Andre som har slikt forhold til behandler?

[Gjest fnugget]

Takk fnugget. Det hjelper å høre dette fra deg og andre. Tusen takk. En del av meg vet at du har rett, en annen del er bare trist og savner henne veldig, veldig.

Jeg drømmer om at alt skal bli bra igjen. Eller så drømmer jeg om at hun ringer og spør om vi skal ta en joggetur eller bare en hyggelig snakk om løst og fast.

Hun var den første som fikk meg til å føle meg spesiell...ja og så var det hele bare en illusjon.

Ja det er nettopp det som er så ille. At en terapeut er i stand til å få pasienten til å føle seg spesiell for så å kaste deg bort som en annen bruksgjenstand.

Fordi hun var den første som fikk deg til å føle deg spesiell, så hadde hun en enorm makt over deg. Det burde hun ikke bruke til å tilfredstille egne behov.

Jeg håper som sagt du en dag vil bli sint på henne. For hun har påført deg mye lidelse.

Jeg vet hvordan du har det og jeg forstår savnet ditt. Har slitt enormt mye med det sjølv. Men har hjulpet meg mye å bearbeide det i terapi. Håper det blir slik for deg også, kjære bibben.

[bibben]

Ja det er nettopp det som er så ille. At en terapeut er i stand til å få pasienten til å føle seg spesiell for så å kaste deg bort som en annen bruksgjenstand.

Fordi hun var den første som fikk deg til å føle deg spesiell, så hadde hun en enorm makt over deg. Det burde hun ikke bruke til å tilfredstille egne behov.

Jeg håper som sagt du en dag vil bli sint på henne. For hun har påført deg mye lidelse.

Jeg vet hvordan du har det og jeg forstår savnet ditt. Har slitt enormt mye med det sjølv. Men har hjulpet meg mye å bearbeide det i terapi. Håper det blir slik for deg også, kjære bibben.

Tusen takk fnugget. Du varmer meg akkurat nå, og det var akkurat noe slikt jeg trengte. Det gjør vondt å ta dette frem, men det er samtidig godt å bli møtt på det slik du nå har møtt meg.

[Gjest fnugget]

Kjære fnugget. Nå ble jeg virkelig rørt. Takk for omtanken fra deg.

Ja, jeg har nok en tendens til å gi plass til andre på bekostning av egne ønsker og behov. Dette er en posisjonering jeg kjenner så altfor godt fra min oppvekst. Det å vokse opp med en psykisk ustabil mor som tidvis var svært deprimert og således hadde et umettelig behov for å snakke og å bli trøstet, har gjort at jeg er blitt flink til å lytte. Jeg er god på å speile andre for å si det slik.

Jeg vet at du har en tøff historie bak deg, så jeg skjønner at det er en krevende oppgave å legge slike erfaringer bak seg. Jeg skjønner også at du vet hvordan slike relasjonelle mekanismer som denne oppstår, og du skjønner antagelig bedre enn de fleste hvorfor en blir værende i klisteret. En blir jo også virkelig fortvilet over seg selv. At en lar det skure i for lang tid uten å ta bladet fra munnen. Det er skammelig rett og slett.

Jeg tror jeg trenger enda mer hjelp til å få lagt de "skadene" jeg har fått bak meg. Det er så vanskelig å snakke om disse uten å føle seg illojal. Det er kanskje det som i størst grad holder meg tilbake fra å jobbe skikkelig med problemstillingen. Midt opp i dette er jeg fortsatt veldig knyttet til dette mennesket. Jeg er også veldig glad i henne. Jeg kjenner hennes styrker og svakheter, og når man har kommet slik inn under huden på et annet menneske er det lett å få stor sympati, og bli nettopp glad i det.

Samtidig ønsker jeg jo ikke å ødelegge alt det fine vi også har hatt sammen, ja og det er jo nettopp slike gode opplevelser vi har mest av.

Situasjonen er kompleks og sammensatt, og jeg håper at jeg har guts til å jobbe meg igjennom dette med min nåværende behandler.

