Ensom observatør

[Gjest annet nick]

Hvor akseptabelt det er å være alene på plasser hvor andre mennesker er, er selvfølgelig avhengig av hvilke forventinger, normer, som gjelder i den spesifikke sosiale konteksten. Kino-besøk, det å ta seg en kaffe, det å gå på et treningssenter er en ting, det er noe annet å være alene i situasjoner hvor det å være alene er litt rart.

Derfor tenker jeg at man må presse seg ut i de mer krevende situasjoner. En situasjon som ikke krever noe som helst lærer meg ingenting. Problemet er mitt mindreverdighetskompleks,

Ja, det er jo sant. Misforsto kanskje litt der :-)

Hvis jeg skulle gått på byen på bar eller pub og mingle alene hadde jeg fått skikkelig trøbbel ja. Men det er noe med det å presse seg litt og litt om gangen hvis det er noe man virkelig ønsker.

[Gjest annet nick]

Hei på deg du! )

Jeg har selv levd i ganske stor isolasjon i mange år. Har sett og lest noen av innleggene dine og føler jeg vet litt om hvor vondt det kan kjennes ut. I løpet av et år har jeg likevel klart å bygge opp et nettverk av venner og bekjente. Det er en skremmende og slitsom prosess, og jeg ser på det som en lang læringsprosess. Jeg tenker mye på hvor vanskelig jeg syntes dette var i så mange år, og hvor sosialt handikappet jeg følte meg i forhold til spesielt det å ha nære venninner. Jeg var gift og hadde gjennom det noen omgangsvenner, selv om det ble lite av det på slutten av ekteskapet. Men å opprettholde kontakten med dem alene hadde vært vanskelig.

Å si noe om hvordan komme seg ut av isolasjon er likevel vanskelig. Jeg vet at jeg har tatt mange sjanser dette året. Og det er en forutsetning. Åpnet opp og hoppet i ting jeg ikke før hadde gjort. Og min åpenhet har nok gjort det lettere for meg å komme i kontakt med folk også.

Det kjennes litt personlig å skrive om dette. Det er ikke helt lett, men jeg vet hvor vond ensomheten er, så jeg kan prøve å si noen ord om det. Min vei ut av ensomheten. Kanskje finnes det noe å lære av det jeg har gjort. Det ville vært hyggelig i tilfelle.

Jeg kunne ikke få venner gjennom jobb eller familie, og flyttet til et nytt sted etter separasjonen. Så jeg begynte fra start. Og jeg hadde liten sosial trening.

Det aller første utgangspunktet mitt var at jeg heller ville være alene i mitt eget selskap enn å være sammen med noen som ikke var bra for meg eller ønsket mitt selskap. Når det er på plass forsvinner mye av denne desperate følelsen som garantert får de fleste mennesker til å skygge banen.

Jeg definerte for meg selv hva jeg mente jeg trengte. Jeg trengte ulike former for venner. Jeg trengte venninner. Jeg trengte et miljø, med venner og bekjente. Jeg trengte noen familier som jeg og barnet mitt kunne være sammen med.

En liten oppsummering av mitt år på den sosiale fronten(med en del unntak)

1) Jeg meldte meg på en gruppe for separerte mennesker. Det går vel under kategorien å søke kontakt med likesinnede. Et eller annet område hvor en har noe til felles med noen. Gjennom det fikk jeg to venninner, som et år etter fortsatt er mine venninner.

Dette kom ikke av seg selv. Etter møtene ble vi gjerne stående igjen etterpå(å gjøre seg tilgjengelig for andre) Senere inviterte jeg dem hjem til meg på en pizza husker jeg. Det var jo veldig skummelt, de kunne jo avvise meg. Man må deretter balansere mellom latter og gråt, tristhet og håp. Ellers gidder ingen holde ut med en. En må gi og ta. La den ene ta initiativet en gang, men tørre å gjøre det selv også. For eksempel, hvis det gikk noen uker sendte jeg en melding og lurte på om vi skulle finne på noe en dag. Det er lettere når en tar kontakt på en måte som er litt åpen, da trenger en ikke å føle seg så avvist etterpå hvis nå det skulle bli utfallet. I utgangspunktet følte jeg at vi hadde god kontakt og at vi likte hverandre. Hvis ikke hadde jeg aldri tatt initiativ. Men å vite i hvilken grad noen ønsker å ha kontakt med deg eller omvendt, det vet en ikke på forhånd. Det må en prøve seg frem på underveis. Etterhvert ble det turer på byen, shopping, lunsj, tvkvelder osv. I kveld skal jeg og den ene på byen og spise middag, "se på" menn:o)

2) Så ble jeg med på en oppsetning som varte noen uker. Det innebærer scene og slikt og høres kanskje litt merkelig ut for et menneske som har levd isolert. Men jeg har ikke sosial fobi og synes det er like greit som noe annet. Det var kjempeskummelt, sosialt sett. Det fine her er at da kom en og gikk etter klokkeslett. Og det gjorde dette med initiativ til ny kontakt enklere. Liknende ting kan være kor, forskjellig kursvirksomhet. Melde seg inn i en turforening. På slike steder er det naturlig å komme alene, og man har en legitim grunn til å være der. En felles interesse for noe. Selv om det er for en avgrenset periode kan det oppstå vennskap utover perioden. Jeg ble kjent med mange og fikk en god og nær venninne. Senere har jeg i ulike sammenhenger truffet igjen mennesker fra den gjengen. Jeg vil si at det viktigste ikke er selve aktiviteten. Man skal noen ganger i livet hoppe ut i ting som også ligger på siden av det en selv eller andre forbinder med en som person. Jeg har seriøst vurdert å melde meg inn i et turlag:o) Og jeg er definitivt ingen offroader...En av mine venninner har snakket om å dra meg med. Det er noe av det fine med å få om det så bare er en eneste venn. Det kan ha ringvirkninger, og det blir lettere og lettere etter hvert.

3)Jeg tok kontakt med perifere venner. Noen tok kontakt med meg, og jeg jobbet hardt med meg selv for å tørre å ta imot den utstrakte hånden. Å tørre å ta kontakt den andre og den tredje gangen. Veldig, veldig skummelt. Jeg er redd for å snakke i telefon og det gjør det ikke lettere. En gang tok jeg barnet mitt og stakk innom en av disse familiene jeg hadde hatt perifer kontakt med før. De hadde et barn i passende alder og barnet mitt trenger å være sammen med familier med barn på hans alder. Etterhvert har det blitt gode venner av oss. De inviterer for eksempel på middag og jeg sitter barnevakt for deres små barn hvis jeg kan. Man må passe på at det blir gjensidighet på et eller annet plan. Alle skal ha noe igjen for forholdet, på et eller annet vis.

4)Jeg begynte å bli aktiv i en menighet jeg hadde gått i litt før. Gjennom den kom jeg inn i andre grupper som gjorde personlig kontakt lettere. Der har jeg fått mange venner og bekjente etter hvert, og igjen er det en plass hvor jeg bare kan gå. Gudstjenesten er der hver søndag åkka som. Ikke for alle, siden det forutsetter et kristent livssyn. Men de fleste av oss tror vel på noe og for mange kan det være en måte å få seg et miljø på. Enten det er alternative miljøer innen tro, eller kanskje et hjelpearbeid en tror på. Eller kan begynne å tro på. Jeg vet at dette er noe alle sier som råd til de som har liten kontaktflate, men en tar ofte bare i mot rådet og det blir litt sånn "bla bla". Men seriøst, Redd barna eller Norsk Folkehjelp, et politisk parti, leksehjelp, whatever. Der er mange hyggelige mennesker vil jeg tro, og det er givende. Mennesker som gjør godt blir gjerne bedre mennesker og trekker lettere til seg andre folk. I motsetning til mennesker som sier til seg selv og omverdenenen at de er håpløse. Kommunen har ofte oversikt over disse tingene, så en kan gå på nettet eller snakke med noen i kommunen. Eller ikke snakke. Det ligger ofte brosjyrer, plakater med telefonnummer som gjør at en vet hvor en skal ta kontakt.

