Andre som har slikt forhold til behandler?

[Gjest confjust]

Jeg vil tørre å påstå at jeg er ganske flink til å sanse og tolke andre mennesker. De kan late som de er så blid og fornøyd som bare det, men er det noe som plager dem leser jeg det som en åpen bok... men nok om det. Har en kvinnelig psykolog som har arbeidet noen få år som psykolog, og jeg merker at hun liker meg veldig godt. Har kjent henne et halvannet år...men føler hun er mer som en veninne enn en behandler. Så hva gjør en med det? Venninner bytter sko og klær, kjøper små gaver til hverandre, lager mat til hverandre, besøker hverandre, finner på ting sammen som kafè og shopping, går turer sammen og diskuterer interesser og sender sukkersøte meldinger med klem og kos. Det er slik forholdet våres er...

Jeg har merket at jeg ikke ønsker å dele alt med henne lengre... Jeg later som jeg er i bedre humnør, og er ikke helt ærlig når jeg snakker med henne... Kan det være fordi kontakten har blitt for nær?

en annen ting jeg stusser over er at hun kan sitte å snakke om andre pasienter til meg... Navngir ikke dem...men skal ikke så mye til å forstå hvem det er. ...Noen råd her?

[Gjest Mohikaneren]

"Venninner bytter sko og klær, kjøper små gaver til hverandre, lager mat til hverandre, besøker hverandre, finner på ting sammen som kafè og shopping, går turer sammen og diskuterer interesser og sender sukkersøte meldinger med klem og kos."

Gjør du alt dette med din behandler?

Hvis du føler at det hemmer ditt forhold til denne ville jeg tatt det opp. Eller du kan finne en du kan ha et mer profesjonellt forhold til.

[bibben]

Jeg har også hatt et "venninneaktig" forhold til min behandler. I lang tid har jeg satt veldig pris på det. Jeg har på sett og vis følt meg eksklusiv. Jeg har så til de grader blitt tatt med inn i hennes verden, og vi har delt mye tid både i terapirommet og utenom timene. Hun har fortalt enormt mye og seg selv, vi har utvekslet matoppskrifter, diskutert bøker, filmer, klær, ja kort sagt en hel rekke ting som jeg anser for "venninnetema". Vi har også gjort mange hyggelige ting mellom timene, og jeg har satt enormt pris på all den tiden hun har ønsket å dele med meg.

Det som ikke har vært fullt så o'key er at hun også har snakket om de andre pasientene til meg. Anonymt riktignok, men jeg har syntes det har vært svært ubehagelig å tenke på at hun antagelig sitter og forteller andre om eksempler fra timene våre.

Jeg opplever også at jeg kan sanse andre veldig godt, og jeg er også veldig redd for å såre andre som jeg bryr meg om. Jeg har vært spesielt opptatt av denne psykologens ve og vel, ja hun har i mange år vært den viktigste brikken i livet mitt. Jeg har da sittet i årevis og ikke ønsket å fortelle henne noen sannhetens ord. Dette har nå i ettertid skapt en del problemer. Avslutningen har vært en stor følelsesmessig utfordring, og jeg har vekslet mellom fortvilelse og sinne over at hun på sett og vis har ført meg bak lyset. Hun har latt meg tro at vi hadde en vennskapsrelasjon, og så er det hele over med et knips. Jeg tenker da at det så er en eller annen "lettlurt" pasient som blir denne "spesielle" som hun innleder et slikt venninneforhold til.

Hadde jeg visst og ikke minst følt det jeg føler i dag, hadde jeg nok forsøkt å sette foten ned på et tidlgiere stadium. Det å bli brukt på den måten for å tilfredsstille sin psykologs behov for speiling og lettvinte timer er bare ødeleggende. Jeg håper derfor for deg at du har noen gode støttespillere som kan hjelpe deg ut av denne relasjonen, og at du kommer deg ut før det hele blir umulig.

Jeg ønsker deg lykke til, og sender en god tanke )

[Gjest Jente31]

Hei :-)

Jeg har ikke erfaring på dette området selv. Men jeg kan tenke meg at det er skadelig for deg. Du sier det jo selv:

''Jeg har merket at jeg ikke ønsker å dele alt med henne lengre... Jeg later som jeg er i bedre humnør, og er ikke helt ærlig når jeg snakker med henne''

Tror ikke du vil komme særlig langt når du ikke kan være ærlig lenger, og vise hvordan du har det.

Jeg synes det viser liten profesjonalitet fra din psykolog's side.

