Ensom observatør

[Miles]

Jeg går til en psykolog nå, og han mente mye av min depresjon kommer av min sosiale isolasjon. Han mente jeg burde starte å observere andre mennesker, se hvordan de kommuniserer. Jeg burde gå på en bar alene, bestille meg et par øl, se på menneskene der...

Er dette en god måte å bryte en sosial isolasjon på? Gå på plasser alene, observere mennesker? Er det i det hele tatt sosialt akseptabelt å gå på plasser alene?

[Gjest profile]

Jeg vil si at det er akseptert. Jeg forsøker å ikke la det at jeg er alene stoppe meg. Jeg tenker at det at jeg sliter med å få meg noe nettverk, ihvertfall ikke skal stoppe meg fra i å gjøre ting som jeg har lyst til å gjøre. Så jeg går på diskotek, barer, konserter, forestillinger osv. selv om jeg ikke har noen å gå sammen med.

Jeg har ikke fått annet enn positive komentarer på det, f.eks. som at jeg er "modig" som tør å gå på et utested alene, men jeg vet jo ikke hva de som ikke sier noe tenker da, det spiller forsåvidt ingen rolle heller.

Dersom du vil bli kjennt med noen tror jeg det er en fordel å være alene, da slipper du å forholde deg til de andre du er med.

Jeg synes du skal forsøke det. Det er nok ofte slik at det krever litt mer motivasjon og pågangsmot å komme seg ut alene, men ikke la det at du er alene stoppe deg.

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Kanskje du kan ta opp kontakten med noen venner eller familiemedlemmer? Om det er noen av dem du har et ok forhold til. Om så, vil det kanskje være mye lettere for deg å gå ut med dem? Gjøre et eller annet, snakke, tulle, tøyse og ha det mest mulig hyggelig.

Joda, det er mulig å gå ut alene også. Personlig liker jeg det ikke noe særlig, i hvert fall ikke ute på byen på pub e.l. Da ville jeg følt meg veldig utilpass og ensom, tror jeg. Kanskje er du tøffere enn meg, og føler det annerledes. Å gå alene på cafè og bare kose seg med deilig caffe latte, titte litt i aviser og + titte på folk som går forbi,syns jeg er noe annet. Personlig syns jeg det er deilig med en slik stillestund i blant. Biter meg også merke i at det er en god del som stikker innom for en kaffe og å sitte ned litt sånn bare for seg selv.

[Miles]

Jeg vil si at det er akseptert. Jeg forsøker å ikke la det at jeg er alene stoppe meg. Jeg tenker at det at jeg sliter med å få meg noe nettverk, ihvertfall ikke skal stoppe meg fra i å gjøre ting som jeg har lyst til å gjøre. Så jeg går på diskotek, barer, konserter, forestillinger osv. selv om jeg ikke har noen å gå sammen med.

Jeg har ikke fått annet enn positive komentarer på det, f.eks. som at jeg er "modig" som tør å gå på et utested alene, men jeg vet jo ikke hva de som ikke sier noe tenker da, det spiller forsåvidt ingen rolle heller.

Dersom du vil bli kjennt med noen tror jeg det er en fordel å være alene, da slipper du å forholde deg til de andre du er med.

Jeg synes du skal forsøke det. Det er nok ofte slik at det krever litt mer motivasjon og pågangsmot å komme seg ut alene, men ikke la det at du er alene stoppe deg.

Forteller folk der ute deg at du er modig? En slik kommentar ville sendt meg hjem, jeg er for sårbar til å takle sånne kommentarer, eller kanskje jeg misforstår?

Det at jeg er alene stopper meg desverre. Jeg tenker at folk gjør seg bestemte meninger om de som er alene. De blir umiddelbart mer skeptiske. Jeg tror ikke at folk som aldri har vært helt alene helt forstår følelsen av total ensomhet, eller den merkelige fordømmelsen man møter fra folk. Jeg kan tenke meg hva psykologen jeg går til ville sagt om disse tankene: "men vet du egentlig hva andre folk tenker da?". Nei jeg vet selvfølgelig ikke hva andre tenker, men jeg føler det litt merkelige trykket på kroppen liksom.

Ellers takk for et oppløftende innlegg. Jeg skal prøve å komme meg ut, men vil sannsynligvis ikke makte det.

[Miles]

Kanskje du kan ta opp kontakten med noen venner eller familiemedlemmer? Om det er noen av dem du har et ok forhold til. Om så, vil det kanskje være mye lettere for deg å gå ut med dem? Gjøre et eller annet, snakke, tulle, tøyse og ha det mest mulig hyggelig.