5)Jeg har hoppet på dypt vann et par ganger. En av mine bedre venninner traff jeg på en butikk. Hun solgte meg en kjole, vi kom i prat og hun spurte om jeg ville være med henne og noen venninner ut på byen. I min tidligere verden hadde noe slikt vært helt surrellistisk. Jeg satt der med nummeret hennes i hånden og holdt på å forgå av angst. Men hvor mange ganger har jeg opplevd noe slikt? Så jeg ringte. Og jeg følte meg virkelig som et modig og redd menneske. Å gå utenfor sine egne grenser har jeg gjort flere ganger i år. Man må ta noen sjanser og ikke være så redd for hva som er normalt, å bli avvist osv. Sms er en fin ting som gjør det lettere å få kontakt. Det kan en benytte seg av.

Så har året humpet av gårde. Alle personlige kontakter er ulike, og der er ingen fasiter. Jeg er ikke så ung lenger, nærmer meg midten av livet (forutsatt at jeg ikke blir eldgammel)så jeg har gått i ensomhet ganske lenge. Det er mulig å bryte ut av den likevel.

Jeg lærer hele tiden, og innimellom har jeg absolutt dager hvor jeg føler meg ensom og alene i verden. Og gjemmer meg litt under dyna.

Følgende har jeg lært.

Mennesker er ikke så skumle som en skulle tro. De fleste vil deg vel. Hold deg unna de som ikke vil det.

Det finnes ikke en fastlåst hemmelig fasit rundt menneskelig samvær som alle andre vet om utenom meg.

Jeg er ikke dummere og mer håpløs enn andre folk. Jeg har lov til å ta plass i verden jeg også. Dette må en si til seg selv

Man må tørre å bli avvist. Det rare er at så langt har jeg ikke blitt det. Redselen for å bli det er større enn mine dystre spådommer på området.

Mennesker som bryr seg om andre får lettere venner. Man må gi og ta.

Jeg kan få høre til en plass. Jeg har lov å si det til meg selv.

Jeg håper du kan få noe ut av innlegget mitt. Denne prosessen har ikke vært lett for meg, men det blir lettere etterhvert.

Ha en god dag!

Det var en veldig fint innlegg :-) Jeg kjenner at jeg blir litt inspirert til å komme meg litt mer ut av sofakroken og slutte å tenke at jeg er en sosial amøbe jeg også. Kanskje det ikke er så vanskelig som jeg tror?

Så bra alt du har fått til:-)

[Gjest ikke lenger observatør]

For et utrolig flott innlegg.Jeg synes du kom med mange gode tips.I tillegg så ble jeg full av beundring av at du har klart noe så vanskelig som å bryte ut av ensomheten og bygge nye relasjoner i voksen alder.Det viser jo at det er mulig.

Du har rett at et det viktig og ta initiativ og at det bygger på gjensidighet.Selv er jeg redd for dette må å virke desperat eller krevende slik at jeg kanskje er litt for tilbakeholden.

Takk for dine oppmuntrende ord. Det har ikke vært lett. Jeg tenker at når jeg har klart å få mye til på kort tid er det mulig for andre også. Og ennå føles det litt uvirkelig og uvant ut. Det kjennes ikke ut som om jeg har løst gåten en gang for alle. Det blir imidlertid lettere etter hvert.

Jeg trodde det ikke var mulig for meg. Virkelig ikke. Jeg har jo prøvd mange ganger i tidligere år, og ikke riktig fått det til. Andre ville nok sagt at jeg har trukket meg tilbake raskt. Eller min selvfølelse var så lav. Saken er at den var på det laveste når jeg begynte dette nye livet mitt og kastet meg ut i det. Kanskje var det likevel følelsen av å ikke ha så mye å miste og nettopp vissheten om at jeg skulle klare meg alene heller enn å være i selskap med noen som ikke ville ha mitt eller brøt meg ned på et aller annet vis.

Når man har skrevet det, ser det vel ganske lett ut. Mye, mye lettere enn det var. Jeg kan ikke en gang beskrive all den angsten som har fulgt meg i denne prosessen. Men den også avtar etterhvert. Jeg tillater meg å føle meg litt stolt over meg selv. (Fortsatt er der selvfølgelig dager da jeg graver meg ned) Men at jeg tillater meg det er nettopp fordi alle menneskene jeg har møtt har gitt meg mindre destruktive tanker rundt meg selv. Når en er isolert kan en fore seg med negative tanker som i altfor stor grad får være i fred, gnage seg inn i deg, fordi du selv ikke klarer å korrigere dem eller har venner som gjør det.

En annen ting som jeg har skjønt i denne perioden, er at jeg dypest sett nok har vært så redd for at andre mennesker skulle få meg til å føle meg så liten som visse andre personer i livet fikk meg til å føle. (les. min eks) Kanskje er det også andre som har et slikt tema i sitt liv. Til min store forskrekkelse er det ikke så mange andre som får meg til å føle meg så liten som min eksmann gjorde. Ingen. I andres liv er det kanskje en mor, far, venner,. Lar en noen få definere verdien ens i for stor grad blir en prisgitt denne ene eller disse menneskene. Og tror ikke det finnes annet der ute. Det finnes.

Jeg treffer på desperate mennesker. Det er ikke så tiltrekkende. Og jeg blir redd for å komme i kontakt med dem. At jeg ikke har følt meg desperat har nok hjulpet meg. Men at jeg var isolert og hadde få venner har kommet frem raskt i møte med andre. Relativt. Det var likevel ikke det som var problematisk for folk jeg har møtt i seg selv. Det har alle jeg har møtt tålt. Jeg tror de har senset at jeg ikke var desperat, men forsåvidt trengte både venner og nettverk. Jeg har ikke skammet meg over meg selv i veldig stor grad.

[Gjest ikke lenger observatør]

Det var en veldig fint innlegg :-) Jeg kjenner at jeg blir litt inspirert til å komme meg litt mer ut av sofakroken og slutte å tenke at jeg er en sosial amøbe jeg også. Kanskje det ikke er så vanskelig som jeg tror?

Så bra alt du har fått til:-)

Så fint om det kan inspirere:o)

Igjen, det er en liten snøball som begynner å rulle, men en må dytte på den selv innimellom. Etterhvert som ballen blir større ruller den lettere av gårde.

Man nå begynne et sted.

[Miamarian]

Takk for dine oppmuntrende ord. Det har ikke vært lett. Jeg tenker at når jeg har klart å få mye til på kort tid er det mulig for andre også. Og ennå føles det litt uvirkelig og uvant ut. Det kjennes ikke ut som om jeg har løst gåten en gang for alle. Det blir imidlertid lettere etter hvert.

Jeg trodde det ikke var mulig for meg. Virkelig ikke. Jeg har jo prøvd mange ganger i tidligere år, og ikke riktig fått det til. Andre ville nok sagt at jeg har trukket meg tilbake raskt. Eller min selvfølelse var så lav. Saken er at den var på det laveste når jeg begynte dette nye livet mitt og kastet meg ut i det. Kanskje var det likevel følelsen av å ikke ha så mye å miste og nettopp vissheten om at jeg skulle klare meg alene heller enn å være i selskap med noen som ikke ville ha mitt eller brøt meg ned på et aller annet vis.

Når man har skrevet det, ser det vel ganske lett ut. Mye, mye lettere enn det var. Jeg kan ikke en gang beskrive all den angsten som har fulgt meg i denne prosessen. Men den også avtar etterhvert. Jeg tillater meg å føle meg litt stolt over meg selv. (Fortsatt er der selvfølgelig dager da jeg graver meg ned) Men at jeg tillater meg det er nettopp fordi alle menneskene jeg har møtt har gitt meg mindre destruktive tanker rundt meg selv. Når en er isolert kan en fore seg med negative tanker som i altfor stor grad får være i fred, gnage seg inn i deg, fordi du selv ikke klarer å korrigere dem eller har venner som gjør det.

