Depresjon hos barn ved flytting?

[Gjest Trist mamma]

Vi er en fam. som har flyttet ca. 9 km fra vårt gamle nabolag. Tonen blandt barna var god, det var mange barn å leke med og alle var "med". Vi har en gutt i 3 klasse som til tross for flyttingen går på same skole og i samme klasse. Har alltid trives i klassen og har godt med venner på skolen. Problemet er at han har tatt flyttingen svært tung, til tross for at han har beholdt en del gamle "referansepunkter": Han blir faktisk bare mer og mer ulykkelig. Det virker som han er deprimert. Finner lite glede i tilværelse, orker ikke/vil ikke gjøre lekser, orker ikke gå på skole (tar til tårene og krangler ved levering), stenger seg mer og mer inne. Dette har pågått i 7-8 mndr nå, noe vi syns er veldig lenge. Han ble tatt greit i mot par første mnd (da var det "nyhetens interesse"). Ble ertet noe i 3-4 mndr, men dette har vi tatt tak i og nå er det slutt. Er i dag ensom. Vi som foreldre følger opp så godt vi kan med familiaktiviteter, kjøring til gamle venner, invitasjon av gamle venner hjem osv. Dette fungerer greit men er tydeligvis ikke nok. Gutten er ulykkelig, han blir lei, grinete og vanskelig, noe som igjen føler til at han lettere blir irrettesatt/kjeftet på og så er man inne i en vond sirkel. Vi voksne er bekymret og slitne, merker at det blir vanskeligere for hver dag å takle problemene på en god pedagogisk måte. Det toppet seg i helgen med kjefting og flåsete bemerkninger fra oss voksne om at barnet tydeligvis trengte mer kompetente voksne rundt seg. Denne uttalelsen gjorde selvfølgelig både liten og stor lei seg, og dette har vi pratet ut om. VI har nå en plan om å ta våren og sommeren til hjelp og prøve å etablere vennskap i vårt nye nabolag. Men vi leker med tanken om å returnere til vårt gamle nabolag, vi har hatt tett kontakt dit og barnet har flere venner der. PPT mener dette er en dårlig løsning. De mener gutten har tatt flyttingen svært tung og trenger hjelp om ikke situasjonen bedrer seg snarlig. De mener situasjonen høres bekymringsfull ut, men avviser at vi bør vurderer tilbakeflytting om situasjonen er den samme om 6-7 mndr. Spørsmålet er hva vi gjør, hvordan vi griper dette an, og om en tilbakeflytting virkelig er en så håpløs tanke. Takk for svar.

[Gjest mamma 81!:)]

Jeg sliter med akkurat det samme som dere, har en gutt i andre klasse og har flyttet 6 km bort for fire måneder siden.Gutten min går fremdeles på "gamle" skolen,siden jeg håper på at vi kan finne oss en leilighet på gamle stedet igjen,men det er en liten plass og ikke mye å ta av...gutten min trives ikke der vi har flyttet nå,han er lei seg og er vanskelig.Det eneste som er kjekt er å kjøre til de gamle kameretene.Hvis ikke vi kan flytte tilbake håper jeg også på å ta våren/sommeren til hjelp.Forhåpentligvis blir det lettere da å bli kjendt med både voksne og barn.

Kan ikke se at det skulle være noe galt i å flytte tilbake for dere om det ikke bedrer seg? hvis det er en åpen tanke hos dere.

Håper det bedrer seg for gutten din, det er ikke kjekt når de har det sånn:(

[Gjest Rotfeste]

Jeg vet ikke så mye om psykologi og slik, så kanskje jeg bare stiller idiotiske spørsmål - i såfall måd u bare se bort fra det:

- Den ertingen gutten ble utsatt for, var det fra de som bor på det nye stedet? Hvis ja, hvordan "gikk det over"?

- Er det mulig å legge inn større innsats i å bli bedre kjent i lokalmiljøet? Hvis man holder for godt fast i det gamle, så orker man kanskje ikke å legge noe i å skape noe nytt?

- Er dere sikre på at dere vet helt hvorfor han blir deprimert? Kan det skje noe på skolen/blant venner/på fritiden som han ikke forteller, men bruker flyttingen litt som en unnskyldning?

Jeg vet ikke, men jeg tror det er viktig å finne nøyaktig årsaken til at et problem er der. Håper dere får hjelp av noen som kan dette for å finne årsaken, og at det er løsbart.