Når klippene forsvinner

[Gjest Nå gir jeg opp]

Takket være en fantastisk fastlege har jeg kommet meg på benene igjen etter 2 lange år der jeg var på randen til selvmord, ved hjelp av riktige medisiner og ikke minst hans sterke engasjement. I disse to årene har jeg hatt et team med folk rundt meg fra hjelpeapparatet, men i dag fikk jeg plutselig beskjed om at han skulle ha et års permisjon. Latet som jeg taklet det bra, men gråt straks jeg kom ut døren.

Alle de andre i hjelpeapparatet er 2,5 timers kjøring unna. Nå føles alt plutselig utrygt ut. Jeg bor på et lite sted og har ikke noe positivt inntrykk av de andre legene i det hele tatt. Har blitt møte ganske nedlatende av dem. Sure, frekke kjerringer og gamle, sløve gubber.

Åååå...vurderte et øyeblikk å flytte etter legen. Han lovet meg at han ikke kom til å slutte, og at han kom til å bli værende i mange år. Så feil kan en ta nok en gang.Tørr ikke stole på folk lengre. Gang på gang har folk i hjelpeapparatet lovet at de skal være der for meg, selv om de også skifter jobb. Men slik gikk det heller ikke denne gangen.

I fjor sa en pleier "Om du kjemper skal jeg være der sammen med deg. Du skal aldri mer være alene. Så lenge ikke jeg blir slått ned og drept av et lynnedslag kan jeg love deg det". Ganske sterke ord... men jeg valgte å stole på pleieren, og hva skjedde? Etter en storkonflikt om meg, sa han opp og forsvant.

[Gjest anonyminatten]

Jeg forstår at du føler det slik i og med at dette er en betydningsfull person for deg og har vært det i lang tid.

Jeg opplevde noe av det samme da min lege skulle ut i permisjon en gang, følte meg så hjelpesløs. Kanskje ikke i like stor grad som deg, men dog vanskelig og forestille seg og ikke skulle ha han tilgjengelig.

Det viste seg imidlertid at dette gikk utrolig bra, og jeg klarte meg over all forventning. Det var dessuten en deilig følelse og forstå at jeg var mindre avhengig av han enn jeg trodde på forhånd - jeg mestret livet jeg Noe som igjen fikk meg til og forstå at en lege, et støtteapparat kan være viktige brikker i en oppbyggende fase - men i fremtiden skulle jeg være klippen i livet mitt.

Du kan jo ikke forvente at legen din skal leve etter din sykdom? Og alltid bo i nærheten av deg. Legge sitt liv på vent til du er sterk nok til og mestre ditt? Du forstår sikkert at det de sier under behandlingen gjelder så lenge de er der, og ikke hvis de endrer planer for livene sine? Det er en av farene ved og bli for sterkt knyttet til noen, om det som i ditt tilfelle er støtteapparatet, ellers i livet kjærester, gode venner etc. De vil nemlig ikke nødvendigvis alltid være der - og dette er en av livets usikre momenter som vil alle må leve med og takle den dagen de blir borte for oss på et eller annet vis.

Du har sikkert på disse årene bygget deg opp nok til og takle dette når du får summet deg litt. Hele verden går nemlig ikke til grunne om en person forsvinner fra støtteapparatet ditt. Det bare føles slik akkurat nå. Men du er sterkere enn det! Jeg tror du kommer til og takle dette langt bedre enn det du antar akkurat nå - til og med vokse deg enda litt sterkere

[Gjest R_Fiona]

Huff dette var vondt å lese.

Jeg forstår ikke hvorfor så mange hjelpere bruker så sterke ord mot oss psykiatriske pasienter.

De rent strør rundt seg med løfter, og det gjør jo så grusomt vondt å bli forlatt.

Jeg forstår ikke at de ikke forstår hvor mye det betyr for et menneske som sliter.

Tllitt er noe av det viktigste vi kan gi et annet menneske, og det kan skape sår som har vondt for å gro når den brytes.

Det kan skje ting i hjelpernes liv som gjør at de må feks avslutte, gå ut i permisjon. Og hensikten kan hele tiden ha vært den beste.

Men da kreves det veldig innsikt fra disse side for å gjøre denne overgangen så god som mulig for deg.

Og det er her jeg synes det blir utvist lite vilje og forståelse.