En annen ting som jeg har skjønt i denne perioden, er at jeg dypest sett nok har vært så redd for at andre mennesker skulle få meg til å føle meg så liten som visse andre personer i livet fikk meg til å føle. (les. min eks) Kanskje er det også andre som har et slikt tema i sitt liv. Til min store forskrekkelse er det ikke så mange andre som får meg til å føle meg så liten som min eksmann gjorde. Ingen. I andres liv er det kanskje en mor, far, venner,. Lar en noen få definere verdien ens i for stor grad blir en prisgitt denne ene eller disse menneskene. Og tror ikke det finnes annet der ute. Det finnes.

Jeg treffer på desperate mennesker. Det er ikke så tiltrekkende. Og jeg blir redd for å komme i kontakt med dem. At jeg ikke har følt meg desperat har nok hjulpet meg. Men at jeg var isolert og hadde få venner har kommet frem raskt i møte med andre. Relativt. Det var likevel ikke det som var problematisk for folk jeg har møtt i seg selv. Det har alle jeg har møtt tålt. Jeg tror de har senset at jeg ikke var desperat, men forsåvidt trengte både venner og nettverk. Jeg har ikke skammet meg over meg selv i veldig stor grad.

Egentlig så tror jeg kanskje jeg har litt samme innstilling som deg.Altså at jeg ikke virker desperat.Jeg har begynt å være mer sosial nå i det siste og fått noe som kan minne om venner.Men jeg klarer ikke å være helt nonchalang til det.Fordi jeg ønsker jo gjerne å bygge opp nettverket mitt.Vi får se hvordan det går.Men det er en spennende og skummel vei fyllt med masse humpete hull i grunn.

Jeg har planer denne lørdagen og det er ikke noe vanlig for meg i det hele tatt.Så uansett er det jo go trening da.Og forhåpentligvis får jeg en hyggelig kveld

[Gjest ikke lenger observatør]

Egentlig så tror jeg kanskje jeg har litt samme innstilling som deg.Altså at jeg ikke virker desperat.Jeg har begynt å være mer sosial nå i det siste og fått noe som kan minne om venner.Men jeg klarer ikke å være helt nonchalang til det.Fordi jeg ønsker jo gjerne å bygge opp nettverket mitt.Vi får se hvordan det går.Men det er en spennende og skummel vei fyllt med masse humpete hull i grunn.

Jeg har planer denne lørdagen og det er ikke noe vanlig for meg i det hele tatt.Så uansett er det jo go trening da.Og forhåpentligvis får jeg en hyggelig kveld

Jeg har heller ikke på noen måte en likegyldig holdning til dette med å bygge opp et nettverk. Det betyr svært mye for meg. Men der er mange mennesker i verden. Hver tid du tilbringer med noen som ikke får deg til å føle deg vel, som gir deg noe positivt, er tid du kunne tilbrakt med noen andre potensielle venner. Så om det går i vasken med noen vennskap, eller de ender opp som litt mer perifere venner, bekjente, er det helt greit. Det betyr ikke at det er noe i veien med noen av dere. Kjemien mellom venner skal også stemme. Ikke bare kjærlighetsforhold som har denne problematikken. Man trenger også slike i sin sosiale verden. Da går en videre til alle de andre milioner men og kvinner som eksisterer her på jorden.

Det er lurt å komme i kontakt med noen mennesker en har noe til felles med når det gjelder livssituasjon. Er en student, andre studenter. Er en kristen, andre kristne. Er en nysingle, andre nysingle. Sportslig, andre sportslige. Noen slike. Har du barn, andre med barn.

Er en deprimert, eller psykisk syk på annen måte og sliter, bør en imidlertid tenke over om en er en god match med andre i samme situasjon. Noen ganger ja, andre ganger ikke. Muligens begrense tiden en tilbringer sammen.

Det høres ut som om du også har gjort noen grep. Det er ofte mer uoverkommelig enn mange av oss tror. Lykke til med ditt.

Nå skal jeg stelle meg og gå på byen. I ti år var det en utenkelig tanke. En venninne å spise middag med, gå ut med en lørdag kveld. Jeg er veldig takknemlig og tar det ikke som noen selvfølge.

Ha en god kveld videre. Jeg skal kose meg med litt måte. Det er jammen skummelt å være single, og jeg er ikke helt klar til være på det markedet ennå.

)

[Miles]

Hei på deg du! )

Jeg har selv levd i ganske stor isolasjon i mange år. Har sett og lest noen av innleggene dine og føler jeg vet litt om hvor vondt det kan kjennes ut. I løpet av et år har jeg likevel klart å bygge opp et nettverk av venner og bekjente. Det er en skremmende og slitsom prosess, og jeg ser på det som en lang læringsprosess. Jeg tenker mye på hvor vanskelig jeg syntes dette var i så mange år, og hvor sosialt handikappet jeg følte meg i forhold til spesielt det å ha nære venninner. Jeg var gift og hadde gjennom det noen omgangsvenner, selv om det ble lite av det på slutten av ekteskapet. Men å opprettholde kontakten med dem alene hadde vært vanskelig.

Å si noe om hvordan komme seg ut av isolasjon er likevel vanskelig. Jeg vet at jeg har tatt mange sjanser dette året. Og det er en forutsetning. Åpnet opp og hoppet i ting jeg ikke før hadde gjort. Og min åpenhet har nok gjort det lettere for meg å komme i kontakt med folk også.

Det kjennes litt personlig å skrive om dette. Det er ikke helt lett, men jeg vet hvor vond ensomheten er, så jeg kan prøve å si noen ord om det. Min vei ut av ensomheten. Kanskje finnes det noe å lære av det jeg har gjort. Det ville vært hyggelig i tilfelle.

Jeg kunne ikke få venner gjennom jobb eller familie, og flyttet til et nytt sted etter separasjonen. Så jeg begynte fra start. Og jeg hadde liten sosial trening.

Det aller første utgangspunktet mitt var at jeg heller ville være alene i mitt eget selskap enn å være sammen med noen som ikke var bra for meg eller ønsket mitt selskap. Når det er på plass forsvinner mye av denne desperate følelsen som garantert får de fleste mennesker til å skygge banen.

Jeg definerte for meg selv hva jeg mente jeg trengte. Jeg trengte ulike former for venner. Jeg trengte venninner. Jeg trengte et miljø, med venner og bekjente. Jeg trengte noen familier som jeg og barnet mitt kunne være sammen med.

En liten oppsummering av mitt år på den sosiale fronten(med en del unntak)

1) Jeg meldte meg på en gruppe for separerte mennesker. Det går vel under kategorien å søke kontakt med likesinnede. Et eller annet område hvor en har noe til felles med noen. Gjennom det fikk jeg to venninner, som et år etter fortsatt er mine venninner.

Dette kom ikke av seg selv. Etter møtene ble vi gjerne stående igjen etterpå(å gjøre seg tilgjengelig for andre) Senere inviterte jeg dem hjem til meg på en pizza husker jeg. Det var jo veldig skummelt, de kunne jo avvise meg. Man må deretter balansere mellom latter og gråt, tristhet og håp. Ellers gidder ingen holde ut med en. En må gi og ta. La den ene ta initiativet en gang, men tørre å gjøre det selv også. For eksempel, hvis det gikk noen uker sendte jeg en melding og lurte på om vi skulle finne på noe en dag. Det er lettere når en tar kontakt på en måte som er litt åpen, da trenger en ikke å føle seg så avvist etterpå hvis nå det skulle bli utfallet. I utgangspunktet følte jeg at vi hadde god kontakt og at vi likte hverandre. Hvis ikke hadde jeg aldri tatt initiativ. Men å vite i hvilken grad noen ønsker å ha kontakt med deg eller omvendt, det vet en ikke på forhånd. Det må en prøve seg frem på underveis. Etterhvert ble det turer på byen, shopping, lunsj, tvkvelder osv. I kveld skal jeg og den ene på byen og spise middag, "se på" menn:o)

2) Så ble jeg med på en oppsetning som varte noen uker. Det innebærer scene og slikt og høres kanskje litt merkelig ut for et menneske som har levd isolert. Men jeg har ikke sosial fobi og synes det er like greit som noe annet. Det var kjempeskummelt, sosialt sett. Det fine her er at da kom en og gikk etter klokkeslett. Og det gjorde dette med initiativ til ny kontakt enklere. Liknende ting kan være kor, forskjellig kursvirksomhet. Melde seg inn i en turforening. På slike steder er det naturlig å komme alene, og man har en legitim grunn til å være der. En felles interesse for noe. Selv om det er for en avgrenset periode kan det oppstå vennskap utover perioden. Jeg ble kjent med mange og fikk en god og nær venninne. Senere har jeg i ulike sammenhenger truffet igjen mennesker fra den gjengen. Jeg vil si at det viktigste ikke er selve aktiviteten. Man skal noen ganger i livet hoppe ut i ting som også ligger på siden av det en selv eller andre forbinder med en som person. Jeg har seriøst vurdert å melde meg inn i et turlag:o) Og jeg er definitivt ingen offroader...En av mine venninner har snakket om å dra meg med. Det er noe av det fine med å få om det så bare er en eneste venn. Det kan ha ringvirkninger, og det blir lettere og lettere etter hvert.

