Uføretrygdet og psykisk syk

[Gjest mrgm]

Ser alt som står i avisene om alle uføretrygdede og alle som blir det fordi de er psykisk syke. Jeg rekker opp armen, jeg er en av dem. En "versting" som ikke hjelper til i samfunnet, som har fallt utenfor og ikke greier stresset som et arbeid innebærer.

Jeg ser på filmer, reklamer, tv-show og aviser hvor alle er vellykkede, og får meg til å føle at jeg burde være alt annet enn den jeg er. Ser på venner som lever i et voldsomt tempo, noe jeg også gjorde før.

Hvordan skal jeg greie å godta meg selv som jeg er nå? Hvordan kan jeg slutte å sammenligne meg med "alle andre?" Hvordan slutte å dømme meg selv fordi jeg ikke greier å bidra med noe i samfunnet?

Kan jeg være god nok likevel? Har jeg egentlig noen verdi sånn som jeg er nå? Hvordan slutte å dømme meg selv fordi jeg er blitt den jeg er blitt? (Noe avisene også er med på å oppretteholde).

Min store drøm er å komme meg ut i arbeidslivet igjen. Men er egentlig arbeidsmarkedet i dag laget for meg? En som ikke takler stress og blir syk av det. Hvilken arbeidsplass vil ha meg som har mere enn nok med å takle dagliglivet?

Kan jeg likevel være bra nok, er det plass til meg i denne vellykkede verdenen?

[Flaxseed]

Godt poeng. Hvordan skal man greie arbeidslivet når man ikke greier å fungere ellers...

[mariex]

Det er plass til alle i denne" Vellykkede" verden, som du skriver.

Enten det er psykisk eller fysisk sykdom, må vi opprettholde vårt menneskeverd. Det kan kanskje virke slik at alle andre er så vellykket, men alle har nok sitt å slite med.

Jeg tror det er viktig at vi vet og godtar oss selv for den vi er, og ikke slutter å tro på oss selv. Det er ikke lett, men vi vet hvorfor vi er psyke, og at vi har gjort så godt vi har kunnet, ( og vel så

det).

Har ikke noen oppskrift på hvordan du skal klare å godta deg selv,men husk at det er plass til alle i et samfunn.

mvh

[frosken]

Jeg sitter og leser en artikkel som jeg synes sier noe relevant for denne diskusjonen, og siterer derfor litt fra den:

"I det eugeniske perspektivet var det nødvendig å gå drastisk til verks for å eksternalisera lavareståande menneske fordi dei hang seg så godt fast i samfunnet og infiltrerte det på alle nivå. Samfunnet trengte aktivt vern mot avviket. Men nå kvittar det seg med menneske altfor effektivt, nærmast av seg sjølv og i eit altfor høgt tempo. (...)

Men her ute får det beholde eit formelt menneskeverd, som blir tillagt stor betydning, og skiller den seimoderne diskursen frå den eugeniske. Denne abstrakte posisjonen blir desto meir understreka jo større avstanden er til den reelle verdsettinga av individet. Slik oppstår det ein etisk diskurs om mennesket sin status som utartar til en febrilsk eufeminisering. Fordi diskursen glir umerkeleg frå "bør" til "er", og derfor hevdar å seia noko om den faktiske tilstanden, hindrar han oss i å sjå dei eksternaliserte sitt fall ned i det mindreverdige."

Sitatet er fra en artikkel av Thorvald Sirnes som heter" Alt som er fast, fordamper"?

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Verden rommer så mang. Det fins et vell av forskjeller, grader av målt suksess og ikke, uendelige nyanser. Du setter det hele opp _veldig: svart/hvitt.

Du nevner tv-programmer. Selvsagt er det _ingen_ som har det akkurat likt som dem i Friends eller andre tv-serier/såper. Det er fiksjon, ikke reality fra det virklelige liv slik det fortoner seg. Det må du huske på.

Hva er så det å være vellykket, og ikke minst det å vurdere vellykkethet? Min oppfatning av dette er at det ikke fins ett estimat på dette. Det må måles ut fra hvert enkelt individ. For å sette det helt på spisse, er det suksess for et gatebarn i den tredje verden, når det klarer tjene nok penger til selvoppholdelsesdriften. For en bankdirektør er kanskje han ikke vellykket nok for seg selv om han ikke har et gigantisk hus i Holmenkollen, en hytte i Trysil og en på sørlandet.