Om jeg selv skulle komme i en slik situasjon, tror jeg nok at jeg ville følt meg spesiell, fått en omsorg jeg har lengtet etter hele livet, og jeg hadde trolig ikke klart å sette grensene tidlig nok, slik bibben beskriver. Jeg tror kansje at jeg ville latt meg utnytte, og ikke hørt på andres råd om å sette grenser tidlig nok, for jeg ville antakelig tenkt at "det gjelder ikke meg".

Jeg synes det er leit at noen psykologer utnytter en sårbar pasient på denne måten, for å tilfredsstille sine egne behov.

Jeg lurer på hvordan man som psykolog eller terapeut blir opplært når det gjelder å ikke involvere seg privat - hadde vært interessant å høre nhd's erfaring ang dette. Hva skal man som pasient gjøre om man kommer i en slik situasjon - hva skal man si? Jeg har lagt merke til at det er noen som kommer opp i en slik situasjon. Og hvem sitt ansvar er det - terapeuten eller pasienten? Er ikke det terapeuten sitt ansvar å passe på disse "rammene" ?

''... Kan det være fordi kontakten har blitt for nær?''

Ja, det tror jeg! Det, og at du kansje ikke vil føle deg dårligere enn henne, eller kansje dumme deg ut osv?

Vel, jeg syns ikke et slikt forhold høres sunt ut, og jeg synes det er leit at en behandler opptrer slik. Det skader mer enn det gagner, tror jeg.

Jeg vet ikke hva du skal gjøre. Men håper at nhd eller andre med erfaring kan komme med noen råd til deg. Du har allerede fått et godt svar fra bibben også..

[Gjest viggum]

Dette høres ut som en velmenende men uproffesjonell behandler.

Tror du bør ta det opp, evt bytte behandler

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Jeg har også hatt et "venninneaktig" forhold til min behandler. I lang tid har jeg satt veldig pris på det. Jeg har på sett og vis følt meg eksklusiv. Jeg har så til de grader blitt tatt med inn i hennes verden, og vi har delt mye tid både i terapirommet og utenom timene. Hun har fortalt enormt mye og seg selv, vi har utvekslet matoppskrifter, diskutert bøker, filmer, klær, ja kort sagt en hel rekke ting som jeg anser for "venninnetema". Vi har også gjort mange hyggelige ting mellom timene, og jeg har satt enormt pris på all den tiden hun har ønsket å dele med meg.

Det som ikke har vært fullt så o'key er at hun også har snakket om de andre pasientene til meg. Anonymt riktignok, men jeg har syntes det har vært svært ubehagelig å tenke på at hun antagelig sitter og forteller andre om eksempler fra timene våre.

Jeg opplever også at jeg kan sanse andre veldig godt, og jeg er også veldig redd for å såre andre som jeg bryr meg om. Jeg har vært spesielt opptatt av denne psykologens ve og vel, ja hun har i mange år vært den viktigste brikken i livet mitt. Jeg har da sittet i årevis og ikke ønsket å fortelle henne noen sannhetens ord. Dette har nå i ettertid skapt en del problemer. Avslutningen har vært en stor følelsesmessig utfordring, og jeg har vekslet mellom fortvilelse og sinne over at hun på sett og vis har ført meg bak lyset. Hun har latt meg tro at vi hadde en vennskapsrelasjon, og så er det hele over med et knips. Jeg tenker da at det så er en eller annen "lettlurt" pasient som blir denne "spesielle" som hun innleder et slikt venninneforhold til.

Hadde jeg visst og ikke minst følt det jeg føler i dag, hadde jeg nok forsøkt å sette foten ned på et tidlgiere stadium. Det å bli brukt på den måten for å tilfredsstille sin psykologs behov for speiling og lettvinte timer er bare ødeleggende. Jeg håper derfor for deg at du har noen gode støttespillere som kan hjelpe deg ut av denne relasjonen, og at du kommer deg ut før det hele blir umulig.

Jeg ønsker deg lykke til, og sender en god tanke )

Bibben, vil det si at når du skulle avslutte behandlingen så ville hun samtidig ikke at dere skulle "fortsette som før som venninner på si`"?

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Det er fint å komme nær en behandler i den betydningen av at det blir en sterk terapimessig relasjon. Det du forteller om, er når en man blir kjent i terapisituasjonen, bytter ut denne form for sterkt teamarbeid, men en annen form for nærhet. Jeg sitter og tenker på: Hva i all verden er det denne terapeuten tror hun er? Hva i huleste er det hun driver med? For å si det på godt norsk "Er hun ikke riktig navla"!