3)Jeg tok kontakt med perifere venner. Noen tok kontakt med meg, og jeg jobbet hardt med meg selv for å tørre å ta imot den utstrakte hånden. Å tørre å ta kontakt den andre og den tredje gangen. Veldig, veldig skummelt. Jeg er redd for å snakke i telefon og det gjør det ikke lettere. En gang tok jeg barnet mitt og stakk innom en av disse familiene jeg hadde hatt perifer kontakt med før. De hadde et barn i passende alder og barnet mitt trenger å være sammen med familier med barn på hans alder. Etterhvert har det blitt gode venner av oss. De inviterer for eksempel på middag og jeg sitter barnevakt for deres små barn hvis jeg kan. Man må passe på at det blir gjensidighet på et eller annet plan. Alle skal ha noe igjen for forholdet, på et eller annet vis.

4)Jeg begynte å bli aktiv i en menighet jeg hadde gått i litt før. Gjennom den kom jeg inn i andre grupper som gjorde personlig kontakt lettere. Der har jeg fått mange venner og bekjente etter hvert, og igjen er det en plass hvor jeg bare kan gå. Gudstjenesten er der hver søndag åkka som. Ikke for alle, siden det forutsetter et kristent livssyn. Men de fleste av oss tror vel på noe og for mange kan det være en måte å få seg et miljø på. Enten det er alternative miljøer innen tro, eller kanskje et hjelpearbeid en tror på. Eller kan begynne å tro på. Jeg vet at dette er noe alle sier som råd til de som har liten kontaktflate, men en tar ofte bare i mot rådet og det blir litt sånn "bla bla". Men seriøst, Redd barna eller Norsk Folkehjelp, et politisk parti, leksehjelp, whatever. Der er mange hyggelige mennesker vil jeg tro, og det er givende. Mennesker som gjør godt blir gjerne bedre mennesker og trekker lettere til seg andre folk. I motsetning til mennesker som sier til seg selv og omverdenenen at de er håpløse. Kommunen har ofte oversikt over disse tingene, så en kan gå på nettet eller snakke med noen i kommunen. Eller ikke snakke. Det ligger ofte brosjyrer, plakater med telefonnummer som gjør at en vet hvor en skal ta kontakt.

5)Jeg har hoppet på dypt vann et par ganger. En av mine bedre venninner traff jeg på en butikk. Hun solgte meg en kjole, vi kom i prat og hun spurte om jeg ville være med henne og noen venninner ut på byen. I min tidligere verden hadde noe slikt vært helt surrellistisk. Jeg satt der med nummeret hennes i hånden og holdt på å forgå av angst. Men hvor mange ganger har jeg opplevd noe slikt? Så jeg ringte. Og jeg følte meg virkelig som et modig og redd menneske. Å gå utenfor sine egne grenser har jeg gjort flere ganger i år. Man må ta noen sjanser og ikke være så redd for hva som er normalt, å bli avvist osv. Sms er en fin ting som gjør det lettere å få kontakt. Det kan en benytte seg av.

Så har året humpet av gårde. Alle personlige kontakter er ulike, og der er ingen fasiter. Jeg er ikke så ung lenger, nærmer meg midten av livet (forutsatt at jeg ikke blir eldgammel)så jeg har gått i ensomhet ganske lenge. Det er mulig å bryte ut av den likevel.

Jeg lærer hele tiden, og innimellom har jeg absolutt dager hvor jeg føler meg ensom og alene i verden. Og gjemmer meg litt under dyna.

Følgende har jeg lært.

Mennesker er ikke så skumle som en skulle tro. De fleste vil deg vel. Hold deg unna de som ikke vil det.

Det finnes ikke en fastlåst hemmelig fasit rundt menneskelig samvær som alle andre vet om utenom meg.

Jeg er ikke dummere og mer håpløs enn andre folk. Jeg har lov til å ta plass i verden jeg også. Dette må en si til seg selv

Man må tørre å bli avvist. Det rare er at så langt har jeg ikke blitt det. Redselen for å bli det er større enn mine dystre spådommer på området.

Mennesker som bryr seg om andre får lettere venner. Man må gi og ta.

Jeg kan få høre til en plass. Jeg har lov å si det til meg selv.

Jeg håper du kan få noe ut av innlegget mitt. Denne prosessen har ikke vært lett for meg, men det blir lettere etterhvert.

Ha en god dag!

Heisann. Takk for et bra skrevet og oppløftende innlegg. :-)

Det du skriver om å heller være alene enn i dårlig selskap er et ordtak jeg tidlig omfavnet. Problemet er at jeg ble så overfølsom for alt etterhvert, at alt virket som dårlig selskap, så jeg trakk meg unna. Atferdsmønstret ble satt, og ensomheten sikret gjennom å følge et tåpelig ordtak, som jeg som 17-åring syns virket litt vakkert. Jeg trenger vel å komme meg ut der, og treffe folk jeg vanligvis ikke trodde jeg kunne ha noe med å gjøre, som innebefatter de fleste vil jeg tro, men samtidig skygge unna de som er manipulative eller som har diverse anti-sosiale atferdstrekk. Jeg må kutte ut den negative tenkingen om meg selv, slutte å trekke slutninger om andre, samt faktisk komme meg ut. Ikke en liten oppgave.

Det å åpne seg opp er vanskelig. Jeg sliter veldig der. Det er som du skriver: ensomme og usikre mennesker tror alle de andre sitter med stor innsikt i sosiale koder, mens den usikre er helt fortapt. En selvdestruktiv tankegang. Innsikt i at dette er en destruktiv tankegang er muligens det første skrittet i riktig retning, men hvis det ikke settes ut i praksis så er vel den innsikten meningsløs. Det er nettopp der jeg sliter.

Derfor tenkte jeg på å melde meg inn i en forening eller noe sånt, men psykologen jeg er hos sa at mitt fremste mål, min nye hobby, var å bli mer sosial. Jeg tenker det er vansklig når man ikke skal være med i noe organisert. Hva er alternativet? Henge ut på diverse barer og utesteder? Jeg blir ikke helt klok på den nye målsetningen han ga meg: "Din nye hobby er å bli mer sosial", men ville ikke det gå lettere hvis jeg kunne melde meg inn i noe? Problemet her er at jeg ikke intereserer meg for noe, er litt deprimert for tiden. Ensomhet og depresjon er vel følgesvenner.

Perifere venner har jeg ikke, så den muligheten er ikke til stede for meg, men jeg har sett det rådet ofte på diverse nettsteder. Det fungerer sikkert fint hvis man har den muligheten.

Jeg tenker også på å bli medlem i en eller annen organisasjon, som nevnt, men jeg vet ikke helt. Jeg er litt idealistisk, men sliter med å sette dette ut i praksis. Jeg har nemlig et helt vanvittig mindreverdighetskompleks. Kan jeg bli medlem av en ideell organisasjon sånn helt uten videre, bare dukke opp der? Jeg ville føle meg som et fremmedelement, uønsket, jeg ser for meg at det kunne bli forferdelig klamt og ekkelt. Kanskje det er min negativitet som snakker nå. Jeg tenker alltid at jeg ikke hører til noen plasser, at jeg er et fremmedelement. Jeg er ikke nederst på den sosiale rangstigen, jeg befinner meg ikke en gang på den. Jeg er utenfor alt som har med samfunnet å gjøre. Jeg er død for verden, og så skal jeg liksom møte opp på diverse plasser å late som om jeg kan tilhøre. Min tankegang er så negativ, at jeg får helt fnatt.

