Når behandleren sier det er ok

[maire]

Jeg sliter til tider veldig med psyken. Diagnosen min er bipolar II, men jeg er svært sjelden hypoman. Det er depresjonene som tar på. Når jeg er deprimert drikker jeg, og har etter hvert innsett at jeg har pådratt meg et alkoholproblem. Jeg får nå behandling for dette. Men, jeg er ikke helt fornøyd med behandlingen.

Min behandler gjentar til stadighet at det er "lov å feile", at hun "ikke vil dømme meg hvis jeg drikker", og at "noen kan lære seg å leve med alkoholen". Jeg liker ikke at hun sier sånt. Jeg er så fryktelig flink til å bortforklare ting for meg selv, eller til å unnskylde meg, så når hun på en måte gir meg aksept, da drikker jeg enda mer. Jeg har på en måte "fått lov".

Men, det gjør meg ikke godt. Jeg forakter meg selv fordi jeg ikke klarer å stå i mot alkoholen i de tunge periodene. Jeg skulle ønske terapeuten kunne si til meg at: "Nei. Det er IKKE ok å drikke. Du skal ikke gjøre det." Og jeg skulle ønske vi kunne inngå avtaler. F.eks at jeg inngikk avtale med henne om at jeg ikke skal drikke i uka mellom konsultasjonene, og at jeg etter hvert heller ikke skal drikke i helgene. Men hun vil ikke inngå avtaler. Det er så synd, for jeg er ganske ordholden overfor andre enn meg selv.

Hennes teori er at jeg skal forstå hva det er som trigger drikketrangen, kjenne den igjen og erstatte den med noe annet enn alkohol. Finne nye redskaper på en måte. Men jeg leter ikke etter nye redskaper så lenge det virker "ok" å drikke.

Jeg skulle ønske noen kunne stille krav til meg. Kreve at jeg holder meg edru slik og sånn. Jeg kan nemlig, dersom jeg blir utfordret og stilt krav til. Men ikke bare overfor meg selv. Avtaler jeg gjør med meg selv er null verdt, for før jeg vet ordet av det er jeg så forståelsesfull overfor meg selv at det er helt ok å kjøpe seg litt vin og "kose" seg med det til kvelden.

Jeg spurte terapeuten hvorfor det ikke ble stilt krav. Hun påstår at ikke alle kan reddes. Det tror jeg er sant. Men, hvorfor går folk i terapi hvis de er håpløse? Er jeg håpløs?

Forrige time diskuterte vi dette ganske inngående. Terapeuten fortalte at hun har pasienter som aldri kommer til å bli nyktre, men at hun likevel tar dem i mot hver eneste uke for en prat. Jeg kjenner jeg blir sint. Hva er poenget med det? For meg minner det om uvilje fra alle kanter, og i tillegg vet jeg at det er ventelister for å få hjelp. Hva med de på ventelisten som KAN og VIL bli hjulpet? Skal de stille bak de som bare rusler til terapi en gang i uka for å ha noe sosialt å gå til? For det er det terapeuten sier. "Noen trenger bare noen å prate med".

Men, det trenger ikke jeg. Jeg trenger faste rammer, avtaler, grenser og utfordringer. Jeg vet jeg er såpass flink i teorien at jeg burde kunne klart meg selv, men det gjør jeg ikke. Det er jo derfor jeg går til "behandling" og ønsker hjelp!

Går jeg til helt feil behandling, må jeg klare alt dette helt selv? Er jeg kanskje bare urettferdig. Kanskje ønsker jeg bare at noen skal komme med en lettvint "sim-sala-bim-løsning" for meg? Jeg tror egentlig ikke det, men jeg funderer...jeg skjønner det ikke.

Så flink som jeg er til å fortelle meg selv at "det går nok bra", så trenger jeg i alle fall ikke at andre bekrefter det i tillegg. I alle fall når det slettes ikke går bra..Men, hva gjør jeg?