Joda, det er mulig å gå ut alene også. Personlig liker jeg det ikke noe særlig, i hvert fall ikke ute på byen på pub e.l. Da ville jeg følt meg veldig utilpass og ensom, tror jeg. Kanskje er du tøffere enn meg, og føler det annerledes. Å gå alene på cafè og bare kose seg med deilig caffe latte, titte litt i aviser og + titte på folk som går forbi,syns jeg er noe annet. Personlig syns jeg det er deilig med en slik stillestund i blant. Biter meg også merke i at det er en god del som stikker innom for en kaffe og å sitte ned litt sånn bare for seg selv.

Interessant at du nevner det. Psykologen foreslo en pub, men jeg nektet, så han sa jeg i det minste burde prøve å ta en kopp kaffe på ettermiddagen et sted. Joda, det går greit det, men det hjelper vel egentlig ikke noe særlig. Det er ikke særlig utfordrende.

Jeg går nå til en psykolog, og de eneste rådene jeg får er så, hva skal jeg si, banale? Som om jeg ikke har prøvd å gå ut alene før. Det var forferdelig! En gang før prøvde jeg det, og det var den verste opplevelsen i mitt liv. Snakk om å føle seg som en taper. Det er ikke akseptabelt å være alene noen steder desverre. Vi lever i en sosial verden, og nåde den som faller utenfor.

[Gjest profile]

Forteller folk der ute deg at du er modig? En slik kommentar ville sendt meg hjem, jeg er for sårbar til å takle sånne kommentarer, eller kanskje jeg misforstår?

Det at jeg er alene stopper meg desverre. Jeg tenker at folk gjør seg bestemte meninger om de som er alene. De blir umiddelbart mer skeptiske. Jeg tror ikke at folk som aldri har vært helt alene helt forstår følelsen av total ensomhet, eller den merkelige fordømmelsen man møter fra folk. Jeg kan tenke meg hva psykologen jeg går til ville sagt om disse tankene: "men vet du egentlig hva andre folk tenker da?". Nei jeg vet selvfølgelig ikke hva andre tenker, men jeg føler det litt merkelige trykket på kroppen liksom.

Ellers takk for et oppløftende innlegg. Jeg skal prøve å komme meg ut, men vil sannsynligvis ikke makte det.

Det har ikke skjedd ofte. Det er når jeg har kommet i prat med noen. Som regel er det ingen som prater noe særlig til deg så du trenger ikke å engste deg for det.

[maire]

Kan være et godt råd, men dropp alkoholen. Jeg har alltid følt meg alene og ganske ensom og gikk ofte ut på egenhånd tidligere. Kjøpte meg et par øl, betraktet menneskene rundt meg. Jeg følte meg ikke så ensom da. Men, jeg fikk til slutt et alkoholproblem. Ikke fordi jeg gikk alene ut, men fordi jeg koblet alkoholen til det å være sosial og tørre og snakke til folk.

[Gjest annet nick]

Interessant at du nevner det. Psykologen foreslo en pub, men jeg nektet, så han sa jeg i det minste burde prøve å ta en kopp kaffe på ettermiddagen et sted. Joda, det går greit det, men det hjelper vel egentlig ikke noe særlig. Det er ikke særlig utfordrende.

Jeg går nå til en psykolog, og de eneste rådene jeg får er så, hva skal jeg si, banale? Som om jeg ikke har prøvd å gå ut alene før. Det var forferdelig! En gang før prøvde jeg det, og det var den verste opplevelsen i mitt liv. Snakk om å føle seg som en taper. Det er ikke akseptabelt å være alene noen steder desverre. Vi lever i en sosial verden, og nåde den som faller utenfor.

''Det er ikke akseptabelt å være alene noen steder desverre. Vi lever i en sosial verden, og nåde den som faller utenfor.''

Det siste kan jeg forsåvidt si meg enig i, men det at det ikke er akseptabelt å være alene noen steder mener jeg du ikke har rett i. Jeg kan godt ta en kaffe alene på byen, med en avis på bordet. Det sitter jo mange alene på kafe til lunsj feks?? Jeg syns det er en av de letteste scenarioene å være alene i: alene sammen med mange andre som også er alene? Mye verre å gå på restaurant for å spise middag alene syns jeg.

Pub på kvelstid er mer utfordende, fordi alle de andre som er alene på pub er ute etter å mingle så veldig, noe jeg ikke takler så bra. På kafe er det ikke noe rart å sitte og lese avisa i fred og ro alene, da er det ikke noe prestasjonspress om å sosialisere.

[Gjest prøv det du]

Jeg har gått ut på pub alene. Jeg er gift og har flere venner. ;-)

Det er også fint å gå på café alene, eller kino.

[Gjest Buba-32]

Viktig å kvitte seg med bekymringen om hva andre synes om deg. Du skal være deg selv og være stolt av det. Jeg har selv beveget meg bort fra tanken på hva som er sosialt akseptert, og heller begynt å kjenne på hva jeg synes er greit. Det kan også være lurt å bruke mantraer. Si noe positivt om deg selv hver dag! Se deg feks. i speilet og si at du elsker deg. Vanskelig og rart kan det være i starten, men det gjør noe med underbevistheten din som du vil dra nytte av. Viktig å mene det når du sier noe positivt om deg selv.