"Jeg er ikke dummere og mer håpløs enn andre folk. Jeg har lov til å ta plass i verden jeg også. Dette må en si til seg selv" Utrolig bra skrevet. Mindreverdighetstrollet er forferdelig, og jeg vil så gjerne gi meg selv lov til å ta en aktiv del i verden. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke makter dette, det er egentlig helt sprøtt. Jeg går glipp av så mye ved å være unnvikende.

"Man må tørre å bli avvist. Det rare er at så langt har jeg ikke blitt det. Redselen for å bli det er større enn mine dystre spådommer på området". Det tviler jeg ikke på. Jeg tviler ikke på det, samtidig som at jeg lever mitt liv med en motsatt vedtatt sannhet. Det er rart.

"Mennesker som bryr seg om andre får lettere venner. Man må gi og ta". Jeg bryr meg, men makter ikke å vise det.

"Jeg kan få høre til en plass. Jeg har lov å si det til meg selv". Jeg skulle ønske at jeg hørte til en plass. Akkurat nå flyter jeg rundt i et vakum.

Jeg fikk mye ut av innlegget ditt. Det var kjempebra skrevet. Jeg er også inne i en "prosess", men det er ikke lett, og det går litt tregere enn hva du opplevde, men det løser seg forhåpentligvis. Det er utrolig bra at du har greid å komme deg ut av isolasjonen. Det beundrer jeg virkelig.

[Miles]

Takk for dine oppmuntrende ord. Det har ikke vært lett. Jeg tenker at når jeg har klart å få mye til på kort tid er det mulig for andre også. Og ennå føles det litt uvirkelig og uvant ut. Det kjennes ikke ut som om jeg har løst gåten en gang for alle. Det blir imidlertid lettere etter hvert.

Jeg trodde det ikke var mulig for meg. Virkelig ikke. Jeg har jo prøvd mange ganger i tidligere år, og ikke riktig fått det til. Andre ville nok sagt at jeg har trukket meg tilbake raskt. Eller min selvfølelse var så lav. Saken er at den var på det laveste når jeg begynte dette nye livet mitt og kastet meg ut i det. Kanskje var det likevel følelsen av å ikke ha så mye å miste og nettopp vissheten om at jeg skulle klare meg alene heller enn å være i selskap med noen som ikke ville ha mitt eller brøt meg ned på et aller annet vis.

Når man har skrevet det, ser det vel ganske lett ut. Mye, mye lettere enn det var. Jeg kan ikke en gang beskrive all den angsten som har fulgt meg i denne prosessen. Men den også avtar etterhvert. Jeg tillater meg å føle meg litt stolt over meg selv. (Fortsatt er der selvfølgelig dager da jeg graver meg ned) Men at jeg tillater meg det er nettopp fordi alle menneskene jeg har møtt har gitt meg mindre destruktive tanker rundt meg selv. Når en er isolert kan en fore seg med negative tanker som i altfor stor grad får være i fred, gnage seg inn i deg, fordi du selv ikke klarer å korrigere dem eller har venner som gjør det.

En annen ting som jeg har skjønt i denne perioden, er at jeg dypest sett nok har vært så redd for at andre mennesker skulle få meg til å føle meg så liten som visse andre personer i livet fikk meg til å føle. (les. min eks) Kanskje er det også andre som har et slikt tema i sitt liv. Til min store forskrekkelse er det ikke så mange andre som får meg til å føle meg så liten som min eksmann gjorde. Ingen. I andres liv er det kanskje en mor, far, venner,. Lar en noen få definere verdien ens i for stor grad blir en prisgitt denne ene eller disse menneskene. Og tror ikke det finnes annet der ute. Det finnes.

Jeg treffer på desperate mennesker. Det er ikke så tiltrekkende. Og jeg blir redd for å komme i kontakt med dem. At jeg ikke har følt meg desperat har nok hjulpet meg. Men at jeg var isolert og hadde få venner har kommet frem raskt i møte med andre. Relativt. Det var likevel ikke det som var problematisk for folk jeg har møtt i seg selv. Det har alle jeg har møtt tålt. Jeg tror de har senset at jeg ikke var desperat, men forsåvidt trengte både venner og nettverk. Jeg har ikke skammet meg over meg selv i veldig stor grad.

Det er nettopp det at man trenger mennsker for å korrigere deg. Det er derfor en ond sirkel å være så mye alene, man får litt eiendommelig tanker.

Desperasjon er absolutt en turn-off, i enhver sosial situasjon. Jeg vet sannelig ikke om jeg fremstår som desperat, men jeg tror ikke det. De fleste anser meg for å være en nonchalant fyr, som ikke sliter.

[Gjest fnugget]

Han ga meg ingen grunn til hvorfor dette ville være bra for meg. Han mener kanskje jeg er oppegående nok til å gjøre ting alene. Jeg innbiller meg at det liksom skal gi meg litt innsikt i at andre mennesker ikke er sosiale supermenn, og at jeg ikke er den mest inkompetente fyren i historien i sosiale sammenhenger. Jeg skal vel se at andre mennesker er vanlige menensker som ikke har kjempeinteressante samtaler, og at de fleste er litt klønete av og til i sosiale situasjoner.

Jeg tror ikke jeg er et ille nok kasus til å få støttekontakt. Jeg kan heller ikke defineres som en sosial fobiker. Jeg er på nippet til det, men det er riktigere å si at jeg er ekstremt sjenert.

Jeg vil likevel si at mellom-mennesklige relasjoner er bedre å utvikle i trygge omgivelser. Som en sjenert person, så har jeg hele tiden hatt det som en slags mestringsstrategi. Føles ikke situasjonen trygg, så vil jeg få en reaksjon, og min sjenanse vil bli forsterket 10 ganger, og jeg vil fremstå som en idiot. Derfor er det viktig for sjenerte mennesker å finne trygge plasser. Samtidg kan man ikke være for unnvikende. Oppsøker man bare trygge plasser, så vil man aldri gjøre noe som helst, siden de fleste plasser er utrygge i mine øyne. Alt i alt, så vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre. Dette er en komplisert situasjon, og jeg finner ingen klarhet, og jeg tror min behandler også er litt usikker.

Skjønner at du er i tvil om hva du vil og orker. Vil bare si at du trenger ikke være et elendig kasus for å få støttekontakt. Men dette må jo uansett føles riktig for deg.

Tror ikke jeg selv hadde gått på bar alene, men jeg har vært på kafe alene en del ganger. Det føles litt ensomt og føler meg litt dum der jeg sitter, men jeg vil si at det for meg har vært bra trening i å "motstå" følelsen av å være et utskudd. Har som regel hatt noen aviser tilgjengelig og jeg har likt å gå på kafe alene. Men bar alene, det hadde jeg aldri turt.

Så hva som er riktig for deg, må bare du svare på. Det er sikkert riktig å trene på å være sosial når du er ekstremt sjenert som du sier. Så lenge ikke eksponeringen blir for tøff og det virker mot sin hensikt.

[Gjest profile]

Hei på deg du! )

Jeg har selv levd i ganske stor isolasjon i mange år. Har sett og lest noen av innleggene dine og føler jeg vet litt om hvor vondt det kan kjennes ut. I løpet av et år har jeg likevel klart å bygge opp et nettverk av venner og bekjente. Det er en skremmende og slitsom prosess, og jeg ser på det som en lang læringsprosess. Jeg tenker mye på hvor vanskelig jeg syntes dette var i så mange år, og hvor sosialt handikappet jeg følte meg i forhold til spesielt det å ha nære venninner. Jeg var gift og hadde gjennom det noen omgangsvenner, selv om det ble lite av det på slutten av ekteskapet. Men å opprettholde kontakten med dem alene hadde vært vanskelig.