[Gjest fnugget]

''Men, det trenger ikke jeg. Jeg trenger faste rammer, avtaler, grenser og utfordringer. Jeg vet jeg er såpass flink i teorien at jeg burde kunne klart meg selv, men det gjør jeg ikke. Det er jo derfor jeg går til "behandling" og ønsker hjelp!''

Har du tatt dette opp med behandler på en eksplisitt måte? I så fall, føler du hun tar deg på alvor? Det du skriver her sier jo noe om hva du føler du trenger i behandling for å komme deg videre. Jeg mener at du på ingen måte skal undervurdere dette og at du må ta deg selv på alvor. Det er noe nedvurderende ved terapeuter som ikke setter grenser/klare rammer i terapien og overfor pasienter. Selv om du har et problem, så er du et voksent menneske som fortjener å bli utfordret på det du sliter med, det er derfor du oppsøker terapi. Det har noe med å bli møtt med respekt og bli sett for det potensialet du innehar.

''Går jeg til helt feil behandling, må jeg klare alt dette helt selv? Er jeg kanskje bare urettferdig. Kanskje ønsker jeg bare at noen skal komme med en lettvint "sim-sala-bim-løsning" for meg? Jeg tror egentlig ikke det, men jeg funderer...jeg skjønner det ikke''

Nei, jeg tror ikke du selv mener at noen skal løse problemet for deg. Det du gir uttrykk for er at du ønsker å bli utfordret og du ønsker grenser. Kanskje fordi du mangler noe av dette inne i deg og derfor trenger hjelp til å sette grenser for deg selv for å komme videre.

Jeg synes terapeuten din - slik du her uttrykker det, har en slags "nedvurderende" instilling til pasientene. Dersom hun ikke mener det er mulig å komme videre for mange av de pasientene hun har, hvorfor fortsetter hun å gi de behandling? Jeg trodde at en terapeut må ha TRO på pasientene sine for å kunne gi de terapi.

Jeg synes du beskriver det at du ikke får brukt potensialet ditt i den behandlingen du går i. Du sier det ganske tydelig selv hva du trenger, og jeg synes du skal ta deg selv på alvor. Men hva du gjør med det, må bli opp til deg. Er det privat du går, eller ved en psykiatrisk poliklinikk? Er det det sistnevnte så tror jeg du har mulighet til å bytte terapeut. Hva med å ta den prat med fastlegen din?

[Miles]

Jeg har ikke et problem med alkohol, så jeg har desverre ingen spesifikke råd til deg, men la meg bare få si at jeg er enig med deg: tilsynelatende nonchalante holdninger er provoserende, spesielt om man prøver å overkomme en vanskelig livssituasjon. Den tidligere behandleren jeg gikk hos var en ganske nonchalant fyr i mine øyne, og han mente åpenbart at enkelte har visse "begrensinger". Dette er så feil som det kan bli. Depresjon er en sykdom, og det er vel alkoholisme også? Uansett så skal det overordnede målet være å bli frisk. Det er min mening.

[frosken]

Jeg er enig med deg i at det bør stilles krav til deg om å holde deg edru i stadig lengre perioder. For de som har evnen til å inngå avtaler, kan det være en utrolig bra start på radikale endringer. Vet f.eks. om terapeuter som stiller krav om at pasienter som har tendens til å drive med selvskading må la det være for å få gå i intensiv samtalebehandling. Det er noe med at i allianse med andre kan man klare å hente frem ressurser i seg selv som ellers ikke er så lett tilgjengelige. I begynnelsen avstår man fra destruktive handlinger fordi man har inngått en avtale om det, etterhvert lar man være fordi man selv har erkjent at destruksjon fører en et annet sted enn man selv ønsker.

