andre er således noe jeg føler både på et fysisk og emosjonelt plan. Hva er mine følelser og hva er andres? Når dette topper seg kan jeg heller ikke se eller lese nyheter. Jeg tar i for stor grad andres smerte innover meg.

Mest av alt føler jeg at jeg lever et dobbeltliv. Det sosiale, velfungerende meg, og så alt det kaoset som er innvendig. Hvis det er slik at jeg kan få hjelp, så ønsker jeg mest av alt å komme i en slags balanse. Bli en helhet. Bli noe fast. Finne frem til en slags ro. Jeg vil gjerne føle meg som en samlet person. Jeg ønsker at tankene mine ikke er så springende, men at de holder et jevnt fint tempo, og at jeg hele tiden føler at tankene og følelsene er mine, og bare mine.

Dette ble langt. Jeg tok frosken på ordet, og lot tankene få litt fritt utløp her. Håper ikke det var for påtrengende.

Ha en fin kveld )

[Gjest um]

Takk for tipset om serviceerklæring. Dette er virkelig en god idé for å få litt økonomisk oversikt. Jeg trenger til den tryggheten nå. Jeg skal undersøke med NAV.

Du skrev noe om dette med å ha en intellektuell forståelse for at du har en lidelse, men at du ikke helt klarte å ta det innover deg følelsesmessig. Dette er også et stort problem synes jeg. Det er som om lidelsen bare er noe andre sier at jeg har, at diagnosen jeg har fått ikke har noe med meg å gjøre. Hvis jeg ikke tar det innover meg så gjelder det liksom ikke. Kall det gjerne strutsementalitet, men slik er det. Ute av øye ute av sinn....

Jeg har ikke noe skikkelig forhold til at disse problemene tilhører meg. Samtidig vet jeg at jeg ikke har noe klart begrep om hva som er "meg". Jeg føler meg ofte flyktig, at jeg ikke har noe fast utseende eller at jeg er noe som egentlig kan defineres som en helhetlig person. Når jeg da i tillegg plages med dårlig hukommelse blir alt svært utydelig. Det er skremmende. Jeg blir veldig avhengig av andre for å bevare et slags overblikk over situasjonen, at andre gir meg hint og stikkord til hva som har skjedd, hva jeg har sagt og gjort. Jeg er så redd for at andre skal avsløre hvor lite jeg får med meg og hvor lite jeg har klart å være tilstede.

Jeg kan eksempelvis se på bilder av meg selv i ulike situasjoner, og alt virker fremmed. Store deler av fortiden er borte. Det er et slags tap. Det er det virkelig.

For å få et tydeligere eierforhold til det at det er "min" lidelse jeg har så er det kanskje som frosken nevnte lurt å skrive om hva det er jeg opplever. At jeg da lettere kan se tankene når de kommer på papiret/nettet. Kanskje ville bevisstgjøringen også bli sterkere hvis jeg "outet" meg selv ovenfor familie og venner. Men det tør jeg ikke, i alle fall ikke nå. Jeg har overhodet ikke overskudd til det, og jeg føler meg altfor sårbar i forhold til dette fremmede som har kommet inn i mitt liv, nemlig denne diagnosen og den livssituasjonen lidelsen har medført.

Ofte føler jeg at jeg mangler en kroppslig omkrets. Jeg mangler en slags skille mellom meg selv og andre. Når jeg snakker med andre mennekser ansikt til ansikt, kan det oppleves truende fordi ansiktet mitt holder på å gå i stykker. Jeg blir invadert og går i oppløsning. Dette med manglende skille mellom meg selv og andre er således noe jeg føler både på et fysisk og emosjonelt plan. Hva er mine følelser og hva er andres? Når dette topper seg kan jeg heller ikke se eller lese nyheter. Jeg tar i for stor grad andres smerte innover meg.

Mest av alt føler jeg at jeg lever et dobbeltliv. Det sosiale, velfungerende meg, og så alt det kaoset som er innvendig. Hvis det er slik at jeg kan få hjelp, så ønsker jeg mest av alt å komme i en slags balanse. Bli en helhet. Bli noe fast. Finne frem til en slags ro. Jeg vil gjerne føle meg som en samlet person. Jeg ønsker at tankene mine ikke er så springende, men at de holder et jevnt fint tempo, og at jeg hele tiden føler at tankene og følelsene er mine, og bare mine.

Dette ble langt. Jeg tok frosken på ordet, og lot tankene få litt fritt utløp her. Håper ikke det var for påtrengende.

Ha en fin kveld )

Det er helt utrolig at du kan fungere og være sosial når du har det slik innvendig. Blir imponert jeg.

Bare hyggelig at du skriver utfyllende.

De symtomer du beskriver i dette innlegget har ikke jeg, men de høres skremmende ut.

Håper du snart blir bedre.