Å si noe om hvordan komme seg ut av isolasjon er likevel vanskelig. Jeg vet at jeg har tatt mange sjanser dette året. Og det er en forutsetning. Åpnet opp og hoppet i ting jeg ikke før hadde gjort. Og min åpenhet har nok gjort det lettere for meg å komme i kontakt med folk også.

Det kjennes litt personlig å skrive om dette. Det er ikke helt lett, men jeg vet hvor vond ensomheten er, så jeg kan prøve å si noen ord om det. Min vei ut av ensomheten. Kanskje finnes det noe å lære av det jeg har gjort. Det ville vært hyggelig i tilfelle.

Jeg kunne ikke få venner gjennom jobb eller familie, og flyttet til et nytt sted etter separasjonen. Så jeg begynte fra start. Og jeg hadde liten sosial trening.

Det aller første utgangspunktet mitt var at jeg heller ville være alene i mitt eget selskap enn å være sammen med noen som ikke var bra for meg eller ønsket mitt selskap. Når det er på plass forsvinner mye av denne desperate følelsen som garantert får de fleste mennesker til å skygge banen.

Jeg definerte for meg selv hva jeg mente jeg trengte. Jeg trengte ulike former for venner. Jeg trengte venninner. Jeg trengte et miljø, med venner og bekjente. Jeg trengte noen familier som jeg og barnet mitt kunne være sammen med.

En liten oppsummering av mitt år på den sosiale fronten(med en del unntak)

1) Jeg meldte meg på en gruppe for separerte mennesker. Det går vel under kategorien å søke kontakt med likesinnede. Et eller annet område hvor en har noe til felles med noen. Gjennom det fikk jeg to venninner, som et år etter fortsatt er mine venninner.

Dette kom ikke av seg selv. Etter møtene ble vi gjerne stående igjen etterpå(å gjøre seg tilgjengelig for andre) Senere inviterte jeg dem hjem til meg på en pizza husker jeg. Det var jo veldig skummelt, de kunne jo avvise meg. Man må deretter balansere mellom latter og gråt, tristhet og håp. Ellers gidder ingen holde ut med en. En må gi og ta. La den ene ta initiativet en gang, men tørre å gjøre det selv også. For eksempel, hvis det gikk noen uker sendte jeg en melding og lurte på om vi skulle finne på noe en dag. Det er lettere når en tar kontakt på en måte som er litt åpen, da trenger en ikke å føle seg så avvist etterpå hvis nå det skulle bli utfallet. I utgangspunktet følte jeg at vi hadde god kontakt og at vi likte hverandre. Hvis ikke hadde jeg aldri tatt initiativ. Men å vite i hvilken grad noen ønsker å ha kontakt med deg eller omvendt, det vet en ikke på forhånd. Det må en prøve seg frem på underveis. Etterhvert ble det turer på byen, shopping, lunsj, tvkvelder osv. I kveld skal jeg og den ene på byen og spise middag, "se på" menn:o)

2) Så ble jeg med på en oppsetning som varte noen uker. Det innebærer scene og slikt og høres kanskje litt merkelig ut for et menneske som har levd isolert. Men jeg har ikke sosial fobi og synes det er like greit som noe annet. Det var kjempeskummelt, sosialt sett. Det fine her er at da kom en og gikk etter klokkeslett. Og det gjorde dette med initiativ til ny kontakt enklere. Liknende ting kan være kor, forskjellig kursvirksomhet. Melde seg inn i en turforening. På slike steder er det naturlig å komme alene, og man har en legitim grunn til å være der. En felles interesse for noe. Selv om det er for en avgrenset periode kan det oppstå vennskap utover perioden. Jeg ble kjent med mange og fikk en god og nær venninne. Senere har jeg i ulike sammenhenger truffet igjen mennesker fra den gjengen. Jeg vil si at det viktigste ikke er selve aktiviteten. Man skal noen ganger i livet hoppe ut i ting som også ligger på siden av det en selv eller andre forbinder med en som person. Jeg har seriøst vurdert å melde meg inn i et turlag:o) Og jeg er definitivt ingen offroader...En av mine venninner har snakket om å dra meg med. Det er noe av det fine med å få om det så bare er en eneste venn. Det kan ha ringvirkninger, og det blir lettere og lettere etter hvert.

3)Jeg tok kontakt med perifere venner. Noen tok kontakt med meg, og jeg jobbet hardt med meg selv for å tørre å ta imot den utstrakte hånden. Å tørre å ta kontakt den andre og den tredje gangen. Veldig, veldig skummelt. Jeg er redd for å snakke i telefon og det gjør det ikke lettere. En gang tok jeg barnet mitt og stakk innom en av disse familiene jeg hadde hatt perifer kontakt med før. De hadde et barn i passende alder og barnet mitt trenger å være sammen med familier med barn på hans alder. Etterhvert har det blitt gode venner av oss. De inviterer for eksempel på middag og jeg sitter barnevakt for deres små barn hvis jeg kan. Man må passe på at det blir gjensidighet på et eller annet plan. Alle skal ha noe igjen for forholdet, på et eller annet vis.

4)Jeg begynte å bli aktiv i en menighet jeg hadde gått i litt før. Gjennom den kom jeg inn i andre grupper som gjorde personlig kontakt lettere. Der har jeg fått mange venner og bekjente etter hvert, og igjen er det en plass hvor jeg bare kan gå. Gudstjenesten er der hver søndag åkka som. Ikke for alle, siden det forutsetter et kristent livssyn. Men de fleste av oss tror vel på noe og for mange kan det være en måte å få seg et miljø på. Enten det er alternative miljøer innen tro, eller kanskje et hjelpearbeid en tror på. Eller kan begynne å tro på. Jeg vet at dette er noe alle sier som råd til de som har liten kontaktflate, men en tar ofte bare i mot rådet og det blir litt sånn "bla bla". Men seriøst, Redd barna eller Norsk Folkehjelp, et politisk parti, leksehjelp, whatever. Der er mange hyggelige mennesker vil jeg tro, og det er givende. Mennesker som gjør godt blir gjerne bedre mennesker og trekker lettere til seg andre folk. I motsetning til mennesker som sier til seg selv og omverdenenen at de er håpløse. Kommunen har ofte oversikt over disse tingene, så en kan gå på nettet eller snakke med noen i kommunen. Eller ikke snakke. Det ligger ofte brosjyrer, plakater med telefonnummer som gjør at en vet hvor en skal ta kontakt.

5)Jeg har hoppet på dypt vann et par ganger. En av mine bedre venninner traff jeg på en butikk. Hun solgte meg en kjole, vi kom i prat og hun spurte om jeg ville være med henne og noen venninner ut på byen. I min tidligere verden hadde noe slikt vært helt surrellistisk. Jeg satt der med nummeret hennes i hånden og holdt på å forgå av angst. Men hvor mange ganger har jeg opplevd noe slikt? Så jeg ringte. Og jeg følte meg virkelig som et modig og redd menneske. Å gå utenfor sine egne grenser har jeg gjort flere ganger i år. Man må ta noen sjanser og ikke være så redd for hva som er normalt, å bli avvist osv. Sms er en fin ting som gjør det lettere å få kontakt. Det kan en benytte seg av.

Så har året humpet av gårde. Alle personlige kontakter er ulike, og der er ingen fasiter. Jeg er ikke så ung lenger, nærmer meg midten av livet (forutsatt at jeg ikke blir eldgammel)så jeg har gått i ensomhet ganske lenge. Det er mulig å bryte ut av den likevel.

Jeg lærer hele tiden, og innimellom har jeg absolutt dager hvor jeg føler meg ensom og alene i verden. Og gjemmer meg litt under dyna.

Følgende har jeg lært.

Mennesker er ikke så skumle som en skulle tro. De fleste vil deg vel. Hold deg unna de som ikke vil det.

Det finnes ikke en fastlåst hemmelig fasit rundt menneskelig samvær som alle andre vet om utenom meg.

Jeg er ikke dummere og mer håpløs enn andre folk. Jeg har lov til å ta plass i verden jeg også. Dette må en si til seg selv

Man må tørre å bli avvist. Det rare er at så langt har jeg ikke blitt det. Redselen for å bli det er større enn mine dystre spådommer på området.