For meg vil jeg si at jeg er vellykkethet den dagen jeg når dit jeg vil. Der jeg kan fungere best i forhold til det jeg kan. Der jeg kan leve og arbeide så mye jeg bare kan, uten å klappe sammen. Uavhengig om dette er 100%, 80 eller 60 for den del. DA vil jeg føle jeg har oppnådd suksess i mitt liv. En fin venneflokk og mann har jeg allerede:) Og mange fritidsinteresser kan jeg ta opp igjen og dyrke ettersom jeg får bygget meg opp. Så ja, da er jeg vellykket nok _for meg_. Uansett hva andre måtte mene, om jeg burde hatt en ekstra bil til eller hatt flatskjerm-tv, tre unger eller hva det nå måtte være. Jeg tror det er suksess å ha kommet til en slik erkjennelse.

Det er min mening.

[Gjest profile]

Jeg tenker på uføretrygd som en mulgihet en har til å stå utenfor samfunnet. Nettopp ved å motta trygd "sier" en at en tar avstand fra samfunnet slik det er blitt, og ikke vil vedkjenne seg bildet av det som f.eks. media ofte gir. Jeg tenker på det å motta trygd som et standpunkt der en erklærer at en ikke vil være del av samfunnet slik det har blitt. Slik kan en også se det.

[bibben]

Jeg tenker på uføretrygd som en mulgihet en har til å stå utenfor samfunnet. Nettopp ved å motta trygd "sier" en at en tar avstand fra samfunnet slik det er blitt, og ikke vil vedkjenne seg bildet av det som f.eks. media ofte gir. Jeg tenker på det å motta trygd som et standpunkt der en erklærer at en ikke vil være del av samfunnet slik det har blitt. Slik kan en også se det.

På hvilken måte mener du at det er en sammenheng mellom det å ha en kronisk sykdom og det å ønske å stille seg utenfor samfunnet?

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Jeg tenker på uføretrygd som en mulgihet en har til å stå utenfor samfunnet. Nettopp ved å motta trygd "sier" en at en tar avstand fra samfunnet slik det er blitt, og ikke vil vedkjenne seg bildet av det som f.eks. media ofte gir. Jeg tenker på det å motta trygd som et standpunkt der en erklærer at en ikke vil være del av samfunnet slik det har blitt. Slik kan en også se det.

Her forsto jeg virkelig ikke helt om du mente dette på tull, som et tankeeksperiment eller på fullt og ramme alvor?

Det du skriver, særlig her, henger ikke på grei for meg.

"Jeg tenker på det å motta trygd som et standpunkt der en erklærer at en ikke vil være del av samfunnet slik det har blitt. "

Mener du at personer som er såpass fysiske/psykiske syke, at de må leve delvis eller helt på trygd, gjør dette ikke p.g.a. redusert arbeidsevne, men som en "utmelding" fra samfunnet???

Tror de aller, aller fleste _ønsker_ å være _en del av_ samfunnet. Det å føle seg annerledes og utenfor er ingen god følelse.

[frosken]

Jeg tenker på uføretrygd som en mulgihet en har til å stå utenfor samfunnet. Nettopp ved å motta trygd "sier" en at en tar avstand fra samfunnet slik det er blitt, og ikke vil vedkjenne seg bildet av det som f.eks. media ofte gir. Jeg tenker på det å motta trygd som et standpunkt der en erklærer at en ikke vil være del av samfunnet slik det har blitt. Slik kan en også se det.

Du beskriver en anerkjent mestringsstrategi for å unngå å internalisere samfunnets evt. nedsettende vurderinger av din posisjon. I stedet for å fokusere på nederlag, fokuserer du på muligheter.

(Hvis noen synes jeg er håpløst teoretiserende i dag, så har de rett i det. Skriver en eksamensoppgave hvor diskusjonen i denne tråden passer godt inn...*s*)

[cathlin]

Her forsto jeg virkelig ikke helt om du mente dette på tull, som et tankeeksperiment eller på fullt og ramme alvor?

Det du skriver, særlig her, henger ikke på grei for meg.

"Jeg tenker på det å motta trygd som et standpunkt der en erklærer at en ikke vil være del av samfunnet slik det har blitt. "

Mener du at personer som er såpass fysiske/psykiske syke, at de må leve delvis eller helt på trygd, gjør dette ikke p.g.a. redusert arbeidsevne, men som en "utmelding" fra samfunnet???