Jeg er oppdratt til å holde det jeg lover, og ta hensyn til andre menneskers følelser.

Man kan jo ikke bare slenge rundt seg med ord og løfter hvor du lover å aldri svikte, jeg skal gå distansen sammen med deg osv.

For så å plutselig avslutte.

Synes du skal prate med legen din jeg, og fotelle ham hvordan du føler det.

Jeg føler virkelig med deg

[Gjest R_Fiona]

Jeg forstår at du føler det slik i og med at dette er en betydningsfull person for deg og har vært det i lang tid.

Jeg opplevde noe av det samme da min lege skulle ut i permisjon en gang, følte meg så hjelpesløs. Kanskje ikke i like stor grad som deg, men dog vanskelig og forestille seg og ikke skulle ha han tilgjengelig.

Det viste seg imidlertid at dette gikk utrolig bra, og jeg klarte meg over all forventning. Det var dessuten en deilig følelse og forstå at jeg var mindre avhengig av han enn jeg trodde på forhånd - jeg mestret livet jeg Noe som igjen fikk meg til og forstå at en lege, et støtteapparat kan være viktige brikker i en oppbyggende fase - men i fremtiden skulle jeg være klippen i livet mitt.

Du kan jo ikke forvente at legen din skal leve etter din sykdom? Og alltid bo i nærheten av deg. Legge sitt liv på vent til du er sterk nok til og mestre ditt? Du forstår sikkert at det de sier under behandlingen gjelder så lenge de er der, og ikke hvis de endrer planer for livene sine? Det er en av farene ved og bli for sterkt knyttet til noen, om det som i ditt tilfelle er støtteapparatet, ellers i livet kjærester, gode venner etc. De vil nemlig ikke nødvendigvis alltid være der - og dette er en av livets usikre momenter som vil alle må leve med og takle den dagen de blir borte for oss på et eller annet vis.

Du har sikkert på disse årene bygget deg opp nok til og takle dette når du får summet deg litt. Hele verden går nemlig ikke til grunne om en person forsvinner fra støtteapparatet ditt. Det bare føles slik akkurat nå. Men du er sterkere enn det! Jeg tror du kommer til og takle dette langt bedre enn det du antar akkurat nå - til og med vokse deg enda litt sterkere

Mener du at et løfte fra en behandler bare gjelder så lenge det passer ham/henne?

Så hvis feks en psykolog sier til meg at, du behøver ikke å være redd for at jeg skal slutte. Jeg skal være her i mange år til.

Eller sier noe sånt som.. deg svikter jeg aldri, jeg er her så lenge du trenger meg.

Mener du da at jeg bør forstå at det gjeder bare til han/henne finner på noe annet som passer dem bedre?

Mener du at jeg ikke skal stole på det som blir sagt il meg i en terapisituasjon?.

[Gjest fnugget]

Mener du at et løfte fra en behandler bare gjelder så lenge det passer ham/henne?

Så hvis feks en psykolog sier til meg at, du behøver ikke å være redd for at jeg skal slutte. Jeg skal være her i mange år til.

Eller sier noe sånt som.. deg svikter jeg aldri, jeg er her så lenge du trenger meg.

Mener du da at jeg bør forstå at det gjeder bare til han/henne finner på noe annet som passer dem bedre?

Mener du at jeg ikke skal stole på det som blir sagt il meg i en terapisituasjon?.

Enig med deg, R_Fiona. Det er uhyre viktig at behandlere holder ord og ikke svikter.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Mener du at et løfte fra en behandler bare gjelder så lenge det passer ham/henne?

Så hvis feks en psykolog sier til meg at, du behøver ikke å være redd for at jeg skal slutte. Jeg skal være her i mange år til.

Eller sier noe sånt som.. deg svikter jeg aldri, jeg er her så lenge du trenger meg.

Mener du da at jeg bør forstå at det gjeder bare til han/henne finner på noe annet som passer dem bedre?

Mener du at jeg ikke skal stole på det som blir sagt il meg i en terapisituasjon?.

Jeg er sikker på at behandlere bør skjerpe seg på å være tydeligere når de tar opp slike tema.

Dette fordi en ikke skal love mer enn en kan holde, men også fordi pasienten ikke alltid oppfatter ting likt med det behandleren har sagt (eller evt bare tenkt).

