Fra å være "oppe" til "nede" på kort tid..

[Gjest Jente31]

Det er så kjipt.Hadde det så godt ei uke, for så å "krasje" igjen.. Kan man bli hypoman på ad (225 mg Efexor) og 50 mg Lamictal?

Skal selvsagt ta det opp med min behandler neste fredag, men jeg havnet i kjelleren hvor alt føles håpløst og elendig etter å ha hatt ei uke hvor livet var herlig.. som om noen hadde fjernet alt det vonde og den dårlige sevltiliten.. tanker som bare raste, hvor jeg prata, fleipa og nesten dummet meg ut fordi jeg ikke greide stoppe tankene.. (sa nok endel dumt). Masse energi som bare måtte ut. Jeg var "med" i det som skjedde rundt meg. Omgivelsene merker helt klart den store forskjellen.

Beklager. Måtte bare lufte meg litt, lette litt på trykket.

[frosken]

Kanskje noe av dette er en reaksjon på at psykepleieren avslutter samtalene med deg. Det var ikke det du selv ønsket, og kanskje du opplever det som en form for avvisning?

[Gjest Jente31]

Kanskje noe av dette er en reaksjon på at psykepleieren avslutter samtalene med deg. Det var ikke det du selv ønsket, og kanskje du opplever det som en form for avvisning?

Tror du har et poeng, at det kan være noe av det. Hadde ikke tenkt på det.

Jeg opplevde det som avvisning da vi snakket om det, jeg ble litt usikker osv, men følte jeg taklet det rimelig ok.. Forstår jo at det er mange som står på venteliste for å komme inn, så hvorfor skal jeg ta opp en plass om det ikke er nødvendig. Og det aksepterer jeg jo også.

Men. Er også en stund siden jeg var hos henne sist nå.. 3 uker ca. Kan man få en sen reaksjon på det?

En annen ting er at når jeg hadde det så fint den uka jeg var "oppe", så opplevde jeg at tankene bare raste i vei, omtrent umulig å stoppe. Jeg vet jeg tenkte, hva skjer, er dette normalt. Forsøkte å bremse, men skøv vekk de tankene, og forsøkte å nyte det i stedet. Sså det komiske i mye av det folk sa, og kommenterte deretter. Så faktisk at ei ble ganske lei av mine "morsomheter", og forsøkte å bremse, men klarte det ikke. Det var som om energien og tankene bare måtte ut. Klarte ikke kontrollere det helt.

En annen grunn til at jeg nå har havnet i kjellern, tror jeg, er at jegbegynte jeg å gruble mer og mer. Over fremtiden, i tillegg til at jeg begynte å føle en selvmedlidenhet, tror jeg.. lei av å vente, være "flink pike", fornuftig, holde ut, se fremover, være postitiv osv.

Det siste legen sa til meg før jeg dro var; nå må du ikke gruble på dette her. Og nei, det gjorde jeg ikke, ikke før noen dager etter...

Takk for ditt øre, frosken. Sier til meg selv at jeg ikke må gruble over dette, og la det ligge til jeg møter legen neste gang. Men det var godt å lufte seg.

[frosken]

Tror du har et poeng, at det kan være noe av det. Hadde ikke tenkt på det.

Jeg opplevde det som avvisning da vi snakket om det, jeg ble litt usikker osv, men følte jeg taklet det rimelig ok.. Forstår jo at det er mange som står på venteliste for å komme inn, så hvorfor skal jeg ta opp en plass om det ikke er nødvendig. Og det aksepterer jeg jo også.

Men. Er også en stund siden jeg var hos henne sist nå.. 3 uker ca. Kan man få en sen reaksjon på det?

En annen ting er at når jeg hadde det så fint den uka jeg var "oppe", så opplevde jeg at tankene bare raste i vei, omtrent umulig å stoppe. Jeg vet jeg tenkte, hva skjer, er dette normalt. Forsøkte å bremse, men skøv vekk de tankene, og forsøkte å nyte det i stedet. Sså det komiske i mye av det folk sa, og kommenterte deretter. Så faktisk at ei ble ganske lei av mine "morsomheter", og forsøkte å bremse, men klarte det ikke. Det var som om energien og tankene bare måtte ut. Klarte ikke kontrollere det helt.

En annen grunn til at jeg nå har havnet i kjellern, tror jeg, er at jegbegynte jeg å gruble mer og mer. Over fremtiden, i tillegg til at jeg begynte å føle en selvmedlidenhet, tror jeg.. lei av å vente, være "flink pike", fornuftig, holde ut, se fremover, være postitiv osv.

Det siste legen sa til meg før jeg dro var; nå må du ikke gruble på dette her. Og nei, det gjorde jeg ikke, ikke før noen dager etter...