Tror de aller, aller fleste _ønsker_ å være _en del av_ samfunnet. Det å føle seg annerledes og utenfor er ingen god følelse.

Klarer du ikke å skjønne at det fins flere meninger som kan være like riktige som dine?

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Klarer du ikke å skjønne at det fins flere meninger som kan være like riktige som dine?

Jeg sa jeg ikke visste helt om jeg forsto hva profile mente.

Jeg forstår selvsagt at andre kan ha andre meninger. Jeg er generelt en person som absolutt er i stand til å se ulike aspekter og nyanser ved en sak. Denne tråden oppfattet jeg som en diskusjonstråd. Der gir man uttrykk for sin oppfatning og debatterer. Det gjør politikere f.eks. hver dag.

[Gjest det kan være en jobb å være ufør]

Vet ikke om dette kan hjelpe deg... Men det KAN faktisk være en form for jobb å være ufør. Det spørs hva du gjør ut av det. Spør deg selv hva du kan gjøre for deg selv og for andre. Selv om du ikke kan jobbe så kan du kanskje gjøre noe de periodene du har overskudd?

Min mor er uføretrygdet og hun har nok følt mye av det samme som deg. For meg og min søster stiller hun opp så mye hun kan. For noen måneder siden ble hun bestemor og hun er verdens beste bestemor! I tillegg er hun en god kone og en hjelpsom og snill datter. Hun er verdt masse og hun gjør masse omsorgsinnsats for de trygdekronene hun mottar! Hadde det ikke vært for min mor som er uføretrygdet så hadde min bestemor hatt økonomisk verge. Min bestemor ville heller ikke kunnet bo hjemme så lenge om det ikke var for min mor.

Bestemor ville også vært veldig ensom for det er få som besøker henne utenom min mor.

Alt som min mor har gjort og hvordan hun er gjør henne veldig verdifull for oss. At hun får lønna si fra NAV betyr ikke at hun ikke jobber. Hun er bare ikke ansatt noe sted.

[Gjest mrgm]

Vet ikke om dette kan hjelpe deg... Men det KAN faktisk være en form for jobb å være ufør. Det spørs hva du gjør ut av det. Spør deg selv hva du kan gjøre for deg selv og for andre. Selv om du ikke kan jobbe så kan du kanskje gjøre noe de periodene du har overskudd?

Min mor er uføretrygdet og hun har nok følt mye av det samme som deg. For meg og min søster stiller hun opp så mye hun kan. For noen måneder siden ble hun bestemor og hun er verdens beste bestemor! I tillegg er hun en god kone og en hjelpsom og snill datter. Hun er verdt masse og hun gjør masse omsorgsinnsats for de trygdekronene hun mottar! Hadde det ikke vært for min mor som er uføretrygdet så hadde min bestemor hatt økonomisk verge. Min bestemor ville heller ikke kunnet bo hjemme så lenge om det ikke var for min mor.

Bestemor ville også vært veldig ensom for det er få som besøker henne utenom min mor.

Alt som min mor har gjort og hvordan hun er gjør henne veldig verdifull for oss. At hun får lønna si fra NAV betyr ikke at hun ikke jobber. Hun er bare ikke ansatt noe sted.

Lurer litt på når man ikke greier både jobb, og det en vanligvis har som ansvar hjemme. Jeg valgte jobb i mange år og lå i senga når jeg kom hjem. Litt av en mamma ja. Til slutt greide jeg ikke jobben heller og ble helt slått ut.

Nå er jeg mamma og "husmor" og har fryktelig dårlig samvittighet :-(. Skulle jeg egentlig prioritert arbeid igjen og ligge i senga resten av døgnet?

[Gjest mrgm]

Jeg tenker på uføretrygd som en mulgihet en har til å stå utenfor samfunnet. Nettopp ved å motta trygd "sier" en at en tar avstand fra samfunnet slik det er blitt, og ikke vil vedkjenne seg bildet av det som f.eks. media ofte gir. Jeg tenker på det å motta trygd som et standpunkt der en erklærer at en ikke vil være del av samfunnet slik det har blitt. Slik kan en også se det.