Behandleren kan godt ha en intensjon om å bli på et arbeidssted i mange år, men så kommer det store omveltninger i privatlivet, helsen eller i arbeidsforholdene som gjør skifte av arbeidssted nødvendig.

[Gjest nonymus]

Enig med deg, R_Fiona. Det er uhyre viktig at behandlere holder ord og ikke svikter.

Men det er tross alt et _arbeid_ de driver, og de kan ikke være gift med alle sine pasienter til dovre faller og døden skiller dere ad. Det er umenneskelig å kreve av en behandler. Jeg syns det er litt vanskelig å forstå at man selv kan tro at en behandler skal være der for en _alltid_.

En annen ting er at behandleren må velge sine ord med stor omhu, slik at det ikke kan misforstås. Men er det ikke litt vanskelig å bygge et godt forhold hvis behandleren aldri sier "jeg skal være der for degnår du trenger det", men istedet må presisere hele tiden at "jeg skal være der for deg når du trenger det hvis jeg ikke blir skilt eller må flytte eller dør eller får økonomiske problemer eller mister avtalen med det offentlige eller jeg får tilbud om en fantastisk jobb i Florida eller ....

Problemet er at dere tar uttalelsene så fullstendig bokstavelig, mens man i realiteten må ha en viss avstand til en behandler og i utgangspunktet bare _må_ være klar over at hvis en behandler sier at h*n skal passe på deg alltid må man selv legge inn noen forbehold.

[Gjest R_Fiona]

Men det er tross alt et _arbeid_ de driver, og de kan ikke være gift med alle sine pasienter til dovre faller og døden skiller dere ad. Det er umenneskelig å kreve av en behandler. Jeg syns det er litt vanskelig å forstå at man selv kan tro at en behandler skal være der for en _alltid_.

En annen ting er at behandleren må velge sine ord med stor omhu, slik at det ikke kan misforstås. Men er det ikke litt vanskelig å bygge et godt forhold hvis behandleren aldri sier "jeg skal være der for degnår du trenger det", men istedet må presisere hele tiden at "jeg skal være der for deg når du trenger det hvis jeg ikke blir skilt eller må flytte eller dør eller får økonomiske problemer eller mister avtalen med det offentlige eller jeg får tilbud om en fantastisk jobb i Florida eller ....

Problemet er at dere tar uttalelsene så fullstendig bokstavelig, mens man i realiteten må ha en viss avstand til en behandler og i utgangspunktet bare _må_ være klar over at hvis en behandler sier at h*n skal passe på deg alltid må man selv legge inn noen forbehold.

Du har selvfølgelig rett i at ting skjer i livet til hjelperne som gjør at de må avslutte. Det skriver jeg om i svaret til personene som startet tråden.

Men å gå fra den ene yttligheten til den andre over natten

( fra å love å aldri svikte, til å si.... nei nå blir det den siste timen på mandag, for jeg skal bla, bla...)

Det er mulig det er dumt å føle tilknytning til behandler, men det skjer i veldig mange menneskers liv. Og det er ikke noe man velger å gjøre.

Synes nesten svaret ditt minner litt om en antydning til det.

[Gjest R_Fiona]

Du har selvfølgelig rett i at ting skjer i livet til hjelperne som gjør at de må avslutte. Det skriver jeg om i svaret til personene som startet tråden.

Men å gå fra den ene yttligheten til den andre over natten

( fra å love å aldri svikte, til å si.... nei nå blir det den siste timen på mandag, for jeg skal bla, bla...)

Det er mulig det er dumt å føle tilknytning til behandler, men det skjer i veldig mange menneskers liv. Og det er ikke noe man velger å gjøre.

Synes nesten svaret ditt minner litt om en antydning til det.

Kom med en e for mye... det skulle stå.. personen som startet tråden. Så ingen tror jeg antydet at det var fler..

[Gjest Magna]

Men det er tross alt et _arbeid_ de driver, og de kan ikke være gift med alle sine pasienter til dovre faller og døden skiller dere ad. Det er umenneskelig å kreve av en behandler. Jeg syns det er litt vanskelig å forstå at man selv kan tro at en behandler skal være der for en _alltid_.