Takk igjen fnugget for at du stoppet opp )

''Jeg tror jeg trenger enda mer hjelp til å få lagt de "skadene" jeg har fått bak meg. Det er så vanskelig å snakke om disse uten å føle seg illojal. Det er kanskje det som i størst grad holder meg tilbake fra å jobbe skikkelig med problemstillingen. Midt opp i dette er jeg fortsatt veldig knyttet til dette mennesket. Jeg er også veldig glad i henne. Jeg kjenner hennes styrker og svakheter, og når man har kommet slik inn under huden på et annet menneske er det lett å få stor sympati, og bli nettopp glad i det.''

Dette kjenner jeg meget godt til selv. Jeg har i flere år slitt med en følelse av være illojal fordi jeg "utleverte" den personen jeg hadde hatt så mange gode opplevelser med.

Det er noe som tar tid, det er noe som er knalltøft å gå inn i, å jobbe inngående med. Jeg har grått mye blodstårer for han. Det har vært en følelse av at jeg sviktet mitt eget barn, på en måte. Vanskelig å forklare. Han var den personen jeg har vært mest knyttet til i hele mitt liv. Den personen jeg har vært mest glad i. Den personen som har gitt meg mest. Den eneste som gikk under sjelen min, huden min og virkelig forsto. Den som gråt blodstårer for meg også. Så intimt vil nok jeg aldri få oppleve igjen med en annen. Og så intenst.

Nettopp derfor var det så farlig. Snikende og giftig. Denne personen var venn, kjæreste, far, omtrent ALT for meg. Da han avsluttet forholdet så gikk min verden i tusen knas. Så ja, jeg forstår noe av det du går gjennom. Hvordan kan en relasjon som gir så mye være så skadelig? Det er ufattelig. For pasienten. Men terapeuten vet, og har lært det i utdannelsen. Og behandleren har det hele og fulle ansvaret.

De reaksjonene du har er typisk for mennesker som har blitt utsatt for overgrep i terapien. Spesielt det med lojalitet, sviket - som ikke bare er ett enkelt svik - men har så mange dimensjoner. Terapeuten burde ikke ha løftet deg - for så slippe deg på stengrunn. Det er du som sitter igjen med alle følelsene. Og med sviket.

[Gjest fnugget]

Tusen takk fnugget. Du varmer meg akkurat nå, og det var akkurat noe slikt jeg trengte. Det gjør vondt å ta dette frem, men det er samtidig godt å bli møtt på det slik du nå har møtt meg.

Vet at dette er smertelig vondt. Vil oppfordre deg til å utfordre deg selv - vær helt ærlig i terapi. Det vil koste deg mye, men på sikt så vil du tjene i bøtter og spann på akkurat det. Tenker på deg og håper du får en god natt, med søte og gode drømmer ;o)

[Gjest R_Fiona]

Takk for forståelsen R_Fiona. Det varmet.

Dette er en svært vanskelig relasjon som det er vondt å bære med seg. Jeg tenker at jeg har forspilt så mange timer, dager og år på en eneste stor misforståelse. Jeg føler meg på sett og vis ført bak lyset. Jeg er blitt forledet til å tro på den illusjonen det er å ha et vennskapsforhold til sin behandler. Jeg opplever at hun har lekt med mine følelser. Jeg forsøker å tenke at hun ikke har visst bedre. Det er i alle fall lettere å leve med enn tanken om at hun har visst at dette var galt og så allikevel gjort det.

God kveld til deg )

Det er alltid når avslutningen kommer i en slik relasjon at kortstokken faller og vi blir liggende underst.

De er så menneskelige de følelsene du sitter igjen med.

Det er ingen ting som gjør meg mer forbanna og fortvilet enn å lese hvordan behandlere plutselig snur om og skal rette opp igjen flere år med feilbehandling når avslutningen nærmer seg.

Jeg er sjokkert over hvor lite omdømme og forståelse mange behandlere viser i terapirommet ( og utenfor, som her)

Men jeg blir blir enda mer sjokkert over hvordan de klarer å sette seg selv i høysetet og kun tenke på hvilke følger en slik relasjon får for dem selv.

Man behøver ikke å være psykolog for å skjønne dette.

Jeg føler virkelig med deg bibben, og Fnugget som har vært utsatt for det hun har vært

Det er lite som smerter mer enn å føle seg brukt og sviktet.