Jeg synes det er tragisk å se hvor nedbrytende alkohol kan være. Har selv vokst opp med en far som klarte å slutte å drikke når jeg var syv år gammel, han innså at han måtte være totalavholdende fordi han ikke klarte å stoppe når han først begynte å drikke alkohol. Han tok konsekvensene av sitt problem, fikk et godt liv familiemessig og gjorde det også svært godt karrieremessig. Hadde han ikke stoppet å drikke, hadde han endt opp som ensom alkoholiker et eller annet sted. Det var nok en tendens til depresjoner som han forsøkte å medisinere med alkohol som var starten på hans alkoholproblem. Den gangen var det mye mindre fokus på depresjoner og at det kunne behandles, og jeg er stolt over at han klarte selv å innse hvor destruktivt hans løsningsforsøk var både overfor seg selv og oss andre.

Har også på nært hold sett hvordan en venninne med gjentagende depresjoner etterhvert begynte å misbruke alkohol. Jeg orker ikke å forholde meg til henne, så vi har ikke hatt kontakt på mange år. Hun ringte for noen dager siden, og var blitt svært preget av sitt alkoholmisbruk. Mange hjerneceller har tydeligvis gått tapt. Jeg vet at hun selv valgte å bruke alkohol i stedet for å ta det ubehaget andre løsninger medførte i øyeblikket. Jeg har valgt å distansere meg fra henne, og jeg har også liten medfølelse når hun nå ønsker å snakke om hvor vanskelig hennes liv er. Hun kunne valgt noe annet enn alkoholen, og jeg er ikke villig til å være med på å bære konsekvensene av hennes valg.

Jeg synes du skal diskutere situasjonen med fastlegen din og høre om det finnes andre behandlere som kanskje ville passe bedre for deg. Ut i fra ting du har skrevet her før på dol, så tenker jeg at du har de ressursene som skal til for å velge konstruktivt, bare du får den typen støtte og utfordring som du trenger. Jeg valgte å fortelle om mitt forhold til destruktiv bruk av alkohol, for å støtte deg på din oppfatning om at dette er destruktivt. Jeg oppfatter din holdning som konstruktiv, og håper du får hjelp som gjør at du ikke ødelegger deg selv.

En helt annen ting er at det kan sies gode ting om at din terapeut ikke avviser de som har så omfattende rusproblemer at de ikke finner noen vei ut av det. De er også mennesker som kan trenge støtte til å leve best mulig til tross for sitt rusproblem.

[maire]

Jeg er enig med deg i at det bør stilles krav til deg om å holde deg edru i stadig lengre perioder. For de som har evnen til å inngå avtaler, kan det være en utrolig bra start på radikale endringer. Vet f.eks. om terapeuter som stiller krav om at pasienter som har tendens til å drive med selvskading må la det være for å få gå i intensiv samtalebehandling. Det er noe med at i allianse med andre kan man klare å hente frem ressurser i seg selv som ellers ikke er så lett tilgjengelige. I begynnelsen avstår man fra destruktive handlinger fordi man har inngått en avtale om det, etterhvert lar man være fordi man selv har erkjent at destruksjon fører en et annet sted enn man selv ønsker.

Jeg synes det er tragisk å se hvor nedbrytende alkohol kan være. Har selv vokst opp med en far som klarte å slutte å drikke når jeg var syv år gammel, han innså at han måtte være totalavholdende fordi han ikke klarte å stoppe når han først begynte å drikke alkohol. Han tok konsekvensene av sitt problem, fikk et godt liv familiemessig og gjorde det også svært godt karrieremessig. Hadde han ikke stoppet å drikke, hadde han endt opp som ensom alkoholiker et eller annet sted. Det var nok en tendens til depresjoner som han forsøkte å medisinere med alkohol som var starten på hans alkoholproblem. Den gangen var det mye mindre fokus på depresjoner og at det kunne behandles, og jeg er stolt over at han klarte selv å innse hvor destruktivt hans løsningsforsøk var både overfor seg selv og oss andre.

