Depersonalisering

[York1365381160]

Jeg har nylig hatt nok en episode med noe jeg aldri har forstått eller fått forklart hva er. Disse episodene har opptrått med 1-3 års mellomrom og har vart i alt fra to uker til fire måneder i strekk. Jeg har blitt fortalt av flere leger at det er angst, men har nå endelig funnet diagnosen som beskriver det perfekt; Depersonalization Disorder. Jeg synes ikke de norske nettsidene jeg har funnet beskriver dette psykologiske fenomenet godt nok, og behandlingsforslagene virker ganske tilfeldige. Det kan virke som om norske psykiatere blander sammen flere diagnoser og undervurderer omfanget og konsekvensene av depersonalisering for den som rammes.

Å snakke om kognitiv terapi og situasjonstilvenning som terapi mot dette er å undervurdere pasienters intelligens og selvinnsikt. Å få et anfall av depersonalisering kan være som å skru på en bryter, det er ikke litt innadvendthet, litt mye kjenning på følelser og litt sånn ut'a-dæ-sjæl-opplevelse, det er en konstant følelse av å ikke kjenne igjen det du vet du egentlig kjenner og det tar ifra deg det eneste du trenger i denne verden; degselv.

"I find myself regarding existence as though from beyond the tomb, from another world; all is strange to me; I am, as it were, outside my own body and individuality; I am depersonalized, detached, cut adrift. Is this madness?" (Henri Frédéric Amiel, July 8, 1880)

[Gjest profile]

Hva mener du er en fornuftig behandlingsform da?

[Gjest xbellax]

DPD er jo en dissosieringsform så hadde jeg vært deg ville jeg ikke skrinlagt kognetiv terapi med det aller første, men ...som du sier -resultatene på de fleste behandlingsformer har vært mer eller mindre mislykket. Denne typen dissosieringen kommer ofte som følge av langvarige traumer og gjerne fra barndommen eller som følge av narkotikamisbruk, er dette noe du kjenner deg igjen i?

[York1365381160]

Hva mener du er en fornuftig behandlingsform da?

Hei,

Selv om jeg har hatt symptomer på DP i flere år, har jeg ikke visst hva det har vært før nå nylig. Jeg vet ikke noe om behandling utover det jeg har lest og prøvd selv, men deler gjerne min erfaring..

Det første jeg fikk var antidepressiva, noe som forverret angst og uvirkelighetsfølelse voldsomt. Deretter fikk jeg antipsykotika, hvilket forståelig nok ikke hjalp det heller.

I vanskelige perioder er det dette som hjelper meg:

Nok søvn - Rutiner - Prate med noen - Flytte fokus utover ved f.eks å lese høyt - Beroligende medikamenter som tar angsten

Ligger unna:

Koffein - Sterkt lys, lysstoffrør (f.eks kjøpesentra, klasserom) - Eksistensielle problemstillinger...

Hvis noen har andre råd, er jeg veldig takknemlig..

[York1365381160]

DPD er jo en dissosieringsform så hadde jeg vært deg ville jeg ikke skrinlagt kognetiv terapi med det aller første, men ...som du sier -resultatene på de fleste behandlingsformer har vært mer eller mindre mislykket. Denne typen dissosieringen kommer ofte som følge av langvarige traumer og gjerne fra barndommen eller som følge av narkotikamisbruk, er dette noe du kjenner deg igjen i?

Jeg fikk DPD-symptomer første gang etter en traumatisk hendelse som først førte til posttraumatisk-stressyndrom. Jeg var da 16 år.

Har aldri brukt dop..

[Gjest xbellax]

Jeg fikk DPD-symptomer første gang etter en traumatisk hendelse som først førte til posttraumatisk-stressyndrom. Jeg var da 16 år.

Har aldri brukt dop..

Jeg leste det du skrev til profile. Du skriver at det er som en bryter som slår seg av og på, merker du når det skjer? Dersom du er i behandling hos en teraput, klarer vedkommende å hente deg tilbake via stemme eller berøring? Hva hjelper deg når du har perioder hvor du dissosierer?

Jeg regner med du får samtaleterapi, er denne rettet mot selve traumet? Har du fått bearbeidet traumet?

[York1365381160]

Jeg leste det du skrev til profile. Du skriver at det er som en bryter som slår seg av og på, merker du når det skjer? Dersom du er i behandling hos en teraput, klarer vedkommende å hente deg tilbake via stemme eller berøring? Hva hjelper deg når du har perioder hvor du dissosierer?