Mennesker som bryr seg om andre får lettere venner. Man må gi og ta.

Jeg kan få høre til en plass. Jeg har lov å si det til meg selv.

Jeg håper du kan få noe ut av innlegget mitt. Denne prosessen har ikke vært lett for meg, men det blir lettere etterhvert.

Ha en god dag!

Virkelig et oppløftende innlegg:)

[Gjest profile]

Hvis ingen prater til deg, så virker det hele litt meningsløst. Drikke i stum ensomhet kan jeg gjøre hjemme alene. Er man sosial om man bare omringer seg med folk, likevel om man ikke snakker med de? I min mening, nei.

Noen bryter kanskje stillheten, lurer på hva du gjør der: "Hva gjør du her?", "jo jeg er her alene, tar meg et par øl", "så modig du er, jaja kos deg videre"... Ensomheten beveger seg til å bli en klam merkelighet. Jeg er altfor selvbevisst til å håndtere noe slikt.

Jeg synes at det virker som om du tenker så negativt. Klart det går ann å finne motforestillinger mot det meste om en forsøker. Etterhvert så har jeg har forsøkt å være bevisst på når jeg tenker negativt selv, og finne på noe positivt og tenke på det istedet. Til tider virker det helt feil, men noen ganger tror jeg at det har fått meg til å endre instilling til ting og at jeg ikke har gitt opp før jeg har forsøkt.

[Gjest ikke lenger observatør]

Heisann. Takk for et bra skrevet og oppløftende innlegg. :-)

Det du skriver om å heller være alene enn i dårlig selskap er et ordtak jeg tidlig omfavnet. Problemet er at jeg ble så overfølsom for alt etterhvert, at alt virket som dårlig selskap, så jeg trakk meg unna. Atferdsmønstret ble satt, og ensomheten sikret gjennom å følge et tåpelig ordtak, som jeg som 17-åring syns virket litt vakkert. Jeg trenger vel å komme meg ut der, og treffe folk jeg vanligvis ikke trodde jeg kunne ha noe med å gjøre, som innebefatter de fleste vil jeg tro, men samtidig skygge unna de som er manipulative eller som har diverse anti-sosiale atferdstrekk. Jeg må kutte ut den negative tenkingen om meg selv, slutte å trekke slutninger om andre, samt faktisk komme meg ut. Ikke en liten oppgave.

Det å åpne seg opp er vanskelig. Jeg sliter veldig der. Det er som du skriver: ensomme og usikre mennesker tror alle de andre sitter med stor innsikt i sosiale koder, mens den usikre er helt fortapt. En selvdestruktiv tankegang. Innsikt i at dette er en destruktiv tankegang er muligens det første skrittet i riktig retning, men hvis det ikke settes ut i praksis så er vel den innsikten meningsløs. Det er nettopp der jeg sliter.

Derfor tenkte jeg på å melde meg inn i en forening eller noe sånt, men psykologen jeg er hos sa at mitt fremste mål, min nye hobby, var å bli mer sosial. Jeg tenker det er vansklig når man ikke skal være med i noe organisert. Hva er alternativet? Henge ut på diverse barer og utesteder? Jeg blir ikke helt klok på den nye målsetningen han ga meg: "Din nye hobby er å bli mer sosial", men ville ikke det gå lettere hvis jeg kunne melde meg inn i noe? Problemet her er at jeg ikke intereserer meg for noe, er litt deprimert for tiden. Ensomhet og depresjon er vel følgesvenner.

Perifere venner har jeg ikke, så den muligheten er ikke til stede for meg, men jeg har sett det rådet ofte på diverse nettsteder. Det fungerer sikkert fint hvis man har den muligheten.

Jeg tenker også på å bli medlem i en eller annen organisasjon, som nevnt, men jeg vet ikke helt. Jeg er litt idealistisk, men sliter med å sette dette ut i praksis. Jeg har nemlig et helt vanvittig mindreverdighetskompleks. Kan jeg bli medlem av en ideell organisasjon sånn helt uten videre, bare dukke opp der? Jeg ville føle meg som et fremmedelement, uønsket, jeg ser for meg at det kunne bli forferdelig klamt og ekkelt. Kanskje det er min negativitet som snakker nå. Jeg tenker alltid at jeg ikke hører til noen plasser, at jeg er et fremmedelement. Jeg er ikke nederst på den sosiale rangstigen, jeg befinner meg ikke en gang på den. Jeg er utenfor alt som har med samfunnet å gjøre. Jeg er død for verden, og så skal jeg liksom møte opp på diverse plasser å late som om jeg kan tilhøre. Min tankegang er så negativ, at jeg får helt fnatt.

"Jeg er ikke dummere og mer håpløs enn andre folk. Jeg har lov til å ta plass i verden jeg også. Dette må en si til seg selv" Utrolig bra skrevet. Mindreverdighetstrollet er forferdelig, og jeg vil så gjerne gi meg selv lov til å ta en aktiv del i verden. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke makter dette, det er egentlig helt sprøtt. Jeg går glipp av så mye ved å være unnvikende.

"Man må tørre å bli avvist. Det rare er at så langt har jeg ikke blitt det. Redselen for å bli det er større enn mine dystre spådommer på området". Det tviler jeg ikke på. Jeg tviler ikke på det, samtidig som at jeg lever mitt liv med en motsatt vedtatt sannhet. Det er rart.

"Mennesker som bryr seg om andre får lettere venner. Man må gi og ta". Jeg bryr meg, men makter ikke å vise det.

"Jeg kan få høre til en plass. Jeg har lov å si det til meg selv". Jeg skulle ønske at jeg hørte til en plass. Akkurat nå flyter jeg rundt i et vakum.

Jeg fikk mye ut av innlegget ditt. Det var kjempebra skrevet. Jeg er også inne i en "prosess", men det er ikke lett, og det går litt tregere enn hva du opplevde, men det løser seg forhåpentligvis. Det er utrolig bra at du har greid å komme deg ut av isolasjonen. Det beundrer jeg virkelig.

Hei Miles!

Fint om du kunne få noe ut av innlegget mitt:o)

Du har et ønske om å komme deg ut i den sosiale verden, og du bryr deg selv om du synes det er vanskelig å vise. Det er et veldig godt utgangspunkt. Helt grunnleggende.

Jeg har i mange år sittet alene på kafeer. Det har en verdi i seg selv, ved at en kommer seg ut av huset og får litt stimuli. Men det har aldri åpnet seg muligheter til kontakt med andre mennesker gjennom dette, annet enn lett småprat for mitt vedkommende. Så man kan gjerne gjøre det, men man må ta større grep enn som så skal man få venner. Og hvorfor gå på en bar når det er blant de tingene som også sosiale mennesker ville synes var vanskelig? Jeg vet om svært mange mennesker som har sosiale liv som ikke ville drømme om å gjøre noe slikt. Man bør finne det som virker minst skrekkinngytende på en selv.

Jeg synes tanken om en forening, lag eller liknende er en bedre ide. Og det viktige her er jo også at du selv har tenkt denne tanken. Det er et initiativ inne i deg. Som tidligere skrevet er det greit med noen rammer rundt kontakten, og da er dette bedre ideer enn å gå på en bar en lørdag kveld. Alle mennesker er fremmede i starten i et miljø. Ja, du er et fremmedelement i starten, men i likhet med alle andre mennesker. Det er en ærlig sak det, at alle må starte som nettopp et fremmedelement i et nytt miljø.

Hva med å ringe en forening og si noe om at du lenge har tenkt litt på å ta kontakt med dem. Du liker det arbeidet de driver med. Du vet de ønsker frivillige arbeidere, og du kunne tenke deg å se om det er noe som kjennes greit ut for deg å gjøre der. De ville sikkert bli overlykkelige kan jeg tenke meg. Jeg ser de stadig vekk søker leksehjelp også. Jeg antar at det er slik de fleste gjør, ringer for å høre om det er noe de kan hjelpe med. Så du ville ikke være den eneste som har gjort det.