Det Bippen forteller om, er erfaringer som overlapper dine. Det er bekymringsfullt at det er flere pasienter enn bare deg, som opplever en behandler som er slik. Reagerer sterkt på at hun sitter og utleverer pasienter hun har, til deg i timene! Ikke bare mangler hun forståelse for egen rolle som profesjonell, men hun bryter også forvaltningsloven mht taushetsplikt. En psykolog som er på en slik måte, arbeider på en uetisk måte og uproft.

[frosken]

Mitt enkle råd er å enten kontakte psykologens overordnede for å diskutere om dette anses som adekvat behandling, eller om vedkommende jobber i privat praksis, så er rådet mitt å slutte hos denne psykologen.

Siden du selv har en klar oppfatning om at dette ikke er behandling, så mener jeg du bør ta konsekvensene av din oppfatning og selv sørge for at denne såkalte behandlingsrelasjonen avsluttes.

Dette er selvfølgelig heller ikke vanlig vennskap. Ingen av mine venner får betalt et større honorar hver gang de har kontakt med meg.

[mariaflyfly]

Dette er jo utrolig ufrofesjonelt av henne! Dersom du trenger en behandler, ville jeg snarest mulig avsluttet dette tøyset og skaffet en ny - en som er profesjonell behandler og ikke en småforskrudd kvinne på venninnejakt.

[Gjest R_Fiona]

Dette klinger ikke helt som det skal i mine ører. Her blir grensene fullstendig hvisket ut. Og det må jo være veldig forvirrende for deg å ha en slik relasjon til din behandler.

[Gjest R_Fiona]

Jeg har også hatt et "venninneaktig" forhold til min behandler. I lang tid har jeg satt veldig pris på det. Jeg har på sett og vis følt meg eksklusiv. Jeg har så til de grader blitt tatt med inn i hennes verden, og vi har delt mye tid både i terapirommet og utenom timene. Hun har fortalt enormt mye og seg selv, vi har utvekslet matoppskrifter, diskutert bøker, filmer, klær, ja kort sagt en hel rekke ting som jeg anser for "venninnetema". Vi har også gjort mange hyggelige ting mellom timene, og jeg har satt enormt pris på all den tiden hun har ønsket å dele med meg.

Det som ikke har vært fullt så o'key er at hun også har snakket om de andre pasientene til meg. Anonymt riktignok, men jeg har syntes det har vært svært ubehagelig å tenke på at hun antagelig sitter og forteller andre om eksempler fra timene våre.

Jeg opplever også at jeg kan sanse andre veldig godt, og jeg er også veldig redd for å såre andre som jeg bryr meg om. Jeg har vært spesielt opptatt av denne psykologens ve og vel, ja hun har i mange år vært den viktigste brikken i livet mitt. Jeg har da sittet i årevis og ikke ønsket å fortelle henne noen sannhetens ord. Dette har nå i ettertid skapt en del problemer. Avslutningen har vært en stor følelsesmessig utfordring, og jeg har vekslet mellom fortvilelse og sinne over at hun på sett og vis har ført meg bak lyset. Hun har latt meg tro at vi hadde en vennskapsrelasjon, og så er det hele over med et knips. Jeg tenker da at det så er en eller annen "lettlurt" pasient som blir denne "spesielle" som hun innleder et slikt venninneforhold til.

Hadde jeg visst og ikke minst følt det jeg føler i dag, hadde jeg nok forsøkt å sette foten ned på et tidlgiere stadium. Det å bli brukt på den måten for å tilfredsstille sin psykologs behov for speiling og lettvinte timer er bare ødeleggende. Jeg håper derfor for deg at du har noen gode støttespillere som kan hjelpe deg ut av denne relasjonen, og at du kommer deg ut før det hele blir umulig.

Jeg ønsker deg lykke til, og sender en god tanke )

Det er veldig forståelig at du får mange konfliktfylte følelser i forbindelse med en avslutning som foregår på denne måten.

Når dere har hatt en slik relasjon som du beskriver.

For meg blir det nesten å regne som et overgrep.

[fiskerinnen]

Dette høres ut som en sak for Norges psykologiforening .

Din behandler har helt åpenbart problemer med grensene sine b.annet , noe som hun skulle fått korrigering på . Det er selvfølgelig behandlerens ansvar hva som fåregår i terapirommet , men hvis behandleren er blind på noen punkter og du er seende så er det du som sier i fra . Hun kan jo ikke si i fra om noe hun ikke ser .

