Bekymret for mannen min

[Gjest Sjokoladeplaten]

Jeg er bekymret for mannen min. Dere som var her i sommer vet at han var innlagt med depresjon med psykose i sommer- etter det har ting gått fremover og han har vært tilnærmet sitt gamle jeg en stund.

Men nå synes jeg at han ser veeeldig mørkt på ting igjen. Han har liten tålmodighet med barnaog det virker som om han plages med tankene sine. Han sier noen merkelige ting, og overreagerer på småting. Han ringer aldri noen, selv ikke sin egen mor. Han sier at han ikke vil være alene hjemme en natt hvis jeg reiser på hytta med ungene feks. Han virker mer glemsk, svarer ikke på sms jeg sender han. Han er trøtt og sliten om ettermiddagene, og sover gjerne da, men blir våken til kvelden når jeg vil legge meg. Han vil ikke planlegge ferien vår. Får ikke gjort praktiske ting.

Hjelp! Jeg vet at han ikke går til behandling, han har sluttet både med medisiner og samtaleterapien. Jeg vet ikke hvordan jeg skal ta dette opp med han. synes jeg ser faretegnene, men samtidig kan det jo hende han bare er sliten pga jobben....vil ikke overdramatisere heller.

Så er jeg ganske lei av å være i et forhold der jeg hele tiden må leve med en som ikke er fornøyd. Aldri glad, liksom. Ingenting er virkelig fint. Jeg føler at han er kravstor til livet. Bortskjemt, liksom.....

[frosken]

Du må si disse tingene til ham. Evt. si at du vil at dere skal gå til veiledning på familiekontoret, da dette påvirker samlivet i så stor grad at du blir utrygg.

[Gjest Mohikaneren]

Jeg kan kjenne igjen mye av det du beskriver i forhold til sånn som jeg var før jeg ble "skikkelig" psykotisk. Hadde det sånn i nesten to år pga en tøff opplevelse som gjorde at jeg "ble" sånn, kunne kjenne noe gikk galt i hodet mitt. Etter "utbruddet" ble det for meg borte.......heldig er jeg, som ble kvitt det.

Dette høres ut som faresignaler som bør tas på alvor. Jeg tror ikke du overreagerer.

Mvh

[Gjest Sjokoladeplaten]

Jeg kan kjenne igjen mye av det du beskriver i forhold til sånn som jeg var før jeg ble "skikkelig" psykotisk. Hadde det sånn i nesten to år pga en tøff opplevelse som gjorde at jeg "ble" sånn, kunne kjenne noe gikk galt i hodet mitt. Etter "utbruddet" ble det for meg borte.......heldig er jeg, som ble kvitt det.

Dette høres ut som faresignaler som bør tas på alvor. Jeg tror ikke du overreagerer.

Mvh

Men hva synes du jeg skal gjøre?

Synes dette er skremmende, leit og vanskelig....

[Gjest Mohikaneren]

Men hva synes du jeg skal gjøre?

Synes dette er skremmende, leit og vanskelig....

Jeg vet ikke hva du skal gjøre.

Det er vanskelig hvis han ikke vil eller klarer å se det selv, hvis han ikke "vil" ha den hjelpen som tilbys. Hvis vedkommede ikke selv ønsker det, er det ofte lite å gjøre.

Spørsmålet er jo om han har innsikt i eget sykdomsbilde, eller om han ikke merker det selv. Hvis det går an å komme i en dialog med ham, om dette, også i forhold til at du er bekymret fordi du ser faresignalene.

Det at han ikke går i terapi eller tar medisiner lenger, er fryktelig synd.

Å komme i dialog er kanskje det viktigste, dersom det er mulig...hvis dere har samme fastlege går det jo også an å snakke med ham/henne om at du er bekymret.

Jeg har desverre ikke noen gode råd, men tror at det er viktig at du hører på "magefølelsen" din som sier at noe er galt.

En annen side er jo hvor mye du orker å stå i, hvor mye du klarer oppi alt dette, det må være fryktelig vondt. Det finnes jo også foreninger for pårørende av psykisk syke, kanskje de kan hjelpe deg/komme med råd.

[Gjest sjokoladeplaten]

Tl nhd

Kan du gi meg råd?

[frosken]

Tl nhd

Kan du gi meg råd?

Håper du får et svar fra nhd.

Merker at jeg blir bekymret for den belastningen du utsettes for ved at din mann ikke vil ta i mot behandling. Husker hvordan du slet i fjor vår, og tenker at dette er en urimelig belastning på deg og sannsynligvis også på ungene.

Synes du skal kontakte fastlegen og be om hjelp for deg selv og evt. barna. Fortell mannen din at du gjør det, og så får han vurdere hva han selv vil gjøre.

Synes også at fastelgen må kunne gi deg råd mht hvor langt du skal la det gå før du evt. ber noen vurdere hvorvidt din mann igjen er blitt alvorlig syk.

Mannen din kunne ikke noe for at han ble syk i fjor.Men det virker som han håndterer sin sykdom dårlig, og jeg synes han legger for stor belastning på deg og barna. Du fortjener ingen reprise av fjorårets vår og sommer.

Ta vare på deg selv og barna som best du kan.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg gjentar noe jeg har sagt mange ganger før: De færreste kan noe for sin sykdom. Dvs de har intet ansvar for at de er syke.

Derimot kan en med viljens kraft selv bestemme (ta ansvar for) om en vil motta behandling eller ikke.

Jeg råder mange i din situasjon til å sette aktiv behandling og full etterlevelse av legens råd som et vilkår for fortsatt samliv.

[PieLill]

Jeg synes ikke du overdriver.

Finnes det en pårørendeforening el.l. som driver likemannsarbeid som du kan ha nytte av.

Hva har du av støtte i hverdagen?

mvh