Tenker på dere begge

[bibben]

''Jeg tror jeg trenger enda mer hjelp til å få lagt de "skadene" jeg har fått bak meg. Det er så vanskelig å snakke om disse uten å føle seg illojal. Det er kanskje det som i størst grad holder meg tilbake fra å jobbe skikkelig med problemstillingen. Midt opp i dette er jeg fortsatt veldig knyttet til dette mennesket. Jeg er også veldig glad i henne. Jeg kjenner hennes styrker og svakheter, og når man har kommet slik inn under huden på et annet menneske er det lett å få stor sympati, og bli nettopp glad i det.''

Dette kjenner jeg meget godt til selv. Jeg har i flere år slitt med en følelse av være illojal fordi jeg "utleverte" den personen jeg hadde hatt så mange gode opplevelser med.

Det er noe som tar tid, det er noe som er knalltøft å gå inn i, å jobbe inngående med. Jeg har grått mye blodstårer for han. Det har vært en følelse av at jeg sviktet mitt eget barn, på en måte. Vanskelig å forklare. Han var den personen jeg har vært mest knyttet til i hele mitt liv. Den personen jeg har vært mest glad i. Den personen som har gitt meg mest. Den eneste som gikk under sjelen min, huden min og virkelig forsto. Den som gråt blodstårer for meg også. Så intimt vil nok jeg aldri få oppleve igjen med en annen. Og så intenst.

Nettopp derfor var det så farlig. Snikende og giftig. Denne personen var venn, kjæreste, far, omtrent ALT for meg. Da han avsluttet forholdet så gikk min verden i tusen knas. Så ja, jeg forstår noe av det du går gjennom. Hvordan kan en relasjon som gir så mye være så skadelig? Det er ufattelig. For pasienten. Men terapeuten vet, og har lært det i utdannelsen. Og behandleren har det hele og fulle ansvaret.

De reaksjonene du har er typisk for mennesker som har blitt utsatt for overgrep i terapien. Spesielt det med lojalitet, sviket - som ikke bare er ett enkelt svik - men har så mange dimensjoner. Terapeuten burde ikke ha løftet deg - for så slippe deg på stengrunn. Det er du som sitter igjen med alle følelsene. Og med sviket.

Ja min psykolog er også det mennesket som jeg har vært mest knyttet til. Selvom hun har tatt enormt med plass, er hun den som jeg føler har mest oversikt over livet mitt. Jeg har da også kjent henne i et tosifret antall år (!). To ganger i uken (!!!)

Det jeg er umåtelig takknemmelig or er at hun har gjort seg så tilgjengelig. Det har gjort meg trygg. Vissheten om at hun bare har vært et tastetrykk unna har hjulpet meg gjennom mange tøffe perioder.

Jeg har satt så pris på at hun har besøkt meg hjemme. Vi har virkelig også hygget oss i hverandres selskap. Ja, som to gode venninner. Og så har hun vært der når jeg har vært syk. Ja, hun har virkelig vært der når jeg har trengt dette spesielle mennesket.

Men hun er også den som har såret meg dypest. Og som så har sviktet meg mest.

Nå vil jeg se frem imot den dagen da jeg klarer å legge alt dette bak meg. Men først må jeg kanskje bli skikkelig sint, ja regelrett forbannet. Det er kanskje den beste oppskriften på løsrivelse og frihet?

[bibben]

Vet at dette er smertelig vondt. Vil oppfordre deg til å utfordre deg selv - vær helt ærlig i terapi. Det vil koste deg mye, men på sikt så vil du tjene i bøtter og spann på akkurat det. Tenker på deg og håper du får en god natt, med søte og gode drømmer ;o)

Gode drømmer til deg også fnugget )

[Gjest R_Fiona]

''Jeg tror jeg trenger enda mer hjelp til å få lagt de "skadene" jeg har fått bak meg. Det er så vanskelig å snakke om disse uten å føle seg illojal. Det er kanskje det som i størst grad holder meg tilbake fra å jobbe skikkelig med problemstillingen. Midt opp i dette er jeg fortsatt veldig knyttet til dette mennesket. Jeg er også veldig glad i henne. Jeg kjenner hennes styrker og svakheter, og når man har kommet slik inn under huden på et annet menneske er det lett å få stor sympati, og bli nettopp glad i det.''