[Miles]

Viktig å kvitte seg med bekymringen om hva andre synes om deg. Du skal være deg selv og være stolt av det. Jeg har selv beveget meg bort fra tanken på hva som er sosialt akseptert, og heller begynt å kjenne på hva jeg synes er greit. Det kan også være lurt å bruke mantraer. Si noe positivt om deg selv hver dag! Se deg feks. i speilet og si at du elsker deg. Vanskelig og rart kan det være i starten, men det gjør noe med underbevistheten din som du vil dra nytte av. Viktig å mene det når du sier noe positivt om deg selv.

Du er veldig vågal som kan bevege deg bort fra det som er sosialt akseptabelt. Det å gi blaffen i uskrevne sosiale regler, som f.eks at man aldri skal gjøre noe alene, er vanskelig. Jeg kan virkelig beundre folk som har guts til å gjøre ting alene, og med selvtillit. Jeg er desverre ikke en slik person. Man kan kanskje opparbeide seg en selvtillit, bygge den opp ved hjelp av ren viljekraft, men det er vanskelig når man er alene, derfor må jeg ut, men jeg har samtidig så vanvittige problemer med å komme meg ut. Jeg må bli mer sosial for å bli mindre depressiv (jf. psykologens analyse), men for å bli mer sosial trenger jeg mer selvtillit, som jeg ikke makter å bygge opp alene. En slags catch-22 situasjon. Det eneste man kan gjøre er å hoppe ut i det, uansett hvor sinnsykt det hele virker.

Et annet element ved det å gå plasser alene, er at det faktisk ikke er like morsomt. Det å gå alene på en pub, sitte å drikke alene, observere andre mennesker, kan kanskje ta brodden vekk fra den verste ensomhetsfølelsen, men det er likevel ensomt.

[Miles]

Jeg har gått ut på pub alene. Jeg er gift og har flere venner. ;-)

Det er også fint å gå på café alene, eller kino.

Ta f.eks å gå på kino alene. Det er greit. Det er ikke en plass hvor man sosialiserer. Dte å gå med andre på kino er heller ikke så veldig sosialt, det er hva man gjør før og etter kino-besøket som utgjør det sosiale elementet. Derfor er det greit å gå på kino alene for meg. Den sosiale konteksten i situasjonen er annerledes ved et kino-besøk, enn f.eks det å gå ut på en pub alene. Man går på en pub for å være sosial, i mer eller midre hyggelige omgivelser, samtidig som man nyter alkohol. Alt er bygd opp rundt det å være sosial på slike plasser. Det å drikke alene er derfor tragisk. Det bryter med hensikten til den sosiale konteksten i en pub, og vil fremme en ensomhetsfølelse. Det er i hvert fall min tanke rundt dette, det kan jo hende jeg tar fullstendig feil nå.

[Miles]

Kan være et godt råd, men dropp alkoholen. Jeg har alltid følt meg alene og ganske ensom og gikk ofte ut på egenhånd tidligere. Kjøpte meg et par øl, betraktet menneskene rundt meg. Jeg følte meg ikke så ensom da. Men, jeg fikk til slutt et alkoholproblem. Ikke fordi jeg gikk alene ut, men fordi jeg koblet alkoholen til det å være sosial og tørre og snakke til folk.

Du lindret enomhetsfølelsen når du gikk ut, men hjalp det i lengden? Altså, fikk du noe ut av det, annet enn en midlertidig følelse av felleskap?

[Miles]

''Det er ikke akseptabelt å være alene noen steder desverre. Vi lever i en sosial verden, og nåde den som faller utenfor.''

Det siste kan jeg forsåvidt si meg enig i, men det at det ikke er akseptabelt å være alene noen steder mener jeg du ikke har rett i. Jeg kan godt ta en kaffe alene på byen, med en avis på bordet. Det sitter jo mange alene på kafe til lunsj feks?? Jeg syns det er en av de letteste scenarioene å være alene i: alene sammen med mange andre som også er alene? Mye verre å gå på restaurant for å spise middag alene syns jeg.

Pub på kvelstid er mer utfordende, fordi alle de andre som er alene på pub er ute etter å mingle så veldig, noe jeg ikke takler så bra. På kafe er det ikke noe rart å sitte og lese avisa i fred og ro alene, da er det ikke noe prestasjonspress om å sosialisere.

Hvor akseptabelt det er å være alene på plasser hvor andre mennesker er, er selvfølgelig avhengig av hvilke forventinger, normer, som gjelder i den spesifikke sosiale konteksten. Kino-besøk, det å ta seg en kaffe, det å gå på et treningssenter er en ting, det er noe annet å være alene i situasjoner hvor det å være alene er litt rart.