En annen ting er at behandleren må velge sine ord med stor omhu, slik at det ikke kan misforstås. Men er det ikke litt vanskelig å bygge et godt forhold hvis behandleren aldri sier "jeg skal være der for degnår du trenger det", men istedet må presisere hele tiden at "jeg skal være der for deg når du trenger det hvis jeg ikke blir skilt eller må flytte eller dør eller får økonomiske problemer eller mister avtalen med det offentlige eller jeg får tilbud om en fantastisk jobb i Florida eller ....

Problemet er at dere tar uttalelsene så fullstendig bokstavelig, mens man i realiteten må ha en viss avstand til en behandler og i utgangspunktet bare _må_ være klar over at hvis en behandler sier at h*n skal passe på deg alltid må man selv legge inn noen forbehold.

Der har du ett kjempepoeng.

Jeg har opplevd kun ett slikt svik, men det var for meg ett helt ubotelig svik. Vedkommende sa til meg at hun hadde holdt på med behandling og ett kontor i massevis av år, og aktet å bli på stedet. Her var hun for meg!!!!! Jommen sa jeg smør!

Hun fortsatte, men hun kastet ut meg. Hun sa jeg var blitt så avhengig av henne og måtte klare meg selv... Jeg var helt syk av angst.

Etter henne har jeg gått i behandling i 5 år hos psykolog og nå avslutter jeg 2 år hos psykomotoriker. Pluss at jeg fløy hos fastlege i 3 åri ren panikk......

Jeg viste ikke det fremskrittet hun ønsket. Hun var rett og slett ikke flink nok. Det oppdaget jeg etterpå, da jeg kom til en virkelig flink behandler. To flinke behandlere.

Jeg har vært hos to behandlere etterpå som ikke lovet mer enn de kan holde. Innkludert sykdom hos seg selv forberedte de meg på.

Jeg ga ikke opp og fant nye, men etter den store kjempeavvisningen med dette mennesket følte jeg meg helt ødelagt. Sårene etter dette forsvinner ikke. Jeg er bra nå. Men dette var grovt.

Sorry at jeg skriver om meg. Det er sant som NHD skriver, behandlere MÅ bli bevisst sin egen rolle og at de holder på med skakkjørte følelser.

Det behandlerne selv synes er bagateller er for folk som sliter i hvert fall ikke en bagatell.

[Gjest fnugget]

Men det er tross alt et _arbeid_ de driver, og de kan ikke være gift med alle sine pasienter til dovre faller og døden skiller dere ad. Det er umenneskelig å kreve av en behandler. Jeg syns det er litt vanskelig å forstå at man selv kan tro at en behandler skal være der for en _alltid_.

En annen ting er at behandleren må velge sine ord med stor omhu, slik at det ikke kan misforstås. Men er det ikke litt vanskelig å bygge et godt forhold hvis behandleren aldri sier "jeg skal være der for degnår du trenger det", men istedet må presisere hele tiden at "jeg skal være der for deg når du trenger det hvis jeg ikke blir skilt eller må flytte eller dør eller får økonomiske problemer eller mister avtalen med det offentlige eller jeg får tilbud om en fantastisk jobb i Florida eller ....

Problemet er at dere tar uttalelsene så fullstendig bokstavelig, mens man i realiteten må ha en viss avstand til en behandler og i utgangspunktet bare _må_ være klar over at hvis en behandler sier at h*n skal passe på deg alltid må man selv legge inn noen forbehold.

''Men det er tross alt et _arbeid_ de driver, og de kan ikke være gift med alle sine pasienter til dovre faller og døden skiller dere ad. Det er umenneskelig å kreve av en behandler. Jeg syns det er litt vanskelig å forstå at man selv kan tro at en behandler skal være der for en _alltid_.''

Hvem har sagt her at de regner med at en behandler skal være der for alltid? Det er vel veldig få som egentlig regner med. Det saken dreier seg om er hvor viktig det er at det behandlerne sier er pålitelig. Dvs verken love for lite eller for mye og stå for det de sier. Og tross alt jobber de med mennesker og alle må gjøre seg fortjent til tillit. Psykiateren min sier også at han må gjøre seg fortjent min tillit. Er slik det funker. Det vil jo dermed ikke si at man ikke har forståelse for at behandlerne også har et privatliv og at ting kan forandre seg. Sakens kjerne er hvorvidt en terapeut gjør seg fortjent til pasientens tillit.

[Gjest anonyminatten]

Mener du at et løfte fra en behandler bare gjelder så lenge det passer ham/henne?

