NHD - kognitiv svikt, sjanglete.

[Gjest Takk for din tid.]

Hei. Jeg håper du kan lese dette, og gi meg noen tips. Siden oktober har jeg følt meg beruset. Altså det går rundt, både kroppslig og mentalt. Jeg er litt svimmel/susete i hodet, går ustøtt, faller nesten og må ta meg for, går på dørkarmer, snubler i trapper osv. Samtidig glemmer jeg alt jeg skal gjøre. Tannlegetimer, møter, avtaler med familie, venner, bilverksted, osv osv. Glemmer både lystbetonte ting jeg har gledet meg masse til, og også kjedelige ting, som jeg likevel må og _vil_. Jeg har vansker med å følge en samtale, klarer ikke å få inn informasjon, veldig pinlig. Hukommelse og konsentrasjon er på bunn. Leser og skriver masse feil (retter stadig her), bruker lang tid på å forstå hva jeg leser. Ser i perioder dårlig/tåkete, ting flyter ut, spesielt når jeg leser, ser på fjernsyn osv. Jeg er "tett" i hodet, og føler meg skikkelig full/beruset. For å få det på det rene, går jeg på fest og drikker alkohol 3-6 ganger årlig.

Jeg er nummen og svak i fot og arm på venstre side. For noen år siden var jeg en periode lammet i venstre fot. Mister ting ut av hendene, og er generelt klossete. Har hatt nevralgi(?) i ansikt/hode, rykninger i fingre, tær og noen ganger hele kroppen. Mye migrene. Trøbbel med blæren, hyppig vannlatning, lekkasje og resturin. Fryser konstant. Ekstrem trøtthet som gjør at jeg i perioder bare _må_ sove, i timesvis, i tillegg til god nattesøvn. Oppleves også litt som en tung influensa, bare uten forkjølelse. Jeg klarer ikke gå på strak linje med lukkede øyner, faller stadig da. Sår jeg helt i ro og f.eks lager middag, eller prater med noen, må jeg stadig ta et skritt til siden for ikke å falle. Jeg faller mest mot venstre side. Har vært utredet for MS tre ganger siden 98, men ingen funn på MR og spinalpunksjon. Klinisk har jeg visst mer enn nok til å få diagnosen, men forståelig nok vegrer de seg for å si det er MS, når de andre (bevisbare) tegnene mangler. Ny MR viser flere prolapser i nakke og rygg.

Alt jeg beskriver kommer i perioder. Denne perioden har vart siden oktober.

Ja, jeg vet du er psykiater. Men en psykiater er også lege, og har en viss peiling på det meste, både det psykiske og fysiske hos oss. Jeg spør deg fordi jeg lurer på hva alt dette skyldes. Kan det være MS, kan det være prolapsene, eller kan det være psykisk? Jeg tåler ikke stress, har jeg en stresset periode, kommer "attakkene". Men de kommer også uten at jeg har stresset. Dette med stressrelaterte "attakk" vet jeg er tilfelle både for MS og til en viss grad ved prolapser. Men kan det være rent psykisk?

Jeg har vært til nevrolog tre ganger siden '98, og har time i mars. Så til tross for relativt hyppige slike dårlige perioder/episoder, renner jeg ikke ned legekontorene. Men denne gangen har det vart så lenge, dvs, jeg er noe bedre, men det henger svært mye "restsymptomer" igjen. Og jeg begynner å bli redd for at dette er noe som aldri forsvinner helt. Jeg har hverken tid eller ork til å være syk som dette, har stor familie å ta meg av. Er litt redd for å presse på når det gjelder skikkelige undersøkelser, vil ikke mase meg til noe som helst. Men begynner å bli litt fortvilet nå, fordi det har vart så lenge denne gangen.

Jeg er, så vidt jeg vet, ikke deprimert. Er en glad og veldig fornøyd person, har det svært godt. Ler mye og ser positivt på tilværelsen. Er ganske aktiv, går daglige turer med hund og familie, på fjellet og "gatelangs". Liker å reise, og vi har mye kos i hverdagen. Forøvrig opplevde jeg traumer for mange år siden, som jeg gikk i terapi hos psykiater for, i halvannet år. Det er 6-7 år siden jeg var der. Jeg lever i dag "godt" med de traumene, ser på dem som en del av min historie, og tror ikke det er det som plager meg.