Derfor tenker jeg at man må presse seg ut i de mer krevende situasjoner. En situasjon som ikke krever noe som helst lærer meg ingenting. Problemet er mitt mindreverdighetskompleks,

[Miles]

Det har ikke skjedd ofte. Det er når jeg har kommet i prat med noen. Som regel er det ingen som prater noe særlig til deg så du trenger ikke å engste deg for det.

Hvis ingen prater til deg, så virker det hele litt meningsløst. Drikke i stum ensomhet kan jeg gjøre hjemme alene. Er man sosial om man bare omringer seg med folk, likevel om man ikke snakker med de? I min mening, nei.

Noen bryter kanskje stillheten, lurer på hva du gjør der: "Hva gjør du her?", "jo jeg er her alene, tar meg et par øl", "så modig du er, jaja kos deg videre"... Ensomheten beveger seg til å bli en klam merkelighet. Jeg er altfor selvbevisst til å håndtere noe slikt.

[Gjest fnugget]

Hvorfor mener han det er bra for deg å oppsøke plasser alene? Vil du føle deg mindre sosialt stigmatisert av det? Slik du beskriver det, så har du sosial angst. Hva med å søke om støttekontakt/ledsager? Dersom du har problemer med mellom-mennesklige relasjoner, så kan det være tryggere å starte med en person man kan stole på? Eller hvilke tanker har du rundt det?

[Miles]

Hvorfor mener han det er bra for deg å oppsøke plasser alene? Vil du føle deg mindre sosialt stigmatisert av det? Slik du beskriver det, så har du sosial angst. Hva med å søke om støttekontakt/ledsager? Dersom du har problemer med mellom-mennesklige relasjoner, så kan det være tryggere å starte med en person man kan stole på? Eller hvilke tanker har du rundt det?

Han ga meg ingen grunn til hvorfor dette ville være bra for meg. Han mener kanskje jeg er oppegående nok til å gjøre ting alene. Jeg innbiller meg at det liksom skal gi meg litt innsikt i at andre mennesker ikke er sosiale supermenn, og at jeg ikke er den mest inkompetente fyren i historien i sosiale sammenhenger. Jeg skal vel se at andre mennesker er vanlige menensker som ikke har kjempeinteressante samtaler, og at de fleste er litt klønete av og til i sosiale situasjoner.

Jeg tror ikke jeg er et ille nok kasus til å få støttekontakt. Jeg kan heller ikke defineres som en sosial fobiker. Jeg er på nippet til det, men det er riktigere å si at jeg er ekstremt sjenert.

Jeg vil likevel si at mellom-mennesklige relasjoner er bedre å utvikle i trygge omgivelser. Som en sjenert person, så har jeg hele tiden hatt det som en slags mestringsstrategi. Føles ikke situasjonen trygg, så vil jeg få en reaksjon, og min sjenanse vil bli forsterket 10 ganger, og jeg vil fremstå som en idiot. Derfor er det viktig for sjenerte mennesker å finne trygge plasser. Samtidg kan man ikke være for unnvikende. Oppsøker man bare trygge plasser, så vil man aldri gjøre noe som helst, siden de fleste plasser er utrygge i mine øyne. Alt i alt, så vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre. Dette er en komplisert situasjon, og jeg finner ingen klarhet, og jeg tror min behandler også er litt usikker.

[Gjest ikke lenger observatør]

Hei på deg du! )

Jeg har selv levd i ganske stor isolasjon i mange år. Har sett og lest noen av innleggene dine og føler jeg vet litt om hvor vondt det kan kjennes ut. I løpet av et år har jeg likevel klart å bygge opp et nettverk av venner og bekjente. Det er en skremmende og slitsom prosess, og jeg ser på det som en lang læringsprosess. Jeg tenker mye på hvor vanskelig jeg syntes dette var i så mange år, og hvor sosialt handikappet jeg følte meg i forhold til spesielt det å ha nære venninner. Jeg var gift og hadde gjennom det noen omgangsvenner, selv om det ble lite av det på slutten av ekteskapet. Men å opprettholde kontakten med dem alene hadde vært vanskelig.

Å si noe om hvordan komme seg ut av isolasjon er likevel vanskelig. Jeg vet at jeg har tatt mange sjanser dette året. Og det er en forutsetning. Åpnet opp og hoppet i ting jeg ikke før hadde gjort. Og min åpenhet har nok gjort det lettere for meg å komme i kontakt med folk også.

Det kjennes litt personlig å skrive om dette. Det er ikke helt lett, men jeg vet hvor vond ensomheten er, så jeg kan prøve å si noen ord om det. Min vei ut av ensomheten. Kanskje finnes det noe å lære av det jeg har gjort. Det ville vært hyggelig i tilfelle.