Takk for ditt øre, frosken. Sier til meg selv at jeg ikke må gruble over dette, og la det ligge til jeg møter legen neste gang. Men det var godt å lufte seg.

Ulempen ved utredning og behandling, er at det er fort gjort å bli veldig fokusert på seg selv og sin egen psyke. Kan være vanskelig å primært være engasjert av hverdagslivet på hjemmebasis. Terapi er viktig - men livet er viktigst :-)

Du er sikkert lei av å være flink pike, men sliter kanskje like mye med evt. å ikke få positive tilbakemeldinger som følge av "snill-pike-virksomhet". Jeg tenker at du har et ganske stort behov for tydelige tilbakemedlinger fra omgivelsene/autoriteter om at de bryr seg og at de ser deg. Når autoritetene ikke gir den tilbakemeldingen, så tror jeg du blir fortvilet. Fornuften din og snill-pike gjør at du innser at reaksjonen din kanskje ikke er "rimelig", men det forandrer ikke på at du nok har sterke emosjonelle reaksjoner på ulike former for "avvisning". (Jeg mener ikke at du blir avvist, men at ditt behov for å bli sett ikke blir ivaretatt i så stor grad at du slipper å føle en form for avvisning. )

Vet ikke om mine refleksjoner rundt dette treffer deg, og du trenger så avgjort ikke bruke energi på å gruble på hva jeg mener hvis det ikke treffer,,,*s*

Ha en best mulig hverdag :-)

[Gjest Jente31]

Ulempen ved utredning og behandling, er at det er fort gjort å bli veldig fokusert på seg selv og sin egen psyke. Kan være vanskelig å primært være engasjert av hverdagslivet på hjemmebasis. Terapi er viktig - men livet er viktigst :-)

Du er sikkert lei av å være flink pike, men sliter kanskje like mye med evt. å ikke få positive tilbakemeldinger som følge av "snill-pike-virksomhet". Jeg tenker at du har et ganske stort behov for tydelige tilbakemedlinger fra omgivelsene/autoriteter om at de bryr seg og at de ser deg. Når autoritetene ikke gir den tilbakemeldingen, så tror jeg du blir fortvilet. Fornuften din og snill-pike gjør at du innser at reaksjonen din kanskje ikke er "rimelig", men det forandrer ikke på at du nok har sterke emosjonelle reaksjoner på ulike former for "avvisning". (Jeg mener ikke at du blir avvist, men at ditt behov for å bli sett ikke blir ivaretatt i så stor grad at du slipper å føle en form for avvisning. )

Vet ikke om mine refleksjoner rundt dette treffer deg, og du trenger så avgjort ikke bruke energi på å gruble på hva jeg mener hvis det ikke treffer,,,*s*

Ha en best mulig hverdag :-)

Synes du treffer en god del i det du har skrevet, og jeg setter virkelig stor pris på at du gir meg slike direkte og ærlige tilbakemeldinger. Lærer mye på det. tusen takk, frosken :-)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Bedring av depresjon skjer ikke langs en jevn linje som peker oppover.

Bedring kommer som en fjelltur til et topp. På veien dit skal en over mange koller og ned i noen daler.

[Gjest Jente31]

Bedring av depresjon skjer ikke langs en jevn linje som peker oppover.

Bedring kommer som en fjelltur til et topp. På veien dit skal en over mange koller og ned i noen daler.

Da stoler jeg på at det er mulig å komme seg til toppen.. med hjelp av tid og tålmodighet.. at man kommer over disse kollene og opp av dalene..

Tusen takk for svar. Jeg skal ha dette godt i minne.

[duffen]

Synes du treffer en god del i det du har skrevet, og jeg setter virkelig stor pris på at du gir meg slike direkte og ærlige tilbakemeldinger. Lærer mye på det. tusen takk, frosken :-)

Hei, tror at det du opplever nå kan være en blanding av masse følelser; veldig glede, kombinert med at du "værer" andres reaksjoner på din talestrøm, væremåte o.l.- og at du også nyter å ha det slik; inntil du detter ned med et mageplask!

Mye skjer i deg og rundt deg i denne fasen; tror alt er naturlig; også følelsen av å være avvist: Du skal liksom ta mer ansvar for deg selv, og det kan føles overveldene når du nå i en periode har hatt gode støttespillere rundt deg. Men du er ikke alene; du skal jo videre i et behandlingsopplegg.

Hvis du står på medisiner, hold nøye "oppsikt" med deg selv ,feks at du ikke raser for fort opp, eller for fort ned.De må justeres underveis. Det høres ut som du hadde en hypoman episode;og går så i kjelleren når du forstod dette.

Bare antakelser fra min side...

Har selv fått diagnose BP2; føler en dyp sorg over det, og klarer ikke godta... Bruker Orfiril Granulat og cipralex; +samtaler hver 14. dag på dps,, veldig hyggelig lege. Fungerer nesten opptimalt.

