Hva skal jeg gjøre.. fortvilet og lei meg..

[Gjest Jente31]

Jeg er så fortvilet og oppgitt. Lei meg.. skulle ønske noen sa til meg; "våkn opp - du har hatt mareritt"...

Et mareritt som har vart i ett år, og vel så det.

Det er så vondt å være alene.. så vondt at barna har en far som synes å bruke dem mot meg; deres mor, for å "straffe" meg.. Han skjønner ikke at det får konsekvenser for barna jo enda jeg har prøvd å forklare han det på en vennlig måte).

Å - som jeg skulle ønske han ikke var sånn, så ustabil

Jeg har holdt ut, og vært så sterk. Vår behandler på BUP sa jeg er tøff.. Jeg har virkelig gjort noen grep som har vært tøffe - jeg har tilogmed bedt barnevernet om hjelp.. men jeg vet ikke hvor tøff jeg i utgangspunktet er. Noen ganger føles det stikk motsatt.

Unnskyld. Jeg har det bare så eitrende vondt. Og jeg føler for å lufte trykket jeg bærer på ift dette. Ikke "skyt" meg for det..

Hvor kan jeg henvende meg for å få hjelp ift dette, få råd hva jeg skal gjøre osv? Jeg skønner jo at dette er _min_ side av denne "saken", og at jeg også nok har mine feil osv, og at det er vanskelig for utenforstående å si noe siden hans side ikke kommer frem.. men må jeg gå så langt som å bruke advokat? Er det eneste alternativ?

Fortvilet hilsen

[Gjest Tantebjarne]

Hva skal du med advokat?

Han kan ikke gjøre noe med eks mannen og ditt sitt forhold.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Advokaten kan ikke hjelpe deg. Det finnes ingen lov mot å snakke stygt om eksen med barna.

Du spurte for en stund siden om du skulle vidreføre kontakten med psykiatrisk sykepleier. Dette er en av mange viktige ting som denne kan hjelpe deg med.

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Hei igjen, Jente31!

Ikke noe godt å sitte med slike følelser som du har nå. Er det noe spesielt som har skjedd/utløst det eller er det hele situasjonen? Du rører vel kanskje ved en del ting hos psyk også som kan få frem et vell av ubehagelige følelser.

Det virker som om du sårt savner noen. Savner noen å lene deg på, som kan vise vei, være en stor støttespiller og som er snill og god. Det kommer flere tog etter x-en din. Han er åpenbart ikke noe gulllodd. Det fæle i situasjonen din er at denne lite snille x-en din, ikke er en du kan få brutt alle bånd med. Fordi dere har felles barn... Hadde han vært "bare en annen" kunne du gjort deg totalt fri fra å ha noe som helst omgang med han. Kanskje ville du da lettere klart å komme deg?

Du nevner advokat. En advokat kan være det rette å kontakte og få bistand fra dersom du føler at av hensyn til barna må du ha full omsorgsrett for dem/mer samvær med dem (altså mindre samvær med far eller med tilsyn e.l.). Er det dette du tenker på? Eller mener du en som an "rydde" opp mer i forholdet mellom dere to voksne og mellom dere og ungene? Vet jo at dere er i BUP-systemet. Hva med å oppsøke en familierådgiver på Familievernkontoret. Der har de mange meglesaker. Kanskje du også kan lufte litt mer saken med barnevernet og høre om de har noe de kan gjøre/bistå med? Leste om det du skrev med hun psykepleieren. Er hun "over og ut nå" eller har dere fortsatt treff? Syns som NHD at psykepleier burde være en god "brikke i din kabal".

"men jeg vet ikke hvor tøff jeg i utgangspunktet er. Noen ganger føles det stikk motsatt."

Jeg tror du har presset seg til det ytterste, har måttet bære mye mer enn du egentlig kunne makte. De aller, aller fleste ville fått reaksjoner av å måtte forholde seg til en sånn mann. Ikke rart du føler lufta går ut av ballongen. Jeg får en sterk følelse av at du lurer på om dette noen gang tar en ende?

"Unnskyld. Jeg har det bare så eitrende vondt. Og jeg føler for å lufte trykket jeg bærer på ift dette. Ikke "skyt" meg for det.."

Det er fullt og helt lov det. Trenger ikke si unnskyld for det!

Hilsen med klapp på skulderen

[Gjest Jente31]

Hei igjen, Jente31!

Ikke noe godt å sitte med slike følelser som du har nå. Er det noe spesielt som har skjedd/utløst det eller er det hele situasjonen? Du rører vel kanskje ved en del ting hos psyk også som kan få frem et vell av ubehagelige følelser.