Dette kjenner jeg meget godt til selv. Jeg har i flere år slitt med en følelse av være illojal fordi jeg "utleverte" den personen jeg hadde hatt så mange gode opplevelser med.

Det er noe som tar tid, det er noe som er knalltøft å gå inn i, å jobbe inngående med. Jeg har grått mye blodstårer for han. Det har vært en følelse av at jeg sviktet mitt eget barn, på en måte. Vanskelig å forklare. Han var den personen jeg har vært mest knyttet til i hele mitt liv. Den personen jeg har vært mest glad i. Den personen som har gitt meg mest. Den eneste som gikk under sjelen min, huden min og virkelig forsto. Den som gråt blodstårer for meg også. Så intimt vil nok jeg aldri få oppleve igjen med en annen. Og så intenst.

Nettopp derfor var det så farlig. Snikende og giftig. Denne personen var venn, kjæreste, far, omtrent ALT for meg. Da han avsluttet forholdet så gikk min verden i tusen knas. Så ja, jeg forstår noe av det du går gjennom. Hvordan kan en relasjon som gir så mye være så skadelig? Det er ufattelig. For pasienten. Men terapeuten vet, og har lært det i utdannelsen. Og behandleren har det hele og fulle ansvaret.

De reaksjonene du har er typisk for mennesker som har blitt utsatt for overgrep i terapien. Spesielt det med lojalitet, sviket - som ikke bare er ett enkelt svik - men har så mange dimensjoner. Terapeuten burde ikke ha løftet deg - for så slippe deg på stengrunn. Det er du som sitter igjen med alle følelsene. Og med sviket.

Jeg tror jeg har sagt det til deg før, men jeg gjentar det gjerne.

Du fnugget, er den som skal og kan gå ut av dette med hodet høyt hevet.

Du er den som ga av deg selv, ga kjærlighet og ærlighet.

Han er den som sviktet.

Det kommer nok en dag, hvor han og flere med ham blir nødt til å se seg tilbake også.

Håper det blir i en svingdør, som smeller igjen og igjen og igjen

[Gjest R_Fiona]

Ja min psykolog er også det mennesket som jeg har vært mest knyttet til. Selvom hun har tatt enormt med plass, er hun den som jeg føler har mest oversikt over livet mitt. Jeg har da også kjent henne i et tosifret antall år (!). To ganger i uken (!!!)

Det jeg er umåtelig takknemmelig or er at hun har gjort seg så tilgjengelig. Det har gjort meg trygg. Vissheten om at hun bare har vært et tastetrykk unna har hjulpet meg gjennom mange tøffe perioder.

Jeg har satt så pris på at hun har besøkt meg hjemme. Vi har virkelig også hygget oss i hverandres selskap. Ja, som to gode venninner. Og så har hun vært der når jeg har vært syk. Ja, hun har virkelig vært der når jeg har trengt dette spesielle mennesket.

Men hun er også den som har såret meg dypest. Og som så har sviktet meg mest.

Nå vil jeg se frem imot den dagen da jeg klarer å legge alt dette bak meg. Men først må jeg kanskje bli skikkelig sint, ja regelrett forbannet. Det er kanskje den beste oppskriften på løsrivelse og frihet?

Det vil gå over. Før eller siden klarer du å legge dette bak deg.

Sier til deg som jeg sier til fnugget.

Du er den som skal gå med hode høyt hevet.

Du var den som ga.

Du var ikke den som sviktet.

Og ja, bli fly forbanna, det har du grunn til

[bibben]

Det er alltid når avslutningen kommer i en slik relasjon at kortstokken faller og vi blir liggende underst.

De er så menneskelige de følelsene du sitter igjen med.

Det er ingen ting som gjør meg mer forbanna og fortvilet enn å lese hvordan behandlere plutselig snur om og skal rette opp igjen flere år med feilbehandling når avslutningen nærmer seg.

Jeg er sjokkert over hvor lite omdømme og forståelse mange behandlere viser i terapirommet ( og utenfor, som her)

Men jeg blir blir enda mer sjokkert over hvordan de klarer å sette seg selv i høysetet og kun tenke på hvilke følger en slik relasjon får for dem selv.

Man behøver ikke å være psykolog for å skjønne dette.