Lkke til ønskes deg.

[Gjest Jente31]

Hei, tror at det du opplever nå kan være en blanding av masse følelser; veldig glede, kombinert med at du "værer" andres reaksjoner på din talestrøm, væremåte o.l.- og at du også nyter å ha det slik; inntil du detter ned med et mageplask!

Mye skjer i deg og rundt deg i denne fasen; tror alt er naturlig; også følelsen av å være avvist: Du skal liksom ta mer ansvar for deg selv, og det kan føles overveldene når du nå i en periode har hatt gode støttespillere rundt deg. Men du er ikke alene; du skal jo videre i et behandlingsopplegg.

Hvis du står på medisiner, hold nøye "oppsikt" med deg selv ,feks at du ikke raser for fort opp, eller for fort ned.De må justeres underveis. Det høres ut som du hadde en hypoman episode;og går så i kjelleren når du forstod dette.

Bare antakelser fra min side...

Har selv fått diagnose BP2; føler en dyp sorg over det, og klarer ikke godta... Bruker Orfiril Granulat og cipralex; +samtaler hver 14. dag på dps,, veldig hyggelig lege. Fungerer nesten opptimalt.

Lkke til ønskes deg.

Takk for lykkeønskninger og råd, duffen.

Men du sier;

''Har selv fått diagnose BP2; føler en dyp sorg over det, og klarer ikke godta''

Uff da.. hvorfor det?

*Klem*

[duffen]

Takk for lykkeønskninger og råd, duffen.

Men du sier;

''Har selv fått diagnose BP2; føler en dyp sorg over det, og klarer ikke godta''

Uff da.. hvorfor det?

*Klem*

Til Jente 31, dato 21/2.

Har ikke vært på nettet,derfor ikke sett svar fra deg. Riktig det jeg skrev om sorg over min lidelse;det fører så mye vondt med seg. Etter å ha gått i terapi for en annen lidelse, var det tøfft at jeg antakelig har en blandingstilstand.Sorgen er å ha fått en livslang lidelslse, den er alvorlig, i perioder kan den være svært belastende; nettoppp som du beskriver;oppturer som kan være "deilige og morsomme",for mange også kreative. Så kommer nedturene, de kan variere i styrke og varighet; og kan være svært smertefulle og tøffe å komme gjennom.Også tøfft for mine nærmeste;som ikke kan se alt eller forstå.

Sorgen er også at jeg vil være normal, uten alt det sykdommen medfører. Er også redd for den stigmatisering og tabu,som fortsatt eksisterer.Er en av dem som ikke snakker så høyt om mine psykiske vansker.Men snakker mye med min p.t. lege på dps. H*an bryr seg,ser meg, avviser ikke,tar meg på alvor. det føles veldig godt....

[Gjest Jente31]

Til Jente 31, dato 21/2.

Har ikke vært på nettet,derfor ikke sett svar fra deg. Riktig det jeg skrev om sorg over min lidelse;det fører så mye vondt med seg. Etter å ha gått i terapi for en annen lidelse, var det tøfft at jeg antakelig har en blandingstilstand.Sorgen er å ha fått en livslang lidelslse, den er alvorlig, i perioder kan den være svært belastende; nettoppp som du beskriver;oppturer som kan være "deilige og morsomme",for mange også kreative. Så kommer nedturene, de kan variere i styrke og varighet; og kan være svært smertefulle og tøffe å komme gjennom.Også tøfft for mine nærmeste;som ikke kan se alt eller forstå.

Sorgen er også at jeg vil være normal, uten alt det sykdommen medfører. Er også redd for den stigmatisering og tabu,som fortsatt eksisterer.Er en av dem som ikke snakker så høyt om mine psykiske vansker.Men snakker mye med min p.t. lege på dps. H*an bryr seg,ser meg, avviser ikke,tar meg på alvor. det føles veldig godt....

Jeg skjønner sorgen din.. man vil jo så gjerne være frisk.. og verden er desverre urettferdig

Men jeg håper at du en dag vil klare å finne en "gylden middelvei", forsone deg med det hele, og godta at sånn er det bare, at du kan ikke få gjort noe med det - og heller prøve å gjøre det beste utav det.. dette er ikke noe du har valgt selv..

[duffen]

Jeg skjønner sorgen din.. man vil jo så gjerne være frisk.. og verden er desverre urettferdig

Men jeg håper at du en dag vil klare å finne en "gylden middelvei", forsone deg med det hele, og godta at sånn er det bare, at du kan ikke få gjort noe med det - og heller prøve å gjøre det beste utav det.. dette er ikke noe du har valgt selv..

Til Jente 31

Takk for oppmuntrende svar. Man velger ikke sykdommer,nei,men er som du sier riktig prøve å godta at sånn ble det nå engang........