Så hvis feks en psykolog sier til meg at, du behøver ikke å være redd for at jeg skal slutte. Jeg skal være her i mange år til.

Eller sier noe sånt som.. deg svikter jeg aldri, jeg er her så lenge du trenger meg.

Mener du da at jeg bør forstå at det gjeder bare til han/henne finner på noe annet som passer dem bedre?

Mener du at jeg ikke skal stole på det som blir sagt il meg i en terapisituasjon?.

Jeg spekulerer ikke i hva - dersom og hvis om. Jeg forholder meg til trådstarters innlegg. En lege som har lovet og være der og det har han tydelig vært, for hun skriver at han har vært fantastisk i flere år.

Nå skal han ut i permisjon. Vi vet ingenting om hvor god tid i forveien han har varslet. Permisjon betyr heller ikke og slutte.

Det blir sagt ting i terapi som klart kan oppfattes annerledes av den som har behovet for trygghet, enn det som faktisk blir sagt.

Men det er klart terapeuter skal være forsiktige med hva de lover.

[Gjest nonymus]

Du har selvfølgelig rett i at ting skjer i livet til hjelperne som gjør at de må avslutte. Det skriver jeg om i svaret til personene som startet tråden.

Men å gå fra den ene yttligheten til den andre over natten

( fra å love å aldri svikte, til å si.... nei nå blir det den siste timen på mandag, for jeg skal bla, bla...)

Det er mulig det er dumt å føle tilknytning til behandler, men det skjer i veldig mange menneskers liv. Og det er ikke noe man velger å gjøre.

Synes nesten svaret ditt minner litt om en antydning til det.

''Men å gå fra den ene yttligheten til den andre over natten ( fra å love å aldri svikte, til å si.... nei nå blir det den siste timen på mandag, for jeg skal bla, bla...) ''

_Det" er et svik, det er jeg helt enig i.

Jeg mener ikke at det er dumt eller feil å føle tilknytning til behandler. Det må bli en form for tilknytning vil jeg tro, ellers har man ikke et fungerende forhold. Men det gjelder midt oppi all elendigheten å _prøve_ å huske at behandlerne er bare mennesker de også, og dersom de lover å være der alltid, så må man forsøke (selv om det kan være vanskelig når det er tungt fra før) å minne seg selv om at behandler tross alt har en jobb, han eller hun er ikke og skal ikke være en veldig nær venn eller foresatt. Der har også behandler en plikt til å være såpass profesjonell at h*n skjønner når det holder på å gå for langt i mot et vennskap istedet for et profesjonelt forhold. Det er ikke uten grunn at det kan være straffbart for en behandler å inngå et nært forhold til en pasient, pasienten er sårbar og kan lett misforstå ting som blir sagt og gjort.

[Gjest R_Fiona]

''Men å gå fra den ene yttligheten til den andre over natten ( fra å love å aldri svikte, til å si.... nei nå blir det den siste timen på mandag, for jeg skal bla, bla...) ''

_Det" er et svik, det er jeg helt enig i.

Jeg mener ikke at det er dumt eller feil å føle tilknytning til behandler. Det må bli en form for tilknytning vil jeg tro, ellers har man ikke et fungerende forhold. Men det gjelder midt oppi all elendigheten å _prøve_ å huske at behandlerne er bare mennesker de også, og dersom de lover å være der alltid, så må man forsøke (selv om det kan være vanskelig når det er tungt fra før) å minne seg selv om at behandler tross alt har en jobb, han eller hun er ikke og skal ikke være en veldig nær venn eller foresatt. Der har også behandler en plikt til å være såpass profesjonell at h*n skjønner når det holder på å gå for langt i mot et vennskap istedet for et profesjonelt forhold. Det er ikke uten grunn at det kan være straffbart for en behandler å inngå et nært forhold til en pasient, pasienten er sårbar og kan lett misforstå ting som blir sagt og gjort.

Det er nok å lese her inne for å se i hvor stor utstrekning pasienter blir såret, mange for livet.

Jeg synes det blir feil å fokusere på at pasientene bør skjønne at behandlerne kan bli borte.

Jeg tror alle har forståelse for at slike ting skjer av forskjellige grunner.

Det blir som om pasientene selv har skyld i sin sorg og smerte over å bli forlatt fordi de burde ha skjønt at de ville kunne bli forlatt

Det handler om store sår dette her. Behandler sitter med et voldsomt ansvar og må ta hensyn til dette.