Jeg føler virkelig med deg bibben, og Fnugget som har vært utsatt for det hun har vært

Det er lite som smerter mer enn å føle seg brukt og sviktet.

Tenker på dere begge

Tusen takk R_Fiona! Du aner ikke hvordan slikt varmer...eller kanskje er det nettopp det du gjør )

Det gjør godt å bli forstått, og det gjør inntrykk på meg når du som nå blir sint og indignert på mine vegne. Da er det lettere å se hvilken ufrettferdighet og urimelighet jeg har blitt utsatt for.

Jeg føler at jeg trenger å gå mange runder med dette for å klare å bli ferdig med dette tapet. Ja, det er et slags tap når den jeg har vært aller mest knyttet til i mitt voksne liv vender meg ryggen slik jeg faktisk har opplevet det.

Det er noe eget med den støtten jeg merker her på dol. Mange av dere viser så stor innsikt i forhold til relasjoner som den jeg har hatt med min psykolog. Jeg er veldig takknemmelig, det må jeg virkelig få si.

Takk for at du stoppet opp, og takk for sinnet du inspirerer meg til å mobilisere! Kanskje tiden er inn for å kjenne på nettopp det!

[Gjest fnugget]

Det er alltid når avslutningen kommer i en slik relasjon at kortstokken faller og vi blir liggende underst.

De er så menneskelige de følelsene du sitter igjen med.

Det er ingen ting som gjør meg mer forbanna og fortvilet enn å lese hvordan behandlere plutselig snur om og skal rette opp igjen flere år med feilbehandling når avslutningen nærmer seg.

Jeg er sjokkert over hvor lite omdømme og forståelse mange behandlere viser i terapirommet ( og utenfor, som her)

Men jeg blir blir enda mer sjokkert over hvordan de klarer å sette seg selv i høysetet og kun tenke på hvilke følger en slik relasjon får for dem selv.

Man behøver ikke å være psykolog for å skjønne dette.

Jeg føler virkelig med deg bibben, og Fnugget som har vært utsatt for det hun har vært

Det er lite som smerter mer enn å føle seg brukt og sviktet.

Tenker på dere begge

Tusen takk, R_Fiona, det varmet skikkelig! :-)

[Gjest fnugget]

Jeg tror jeg har sagt det til deg før, men jeg gjentar det gjerne.

Du fnugget, er den som skal og kan gå ut av dette med hodet høyt hevet.

Du er den som ga av deg selv, ga kjærlighet og ærlighet.

Han er den som sviktet.

Det kommer nok en dag, hvor han og flere med ham blir nødt til å se seg tilbake også.

Håper det blir i en svingdør, som smeller igjen og igjen og igjen

Ja, jeg prøver. Å holde hodet hevet altså. Selv om jeg føler han er så mye hevet over meg. Sliter ennå med trangen til å kontakte han. Savner han dypt og inderlig, men er også sint. Hvis jeg ikke er helt tom, flat og fjern. Det var en tid da jeg gjorde hva som helst for at han ikke skulle forlate meg. Nå har jeg gjort det motsatte og av og til blir jeg desperat når jeg tenker på det. Savner han så inderlig og blir aldri enig med meg selv. Kanskje det er noe jeg må leve med en stund. Håper virkelig at ting blir bedre etterhvert.

Tusen takk for at du tok deg tid til å svare R_Fiona. Det setter jeg veldig stor pris på.

[Gjest R_Fiona]

Tusen takk R_Fiona! Du aner ikke hvordan slikt varmer...eller kanskje er det nettopp det du gjør )

Det gjør godt å bli forstått, og det gjør inntrykk på meg når du som nå blir sint og indignert på mine vegne. Da er det lettere å se hvilken ufrettferdighet og urimelighet jeg har blitt utsatt for.

Jeg føler at jeg trenger å gå mange runder med dette for å klare å bli ferdig med dette tapet. Ja, det er et slags tap når den jeg har vært aller mest knyttet til i mitt voksne liv vender meg ryggen slik jeg faktisk har opplevet det.

Det er noe eget med den støtten jeg merker her på dol. Mange av dere viser så stor innsikt i forhold til relasjoner som den jeg har hatt med min psykolog. Jeg er veldig takknemmelig, det må jeg virkelig få si.