Det fine her er at da har dere noe å snakke om. Når en har vært isolert lenge får man dette tilleggsproblemet at en nesten ikke har noe vettugt å si. Man har ikke så mye å snakke om. Slik hadde i hvertfall jeg det. Hvis en ikke er i jobb i tillegg er det i hvert fall vanskelig. Man kan ikke fortelle om ting en har gjort med mer for livet er så ensidig monotont. Når man er med i et kor, kursvirksomhet og slikt har en noe å snakke om. Hvs du liker å synge vil jeg anbefale kor. Det er også bare passe sosialt på den måten at mye av tiden skal en jo nettopp synge. Da blir det ikke oversosialt for en som ikke er vant med det. Har man en dårlig dag kan en komme, konsentrere seg om syngingen og være sosial uten altfor mye tørrprat.

Psykologen din kommer med råd, men som jeg har forstått kjenner ikke vedkommende deg så veldig godt. Så har du initiativ inne i deg må du ikke la noe stoppe deg i hvertfall.

Mye av depresjonen din kommer vel av ditt ensomme liv. Husk at det er ikke noe galt med deg selv om du har det slik. Du er like verdifull som alle andre. Man er ikke en parikaste selv om en føler det slik. Så selv om det er tungt i starten og en må småfake litt i sosiale settinger, så kan glede og overskudd komme underveis.

Det er et enormt savn å føle at en ikke ordentlig hører til noe sted. Og her er noen klisjeer. Livet er nå. Du har bare et liv. Og visse ting kan en ta styring på. Du må rett og slett tenke at nå får det bære og briste. Vi er skapt til å være sosiale vesener i mer eller mindre grad. Du lider under isolasjonen slik også jeg gjorde det. Man har ikke så mye å tape. De fleste mennesker vil deg vel. Du kommer til å bli såret, garantert. Det er en del av å være i verden. Men styrken får en gjennom de som viser en godhet og kjærlighet. Og da tåler en å bli såret selv om det er tøft de dagene det står på.

Klem i natten fra meg.

[Gjest ikke lenger observatør]

Det er nettopp det at man trenger mennsker for å korrigere deg. Det er derfor en ond sirkel å være så mye alene, man får litt eiendommelig tanker.

Desperasjon er absolutt en turn-off, i enhver sosial situasjon. Jeg vet sannelig ikke om jeg fremstår som desperat, men jeg tror ikke det. De fleste anser meg for å være en nonchalant fyr, som ikke sliter.

De fleste anser meg for å være en som ikke sliter..

Slik fremstår jeg også, i følge de jeg møter. Og da bruker du det også for hva det er verdt. Det vil gjøre ting lettere for deg. Også et godt utgangspunkt.

[Miles]

Hei Miles!

Fint om du kunne få noe ut av innlegget mitt:o)

Du har et ønske om å komme deg ut i den sosiale verden, og du bryr deg selv om du synes det er vanskelig å vise. Det er et veldig godt utgangspunkt. Helt grunnleggende.

Jeg har i mange år sittet alene på kafeer. Det har en verdi i seg selv, ved at en kommer seg ut av huset og får litt stimuli. Men det har aldri åpnet seg muligheter til kontakt med andre mennesker gjennom dette, annet enn lett småprat for mitt vedkommende. Så man kan gjerne gjøre det, men man må ta større grep enn som så skal man få venner. Og hvorfor gå på en bar når det er blant de tingene som også sosiale mennesker ville synes var vanskelig? Jeg vet om svært mange mennesker som har sosiale liv som ikke ville drømme om å gjøre noe slikt. Man bør finne det som virker minst skrekkinngytende på en selv.

Jeg synes tanken om en forening, lag eller liknende er en bedre ide. Og det viktige her er jo også at du selv har tenkt denne tanken. Det er et initiativ inne i deg. Som tidligere skrevet er det greit med noen rammer rundt kontakten, og da er dette bedre ideer enn å gå på en bar en lørdag kveld. Alle mennesker er fremmede i starten i et miljø. Ja, du er et fremmedelement i starten, men i likhet med alle andre mennesker. Det er en ærlig sak det, at alle må starte som nettopp et fremmedelement i et nytt miljø.

Hva med å ringe en forening og si noe om at du lenge har tenkt litt på å ta kontakt med dem. Du liker det arbeidet de driver med. Du vet de ønsker frivillige arbeidere, og du kunne tenke deg å se om det er noe som kjennes greit ut for deg å gjøre der. De ville sikkert bli overlykkelige kan jeg tenke meg. Jeg ser de stadig vekk søker leksehjelp også. Jeg antar at det er slik de fleste gjør, ringer for å høre om det er noe de kan hjelpe med. Så du ville ikke være den eneste som har gjort det.

Det fine her er at da har dere noe å snakke om. Når en har vært isolert lenge får man dette tilleggsproblemet at en nesten ikke har noe vettugt å si. Man har ikke så mye å snakke om. Slik hadde i hvertfall jeg det. Hvis en ikke er i jobb i tillegg er det i hvert fall vanskelig. Man kan ikke fortelle om ting en har gjort med mer for livet er så ensidig monotont. Når man er med i et kor, kursvirksomhet og slikt har en noe å snakke om. Hvs du liker å synge vil jeg anbefale kor. Det er også bare passe sosialt på den måten at mye av tiden skal en jo nettopp synge. Da blir det ikke oversosialt for en som ikke er vant med det. Har man en dårlig dag kan en komme, konsentrere seg om syngingen og være sosial uten altfor mye tørrprat.

Psykologen din kommer med råd, men som jeg har forstått kjenner ikke vedkommende deg så veldig godt. Så har du initiativ inne i deg må du ikke la noe stoppe deg i hvertfall.

Mye av depresjonen din kommer vel av ditt ensomme liv. Husk at det er ikke noe galt med deg selv om du har det slik. Du er like verdifull som alle andre. Man er ikke en parikaste selv om en føler det slik. Så selv om det er tungt i starten og en må småfake litt i sosiale settinger, så kan glede og overskudd komme underveis.

Det er et enormt savn å føle at en ikke ordentlig hører til noe sted. Og her er noen klisjeer. Livet er nå. Du har bare et liv. Og visse ting kan en ta styring på. Du må rett og slett tenke at nå får det bære og briste. Vi er skapt til å være sosiale vesener i mer eller mindre grad. Du lider under isolasjonen slik også jeg gjorde det. Man har ikke så mye å tape. De fleste mennesker vil deg vel. Du kommer til å bli såret, garantert. Det er en del av å være i verden. Men styrken får en gjennom de som viser en godhet og kjærlighet. Og da tåler en å bli såret selv om det er tøft de dagene det står på.

Klem i natten fra meg.

Du er inne på noe essensielt i innlegget ditt. Man må selvfølgelig forholde seg til en psykolog som en profesjonell behandler, men samtidig så kjenner ikke den personen deg så veldig godt. Hele opplegget med behandler og klient er jo i bunn og grunn et upersonlig forhold. Dessuten vil en time i uken kreve årevis med møter for behandleren å få total innsikt i hvem klienten er, og hvilke personlige forutsetninger klienten faktisk sitter inne med. Derfor må man nødvendigvis selv ha et mer aktivt forhold til egen fremgang: finne initiativet inne i seg selv. Vi kjenner jo oss selv best,,, for å hive meg på bruken av klisjeer. ;-)

Ellers takk for kjempegode innspill. :-)

[Miles]

Jeg synes at det virker som om du tenker så negativt. Klart det går ann å finne motforestillinger mot det meste om en forsøker. Etterhvert så har jeg har forsøkt å være bevisst på når jeg tenker negativt selv, og finne på noe positivt og tenke på det istedet. Til tider virker det helt feil, men noen ganger tror jeg at det har fått meg til å endre instilling til ting og at jeg ikke har gitt opp før jeg har forsøkt.

Den negative innstillingen til livet og alt annet ligger ganske dypt inne ja, men det er viktig, som du skriver, å i hvert fall prøve å gjøre noe, ikke avfeie enhver ting og aktivitet før man i det minste har prøvd. Det er kanskje nettopp der løsningen ligger. Det å alene gruble seg frem til positive tanker er for vanskelig.