Det jeg går hardt ut mot, hvis du leser innleggene mine i denne tråden, er hvordan de velger å avslutte.

Slik jeg leser hovedinnlegget er vedkommende såret, og det virker for meg som om dette kom brått på.

Og ikke noe hun var forbreredt på. Og at legen har lovt noe hun føler han ikke kommer til å holde.

Uansett, leser jeg hvor vondt hun har det. Og at hun trenger tid, og flere samtaler med fastlege ( det kan hende det er mulig)

For kanskje å slippe å bli sittende igjen med sår som er vonde å bære.

[Gjest nonymus]

Det er nok å lese her inne for å se i hvor stor utstrekning pasienter blir såret, mange for livet.

Jeg synes det blir feil å fokusere på at pasientene bør skjønne at behandlerne kan bli borte.

Jeg tror alle har forståelse for at slike ting skjer av forskjellige grunner.

Det blir som om pasientene selv har skyld i sin sorg og smerte over å bli forlatt fordi de burde ha skjønt at de ville kunne bli forlatt

Det handler om store sår dette her. Behandler sitter med et voldsomt ansvar og må ta hensyn til dette.

Det jeg går hardt ut mot, hvis du leser innleggene mine i denne tråden, er hvordan de velger å avslutte.

Slik jeg leser hovedinnlegget er vedkommende såret, og det virker for meg som om dette kom brått på.

Og ikke noe hun var forbreredt på. Og at legen har lovt noe hun føler han ikke kommer til å holde.

Uansett, leser jeg hvor vondt hun har det. Og at hun trenger tid, og flere samtaler med fastlege ( det kan hende det er mulig)

For kanskje å slippe å bli sittende igjen med sår som er vonde å bære.

Vi er nok helt enige, behandler har et stort ansvar for å ikke trå over den streken der de ikke lenger kan makte å holde det de lover ("husk at jeg alltid vil være her for deg" (neida), jeg stiller opp _uansett_ (neida), jeg kommer aldri til å svikte deg (joda), husk at du _alltid_ kan ringe meg (neida, når behandler selv har det vanskelig eller travelt eller er i familieselskap er nok telefonen slått av) osv osv). Og måten de avsluuter en behandlingsperiode på, enten det er fordi de mener at pas er frisk nok, eller for syk, eller at forholdet har blitt for tett, eller at beh må ta permisjon pga sykdom eller graviditet eller andre ting, er også svært viktig. Det er noe med det å være klar og tydelig på sine begrensninger uten å ødelegge tillit antagelig.

Men når du henviser til alle de som har store problemer nettopp etter et møte med en terapeut som ikke har klart denne balansegangen er det jo akkurat det jeg vil minne alle om - _husk_ at behandler bare er et menneske, og ikke din aller beste venn og klippe i livet som vil stå der for alltid.

Det er vel ikke ensbetydende med at en selv har skylden? Det er alltid terapeuten som har ansvaret uansett, pas er sårbar og kan ikke forventes å tenke klart i alle situasjoner, beh er profesjonell og skal ha lært nettopp dette i studiet og ved erfaring.

Terapeuten har ansvaret, men for å skåne seg selv er det nok lurt å _prøve_ å ha sånne ting i bakhodet, hvis man klarer å holde hodet såpass kaldt.

[Gjest R_Fiona]

Vi er nok helt enige, behandler har et stort ansvar for å ikke trå over den streken der de ikke lenger kan makte å holde det de lover ("husk at jeg alltid vil være her for deg" (neida), jeg stiller opp _uansett_ (neida), jeg kommer aldri til å svikte deg (joda), husk at du _alltid_ kan ringe meg (neida, når behandler selv har det vanskelig eller travelt eller er i familieselskap er nok telefonen slått av) osv osv). Og måten de avsluuter en behandlingsperiode på, enten det er fordi de mener at pas er frisk nok, eller for syk, eller at forholdet har blitt for tett, eller at beh må ta permisjon pga sykdom eller graviditet eller andre ting, er også svært viktig. Det er noe med det å være klar og tydelig på sine begrensninger uten å ødelegge tillit antagelig.