Jeg kunne ikke få venner gjennom jobb eller familie, og flyttet til et nytt sted etter separasjonen. Så jeg begynte fra start. Og jeg hadde liten sosial trening.

Det aller første utgangspunktet mitt var at jeg heller ville være alene i mitt eget selskap enn å være sammen med noen som ikke var bra for meg eller ønsket mitt selskap. Når det er på plass forsvinner mye av denne desperate følelsen som garantert får de fleste mennesker til å skygge banen.

Jeg definerte for meg selv hva jeg mente jeg trengte. Jeg trengte ulike former for venner. Jeg trengte venninner. Jeg trengte et miljø, med venner og bekjente. Jeg trengte noen familier som jeg og barnet mitt kunne være sammen med.

En liten oppsummering av mitt år på den sosiale fronten(med en del unntak)

1) Jeg meldte meg på en gruppe for separerte mennesker. Det går vel under kategorien å søke kontakt med likesinnede. Et eller annet område hvor en har noe til felles med noen. Gjennom det fikk jeg to venninner, som et år etter fortsatt er mine venninner.

Dette kom ikke av seg selv. Etter møtene ble vi gjerne stående igjen etterpå(å gjøre seg tilgjengelig for andre) Senere inviterte jeg dem hjem til meg på en pizza husker jeg. Det var jo veldig skummelt, de kunne jo avvise meg. Man må deretter balansere mellom latter og gråt, tristhet og håp. Ellers gidder ingen holde ut med en. En må gi og ta. La den ene ta initiativet en gang, men tørre å gjøre det selv også. For eksempel, hvis det gikk noen uker sendte jeg en melding og lurte på om vi skulle finne på noe en dag. Det er lettere når en tar kontakt på en måte som er litt åpen, da trenger en ikke å føle seg så avvist etterpå hvis nå det skulle bli utfallet. I utgangspunktet følte jeg at vi hadde god kontakt og at vi likte hverandre. Hvis ikke hadde jeg aldri tatt initiativ. Men å vite i hvilken grad noen ønsker å ha kontakt med deg eller omvendt, det vet en ikke på forhånd. Det må en prøve seg frem på underveis. Etterhvert ble det turer på byen, shopping, lunsj, tvkvelder osv. I kveld skal jeg og den ene på byen og spise middag, "se på" menn:o)

2) Så ble jeg med på en oppsetning som varte noen uker. Det innebærer scene og slikt og høres kanskje litt merkelig ut for et menneske som har levd isolert. Men jeg har ikke sosial fobi og synes det er like greit som noe annet. Det var kjempeskummelt, sosialt sett. Det fine her er at da kom en og gikk etter klokkeslett. Og det gjorde dette med initiativ til ny kontakt enklere. Liknende ting kan være kor, forskjellig kursvirksomhet. Melde seg inn i en turforening. På slike steder er det naturlig å komme alene, og man har en legitim grunn til å være der. En felles interesse for noe. Selv om det er for en avgrenset periode kan det oppstå vennskap utover perioden. Jeg ble kjent med mange og fikk en god og nær venninne. Senere har jeg i ulike sammenhenger truffet igjen mennesker fra den gjengen. Jeg vil si at det viktigste ikke er selve aktiviteten. Man skal noen ganger i livet hoppe ut i ting som også ligger på siden av det en selv eller andre forbinder med en som person. Jeg har seriøst vurdert å melde meg inn i et turlag:o) Og jeg er definitivt ingen offroader...En av mine venninner har snakket om å dra meg med. Det er noe av det fine med å få om det så bare er en eneste venn. Det kan ha ringvirkninger, og det blir lettere og lettere etter hvert.

3)Jeg tok kontakt med perifere venner. Noen tok kontakt med meg, og jeg jobbet hardt med meg selv for å tørre å ta imot den utstrakte hånden. Å tørre å ta kontakt den andre og den tredje gangen. Veldig, veldig skummelt. Jeg er redd for å snakke i telefon og det gjør det ikke lettere. En gang tok jeg barnet mitt og stakk innom en av disse familiene jeg hadde hatt perifer kontakt med før. De hadde et barn i passende alder og barnet mitt trenger å være sammen med familier med barn på hans alder. Etterhvert har det blitt gode venner av oss. De inviterer for eksempel på middag og jeg sitter barnevakt for deres små barn hvis jeg kan. Man må passe på at det blir gjensidighet på et eller annet plan. Alle skal ha noe igjen for forholdet, på et eller annet vis.

