Uro i kropp og sjel

[Gjest Anonym bruker]

Jeg har endel jeg lurer på. Jeg har gått til psykolog før, men jeg klarte ikke å snakke med ham, langt i fra stole på ham. Han fant ut noe, men ikke nok. Han mener at jeg burde gå dit fremdeles, helst oftere enn jeg gikk før, men det er skummelt. Derfor spør jeg nå, over nett, slik at jeg kanskje kan få vite litt om meg selv. For å gjøre dette kort, kan jeg skrive noe om meg selv og tingene som plager meg. Svaret som blir gitt meg, ønsker jeg at skal inneholde noe som kan hjelpe meg å finne utav ting, kanskje du vet noe om hvorfor jeg har disse plagene og hva som kan gjøres. Jeg sover sjeldent og veldig lite. Det er ikke det at jeg ikke vil sove, men jeg får ikke sove. Jeg er alltid trøtt, men ikke søvnig. Det gjør til jeg blir sliten og utrolig urolig. Jeg kan ligge i timesvis i sengen å tenke. På hva, spør du. På hva, svarer jeg. Det kan være alt mulig. Hat, kjærlighet, vennskap, hendelser, døden. Det plager meg. Ikke nok med det, men jeg kan bli liggende å vri og vrenge på meg fordi jeg kanskje har gjort noe jeg angrer på. Kanskje jeg ikke har gjort noe, som jeg burde ha gjort, og angrer på. Slik kan jeg ligge til jeg begynner å gråte. Da gråter jeg som regel til jeg sovner og våkner opp med hovne øyne. Dette hender nesten hver natt. Jeg trenger ikke å ha hatt en dårlig dag eller noenting, det bare kommer av seg selv. Det er det ikke bare når jeg legger meg. Det kommer ofte når jeg er alene og tar meg selv i å gruble. Jeg liker ikke å være blant andre folk, utenom kjæresten og familien min. Broren min er min bestevenn, og kjæresten min er fantastisk, så jeg har det egentlig fint. Jeg har venner, men ingen gode. Mennesker er noe av det verste jeg vet, så jeg foretrekker å være alene (selv om det som regel er da tankene og angeren oppstår). Jeg var med kjæresten min på cafè her om dagen. Da vi sto utforbi og tok oss en røy kom det noen venner av oss (hans venner, som jeg egentlig bare vet hvem er igjennom ham), og kjæresten min begynte å prate med dem. Jeg sto der og smilte. Jeg liker ikke vennene hans, men siden de er vennene hans prøvde jeg å være hyggelig. Plutselig kjente jeg at pusten ble tung, men jeg ignorerte det. Jeg ville ikke se dum ut forann vennene hans. Til slutt falt jeg sammen. Jeg mistet følelsen i bena og klarte ikke å stå. Slike ting skjer ofte blant folk. Det er slitsomt, men jeg prøver å ikke bry meg for mye om det. Jeg har vel egentlig lært meg å leve med det. Det verste er angeren og redselen. Som nevnt tidligere, angrer jeg veldig mye. Jeg tenker veldig mye. Jeg går igjennom en hel kveld, detalj for detalj. Jeg er livredd for at jeg kan ha gjort noe, eller sagt noe feil. Nå begynner dette å bli litt langt, og det skulle jeg egentlig unngå, så før jeg avslutter kan jeg nevne at jeg er redd for å dysje, føler meg alltid iaktatt og klarer ikke å gå på kumlokk. Jeg begynte hos psykolog da jeg ble så redd og skjelven i dyssjen at alt svartnet og jeg besvimte. Mamma hadde hørt ett høyt dunk, så hun kom bankende på døren og jeg hadde visst ikke svart på en ganske god stund. Jeg husker det ikke. Ett par ting som også plager meg, er tanker om selvskading og selvmord. I mine øynene er det bedre at jeg gir fra meg livet som ung, istedetfor som voksen. Blir det gjort nå, er jeg glemt og folk lever videre. Arr har jeg over hele kroppen. Jeg er for glad i kjæresten min til å gjøre noe nå, så det er ikke noe problem lenger. Det har vært, men jeg er over det. Jeg kom på en ting til - Jeg hadde hatt meg ett par glass vin når jeg passet på ungene til tanten til ei venninne av meg for ett par måneder siden, og det er mange timer som er helt svarte. Jeg husker ingenting. Da moren kom hjem midt på natten hadde hun funnet meg på badet i indianerstilling og md en hand opp i været. Hun fikk ikke kontakt med meg på nesten 30 minutter. To glass vin. Jeg ble litt bekymret selv, imed at jeg har før har drukket mer enn det før - og alt har gått fint. Takk på forhånd. Håper teksten min ikke var for usammenhengende. Mvh, jente 17.