Men når du henviser til alle de som har store problemer nettopp etter et møte med en terapeut som ikke har klart denne balansegangen er det jo akkurat det jeg vil minne alle om - _husk_ at behandler bare er et menneske, og ikke din aller beste venn og klippe i livet som vil stå der for alltid.

Det er vel ikke ensbetydende med at en selv har skylden? Det er alltid terapeuten som har ansvaret uansett, pas er sårbar og kan ikke forventes å tenke klart i alle situasjoner, beh er profesjonell og skal ha lært nettopp dette i studiet og ved erfaring.

Terapeuten har ansvaret, men for å skåne seg selv er det nok lurt å _prøve_ å ha sånne ting i bakhodet, hvis man klarer å holde hodet såpass kaldt.

Jo, vi er nok ikke så langt i fra hverandre når det kommer til dette.

Og det er helt klart ideelt å ha litt avstand, det er helt sikkert.

Men ikke alltid like lett.

Og det utvises jammen mye uforstand fra behandleres side.

Synes forøvrig det er unødvendig med så store ord, og løfter jeg da. Det burde være fult mulig å hjelpe mennesker uten å komme med løfter i det vide og det brede.

Men for meg virker det nesten som om dette er vanlig praksis bortover.

Jeg er faktisk litt sjokkert over akkuratt det.

[Gjest nonymus]

Jo, vi er nok ikke så langt i fra hverandre når det kommer til dette.

Og det er helt klart ideelt å ha litt avstand, det er helt sikkert.

Men ikke alltid like lett.

Og det utvises jammen mye uforstand fra behandleres side.

Synes forøvrig det er unødvendig med så store ord, og løfter jeg da. Det burde være fult mulig å hjelpe mennesker uten å komme med løfter i det vide og det brede.

Men for meg virker det nesten som om dette er vanlig praksis bortover.

Jeg er faktisk litt sjokkert over akkuratt det.

Helt enig, det må skape mye problemer for pas når det loves for mye. For beh også vil jeg tro, det må da være ubehagelig g vanskelig å bli anklaget for tillitsbrudd og løftebrudd og det som verre er. Jeg vil jo tro at de fleste beh er ærlige velmenende mennesker som ikke ønsker å skade noen :-)

[Gjest nå gir jeg opp]

Huff dette var vondt å lese.

Jeg forstår ikke hvorfor så mange hjelpere bruker så sterke ord mot oss psykiatriske pasienter.

De rent strør rundt seg med løfter, og det gjør jo så grusomt vondt å bli forlatt.

Jeg forstår ikke at de ikke forstår hvor mye det betyr for et menneske som sliter.

Tllitt er noe av det viktigste vi kan gi et annet menneske, og det kan skape sår som har vondt for å gro når den brytes.

Det kan skje ting i hjelpernes liv som gjør at de må feks avslutte, gå ut i permisjon. Og hensikten kan hele tiden ha vært den beste.

Men da kreves det veldig innsikt fra disse side for å gjøre denne overgangen så god som mulig for deg.

Og det er her jeg synes det blir utvist lite vilje og forståelse.

Jeg er oppdratt til å holde det jeg lover, og ta hensyn til andre menneskers følelser.

Man kan jo ikke bare slenge rundt seg med ord og løfter hvor du lover å aldri svikte, jeg skal gå distansen sammen med deg osv.

For så å plutselig avslutte.

Synes du skal prate med legen din jeg, og fotelle ham hvordan du føler det.

Jeg føler virkelig med deg

Det er noen elementer som må til for at jeg skal velge å åpne meg for behandlere og stole på dem. For det første at de tar det jeg sier seriøst, forstår meg og at de er på min side og ikke motarbeider meg. Pleiere som er usikre på seg selv, nervøse eller alltid serverer standarsvar som "Ta vare på deg selv" "Det går nok bra skal du se" o.s.v ser jeg heller ikke noe poeng med å åpne meg for.

Da jeg begynte å gå til fastlegen min og han tok over medisinering o.s.v bekreftet han flere ganger at han kom til å bli værende. Jeg la merke til at han nølte de gangene han lovet det...men hvorfor i huleste kunne han ikke si sannheten da?

Psykologen min også har lovet at terapien vil ikke bli avsluttet før jeg forlanger det. Men i morgen må jeg bare spørre om han virkelig mener det. En blir faktisk knyttet til folk i helsevesenet. Når kontakten blir brutt på denne måten...er det som å ramle fem steg tilbake igjen. Plutselig ble alt så utrygt...

