panikk - korleis kjennest det?

[gif]

Psykiateren eg går til lanserte ideen at dei verste panikkanfalla mine (skjer ikkje ofte) høyrest verre ut enn vanleg, og kanskje det er ein lokal form for epilepsi?? Sidan eg -heilt- mister kjensle i ein arm for eksempel.

Eg som hadde overbevist meg sjølv om at "alt" alltid "bare" er mentalt. ... Og eg trur endå at det kun er stress og panikk, men eg lurer på korleis andre fysisk kjenner panikken? I kva grad og korleis? Eg har tenkt at slik eg kjenner panikk er heilt vanleg og slik alle kjenner det.

Evt om nokon veit bra bøker eg kan lese som omhandler temaet fysiske reaksjoner på panikk?

[jassy]

Jeg har/er har vært plaget med sterke panikkanfall i noen måneder nå, har i tillegg andre angstproblemer. De sterkeste av mine angsanfall kjennetegnes selvsagt ved sterk redsel/panikk, høy puls/hjertebank, skjelving og nummenhetsfølelse/prikking i hender, føtter og ansikt. I tillegg blir hender/føtter kalde og jeg fryser generelt en del etter anfallet. Uvelhet kan hos meg noen ganger følge med.Hadde før hyperventilering, men har lært meg å takle dette ved hjelp av pusteteknikker. Det er viktig!! Ikke kjemp mot angsten det forverrer situasjonen, men følg med den. Ta det med ro, litt frisk luft har vært meg til hjelp, eller ett stille rom. Den når bestandig en topp, før den stabiliserer seg og går tilbake. Kjøp "Trange rom og åpne plasser" av Torkil Berge/Arne Repål, om mestring av angst og panikk. Kjempebra!!!

Ellers så har jeg hatt god nytte av å ha Vival tilgjengelig jeg ikke har klart å stoppe anfallet. Å lære seg at panikkanfall ikke er farlig er vel det som er vanskeligst. Men grusomt ubehagelig er det!!! Det er som kjent en normal reaksjon, men den kommer i feil situasjon. Er litt vanskelig å forklare andre at man har panikk når man sitter ved kjøkkenbordet med morgenavisa??

Etter å ha lest om lidelsen og å ha gått hos psykolog ukentlig i 6 måneder, begynner jeg nå å få bukt med mine angstproblemer uten bruk av medisiner. Ett annet tips er å slutte å drikke cola og kaffe, samt å begynne med fysisk aktivitet. Da blir du bedre kjent med kroppen din og vil etterhvert få bedre kontroll på angsten/fysiske symptomer. En hyggelig bivirkning er bedre fysisk helse!! Selv prøver jeg å gå 30 min - 1 time (1,5 t) hver dag (rask gange), alt ettersom jeg orker.

Det er mulig å bli frisk av angst/panikkanfall med betydelig egeninnsats og godt samarbeid med behandleren din. Lykke til videre!!

[Gjest Perlefrøken]

Hvis legen din tror at du har epilepsi, vil han vel tilby deg en utredning? Det finnes i såfall medisiner.

[gif]

Jeg har/er har vært plaget med sterke panikkanfall i noen måneder nå, har i tillegg andre angstproblemer. De sterkeste av mine angsanfall kjennetegnes selvsagt ved sterk redsel/panikk, høy puls/hjertebank, skjelving og nummenhetsfølelse/prikking i hender, føtter og ansikt. I tillegg blir hender/føtter kalde og jeg fryser generelt en del etter anfallet. Uvelhet kan hos meg noen ganger følge med.Hadde før hyperventilering, men har lært meg å takle dette ved hjelp av pusteteknikker. Det er viktig!! Ikke kjemp mot angsten det forverrer situasjonen, men følg med den. Ta det med ro, litt frisk luft har vært meg til hjelp, eller ett stille rom. Den når bestandig en topp, før den stabiliserer seg og går tilbake. Kjøp "Trange rom og åpne plasser" av Torkil Berge/Arne Repål, om mestring av angst og panikk. Kjempebra!!!