4)Jeg begynte å bli aktiv i en menighet jeg hadde gått i litt før. Gjennom den kom jeg inn i andre grupper som gjorde personlig kontakt lettere. Der har jeg fått mange venner og bekjente etter hvert, og igjen er det en plass hvor jeg bare kan gå. Gudstjenesten er der hver søndag åkka som. Ikke for alle, siden det forutsetter et kristent livssyn. Men de fleste av oss tror vel på noe og for mange kan det være en måte å få seg et miljø på. Enten det er alternative miljøer innen tro, eller kanskje et hjelpearbeid en tror på. Eller kan begynne å tro på. Jeg vet at dette er noe alle sier som råd til de som har liten kontaktflate, men en tar ofte bare i mot rådet og det blir litt sånn "bla bla". Men seriøst, Redd barna eller Norsk Folkehjelp, et politisk parti, leksehjelp, whatever. Der er mange hyggelige mennesker vil jeg tro, og det er givende. Mennesker som gjør godt blir gjerne bedre mennesker og trekker lettere til seg andre folk. I motsetning til mennesker som sier til seg selv og omverdenenen at de er håpløse. Kommunen har ofte oversikt over disse tingene, så en kan gå på nettet eller snakke med noen i kommunen. Eller ikke snakke. Det ligger ofte brosjyrer, plakater med telefonnummer som gjør at en vet hvor en skal ta kontakt.

5)Jeg har hoppet på dypt vann et par ganger. En av mine bedre venninner traff jeg på en butikk. Hun solgte meg en kjole, vi kom i prat og hun spurte om jeg ville være med henne og noen venninner ut på byen. I min tidligere verden hadde noe slikt vært helt surrellistisk. Jeg satt der med nummeret hennes i hånden og holdt på å forgå av angst. Men hvor mange ganger har jeg opplevd noe slikt? Så jeg ringte. Og jeg følte meg virkelig som et modig og redd menneske. Å gå utenfor sine egne grenser har jeg gjort flere ganger i år. Man må ta noen sjanser og ikke være så redd for hva som er normalt, å bli avvist osv. Sms er en fin ting som gjør det lettere å få kontakt. Det kan en benytte seg av.

Så har året humpet av gårde. Alle personlige kontakter er ulike, og der er ingen fasiter. Jeg er ikke så ung lenger, nærmer meg midten av livet (forutsatt at jeg ikke blir eldgammel)så jeg har gått i ensomhet ganske lenge. Det er mulig å bryte ut av den likevel.

Jeg lærer hele tiden, og innimellom har jeg absolutt dager hvor jeg føler meg ensom og alene i verden. Og gjemmer meg litt under dyna.

Følgende har jeg lært.

Mennesker er ikke så skumle som en skulle tro. De fleste vil deg vel. Hold deg unna de som ikke vil det.

Det finnes ikke en fastlåst hemmelig fasit rundt menneskelig samvær som alle andre vet om utenom meg.

Jeg er ikke dummere og mer håpløs enn andre folk. Jeg har lov til å ta plass i verden jeg også. Dette må en si til seg selv

Man må tørre å bli avvist. Det rare er at så langt har jeg ikke blitt det. Redselen for å bli det er større enn mine dystre spådommer på området.

Mennesker som bryr seg om andre får lettere venner. Man må gi og ta.

Jeg kan få høre til en plass. Jeg har lov å si det til meg selv.

Jeg håper du kan få noe ut av innlegget mitt. Denne prosessen har ikke vært lett for meg, men det blir lettere etterhvert.

Ha en god dag!

[Miamarian]

Hei på deg du! )

Jeg har selv levd i ganske stor isolasjon i mange år. Har sett og lest noen av innleggene dine og føler jeg vet litt om hvor vondt det kan kjennes ut. I løpet av et år har jeg likevel klart å bygge opp et nettverk av venner og bekjente. Det er en skremmende og slitsom prosess, og jeg ser på det som en lang læringsprosess. Jeg tenker mye på hvor vanskelig jeg syntes dette var i så mange år, og hvor sosialt handikappet jeg følte meg i forhold til spesielt det å ha nære venninner. Jeg var gift og hadde gjennom det noen omgangsvenner, selv om det ble lite av det på slutten av ekteskapet. Men å opprettholde kontakten med dem alene hadde vært vanskelig.

Å si noe om hvordan komme seg ut av isolasjon er likevel vanskelig. Jeg vet at jeg har tatt mange sjanser dette året. Og det er en forutsetning. Åpnet opp og hoppet i ting jeg ikke før hadde gjort. Og min åpenhet har nok gjort det lettere for meg å komme i kontakt med folk også.

Det kjennes litt personlig å skrive om dette. Det er ikke helt lett, men jeg vet hvor vond ensomheten er, så jeg kan prøve å si noen ord om det. Min vei ut av ensomheten. Kanskje finnes det noe å lære av det jeg har gjort. Det ville vært hyggelig i tilfelle.

Jeg kunne ikke få venner gjennom jobb eller familie, og flyttet til et nytt sted etter separasjonen. Så jeg begynte fra start. Og jeg hadde liten sosial trening.