Det virker som om du sårt savner noen. Savner noen å lene deg på, som kan vise vei, være en stor støttespiller og som er snill og god. Det kommer flere tog etter x-en din. Han er åpenbart ikke noe gulllodd. Det fæle i situasjonen din er at denne lite snille x-en din, ikke er en du kan få brutt alle bånd med. Fordi dere har felles barn... Hadde han vært "bare en annen" kunne du gjort deg totalt fri fra å ha noe som helst omgang med han. Kanskje ville du da lettere klart å komme deg?

Du nevner advokat. En advokat kan være det rette å kontakte og få bistand fra dersom du føler at av hensyn til barna må du ha full omsorgsrett for dem/mer samvær med dem (altså mindre samvær med far eller med tilsyn e.l.). Er det dette du tenker på? Eller mener du en som an "rydde" opp mer i forholdet mellom dere to voksne og mellom dere og ungene? Vet jo at dere er i BUP-systemet. Hva med å oppsøke en familierådgiver på Familievernkontoret. Der har de mange meglesaker. Kanskje du også kan lufte litt mer saken med barnevernet og høre om de har noe de kan gjøre/bistå med? Leste om det du skrev med hun psykepleieren. Er hun "over og ut nå" eller har dere fortsatt treff? Syns som NHD at psykepleier burde være en god "brikke i din kabal".

"men jeg vet ikke hvor tøff jeg i utgangspunktet er. Noen ganger føles det stikk motsatt."

Jeg tror du har presset seg til det ytterste, har måttet bære mye mer enn du egentlig kunne makte. De aller, aller fleste ville fått reaksjoner av å måtte forholde seg til en sånn mann. Ikke rart du føler lufta går ut av ballongen. Jeg får en sterk følelse av at du lurer på om dette noen gang tar en ende?

"Unnskyld. Jeg har det bare så eitrende vondt. Og jeg føler for å lufte trykket jeg bærer på ift dette. Ikke "skyt" meg for det.."

Det er fullt og helt lov det. Trenger ikke si unnskyld for det!

Hilsen med klapp på skulderen

Hei på du!

Takk for klappen på skulderen. Trengte nok den. Har tenkt på deg, og lurt på hvordan det går med deg. Håper du har det bra?

Alt i alt dreier det seg om hele situasjonen samt de stadige små "krisene" og hans mangel på respekt for andre. Egosimen..

Og,- det at jeg en gang for alle må gi slipp på den som sto meg aller nærmest, den jeg satset alt på..

Det er nok en sorgfølelse jeg har ift dette nå, da jeg tror det endelig har gått opp for meg hvor alvorlig det hele er (håpløst) - at jeg bare må skrinlegge hele fyren.

Jeg har jo til nå holdt avstand pga barna og ikke meg selv, innerst inne har jeg nok hatt et ønske om at han skulle forandre seg, et ønske jeg har prøvd så hardt å skyve vekk..

Men nå tror jeg tiden er inne for å holde avstand av hensyn til meg selv og min egen helse også. Jeg er vel kommet dit hen at jeg har innsett at alt håp er ute, da jeg heller ikke ser at han gjør noe forsøk på forandring men istedet oppfører seg som en drittsekk

Jeg vet at det er mange fisker i havet, men det blir liksom så lite interssant, da jeg i tillegg sliter med å slippe noen så tett innpå meg. Det er en skremmende følelse å skule gjøre det igjen også. Men akkurat nå er det for tidlig også, så det blir uansett ikke aktuelt. Tiden vil vise.

Ja, det var ift samvær jeg tenkte på advokat. Men jeg skal følge nhd's råd og ta dette opp med psyk, spl, og tydelig gjøre rede for at jeg ønsker mer hjelp ift dette. Takker for dine forslag.

Jeg fikk en gledelig nyhet i dag da.. en meget viktig brikke som har falt på plass; jeg er blitt fast ansatt i jobben! Så slipper jeg å bekymre meg for det iallefall :-)

Klem

[Gjest Jente31]

Advokaten kan ikke hjelpe deg. Det finnes ingen lov mot å snakke stygt om eksen med barna.

Du spurte for en stund siden om du skulle vidreføre kontakten med psykiatrisk sykepleier. Dette er en av mange viktige ting som denne kan hjelpe deg med.

Jeg har snakket med psykepleiern om det hele, men jeg har ikke vært tydelig nok tror jeg, ift hva jeg trenger hjelp med når det gjelder dette.. har vært litt redd for å snakke nedlatende om han også..

Tusen takk for rådet.