Ellers så har jeg hatt god nytte av å ha Vival tilgjengelig jeg ikke har klart å stoppe anfallet. Å lære seg at panikkanfall ikke er farlig er vel det som er vanskeligst. Men grusomt ubehagelig er det!!! Det er som kjent en normal reaksjon, men den kommer i feil situasjon. Er litt vanskelig å forklare andre at man har panikk når man sitter ved kjøkkenbordet med morgenavisa??

Etter å ha lest om lidelsen og å ha gått hos psykolog ukentlig i 6 måneder, begynner jeg nå å få bukt med mine angstproblemer uten bruk av medisiner. Ett annet tips er å slutte å drikke cola og kaffe, samt å begynne med fysisk aktivitet. Da blir du bedre kjent med kroppen din og vil etterhvert få bedre kontroll på angsten/fysiske symptomer. En hyggelig bivirkning er bedre fysisk helse!! Selv prøver jeg å gå 30 min - 1 time (1,5 t) hver dag (rask gange), alt ettersom jeg orker.

Det er mulig å bli frisk av angst/panikkanfall med betydelig egeninnsats og godt samarbeid med behandleren din. Lykke til videre!!

Takk for utfyllandes svar

Når du seier du kjenner prikking i hendene, gjer det vondt eller er det meir numment? Og, hender det at du ikkje kjenner hendene/armane? At du mister heilt følelsen i dei/at dei er uvirkelige?

[gif]

Hvis legen din tror at du har epilepsi, vil han vel tilby deg en utredning? Det finnes i såfall medisiner.

Tja, eg er ganske sikker sjølv på at det ikkje er epilepsi, har vore utreda for epilepsi når eg var yngre (15 år sidan e.l.), EEG fleire gonger utan nokre funn. Til slutt fann dei ut at det var hjartet.

Men dette med "lokal" epilepsi som gjer at kjensle i ein arm skulle kunne falle ut har eg aldri høyrt om. Men, som sagt er eg ganske sikker på at det ikkje kan vera det, og at det faktisk er panikk og angst, og lurer derfor på korleis andre opplever angst fysisk.

Orker forresten ikkje bekymre meg for at det er epilepsi og starte den mølla att, har nok stress som det er.

[jassy]

Takk for utfyllandes svar

Når du seier du kjenner prikking i hendene, gjer det vondt eller er det meir numment? Og, hender det at du ikkje kjenner hendene/armane? At du mister heilt følelsen i dei/at dei er uvirkelige?

Det er ikke smerter i hendene, men det er en følelse av nummenhet/følelsesløshet sammen med kulden som etterhvert kommer. Jeg mister vel ikke følelsen, men jeg kjenner ikke helt følelsen av at jeg berører hendene mine.

[gif]

Det er ikke smerter i hendene, men det er en følelse av nummenhet/følelsesløshet sammen med kulden som etterhvert kommer. Jeg mister vel ikke følelsen, men jeg kjenner ikke helt følelsen av at jeg berører hendene mine.

Takk for raskt svar.

Eg kjenner av og til _ingenting_ i armen, andre gonger kjennest det som eg har plukka massevis av brennenesler i regnet for eksempel (også litt kald/bedøva). Og andre gonger bare nummen.

Ganske unødvendig styr me panikk =)

[Gjest frisk og rask i dag]

Takk for utfyllandes svar

Når du seier du kjenner prikking i hendene, gjer det vondt eller er det meir numment? Og, hender det at du ikkje kjenner hendene/armane? At du mister heilt følelsen i dei/at dei er uvirkelige?

Hei

Jeg vil bare skrive litt i tilegg til det som jassy har skrevet.

Forøvrig en veldig god beskrivelse.