[Gjest fnugget]

Dette forholdet vil jeg kalle et sykt og usunt forhold. Og en gang vil det ta slutt og det er du som må svi for det. Umulig å si i hvor stor grad, det avhenger av hvor nær du er dette mennesket, hvor avhengig du har blitt, varighet osv.

Men uansett så er hun ikke skikket til å være psykolog. Hun burde meldes til overordnede eller Psykologforeningen før hun også skader andre pasienter. Det virker nesten som hun ikke har bakkekontakt. Faktisk så lukter dette ganske svidd, det lukter overgrep. Hun utnytter deg og din sårbarhet og det er du som vil få store problemer i etterkant om du ikke skaffer deg en annen psykolog.

Mitt råd er; flykt fra dette mennesket før det er for sent. Oppsøk fastlegen din og be hn henvise deg til en profesjonell terapeut.

[bibben]

Bibben, vil det si at når du skulle avslutte behandlingen så ville hun samtidig ikke at dere skulle "fortsette som før som venninner på si`"?

Nei, hun ville ikke at det skulle fortsette som før. Det er det som har vært vondt å forholde seg til. Jeg har brukt så vanvittig mye tid på henne for å si det rett ut. Hørt på henne i det vide og det brede. Speilet henne, servet henne, ja kort sagt brukt all min godvilje for å få henne til å føle seg vel. Og så er det plutselig "kroken på døra". Vi har truffet hverandre på ettermiddager, kvelder, helger og snakket om all verdens ting....ja nå merker jeg at jeg blir skikkelig opprørt av å tenke på dette.

Etter en innleggelse der jeg endelig hadde tatt mot til meg og snakket til behandlende psykiater om min eksterne psykolog, ble det bestemt at jeg skulle avslutte behandlingen hos psykologen.

Da jeg så fortalte psykologen at jeg skulle slutte ble hun veldig nysgjerrig på om hun hadde blitt kritisert i noen sammenheng. Jeg tror hun la to og to sammen, og følte seg litt "sett i kortene".

Det ble antagelig veldig viktig for henne at behandlingen nå skulle bli skikkelig profesjonell. Alt ble ganske annerledes. Alle historiene om seg og sitt avtok betraktelig.

Men jeg var bare trist. Jeg tenker på alle timene der jeg har sittet å satt mine behov på et sidespor. Timer der jeg har håpet og ønsket at vi skulle komme litt til bunns i det jeg har slitt med. Jeg har ønsket at timen var et rom jeg kunne bruke uten å ta så mye hensyn til hennes behov for plass og oppmerksomhet.

Men det jeg hele tiden trøstet meg med var det faktum at hun nettopp brukte så mye tid sammen med meg, at hun delte så mye personlig. Jeg håpet at jeg var spesiell.

Så kom blåmandag. Skuffelsen, tristheten og fortvilelsen. Jeg er der faktisk ennå. Følelsene mine glemmer ikke så fort, og jeg synes det er vanskelig å komme meg videre.

Vel, nå kuppet jeg kanskje en tråd her med meg og mitt, men siden du spurte BipolarII så fikk jeg litt vann på mølla. Takk for at du spurte forresten. Det er hyggelig når folk bryr seg.

Ha en fin kveld )

[Gjest fnugget]

Nei, hun ville ikke at det skulle fortsette som før. Det er det som har vært vondt å forholde seg til. Jeg har brukt så vanvittig mye tid på henne for å si det rett ut. Hørt på henne i det vide og det brede. Speilet henne, servet henne, ja kort sagt brukt all min godvilje for å få henne til å føle seg vel. Og så er det plutselig "kroken på døra". Vi har truffet hverandre på ettermiddager, kvelder, helger og snakket om all verdens ting....ja nå merker jeg at jeg blir skikkelig opprørt av å tenke på dette.

Etter en innleggelse der jeg endelig hadde tatt mot til meg og snakket til behandlende psykiater om min eksterne psykolog, ble det bestemt at jeg skulle avslutte behandlingen hos psykologen.

Da jeg så fortalte psykologen at jeg skulle slutte ble hun veldig nysgjerrig på om hun hadde blitt kritisert i noen sammenheng. Jeg tror hun la to og to sammen, og følte seg litt "sett i kortene".

Det ble antagelig veldig viktig for henne at behandlingen nå skulle bli skikkelig profesjonell. Alt ble ganske annerledes. Alle historiene om seg og sitt avtok betraktelig.