Jeg skal ta en såkalt VER-undersøkelse, som går på hurtighet fra synsintrykk til det når hjernen. Litt dumt forklart, men du vet sikkert hva det er. Også disse vanlige nevrologi-undersøkelsene, som ved "selvtesting" (jeg husker dem godt, og har prøvd selv) slår svært dårlig ut. Som du sikkert skjønner, er jeg spent på hvilke funn de eventuelt gjør denne gangen, eller om de sier som før - fortsett ditt vanlige liv, dette kan vi ikke si sikkert om det er MS eller ikke.

Men det er sikkert like mye som kan foregå mellom kropp og psyke, som mellom himmel og jord ;-) Så derfor spør jeg én gang til; kan mine symptomer være psykisk betinget, og kan du i tilfelle forklare hvordan?

På forhånd, tusen takk.

[Carwing]

Har du vært utredet hos nevropsykolog? Det kunne kanskje vært greit å få gjort i ditt tilfelle.

Ellers vet du nok sikkert at lammelser er uhyre sjeldent psykisk betinget.

[Gjest Takk for din tid.]

Har du vært utredet hos nevropsykolog? Det kunne kanskje vært greit å få gjort i ditt tilfelle.

Ellers vet du nok sikkert at lammelser er uhyre sjeldent psykisk betinget.

Hei, og hjertelig takk for svar.

Jeg var hos nevropsykolog for 5-6-7 år siden, normalt resultat, men litt vansker med å ressonnere/finne frem ord. Nå derimot, tror jeg kanskje at resultatet ville ha blitt annerledes. Kanskje det ikke hadde vært så dumt med et nytt besøk der. Godt du satte meg på idéen.

Og jo - jeg _tror_ ihvertfall at jeg vet at lammelser sjelden er psykisk betinget. Jeg er bare litt små-desperat til å finne en årsak, dersom de ikke finner mer fysisk enn sist, for flere år siden. Så dersom det var den minste mulighet til at det kan være psykisk betinget, ville jeg ha oppsøkt psykiater på ny. Men jeg føler meg helt ok til sinns, utenom alt dette kognitive, så jeg tror jo det må være en slags fysisk "ting". Kan være så enkelt at noen nerver ligger i klem, el.l.

Skulle ønske NHD tok seg tid til å svare også. Ellers er jeg veldig glad for ditt svar, og har fått litt ekstra styrke til neste legetime, som er i midten av mars.

[frosken]

Mulig at jeg har sagt dette til deg en gang før, eller at det var en annen, men jeg får tanker om at det sies at det som regel tar ti år fra første episoder med symptomer til sikker MS kan fastslås. Allikevel er man svært opptatt av å ikke være for rask med å gi MS diagnoser, blant annet fordi det ofte knytter seg såpass sterke negative forventninger til fremtiden for mange som får MS diagnosen, og denne negative forventningen kan redusere livskvalitet i unødvendig grad.

Det er noen år siden jeg hørte dette uttalt av en erfaren nevrolog, vet ikke hvordan det stiller seg nå når man i økende grad gir medikamenter til MS-pasienter.

Jeg vil presisere at jeg ikke mener å si at du har MS; det er selvfølgelig noe en nevrolog må ta stilling til etter å ha snakket med deg. Men jeg har truffet en del personer med MS som etter mange år med diffuse symptomer synes det har vært enklere å forholde seg til symptomene etter at diagnose er satt. Håper også at du har lest nok om MS til å vite at det går svært bra med en stor andel av MS pasientene. (Jeg kjenner to som knapt nok har hatt symptomer etter første sykdomsperiode, de merker primært økt grad av slitenhet og små kognitive vansker. Begge er fortsatt i full jobb og har hatt sykdommen i ca 15 år. Har også sett helt annen utvikling, men diagnosen i seg selv trenger ikke bety at man blir stadig verre).

Håper det denne gangen gjøres en fullstendig nevrologisk utredning. Hvis du selv har tanker om at det kan være psykisk betinget, så kan du også be om en psykosomatisk utredning. Noen ganger gjøres dette i tilslutning til den nevrologiske utredningen.

[Gjest Takk for din tid.]

Mulig at jeg har sagt dette til deg en gang før, eller at det var en annen, men jeg får tanker om at det sies at det som regel tar ti år fra første episoder med symptomer til sikker MS kan fastslås. Allikevel er man svært opptatt av å ikke være for rask med å gi MS diagnoser, blant annet fordi det ofte knytter seg såpass sterke negative forventninger til fremtiden for mange som får MS diagnosen, og denne negative forventningen kan redusere livskvalitet i unødvendig grad.