Jeg har hatt panikkangst, jeg skriver har hatt, for jeg tror jeg har fått bukt med mine plager. Jeg avlyste min psykolog-time, det var så lang ventetid, så i mellomtiden prøvde jeg å lege meg selv. Og tro meg, det er den absolutte beste medisin. Et viktig punkt som jassy skriver, er at jeg lærte meg å ikke være redd panikken, det er viktig å la angsten få komme til deg. Ta imot den og for all del ikke skyv den fra deg. Det er da du får panikk. etter en tid avtok dette, og i dag har jeg ingen symptomer lenger.

En annen ting som hjalp meg, er å snakke med likesinnede, som har følt smertene på kroppen. Jeg har aldri trodd det gikk ann å ha fysiske smerter, når du ikke "feilte" noe.

Joda, det verste er pusteproblemene, følelsen av å ikke få nok luft. Konstante smerter i brystet og mellomgulvet, besvimelsesbesvær, tungpust, hjertebank, kvalme, uro, en "puls i 200" en merkelig følelse i hele kroppen, hyperventilering og følelsen av at nå dør jeg.

En annen ting som var utrolig ekkelt, var spesielt med flere i samme rom. Da kunne jeg få "utenom kroppen opplevelser" Jeg stod på sidelinjen og bivånet det hele, deltok ikke i samtaler, men såg alt sammen utenfra, der jeg selv ikke var tilstede. Skummelt!!

Jeg kjenner ikke helt igjen det med nummehet i arm, det hadde ikke jeg.

Utbrenthet og depresjoner kan utløse angst, det skjedde meg meg. Ønsker deg lykke til, dette er ikke noe svar til deg om det du lurer på, heller tanker å dele med et medmenneske, da jeg vet at det betyr mye.

[jassy]

Takk for raskt svar.

Eg kjenner av og til _ingenting_ i armen, andre gonger kjennest det som eg har plukka massevis av brennenesler i regnet for eksempel (også litt kald/bedøva). Og andre gonger bare nummen.

Ganske unødvendig styr me panikk =)

Tror du kan ta det med ro, men om du er veldig urolig kan du jo kontakte fastelegen din? Muskelspenninger er jo også ett kjent symptom ved panikkangst, og spenninger kan vel gjøre mange ting med en stakkars arm? Prøv å legg merke til om følelsen i hånden kun kommer under angstanfall, og gjør den det er jeg rimelig sikker på at du kan slappe av. Man må prøve å ikke la "katastrofetankene" man får servert på sølvfat få fotfeste, man kommer langt med sunn fornuft.

Det er som du sier ett styr med panikk, men fullt mulig å overvinne. Kjøp boka, der får du mange svar.

[jassy]

Hei

Jeg vil bare skrive litt i tilegg til det som jassy har skrevet.

Forøvrig en veldig god beskrivelse.

Jeg har hatt panikkangst, jeg skriver har hatt, for jeg tror jeg har fått bukt med mine plager. Jeg avlyste min psykolog-time, det var så lang ventetid, så i mellomtiden prøvde jeg å lege meg selv. Og tro meg, det er den absolutte beste medisin. Et viktig punkt som jassy skriver, er at jeg lærte meg å ikke være redd panikken, det er viktig å la angsten få komme til deg. Ta imot den og for all del ikke skyv den fra deg. Det er da du får panikk. etter en tid avtok dette, og i dag har jeg ingen symptomer lenger.

En annen ting som hjalp meg, er å snakke med likesinnede, som har følt smertene på kroppen. Jeg har aldri trodd det gikk ann å ha fysiske smerter, når du ikke "feilte" noe.

Joda, det verste er pusteproblemene, følelsen av å ikke få nok luft. Konstante smerter i brystet og mellomgulvet, besvimelsesbesvær, tungpust, hjertebank, kvalme, uro, en "puls i 200" en merkelig følelse i hele kroppen, hyperventilering og følelsen av at nå dør jeg.

En annen ting som var utrolig ekkelt, var spesielt med flere i samme rom. Da kunne jeg få "utenom kroppen opplevelser" Jeg stod på sidelinjen og bivånet det hele, deltok ikke i samtaler, men såg alt sammen utenfra, der jeg selv ikke var tilstede. Skummelt!!

