selvmord

[SiriLinn]

Hei! Er en jente på 27 Vet ikke helt hvordan jeg skal formulere mitt spørsmål kortest mulig, så regner med det blir mer enn at par settninger. Jeg tenker ofte på det å ta mitt eget liv. Som regel kommer tanken når jeg er lei meg, noe jeg ikke lett blir, men samtidig ofte blir. Jeg har en venninne som vet veldi mye om meg, men probleme er at selv om jeg stoler på henne, klarer jeg ikke å gi fra meg tankene mine.. Når noe gjør meg trist, klarer jeg ikke si hva det er som plager meg, samt når det er noe som gjør meg glad, så får jeg ikke til å si hvorfor. det er ikke det at jeg mangler ord på å forklare tingene, men jeg klare bare ikke la andre ta del i tankene mine. Det er noen ganger som om jeg er redd for å føle, at jeg ikke klarer å være ærlig med meg selv om hvorfor jeg føler det jeg gjør osv. Jeg føler, har alltid følt at dette livet ikke er mitt, ikke som i at jeg er en annen person, men det føles mer som om dette ikke er mitt hjem, som om jeg er borte, å en del av meg lengter hjem.. Å kroppen min, den føles bare tung, å på en måte hater jeg den, å når jeg blir sint, så er min tanke å skade den, fordi den på en måte henger fast på meg, at det er den som sliter meg ut...fordi det er den som spærrer meg inne.. Jeg har stortsett alt jeg ønsker meg, live mitt er alt annet en kjedelig, jeg er midt punkte i gjengen å den alle snakker med om alt. Jeg gir bestandig gode råd å hjelper andre så godt jeg kan, men likevel så er det noe inni meg som drar meg mot noe som ikke er her. Jeg sliter litt eller en del me det at jeg kutter megselv...som oftes når jeg er sint eller lei meg..kanksje mest fordi jeg er redd for å føle, å fordi når jeg kutter meg så får jeg tankene over på noe annet...å det roer meg på en måte ned. Jeg tenker på det å ta mitt eget liv, for å slippe å føle alt det som jeg gjør, å fordi det føles som om det er den eneste veien for å slutte å føle...å fordi det å dø vil ta meg dit jeg lengter til.. Jeg sliter ikke med angst eller noe slikt, å alle som kjenner meg vil nok si at jeg er en jente med få problemer som ikke er redd verden å som gjør som jeg vil og at jeg er en jente som bestandi smiler å alt sånn.. vet ikke helt hva mitt spørsmål egentli er, men det er vel kanksje hvorfor eller hvordan slutter jeg å føle det som jeg gjør? Jeg vet at det beste for meg hadde vært å oppsøke hjelp, men jeg vet og at det ikke kommer til å skje, fordi jeg ikke hadde kommet til å gitt fra meg tankene mine, fordi jeg ikke klarer å være ærlig med megselv om hvorfor enkelte ting gjør meg trist....å fordi jeg ikker ser helt hvordan det å skulle prarte om noe som jeg føler som knaksje bare er bagateller skulle få meg til å føle meg bedre.... Håper du skjønner noe av det jeg har skrevet:-)

[Gjest Liten løve]

Hei Et tips. Legg inn avsnitt. Blir veldig mye lettere å lese det da.

[SiriLinn]

Hei Et tips. Legg inn avsnitt. Blir veldig mye lettere å lese det da.

skrev først med avsnitt, men når jeg klikka vidre ble det sånn som det ble, men skjønte etter at jeg hadde klikka vidre ennda en gang at jeg kunne redigere det:-)