Men jeg var bare trist. Jeg tenker på alle timene der jeg har sittet å satt mine behov på et sidespor. Timer der jeg har håpet og ønsket at vi skulle komme litt til bunns i det jeg har slitt med. Jeg har ønsket at timen var et rom jeg kunne bruke uten å ta så mye hensyn til hennes behov for plass og oppmerksomhet.

Men det jeg hele tiden trøstet meg med var det faktum at hun nettopp brukte så mye tid sammen med meg, at hun delte så mye personlig. Jeg håpet at jeg var spesiell.

Så kom blåmandag. Skuffelsen, tristheten og fortvilelsen. Jeg er der faktisk ennå. Følelsene mine glemmer ikke så fort, og jeg synes det er vanskelig å komme meg videre.

Vel, nå kuppet jeg kanskje en tråd her med meg og mitt, men siden du spurte BipolarII så fikk jeg litt vann på mølla. Takk for at du spurte forresten. Det er hyggelig når folk bryr seg.

Ha en fin kveld )

Kjære bibben

Fikk lyst å svare deg, du er alltid så vennlig og oppmuntrende. Jeg lurer på om det er litt "typisk" deg å sette dine egne behov til side til fordel for andre?

I så fall utnyttet din eksterapeut denne egenskapen hos deg. Det virker som hun er en person som har behov for å være i sentrum. Når hun til og med bruker pasientene sine til det, så er hun totalt uskikket som terapeut og det burde blitt rapportert.

Jeg har opplevd noe lignende selv, men jeg slutter aldri å bli sjokkert over hvor forkastelig enkelte terapeuter oppfører seg. Ikke bare forkastelig, men ulovlig og uetisk.

Det er trist å innse det, men terapeuten er den "sterke" som har flere kort å spille på og som også har makt til å avslutte relasjonen. Og hun visste utmerket godt at hun gikk over streken.

Du oppsøkte henne for å få hjelp men det du fikk for det var bare enda en dårlig erfaring. Dette er veldig alvorlig, det er graverende. Hun har misbrukt din tillit, misbrukt deg og sin egen posisjon og makt. Dette sier noe om henne som person; nemlig at hun er en farlig person og hvem vet hvilke andre pasienter det har gått/går utover.

Håper du føler du får bearbeidet dette i den terapien du nå går i.

[bibben]

Det er veldig forståelig at du får mange konfliktfylte følelser i forbindelse med en avslutning som foregår på denne måten.

Når dere har hatt en slik relasjon som du beskriver.

For meg blir det nesten å regne som et overgrep.

Takk for forståelsen R_Fiona. Det varmet.

Dette er en svært vanskelig relasjon som det er vondt å bære med seg. Jeg tenker at jeg har forspilt så mange timer, dager og år på en eneste stor misforståelse. Jeg føler meg på sett og vis ført bak lyset. Jeg er blitt forledet til å tro på den illusjonen det er å ha et vennskapsforhold til sin behandler. Jeg opplever at hun har lekt med mine følelser. Jeg forsøker å tenke at hun ikke har visst bedre. Det er i alle fall lettere å leve med enn tanken om at hun har visst at dette var galt og så allikevel gjort det.

God kveld til deg )

[Gjest fnugget]

Takk for forståelsen R_Fiona. Det varmet.

Dette er en svært vanskelig relasjon som det er vondt å bære med seg. Jeg tenker at jeg har forspilt så mange timer, dager og år på en eneste stor misforståelse. Jeg føler meg på sett og vis ført bak lyset. Jeg er blitt forledet til å tro på den illusjonen det er å ha et vennskapsforhold til sin behandler. Jeg opplever at hun har lekt med mine følelser. Jeg forsøker å tenke at hun ikke har visst bedre. Det er i alle fall lettere å leve med enn tanken om at hun har visst at dette var galt og så allikevel gjort det.

God kveld til deg )

Hun visste bedre. Hvorfor ble hun da så stresset når du skulle bytte terapeut - hvorfor ville hun plutselig innskrenke relasjonen deres til et "profesjonelt forhold"?

Og hvis ikke en psykolog etter en 7-årig utdannelse vet bedre, så må jeg bare klø meg i hodet.

Dine reaksjoner er helt på sin plass. Hun misbrukte deg og lekte med følelsene dine, noe hun IKKE OVERHODET hadde rett til å gjøre.

Jeg håper du etterhvert kan bli mer sint på denne såkalte terapeuten og ikke ta skylden over på deg selv. Det var nemlig hun som hadde det HELE OG FULLE ansvaret. Husk det.