Takk for at du stoppet opp, og takk for sinnet du inspirerer meg til å mobilisere! Kanskje tiden er inn for å kjenne på nettopp det!

Relasjonen, følelsene og sårbarheten som oppstår i en terapisituasjon kan vanskelig forstås av noen som ikke har vært der.

Jeg synes det er så fint at du klarer å sette ord på smerten du føler. Og enda viktigere, at du tillater deg å føle som du gjør. Ingen følelse er for dum eller for rar i en slik situasjon. Du har lov til være deg og føle akkuratt som du gjør.

Jeg vet det blir bedre, jeg vet det går over. Men la deg selv få lov til å være og føle akuratt så mye og så lenge som du trenger det.

[Gjest R_Fiona]

Ja, jeg prøver. Å holde hodet hevet altså. Selv om jeg føler han er så mye hevet over meg. Sliter ennå med trangen til å kontakte han. Savner han dypt og inderlig, men er også sint. Hvis jeg ikke er helt tom, flat og fjern. Det var en tid da jeg gjorde hva som helst for at han ikke skulle forlate meg. Nå har jeg gjort det motsatte og av og til blir jeg desperat når jeg tenker på det. Savner han så inderlig og blir aldri enig med meg selv. Kanskje det er noe jeg må leve med en stund. Håper virkelig at ting blir bedre etterhvert.

Tusen takk for at du tok deg tid til å svare R_Fiona. Det setter jeg veldig stor pris på.

Ting blir bedre Fnugget. Men du må gjennom en prosess som tar tid.

Det gjør jo så inderlig vondt, når de vi setter aller høyest her i verden. Knipser med fingeren og bestemmer seg for at nå gidder de ikke ha noe mer med oss å gjøre.

Vi blir sittende igjen med en masse spørsmål, forvirring, og gode så vel som vonde følelser. Og ingen steder å gjøre av dem.

Men du er en tøff jente, han fortjente aldri deg

[Gjest fnugget]

Ting blir bedre Fnugget. Men du må gjennom en prosess som tar tid.

Det gjør jo så inderlig vondt, når de vi setter aller høyest her i verden. Knipser med fingeren og bestemmer seg for at nå gidder de ikke ha noe mer med oss å gjøre.

Vi blir sittende igjen med en masse spørsmål, forvirring, og gode så vel som vonde følelser. Og ingen steder å gjøre av dem.

Men du er en tøff jente, han fortjente aldri deg

Takk R_Fiona. Kanskje jeg skal prøve å tenke det. At han ikke fortjente meg.

Det var så spennende så forbudt. Han en flott mann, stilig kledd, professor og greier. Jeg en ung student, nettopp påbegynt studie, 21 år. Jeg så sa han opp til han. Han var så briljant. Og jeg fikk sånn tillit til han. Han SÅ meg. Vi hadde en utrolig kjemi. Vi kunne snakke om alt mulig i timesvis. Vi delte også mange interesser. Det var aldri kjedelig mellom oss.

Så jeg følte egentlig at det var jeg som ikke fortjente han. Men kanskje det var sånn at det var han som ikke fortjente meg?

Jeg har stadig vekk flashbacks, løsrevne minner om den gang. Og da der. Hvor det skjedde. Hva vi gjorde på.

Jeg er redd folk her inne skal synes jeg klager, maser om dette. Men jeg bruker dette forumet for å bearbeide det som skjedde, blant andre ting. Håper folk vil vise forståelse og ikke begynne å svare meg ekkelt. For sånt blir jeg lei meg av.

Takk R_Fiona, fordi du forstår. Jeg har fått så mange kommentarer som vitnet om null forståelse. det er vondt. Jeg er ikke en forsmådd elskerinne. Jeg er et overgrepsoffer. Sårende slike ting.

[Gjest profile]

Ja det er nettopp det som er så ille. At en terapeut er i stand til å få pasienten til å føle seg spesiell for så å kaste deg bort som en annen bruksgjenstand.

Fordi hun var den første som fikk deg til å føle deg spesiell, så hadde hun en enorm makt over deg. Det burde hun ikke bruke til å tilfredstille egne behov.

Jeg håper som sagt du en dag vil bli sint på henne. For hun har påført deg mye lidelse.

