Må endringer til

[Virkerikke]

Jeg har blandt annet en depresjon og unnvikende personlighetsforstyrrelse som har vokst fram og vart de siste 25 årene. Noe av det som holder depresjonen ved like er at jeg ikke klarer å håndtere kontakt med andre. Ett problem innser jeg nå: Jeg har jo ikke kontakt med hverken mine eller andre følelser og tankene mine er alt for selvsentrerte. Jeg klarer ikke lytte til hva andre sier men blir altfor ofte sittende og tenke på meg og mitt. Det er ganske fortvilende fordi jeg ønsker jo å klare å lytte og forstå. Istenden blir det til at jeg ikke klarer å si noe og om jeg allikevel sier noe er det ikke som respons på hva andre sier til meg. Jeg er også altfor opptatt av hva andre mener om meg og frykten for å si noe galt blir derfor ekstra hemmende. Jeg må endre tankene mine men jeg vet ikke hvordan eller til hva eller om det i det hele tatt er mulig i en sånn grad at det blir noen større forskjell. Jeg er 37 år nå og har fått høre gang på gang at som voksen er personligheten ikke mulig å forme.

Har vært i kontakt med en annen lege enn min faste psykiater og han mente noe jeg kjenner igjen i meg selv: Jeg har ikke vokst opp innvendig etter 10-12 års alderen og jeg kjenner igjen utryggheten i at jeg føler "alle andre er mer voksne" uansett om de er i tenårene eller eldre og at jeg ikke "er på nett" med folk som forventer at jeg har samme innsikt som en normal 37-åring.. Han mener det er mulig for meg å vokse opp men jeg er usikker selv. Jeg antar spørsmålet blir hva kan jeg gjøre for å bli kjent med meg selv og andre, endre tankene mine, vokse opp og bli en som er i stand til å lytte og forstå? Det er jo ikke det at jeg ikke vil lytte, men når jeg føler at jeg ikke forstår kjenner jeg depresjonen og likegyldigheten komme uten at fortvilelsen over min egen uvitenhhet og likegyldighet forsvinner. Antar at om jeg klarer å vokse opp, vil jeg også klare å begripe mer og det vil hjelpe på et vis men jeg har ingen god idè om hva jeg kan gjøre selv. Det blir bare grubling som ikke fører til noe annet enn at jeg graver meg ned.

[Gjest som deg]

''Jeg har ikke vokst opp innvendig etter 10-12 års alderen og jeg kjenner igjen utryggheten i at jeg føler "alle andre er mer voksne" uansett om de er i tenårene eller eldre og at jeg ikke "er på nett" med folk som forventer at jeg har samme innsikt som en normal 37-åring..''

Jeg har ikke noe godt råd, fordi jeg er i samme situasjon. Jeg ville bare si at det over her kjenner jeg meg veldig godt igjen i. Håper andre har noe positivt å komme med.

[Miamarian]

Jeg har et litt annet syn på det.Om noe uvitenskapelig.Kan en se på personlighet som noe statisk.At enten er den ferdig formet eller ikke.Handler ikke hele livet om å vokse og finne ut hvem man er.Og at det nødvendigvis ikke er resultatet som er det viktigste men prosessen.Jeg har selv en PF diagnose.Og har mine utfordringer og problemomtrådet.Jeg føler meg også av og til som en liten 12 åring.Og at jeg går igjennom en slags ungdomsfase nå som voksen.

Ved å få en slik diagnose og feks gå i terapi så kan en bli litt klar over hvorfor for en reagerer som en gjør.Og at forstår seg selv bedre.At det er den sårbare 12 åringen som reagerer etc.

De sier jo ofte at det ikke finnes noen kur for personlighetsforstyrrelser.At en ikke kan bli helt frisk fra den.Men det er vel fullt mulig og få et godt liv til tross for en PF diagnose.Og at en kan finne en måten å dempe de negative personlighetstrekkene som gjør det vanskelig for en.