Det er noen år siden jeg hørte dette uttalt av en erfaren nevrolog, vet ikke hvordan det stiller seg nå når man i økende grad gir medikamenter til MS-pasienter.

Jeg vil presisere at jeg ikke mener å si at du har MS; det er selvfølgelig noe en nevrolog må ta stilling til etter å ha snakket med deg. Men jeg har truffet en del personer med MS som etter mange år med diffuse symptomer synes det har vært enklere å forholde seg til symptomene etter at diagnose er satt. Håper også at du har lest nok om MS til å vite at det går svært bra med en stor andel av MS pasientene. (Jeg kjenner to som knapt nok har hatt symptomer etter første sykdomsperiode, de merker primært økt grad av slitenhet og små kognitive vansker. Begge er fortsatt i full jobb og har hatt sykdommen i ca 15 år. Har også sett helt annen utvikling, men diagnosen i seg selv trenger ikke bety at man blir stadig verre).

Håper det denne gangen gjøres en fullstendig nevrologisk utredning. Hvis du selv har tanker om at det kan være psykisk betinget, så kan du også be om en psykosomatisk utredning. Noen ganger gjøres dette i tilslutning til den nevrologiske utredningen.

Heisann, og hjertelig takk for ditt svar også!

Det har nok vært en annen du har svart tidligere ang MS, vi er sikkert relativt mange som går og lurer. Ja, jeg vet forsåvidt at en MS-diagnose tar lang tid å stille. Det er bare det at jeg nå, etter mer enn 8 år med mange slike "attakker", begynner å bli litt "utolmodig", om du skjønner. Det jeg ønsker meg ved en

eventuell diagnose, er å få starte på bremsemedisin, fordi det er utrolig vemmelig å være konstant "beruset", og at kroppen svikter sånn som den har gjort/gjør denne gangen.

Jeg har, som du inusierer, lest mye om MS, så dersom det er det jeg faktisk har, er jeg ikke så redd. Jo, jeg er redd, men andre sykdommer med slike symptomer skremmer meg kanskje mer. Og selv om jeg har hatt hyppige "attakk" siden første gang, vil jeg helst tro at min eventuelle MS er ganske "snill". Ihvertfall frem til nå.

Jeg kjenner også et par med MS. Den ene går nå med krykker, men er ellers fin. Den andre sitter i rullestol, og har langt fremtreden kognitiv svikt. Den tredje er død, etter flere år som pleietrengende pasient. Så erfaringene rent privat er ikke så gode. Men jeg har lest mye på internett, ulike fora. Mange av disse har et langt roligere sykdomsbilde enn meg. Noen har hatt kun ett attakk, noen to-tre, osv.

Selv tror jeg ikke at det er psykisk betinget. Men likevel ville det vært fint og fått NHD's kommentar til dette. Jeg merker at det ofte blir raskere utløst ved stress - men igjen, dette er jo et kjent "fenomen" ved flere årsaker.

Ja jeg håper på en skikkelig utredning. Er det prolapsene som er årsaken, _vil_ jeg uansett ha en eller annen behandling (ikke kirugi, det tør jeg ikke), for jeg orker ikke tanken på å bli verre nå, jeg vil bli bedre!! Jeg skal ta til meg det du skriver, og prøve å være tolmodig :-) Og igjen må du ha hjertelig takk for svar.

[frosken]

Heisann, og hjertelig takk for ditt svar også!

Det har nok vært en annen du har svart tidligere ang MS, vi er sikkert relativt mange som går og lurer. Ja, jeg vet forsåvidt at en MS-diagnose tar lang tid å stille. Det er bare det at jeg nå, etter mer enn 8 år med mange slike "attakker", begynner å bli litt "utolmodig", om du skjønner. Det jeg ønsker meg ved en

eventuell diagnose, er å få starte på bremsemedisin, fordi det er utrolig vemmelig å være konstant "beruset", og at kroppen svikter sånn som den har gjort/gjør denne gangen.

Jeg har, som du inusierer, lest mye om MS, så dersom det er det jeg faktisk har, er jeg ikke så redd. Jo, jeg er redd, men andre sykdommer med slike symptomer skremmer meg kanskje mer. Og selv om jeg har hatt hyppige "attakk" siden første gang, vil jeg helst tro at min eventuelle MS er ganske "snill". Ihvertfall frem til nå.