Har også på nært hold sett hvordan en venninne med gjentagende depresjoner etterhvert begynte å misbruke alkohol. Jeg orker ikke å forholde meg til henne, så vi har ikke hatt kontakt på mange år. Hun ringte for noen dager siden, og var blitt svært preget av sitt alkoholmisbruk. Mange hjerneceller har tydeligvis gått tapt. Jeg vet at hun selv valgte å bruke alkohol i stedet for å ta det ubehaget andre løsninger medførte i øyeblikket. Jeg har valgt å distansere meg fra henne, og jeg har også liten medfølelse når hun nå ønsker å snakke om hvor vanskelig hennes liv er. Hun kunne valgt noe annet enn alkoholen, og jeg er ikke villig til å være med på å bære konsekvensene av hennes valg.

Jeg synes du skal diskutere situasjonen med fastlegen din og høre om det finnes andre behandlere som kanskje ville passe bedre for deg. Ut i fra ting du har skrevet her før på dol, så tenker jeg at du har de ressursene som skal til for å velge konstruktivt, bare du får den typen støtte og utfordring som du trenger. Jeg valgte å fortelle om mitt forhold til destruktiv bruk av alkohol, for å støtte deg på din oppfatning om at dette er destruktivt. Jeg oppfatter din holdning som konstruktiv, og håper du får hjelp som gjør at du ikke ødelegger deg selv.

En helt annen ting er at det kan sies gode ting om at din terapeut ikke avviser de som har så omfattende rusproblemer at de ikke finner noen vei ut av det. De er også mennesker som kan trenge støtte til å leve best mulig til tross for sitt rusproblem.

Kjære frosken, jeg er rørt over støtten din og setter stor pris på det du skriver. Jeg er også veldig glad i deg for den støtten du viser de som ikke er så sterke. Du skriver "De er også mennesker som kan trenge støtte til å leve best mulig til tross for sitt rusproblem." Selvfølgelig har du rett. Og jeg er glad du minner meg og andre på det. Du er et STORT menneske frosken.

Jeg må gå mange runder med meg selv nå, og jeg må gå noen av dem sammen med terapeuten min. Tusen takk for svar froken.

[Gjest anna elise]

Hei maire!

Jeg tenker at det er forskjell på å få aksept for å drikke alkohol kontra på få aksept på at alle kan sprekke og ikke klare å la være. Jeg tror mine psykiatere ville sagt det samme. (Å få "tilgivelse" er ikke det samme som å få tillatelse men grensegangene kan bli litt diffuse.)Kanskje med unntak av at det er mange som klarer å forholde seg til det. Jeg tror ikke de ville vektlagt det. Det stemmer nok, men den biten er ikke så interessant for de som ikke klarer det når de først har fått et problem med alkohol. Og det er sannsynligvis de fleste.

Tror mange psykologer og terapeuter ikke ønsker at pasientens bedring skal komme gjennom ytrestyring. Derfor vil hun muligens ikke lage avtaler der du forplikter deg til henne. Jeg vet ikke om det er rett, men jeg forstår tankegangen. Jeg forstår ditt ønske også. Det er vanskelig å finne det inne i seg selv. Uten sammenlikning for øvrig er det en grunn til at så mange mennesker blir veid på Roedekurs rundt om i det ganske land. Det er vanskelig å finne kontrollen inne i seg.

Jeg håper du finner ut av det!

Mvh

[frosken]

Kjære frosken, jeg er rørt over støtten din og setter stor pris på det du skriver. Jeg er også veldig glad i deg for den støtten du viser de som ikke er så sterke. Du skriver "De er også mennesker som kan trenge støtte til å leve best mulig til tross for sitt rusproblem." Selvfølgelig har du rett. Og jeg er glad du minner meg og andre på det. Du er et STORT menneske frosken.

Jeg må gå mange runder med meg selv nå, og jeg må gå noen av dem sammen med terapeuten min. Tusen takk for svar froken.