Jeg regner med du får samtaleterapi, er denne rettet mot selve traumet? Har du fått bearbeidet traumet?

Går ikke i behandling nå..Jeg gikk i terapi etter det som utløste den føste episoden, men syntes ikke det hjalp..Jeg var bare 16 år og da jeg sa jeg ikke visste hvem jeg var (som var/er en veldig fysisk følelse) fikk jeg bare til svar at "mange unge mennesker ikke vet hvem de er" osv.. Diagnosen ble angst, noe jeg innerst inne visste ikke stemte. Jeg trodde jeg var den eneste som kunne føle det slik jeg føler nå, helt til jeg nå endelig snublet over en forklaring på nett. Dette er det fjerde store "anfallet" på tolv år, sist var for fem år siden og jeg trodde ærlig talt jeg hadde vokst det av meg... Det er ingen ting som klarer å riste meg løs fra denne tilstanden av nummenhet og identitetsløshet, det er helt forferdelig... Les gjerne denne siden:

http://www.depersonalization.info/overview.html

Det er en god beskrivelse av hva man gjennomgår ( Grusom grønn tekst, ellers bra...)

[York1365381160]

Jeg leste det du skrev til profile. Du skriver at det er som en bryter som slår seg av og på, merker du når det skjer? Dersom du er i behandling hos en teraput, klarer vedkommende å hente deg tilbake via stemme eller berøring? Hva hjelper deg når du har perioder hvor du dissosierer?

Jeg regner med du får samtaleterapi, er denne rettet mot selve traumet? Har du fått bearbeidet traumet?

Jeg svarte visst ikke helt på det du spurte om..

Jeg merker stadig vekk, selv i friske perioder, at jeg kan få en kortvarig følelse av uvirkelighet, som når jeg går inn i en matvarebutikk med sterkt lys, har drukket kaffe, går ut fra kinosal etter film etc..

Når jeg bikker over til å miste megselv helt kommer etter kortvarig uvirkelighetsfølelse (minutter) og så er man bare der..Eller ikke der, som det føles som. Jeg har trodd jeg skulle få angstanfall i starten av de alvorlige episodene, deretter blir hele verden bare underlig.

[cathlin]

Går ikke i behandling nå..Jeg gikk i terapi etter det som utløste den føste episoden, men syntes ikke det hjalp..Jeg var bare 16 år og da jeg sa jeg ikke visste hvem jeg var (som var/er en veldig fysisk følelse) fikk jeg bare til svar at "mange unge mennesker ikke vet hvem de er" osv.. Diagnosen ble angst, noe jeg innerst inne visste ikke stemte. Jeg trodde jeg var den eneste som kunne føle det slik jeg føler nå, helt til jeg nå endelig snublet over en forklaring på nett. Dette er det fjerde store "anfallet" på tolv år, sist var for fem år siden og jeg trodde ærlig talt jeg hadde vokst det av meg... Det er ingen ting som klarer å riste meg løs fra denne tilstanden av nummenhet og identitetsløshet, det er helt forferdelig... Les gjerne denne siden:

http://www.depersonalization.info/overview.html

Det er en god beskrivelse av hva man gjennomgår ( Grusom grønn tekst, ellers bra...)

Jeg opplever dette også tilstadighet, men ikke så lenge om gangen. Er ikke så stor fan av å skulle gjøre en diagnose ut av det. Det jeg syns hjelper er hvis noen prøver å få ordentlig kontakt med meg, gjerne en trygg person, selv om jeg vanligvis ikke tør å be om det eller har noen jeg føler er trygge. En gang hjalp det at noen holdt meg i hånden. Jeg får alltid mye angst etter å ha hatt det slik en stund fordi jeg føler meg så alene og ukjent i det, og da skulle jeg ønske at det var noen som kunne være litt tilstedet, selv om det selvsagt ofte ikke er noen tilgjengelig, og jeg føler at jeg burde greie meg på egen hånd, og at jeg føler det er dumt og sært å skulle forklare dette til andre. But thats me.

Vil anbefale deg å finne en god psykolog. Jeg har liksom en evig tro på de litt langvarige psykoterapiene, empatisk kommunikasjon, og å bli kjent med seg selv via sammarbeid med en behandler man kan bli trygg på, gå igjennom vanskelige opplevlser, slik at man kan finne tryggheten i seg selv og få bedre selvfølelse, forståelse og sammenheng i livet. Men det er jo bare mine meninger. Vet ikke om det er plass til dem på dette forumet, egenlig.