Det aller første utgangspunktet mitt var at jeg heller ville være alene i mitt eget selskap enn å være sammen med noen som ikke var bra for meg eller ønsket mitt selskap. Når det er på plass forsvinner mye av denne desperate følelsen som garantert får de fleste mennesker til å skygge banen.

Jeg definerte for meg selv hva jeg mente jeg trengte. Jeg trengte ulike former for venner. Jeg trengte venninner. Jeg trengte et miljø, med venner og bekjente. Jeg trengte noen familier som jeg og barnet mitt kunne være sammen med.

En liten oppsummering av mitt år på den sosiale fronten(med en del unntak)

1) Jeg meldte meg på en gruppe for separerte mennesker. Det går vel under kategorien å søke kontakt med likesinnede. Et eller annet område hvor en har noe til felles med noen. Gjennom det fikk jeg to venninner, som et år etter fortsatt er mine venninner.

Dette kom ikke av seg selv. Etter møtene ble vi gjerne stående igjen etterpå(å gjøre seg tilgjengelig for andre) Senere inviterte jeg dem hjem til meg på en pizza husker jeg. Det var jo veldig skummelt, de kunne jo avvise meg. Man må deretter balansere mellom latter og gråt, tristhet og håp. Ellers gidder ingen holde ut med en. En må gi og ta. La den ene ta initiativet en gang, men tørre å gjøre det selv også. For eksempel, hvis det gikk noen uker sendte jeg en melding og lurte på om vi skulle finne på noe en dag. Det er lettere når en tar kontakt på en måte som er litt åpen, da trenger en ikke å føle seg så avvist etterpå hvis nå det skulle bli utfallet. I utgangspunktet følte jeg at vi hadde god kontakt og at vi likte hverandre. Hvis ikke hadde jeg aldri tatt initiativ. Men å vite i hvilken grad noen ønsker å ha kontakt med deg eller omvendt, det vet en ikke på forhånd. Det må en prøve seg frem på underveis. Etterhvert ble det turer på byen, shopping, lunsj, tvkvelder osv. I kveld skal jeg og den ene på byen og spise middag, "se på" menn:o)

2) Så ble jeg med på en oppsetning som varte noen uker. Det innebærer scene og slikt og høres kanskje litt merkelig ut for et menneske som har levd isolert. Men jeg har ikke sosial fobi og synes det er like greit som noe annet. Det var kjempeskummelt, sosialt sett. Det fine her er at da kom en og gikk etter klokkeslett. Og det gjorde dette med initiativ til ny kontakt enklere. Liknende ting kan være kor, forskjellig kursvirksomhet. Melde seg inn i en turforening. På slike steder er det naturlig å komme alene, og man har en legitim grunn til å være der. En felles interesse for noe. Selv om det er for en avgrenset periode kan det oppstå vennskap utover perioden. Jeg ble kjent med mange og fikk en god og nær venninne. Senere har jeg i ulike sammenhenger truffet igjen mennesker fra den gjengen. Jeg vil si at det viktigste ikke er selve aktiviteten. Man skal noen ganger i livet hoppe ut i ting som også ligger på siden av det en selv eller andre forbinder med en som person. Jeg har seriøst vurdert å melde meg inn i et turlag:o) Og jeg er definitivt ingen offroader...En av mine venninner har snakket om å dra meg med. Det er noe av det fine med å få om det så bare er en eneste venn. Det kan ha ringvirkninger, og det blir lettere og lettere etter hvert.

3)Jeg tok kontakt med perifere venner. Noen tok kontakt med meg, og jeg jobbet hardt med meg selv for å tørre å ta imot den utstrakte hånden. Å tørre å ta kontakt den andre og den tredje gangen. Veldig, veldig skummelt. Jeg er redd for å snakke i telefon og det gjør det ikke lettere. En gang tok jeg barnet mitt og stakk innom en av disse familiene jeg hadde hatt perifer kontakt med før. De hadde et barn i passende alder og barnet mitt trenger å være sammen med familier med barn på hans alder. Etterhvert har det blitt gode venner av oss. De inviterer for eksempel på middag og jeg sitter barnevakt for deres små barn hvis jeg kan. Man må passe på at det blir gjensidighet på et eller annet plan. Alle skal ha noe igjen for forholdet, på et eller annet vis.