Jeg har blitt sviktet ganske grovt av mennesker i systemet på mange måter, derfor har tilitten min vært ganske skral. Fastlegen gav meg troen på at det finnes hjelp i det kommunale hjelpeapparatet...men nå forsvant den igjen. Det er to psykiatriske sykepleiere i kommunen jeg bor. Den ene begynte å unngå meg og sluttet plutselig å ringe og holde avtaler. Jeg ble innlagt igjen, og sykehuset spurte han hva som hadde skjedd og da svarte han at han ble så usikker og alt ble så vanskelig...derfor trakk han seg unna. Han lovte sykehuset at han skulle komme med en unskyldning til meg, men det hadde han ikke baller til. Så kom en nyansatt pleier som står å skjelver foran meg og nesten ikke tørr å åpne munnen. Da føler du ikke noe særlig for å åpne deg for vedkommende akkurat...

Jeg kunne ha ramset en hel haug med episoder med overtramp, alt fra seksuelle forhold til ansatte, taushetspliktbrudd i flust, møter bak min rygg, tvang, brutte avtaler og løfter. o.s.v.... En gang ble jeg hevet i arresten også klin edru, fordi en nyansatt turnuslege på nattevakt leste en linje i journalen min om at det gikk bedre med meg. Da hadde jeg til og med permisjon fra sykehuset!! I arresten fikk jeg totalt panikk, slo ut to tenner, bet meg til blods....svært unødvendig taume med andre ord...Å nok en gang beklaget behandlerene. Jeg klarer ikke stole på dem lengre.

[Gjest R_Fiona]

Det er noen elementer som må til for at jeg skal velge å åpne meg for behandlere og stole på dem. For det første at de tar det jeg sier seriøst, forstår meg og at de er på min side og ikke motarbeider meg. Pleiere som er usikre på seg selv, nervøse eller alltid serverer standarsvar som "Ta vare på deg selv" "Det går nok bra skal du se" o.s.v ser jeg heller ikke noe poeng med å åpne meg for.

Da jeg begynte å gå til fastlegen min og han tok over medisinering o.s.v bekreftet han flere ganger at han kom til å bli værende. Jeg la merke til at han nølte de gangene han lovet det...men hvorfor i huleste kunne han ikke si sannheten da?

Psykologen min også har lovet at terapien vil ikke bli avsluttet før jeg forlanger det. Men i morgen må jeg bare spørre om han virkelig mener det. En blir faktisk knyttet til folk i helsevesenet. Når kontakten blir brutt på denne måten...er det som å ramle fem steg tilbake igjen. Plutselig ble alt så utrygt...

Jeg har blitt sviktet ganske grovt av mennesker i systemet på mange måter, derfor har tilitten min vært ganske skral. Fastlegen gav meg troen på at det finnes hjelp i det kommunale hjelpeapparatet...men nå forsvant den igjen. Det er to psykiatriske sykepleiere i kommunen jeg bor. Den ene begynte å unngå meg og sluttet plutselig å ringe og holde avtaler. Jeg ble innlagt igjen, og sykehuset spurte han hva som hadde skjedd og da svarte han at han ble så usikker og alt ble så vanskelig...derfor trakk han seg unna. Han lovte sykehuset at han skulle komme med en unskyldning til meg, men det hadde han ikke baller til. Så kom en nyansatt pleier som står å skjelver foran meg og nesten ikke tørr å åpne munnen. Da føler du ikke noe særlig for å åpne deg for vedkommende akkurat...

Jeg kunne ha ramset en hel haug med episoder med overtramp, alt fra seksuelle forhold til ansatte, taushetspliktbrudd i flust, møter bak min rygg, tvang, brutte avtaler og løfter. o.s.v.... En gang ble jeg hevet i arresten også klin edru, fordi en nyansatt turnuslege på nattevakt leste en linje i journalen min om at det gikk bedre med meg. Da hadde jeg til og med permisjon fra sykehuset!! I arresten fikk jeg totalt panikk, slo ut to tenner, bet meg til blods....svært unødvendig taume med andre ord...Å nok en gang beklaget behandlerene. Jeg klarer ikke stole på dem lengre.

Huff du har vært igjennom mye. Det er tøffe ting du forteller her, det er ikke vanskelig å forstå at du er skuffet og lei deg.