Jeg mottar trygd fordi jeg er syk. Mitt høyeste ønske er å få delta i samfunnet og føle at jeg kan bidra med noe. Prøver hardt å beholde litt sosial kontakt med de jeg arbeidet sammen med før. Mitt standpunkt kommer aldri til å bli å motta trygd for å få en mulighet til å stå utafor samfunnet.

[Gjest mrgm]

Du beskriver en anerkjent mestringsstrategi for å unngå å internalisere samfunnets evt. nedsettende vurderinger av din posisjon. I stedet for å fokusere på nederlag, fokuserer du på muligheter.

(Hvis noen synes jeg er håpløst teoretiserende i dag, så har de rett i det. Skriver en eksamensoppgave hvor diskusjonen i denne tråden passer godt inn...*s*)

Litt av en teoretiker ja :-). Håper eksamen går bra!

[Gjest profile]

På hvilken måte mener du at det er en sammenheng mellom det å ha en kronisk sykdom og det å ønske å stille seg utenfor samfunnet?

Jeg tenkte at det kunne være en måte å se det på, mente ikke at det er slik for alle.

[Gjest profile]

Her forsto jeg virkelig ikke helt om du mente dette på tull, som et tankeeksperiment eller på fullt og ramme alvor?

Det du skriver, særlig her, henger ikke på grei for meg.

"Jeg tenker på det å motta trygd som et standpunkt der en erklærer at en ikke vil være del av samfunnet slik det har blitt. "

Mener du at personer som er såpass fysiske/psykiske syke, at de må leve delvis eller helt på trygd, gjør dette ikke p.g.a. redusert arbeidsevne, men som en "utmelding" fra samfunnet???

Tror de aller, aller fleste _ønsker_ å være _en del av_ samfunnet. Det å føle seg annerledes og utenfor er ingen god følelse.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, jeg tenkte på at OP syntes at det var vanskelig å se på seg selv som en del av samfunnet, iht. det som kommer frem i media En løsning på det kan jo være å ikke være en del av samfunnet.

Jeg tenkte mer på at en trygd gir en en mulighet til å stå på siden av det økonomiske systemet.

[tjohei]

Ja, man kan være bra nok i seg selv. Jeg kan kjenne meg igjen i dette. Prøver å finne en verdi i meg selv for det. Jeg prøver å være aktiv og hjelpe til i sosiale sammenhenger eks. når jeg er på besøk hos andre. Det gjør at jeg føler meg bedre. Det trenger ikke være mye f.eks. barnepass, husarbeid, vaske bil etc.

[Gjest min mening her ....]

Lurer litt på når man ikke greier både jobb, og det en vanligvis har som ansvar hjemme. Jeg valgte jobb i mange år og lå i senga når jeg kom hjem. Litt av en mamma ja. Til slutt greide jeg ikke jobben heller og ble helt slått ut.

Nå er jeg mamma og "husmor" og har fryktelig dårlig samvittighet :-(. Skulle jeg egentlig prioritert arbeid igjen og ligge i senga resten av døgnet?

Den viktigste oppgaven du har er å være forelder! Om jobb ikke er forenlig med foreldreoppgavene du har og du har inntekt nok med trygd så bør du holde deg til det, syns jeg.

Jeg har en psykisk lidelse, men fungerer bra nå og har 100 % jobb. Har en liten baby og dersom jeg merker at jeg ikke kan både jobbe og ta meg av barnet så vil jeg prioritere barnet først uansett.. Det er ikke meningen at en skal bruke på alle sine krefter på jobb, friske folk har overskudd til å ha et normalt familieliv i tillegg. Syns derfor det er helt legitimt å ikke jobbe 100 % om en hele tiden har minimalt med overskudd på hjemmebane. Barnet er ikke tjent med å ha en "frisk" mor på jobb og en syk og utslitt mor hjemme. For min egen del så skal jeg i alle fall praktisere dette om det blir aktuelt. Tror fastlegen ikke holder hardt på sykmeldingen om jeg sier at jeg ikke klarer å jobbe 100 %. Er normalt en person som ikke er hjemme fra jobb med mindre jeg er dau, men etter at jeg ble mor har tankegangen min endret seg. Har blitt en viktig person for noen andre, noe som ikke har vært en tanke tidligere...

Ta vare på deg selv og barnet/barna du! La andre ting komme i andre rekke. Det som er viktig her i livet er familien og helsa. Alt det andre er lenger ned på lista!