[bibben]

Kjære bibben

Fikk lyst å svare deg, du er alltid så vennlig og oppmuntrende. Jeg lurer på om det er litt "typisk" deg å sette dine egne behov til side til fordel for andre?

I så fall utnyttet din eksterapeut denne egenskapen hos deg. Det virker som hun er en person som har behov for å være i sentrum. Når hun til og med bruker pasientene sine til det, så er hun totalt uskikket som terapeut og det burde blitt rapportert.

Jeg har opplevd noe lignende selv, men jeg slutter aldri å bli sjokkert over hvor forkastelig enkelte terapeuter oppfører seg. Ikke bare forkastelig, men ulovlig og uetisk.

Det er trist å innse det, men terapeuten er den "sterke" som har flere kort å spille på og som også har makt til å avslutte relasjonen. Og hun visste utmerket godt at hun gikk over streken.

Du oppsøkte henne for å få hjelp men det du fikk for det var bare enda en dårlig erfaring. Dette er veldig alvorlig, det er graverende. Hun har misbrukt din tillit, misbrukt deg og sin egen posisjon og makt. Dette sier noe om henne som person; nemlig at hun er en farlig person og hvem vet hvilke andre pasienter det har gått/går utover.

Håper du føler du får bearbeidet dette i den terapien du nå går i.

Kjære fnugget. Nå ble jeg virkelig rørt. Takk for omtanken fra deg.

Ja, jeg har nok en tendens til å gi plass til andre på bekostning av egne ønsker og behov. Dette er en posisjonering jeg kjenner så altfor godt fra min oppvekst. Det å vokse opp med en psykisk ustabil mor som tidvis var svært deprimert og således hadde et umettelig behov for å snakke og å bli trøstet, har gjort at jeg er blitt flink til å lytte. Jeg er god på å speile andre for å si det slik.

Jeg vet at du har en tøff historie bak deg, så jeg skjønner at det er en krevende oppgave å legge slike erfaringer bak seg. Jeg skjønner også at du vet hvordan slike relasjonelle mekanismer som denne oppstår, og du skjønner antagelig bedre enn de fleste hvorfor en blir værende i klisteret. En blir jo også virkelig fortvilet over seg selv. At en lar det skure i for lang tid uten å ta bladet fra munnen. Det er skammelig rett og slett.

Jeg tror jeg trenger enda mer hjelp til å få lagt de "skadene" jeg har fått bak meg. Det er så vanskelig å snakke om disse uten å føle seg illojal. Det er kanskje det som i størst grad holder meg tilbake fra å jobbe skikkelig med problemstillingen. Midt opp i dette er jeg fortsatt veldig knyttet til dette mennesket. Jeg er også veldig glad i henne. Jeg kjenner hennes styrker og svakheter, og når man har kommet slik inn under huden på et annet menneske er det lett å få stor sympati, og bli nettopp glad i det.

Samtidig ønsker jeg jo ikke å ødelegge alt det fine vi også har hatt sammen, ja og det er jo nettopp slike gode opplevelser vi har mest av.

Situasjonen er kompleks og sammensatt, og jeg håper at jeg har guts til å jobbe meg igjennom dette med min nåværende behandler.

Takk igjen fnugget for at du stoppet opp )

[bibben]

Hun visste bedre. Hvorfor ble hun da så stresset når du skulle bytte terapeut - hvorfor ville hun plutselig innskrenke relasjonen deres til et "profesjonelt forhold"?

Og hvis ikke en psykolog etter en 7-årig utdannelse vet bedre, så må jeg bare klø meg i hodet.

Dine reaksjoner er helt på sin plass. Hun misbrukte deg og lekte med følelsene dine, noe hun IKKE OVERHODET hadde rett til å gjøre.

Jeg håper du etterhvert kan bli mer sint på denne såkalte terapeuten og ikke ta skylden over på deg selv. Det var nemlig hun som hadde det HELE OG FULLE ansvaret. Husk det.

Takk fnugget. Det hjelper å høre dette fra deg og andre. Tusen takk. En del av meg vet at du har rett, en annen del er bare trist og savner henne veldig, veldig.

Jeg drømmer om at alt skal bli bra igjen. Eller så drømmer jeg om at hun ringer og spør om vi skal ta en joggetur eller bare en hyggelig snakk om løst og fast.

Hun var den første som fikk meg til å føle meg spesiell...ja og så var det hele bare en illusjon.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette er totalt uprofesjonelt. Dere får fortsette som venninner mens du må skifte behandler.