Jeg vet hvordan du har det og jeg forstår savnet ditt. Har slitt enormt mye med det sjølv. Men har hjulpet meg mye å bearbeide det i terapi. Håper det blir slik for deg også, kjære bibben.

Jeg skjønner ikke hvorfor du synes at hun skal bli sint på denne behandleren. Det har vel ikke noe for seg å lete etter sinne som kansje ikke er der?

[Gjest profile]

''Jeg tror jeg trenger enda mer hjelp til å få lagt de "skadene" jeg har fått bak meg. Det er så vanskelig å snakke om disse uten å føle seg illojal. Det er kanskje det som i størst grad holder meg tilbake fra å jobbe skikkelig med problemstillingen. Midt opp i dette er jeg fortsatt veldig knyttet til dette mennesket. Jeg er også veldig glad i henne. Jeg kjenner hennes styrker og svakheter, og når man har kommet slik inn under huden på et annet menneske er det lett å få stor sympati, og bli nettopp glad i det.''

Dette kjenner jeg meget godt til selv. Jeg har i flere år slitt med en følelse av være illojal fordi jeg "utleverte" den personen jeg hadde hatt så mange gode opplevelser med.

Det er noe som tar tid, det er noe som er knalltøft å gå inn i, å jobbe inngående med. Jeg har grått mye blodstårer for han. Det har vært en følelse av at jeg sviktet mitt eget barn, på en måte. Vanskelig å forklare. Han var den personen jeg har vært mest knyttet til i hele mitt liv. Den personen jeg har vært mest glad i. Den personen som har gitt meg mest. Den eneste som gikk under sjelen min, huden min og virkelig forsto. Den som gråt blodstårer for meg også. Så intimt vil nok jeg aldri få oppleve igjen med en annen. Og så intenst.

Nettopp derfor var det så farlig. Snikende og giftig. Denne personen var venn, kjæreste, far, omtrent ALT for meg. Da han avsluttet forholdet så gikk min verden i tusen knas. Så ja, jeg forstår noe av det du går gjennom. Hvordan kan en relasjon som gir så mye være så skadelig? Det er ufattelig. For pasienten. Men terapeuten vet, og har lært det i utdannelsen. Og behandleren har det hele og fulle ansvaret.

De reaksjonene du har er typisk for mennesker som har blitt utsatt for overgrep i terapien. Spesielt det med lojalitet, sviket - som ikke bare er ett enkelt svik - men har så mange dimensjoner. Terapeuten burde ikke ha løftet deg - for så slippe deg på stengrunn. Det er du som sitter igjen med alle følelsene. Og med sviket.

Overgrep? Er ikke det å trekke det litt vel langt?

[bibben]

Jeg skjønner ikke hvorfor du synes at hun skal bli sint på denne behandleren. Det har vel ikke noe for seg å lete etter sinne som kansje ikke er der?

Gjennom det å bli sint vil jeg kanskje i sterkere grad klare å ta innover meg at behandlingen har vært svært kritikkverdig.

[Gjest profile]

Gjennom det å bli sint vil jeg kanskje i sterkere grad klare å ta innover meg at behandlingen har vært svært kritikkverdig.

Men må du bli sint for det? Du kan jo tenke at dette var en slags misforståelse eller noe slikt. Rett og slett at bare to mennesker som tenker forskjellig som møttes og resultatet ble ikke helt fordelaktig.

[Gjest fnugget]

Jeg skjønner ikke hvorfor du synes at hun skal bli sint på denne behandleren. Det har vel ikke noe for seg å lete etter sinne som kansje ikke er der?

Fordi det har noe med skyld å gjøre. Det er lett å ta på seg all skylden for det som skjedde. Men det var terapeuten som gikk inn i et personlig forhold til pasienten, som satte sine egne behov foran i terapi. Dermed så har terapeuten utnyttet pasienten og når det oppstår en sånn relasjon i terapi, så er det ikke terapi lenger.

bibben oppsøkte denne personen for å bli bedre, men pga det som skjedde så har hn i stedet for blitt påført ytterligere skade.

Er ikke det grunn nok til å bli sint? Og det ville jo være bekymringsverdig om sinne ikke oppsto i en sånn situasjon. Det har noe med å bearbeide det som skjedde og lære å plassere skylden der den hører hjemme.