Jeg kjenner også et par med MS. Den ene går nå med krykker, men er ellers fin. Den andre sitter i rullestol, og har langt fremtreden kognitiv svikt. Den tredje er død, etter flere år som pleietrengende pasient. Så erfaringene rent privat er ikke så gode. Men jeg har lest mye på internett, ulike fora. Mange av disse har et langt roligere sykdomsbilde enn meg. Noen har hatt kun ett attakk, noen to-tre, osv.

Selv tror jeg ikke at det er psykisk betinget. Men likevel ville det vært fint og fått NHD's kommentar til dette. Jeg merker at det ofte blir raskere utløst ved stress - men igjen, dette er jo et kjent "fenomen" ved flere årsaker.

Ja jeg håper på en skikkelig utredning. Er det prolapsene som er årsaken, _vil_ jeg uansett ha en eller annen behandling (ikke kirugi, det tør jeg ikke), for jeg orker ikke tanken på å bli verre nå, jeg vil bli bedre!! Jeg skal ta til meg det du skriver, og prøve å være tolmodig :-) Og igjen må du ha hjertelig takk for svar.

Prolapsene kan neppe forklare hele symptombildet, men avhengig av hvilke nivåer du har prolaps på, så vil noen av symptomene evt. kunne forklares ut fra dette.

Det finnes mennesker som har slike symptombilder som følge av psykiske forhold, og det finnes også de som blir forklart at det skyldes psykiske forhold, og hvor man i ettertid kommer frem til at det ligger en nevrologisk lidelse til grunn.

[Gjest Takk for din tid.]

Prolapsene kan neppe forklare hele symptombildet, men avhengig av hvilke nivåer du har prolaps på, så vil noen av symptomene evt. kunne forklares ut fra dette.

Det finnes mennesker som har slike symptombilder som følge av psykiske forhold, og det finnes også de som blir forklart at det skyldes psykiske forhold, og hvor man i ettertid kommer frem til at det ligger en nevrologisk lidelse til grunn.

"Det finnes mennesker som har slike symptombilder som følge av psykiske forhold, og det finnes også de som blir forklart at det skyldes psykiske forhold, og hvor man i ettertid kommer frem til at det ligger en nevrologisk lidelse til grunn."

Det er akkurat det jeg mener. Jeg har en "bagasje". Men i følge psykiateren min, ble jeg "kurert" relativt tidlig i prossessen. At jeg fortsatte terapien hos ham såpass lenge, var "for sikkerthets skyld". Symptomene som lammelser osv, hadde jeg allerede hatt da. Så terapien var todelt i ønsket effekt; å bearbeide tidligere traumer, samt å se om det var en sammenheng mellom traumene og symptomene.

Jeg fikk også en second opinion hos en annen psykiater, da jeg for et par år siden var innlagt for et kraftig "attakk". Han "friskmeldte" meg, sa det var ingenting som kunne tyde på at det var psykisk betinget.

Men det er den følelsen som melder seg, når det ikke blir funnet noe på MR eller LP. At jeg enten er hypokonder, eller at det er psykisk betinget. Men jeg føler meg sterk og glad, det har jeg gjort i mange år. Nå har jeg også flere "målbare feil" på nevrologiske tester, utført både hos fastlegen i dag, og hjemme (selvtesting). Derfor, etter sigende, skal det ikke være grunnlag for at dette er psykisk/psykosomatisk.

Men ikke vet jeg.

"Prolapsene kan neppe forklare hele symptombildet, men avhengig av hvilke nivåer du har prolaps på, så vil noen av symptomene evt. kunne forklares ut fra dette. "

Jeg har flere prolapser både i nakke og rygg, så dersom flere av disse tuller seg, kan det være hele forklaringen, hver på sitt "felt". Derimot sier MR-bildene at det er god passasje, at nerver ikke ligger i klem. (Gamle bilder av rygg, nye av nakke).

Nei, det er vel ikke sunt å gruble for mye. Jeg har skrevet huskelapp til neste kontroll, så da håper jeg at jeg får med alt som er relevant. Så får vi bare se hva alle testene viser.

Takk igjen, du har fine og reflekterte svar!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Med masse forbehold:

Jeg tror ikke dette har en ren psykiatrisk årsak.Det er ikke umulig, men ekstremt sjelden.

Jeg tror det er en eller annen organisk lidelse i hjernen. Det _kan_ være MS i tidlig stadium.

Psyken kan være en forverrende faktor og en faktor som får dette til å veksle i intensitet. Dog kan en se vekslende symptomer også ved rene somatiske tilstander.

Jeg håper de videre utredninger bringer mer klarhet. Er nevropsykologisk testing diskutert?