Takk :-) Jeg tror du finner en vei ut av denne labyrinten også. Noen mennesker går mest på veier som er ganske rettlinjent, mens andre må bruke mye krefter på å finne veien i vanskelig landskap.

Ha en god søndag!

[Gjest xbellax]

Jeg er enig med deg i at det bør stilles krav til deg om å holde deg edru i stadig lengre perioder. For de som har evnen til å inngå avtaler, kan det være en utrolig bra start på radikale endringer. Vet f.eks. om terapeuter som stiller krav om at pasienter som har tendens til å drive med selvskading må la det være for å få gå i intensiv samtalebehandling. Det er noe med at i allianse med andre kan man klare å hente frem ressurser i seg selv som ellers ikke er så lett tilgjengelige. I begynnelsen avstår man fra destruktive handlinger fordi man har inngått en avtale om det, etterhvert lar man være fordi man selv har erkjent at destruksjon fører en et annet sted enn man selv ønsker.

Jeg synes det er tragisk å se hvor nedbrytende alkohol kan være. Har selv vokst opp med en far som klarte å slutte å drikke når jeg var syv år gammel, han innså at han måtte være totalavholdende fordi han ikke klarte å stoppe når han først begynte å drikke alkohol. Han tok konsekvensene av sitt problem, fikk et godt liv familiemessig og gjorde det også svært godt karrieremessig. Hadde han ikke stoppet å drikke, hadde han endt opp som ensom alkoholiker et eller annet sted. Det var nok en tendens til depresjoner som han forsøkte å medisinere med alkohol som var starten på hans alkoholproblem. Den gangen var det mye mindre fokus på depresjoner og at det kunne behandles, og jeg er stolt over at han klarte selv å innse hvor destruktivt hans løsningsforsøk var både overfor seg selv og oss andre.

Har også på nært hold sett hvordan en venninne med gjentagende depresjoner etterhvert begynte å misbruke alkohol. Jeg orker ikke å forholde meg til henne, så vi har ikke hatt kontakt på mange år. Hun ringte for noen dager siden, og var blitt svært preget av sitt alkoholmisbruk. Mange hjerneceller har tydeligvis gått tapt. Jeg vet at hun selv valgte å bruke alkohol i stedet for å ta det ubehaget andre løsninger medførte i øyeblikket. Jeg har valgt å distansere meg fra henne, og jeg har også liten medfølelse når hun nå ønsker å snakke om hvor vanskelig hennes liv er. Hun kunne valgt noe annet enn alkoholen, og jeg er ikke villig til å være med på å bære konsekvensene av hennes valg.

Jeg synes du skal diskutere situasjonen med fastlegen din og høre om det finnes andre behandlere som kanskje ville passe bedre for deg. Ut i fra ting du har skrevet her før på dol, så tenker jeg at du har de ressursene som skal til for å velge konstruktivt, bare du får den typen støtte og utfordring som du trenger. Jeg valgte å fortelle om mitt forhold til destruktiv bruk av alkohol, for å støtte deg på din oppfatning om at dette er destruktivt. Jeg oppfatter din holdning som konstruktiv, og håper du får hjelp som gjør at du ikke ødelegger deg selv.

En helt annen ting er at det kan sies gode ting om at din terapeut ikke avviser de som har så omfattende rusproblemer at de ikke finner noen vei ut av det. De er også mennesker som kan trenge støtte til å leve best mulig til tross for sitt rusproblem.

"Jeg har valgt å distansere meg fra henne, og jeg har også liten medfølelse når hun nå ønsker å snakke om hvor vanskelig hennes liv er. Hun kunne valgt noe annet enn alkoholen, og jeg er ikke villig til å være med på å bære konsekvensene av hennes valg."

Fantastisk sterkt gjort. Jeg skulle ønske flere brydde seg like mye om sine venner/familemedlemmer osv