4)Jeg begynte å bli aktiv i en menighet jeg hadde gått i litt før. Gjennom den kom jeg inn i andre grupper som gjorde personlig kontakt lettere. Der har jeg fått mange venner og bekjente etter hvert, og igjen er det en plass hvor jeg bare kan gå. Gudstjenesten er der hver søndag åkka som. Ikke for alle, siden det forutsetter et kristent livssyn. Men de fleste av oss tror vel på noe og for mange kan det være en måte å få seg et miljø på. Enten det er alternative miljøer innen tro, eller kanskje et hjelpearbeid en tror på. Eller kan begynne å tro på. Jeg vet at dette er noe alle sier som råd til de som har liten kontaktflate, men en tar ofte bare i mot rådet og det blir litt sånn "bla bla". Men seriøst, Redd barna eller Norsk Folkehjelp, et politisk parti, leksehjelp, whatever. Der er mange hyggelige mennesker vil jeg tro, og det er givende. Mennesker som gjør godt blir gjerne bedre mennesker og trekker lettere til seg andre folk. I motsetning til mennesker som sier til seg selv og omverdenenen at de er håpløse. Kommunen har ofte oversikt over disse tingene, så en kan gå på nettet eller snakke med noen i kommunen. Eller ikke snakke. Det ligger ofte brosjyrer, plakater med telefonnummer som gjør at en vet hvor en skal ta kontakt.

5)Jeg har hoppet på dypt vann et par ganger. En av mine bedre venninner traff jeg på en butikk. Hun solgte meg en kjole, vi kom i prat og hun spurte om jeg ville være med henne og noen venninner ut på byen. I min tidligere verden hadde noe slikt vært helt surrellistisk. Jeg satt der med nummeret hennes i hånden og holdt på å forgå av angst. Men hvor mange ganger har jeg opplevd noe slikt? Så jeg ringte. Og jeg følte meg virkelig som et modig og redd menneske. Å gå utenfor sine egne grenser har jeg gjort flere ganger i år. Man må ta noen sjanser og ikke være så redd for hva som er normalt, å bli avvist osv. Sms er en fin ting som gjør det lettere å få kontakt. Det kan en benytte seg av.

Så har året humpet av gårde. Alle personlige kontakter er ulike, og der er ingen fasiter. Jeg er ikke så ung lenger, nærmer meg midten av livet (forutsatt at jeg ikke blir eldgammel)så jeg har gått i ensomhet ganske lenge. Det er mulig å bryte ut av den likevel.

Jeg lærer hele tiden, og innimellom har jeg absolutt dager hvor jeg føler meg ensom og alene i verden. Og gjemmer meg litt under dyna.

Følgende har jeg lært.

Mennesker er ikke så skumle som en skulle tro. De fleste vil deg vel. Hold deg unna de som ikke vil det.

Det finnes ikke en fastlåst hemmelig fasit rundt menneskelig samvær som alle andre vet om utenom meg.

Jeg er ikke dummere og mer håpløs enn andre folk. Jeg har lov til å ta plass i verden jeg også. Dette må en si til seg selv

Man må tørre å bli avvist. Det rare er at så langt har jeg ikke blitt det. Redselen for å bli det er større enn mine dystre spådommer på området.

Mennesker som bryr seg om andre får lettere venner. Man må gi og ta.

Jeg kan få høre til en plass. Jeg har lov å si det til meg selv.

Jeg håper du kan få noe ut av innlegget mitt. Denne prosessen har ikke vært lett for meg, men det blir lettere etterhvert.

Ha en god dag!

For et utrolig flott innlegg.Jeg synes du kom med mange gode tips.I tillegg så ble jeg full av beundring av at du har klart noe så vanskelig som å bryte ut av ensomheten og bygge nye relasjoner i voksen alder.Det viser jo at det er mulig.

Du har rett at et det viktig og ta initiativ og at det bygger på gjensidighet.Selv er jeg redd for dette må å virke desperat eller krevende slik at jeg kanskje er litt for tilbakeholden.

[Miamarian]

Du er veldig vågal som kan bevege deg bort fra det som er sosialt akseptabelt. Det å gi blaffen i uskrevne sosiale regler, som f.eks at man aldri skal gjøre noe alene, er vanskelig. Jeg kan virkelig beundre folk som har guts til å gjøre ting alene, og med selvtillit. Jeg er desverre ikke en slik person. Man kan kanskje opparbeide seg en selvtillit, bygge den opp ved hjelp av ren viljekraft, men det er vanskelig når man er alene, derfor må jeg ut, men jeg har samtidig så vanvittige problemer med å komme meg ut. Jeg må bli mer sosial for å bli mindre depressiv (jf. psykologens analyse), men for å bli mer sosial trenger jeg mer selvtillit, som jeg ikke makter å bygge opp alene. En slags catch-22 situasjon. Det eneste man kan gjøre er å hoppe ut i det, uansett hvor sinnsykt det hele virker.

Et annet element ved det å gå plasser alene, er at det faktisk ikke er like morsomt. Det å gå alene på en pub, sitte å drikke alene, observere andre mennesker, kan kanskje ta brodden vekk fra den verste ensomhetsfølelsen, men det er likevel ensomt.

Det er ikke helt det samme da.Men jeg synes selv det er ubehagelig og ensomt å sitte alene på pub.

Men noe jeg gjør av og til er å ta med meg en avis eller en bok etc og sette meg på en kaffe og observere mennesker som du sier.