[mariex]

Jeg opplever dette også tilstadighet, men ikke så lenge om gangen. Er ikke så stor fan av å skulle gjøre en diagnose ut av det. Det jeg syns hjelper er hvis noen prøver å få ordentlig kontakt med meg, gjerne en trygg person, selv om jeg vanligvis ikke tør å be om det eller har noen jeg føler er trygge. En gang hjalp det at noen holdt meg i hånden. Jeg får alltid mye angst etter å ha hatt det slik en stund fordi jeg føler meg så alene og ukjent i det, og da skulle jeg ønske at det var noen som kunne være litt tilstedet, selv om det selvsagt ofte ikke er noen tilgjengelig, og jeg føler at jeg burde greie meg på egen hånd, og at jeg føler det er dumt og sært å skulle forklare dette til andre. But thats me.

Vil anbefale deg å finne en god psykolog. Jeg har liksom en evig tro på de litt langvarige psykoterapiene, empatisk kommunikasjon, og å bli kjent med seg selv via sammarbeid med en behandler man kan bli trygg på, gå igjennom vanskelige opplevlser, slik at man kan finne tryggheten i seg selv og få bedre selvfølelse, forståelse og sammenheng i livet. Men det er jo bare mine meninger. Vet ikke om det er plass til dem på dette forumet, egenlig.

Hei Cathlin.

Hvorfor skulle ikke dine meninger passe inn? Slike "anfall" må være veldig vanskelig. Spesielt med den angsten som følger med. Skjønner at det er godt å ha noen du er trygg på når du har det som værst.

mvh

[Gjest xbellax]

Jeg opplever dette også tilstadighet, men ikke så lenge om gangen. Er ikke så stor fan av å skulle gjøre en diagnose ut av det. Det jeg syns hjelper er hvis noen prøver å få ordentlig kontakt med meg, gjerne en trygg person, selv om jeg vanligvis ikke tør å be om det eller har noen jeg føler er trygge. En gang hjalp det at noen holdt meg i hånden. Jeg får alltid mye angst etter å ha hatt det slik en stund fordi jeg føler meg så alene og ukjent i det, og da skulle jeg ønske at det var noen som kunne være litt tilstedet, selv om det selvsagt ofte ikke er noen tilgjengelig, og jeg føler at jeg burde greie meg på egen hånd, og at jeg føler det er dumt og sært å skulle forklare dette til andre. But thats me.

Vil anbefale deg å finne en god psykolog. Jeg har liksom en evig tro på de litt langvarige psykoterapiene, empatisk kommunikasjon, og å bli kjent med seg selv via sammarbeid med en behandler man kan bli trygg på, gå igjennom vanskelige opplevlser, slik at man kan finne tryggheten i seg selv og få bedre selvfølelse, forståelse og sammenheng i livet. Men det er jo bare mine meninger. Vet ikke om det er plass til dem på dette forumet, egenlig.

"Men det er jo bare mine meninger. Vet ikke om det er plass til dem på dette forumet, egenlig." Det er de så absolutt. kloke er de og!

[Gjest xbellax]

Jeg svarte visst ikke helt på det du spurte om..

Jeg merker stadig vekk, selv i friske perioder, at jeg kan få en kortvarig følelse av uvirkelighet, som når jeg går inn i en matvarebutikk med sterkt lys, har drukket kaffe, går ut fra kinosal etter film etc..

Når jeg bikker over til å miste megselv helt kommer etter kortvarig uvirkelighetsfølelse (minutter) og så er man bare der..Eller ikke der, som det føles som. Jeg har trodd jeg skulle få angstanfall i starten av de alvorlige episodene, deretter blir hele verden bare underlig.

Takk for begge innlegg. Jeg har vært borti dette, men kun i mye mildere form enn hva du er utsatt for; for vedkommende det gjaldt var traumer fra barndommen hovedårsak og endel av triggerene du nevner husker jeg også ble nevnt den gang. Det må ha vært forferdelig å bli møtt slik du har blitt med bortforklaringer og nedlatenhet/arroganse. Jeg håper på det beste for deg, og jeg skal lese artikkelen. Om du finner en mirakelkur ville det vært hyggelig om du sendte en melding.