Jeg kjenner ikke helt igjen det med nummehet i arm, det hadde ikke jeg.

Utbrenthet og depresjoner kan utløse angst, det skjedde meg meg. Ønsker deg lykke til, dette er ikke noe svar til deg om det du lurer på, heller tanker å dele med et medmenneske, da jeg vet at det betyr mye.

Til frisk og rask i dag!!

Kjenner det du beskriver også, kom bare ikke på det i farten :-)

Er på vei, skriver jeg.....da jeg ennå har ett stykke å gå, stresser ikke mot målet, det er der fremme. Det er tusen veier inn i angsten og like mange ut igjen.

Honnør til deg som har klart det med hjelp av gode venner, det har ikke fungert for meg. Det var så mange som skulle mene/tro hva som var best for meg. Det gjorde meg totalt forvirra og verre av angstlidelsene. Psykologen ble redningen for meg.

Jeg slapp heldigvis å vente på time hos psykolog, etter at henvisning ble sendt, var jeg inne etter 14 dager. Har ett utmerket samarbeid med psykologen der vi har utforsket mange tankeganger/løsninger på problem. Medførte en del grubling som ikke var så bra en tid, men etter at jeg har "lært" teknikken har jeg fått mange flere løsninger å velge mellom når problemet er avdekt. Har man ett åpent sinn, ikke er forutinntatt, har mot til å møte det vanskelige i samarbeid med psykologen og endre på ting i livet er dette også en vei å gå :-)

Har fortsatt en del generell angst, men det blir heldigvis mindre, og kan nå leve noen lunde normalt. Tror jeg kan se fremtiden lyst i møte.

Ett ordtak jeg har tatt med meg på veien er av Aksel Sandemose. Han sa: "Vil man forfølge angsten og ikke la den herske, får en gå til de stedene hvor den bor".

[gif]

Hei

Jeg vil bare skrive litt i tilegg til det som jassy har skrevet.

Forøvrig en veldig god beskrivelse.

Jeg har hatt panikkangst, jeg skriver har hatt, for jeg tror jeg har fått bukt med mine plager. Jeg avlyste min psykolog-time, det var så lang ventetid, så i mellomtiden prøvde jeg å lege meg selv. Og tro meg, det er den absolutte beste medisin. Et viktig punkt som jassy skriver, er at jeg lærte meg å ikke være redd panikken, det er viktig å la angsten få komme til deg. Ta imot den og for all del ikke skyv den fra deg. Det er da du får panikk. etter en tid avtok dette, og i dag har jeg ingen symptomer lenger.

En annen ting som hjalp meg, er å snakke med likesinnede, som har følt smertene på kroppen. Jeg har aldri trodd det gikk ann å ha fysiske smerter, når du ikke "feilte" noe.

Joda, det verste er pusteproblemene, følelsen av å ikke få nok luft. Konstante smerter i brystet og mellomgulvet, besvimelsesbesvær, tungpust, hjertebank, kvalme, uro, en "puls i 200" en merkelig følelse i hele kroppen, hyperventilering og følelsen av at nå dør jeg.

En annen ting som var utrolig ekkelt, var spesielt med flere i samme rom. Da kunne jeg få "utenom kroppen opplevelser" Jeg stod på sidelinjen og bivånet det hele, deltok ikke i samtaler, men såg alt sammen utenfra, der jeg selv ikke var tilstede. Skummelt!!

Jeg kjenner ikke helt igjen det med nummehet i arm, det hadde ikke jeg.

Utbrenthet og depresjoner kan utløse angst, det skjedde meg meg. Ønsker deg lykke til, dette er ikke noe svar til deg om det du lurer på, heller tanker å dele med et medmenneske, da jeg vet at det betyr mye.

Takk for svar frå deg også

Pga forhistorie med hjertestans og slikt gjer det meg ekstra skeptisk til angst med utruleg like symptomer, og eg synest det er vanskeleg å bare la det kome. Faktisk kjennest angst mykje verre ut enn hjertestans..

Men du har nok rett i at om ein klarer å unngå å bli redd så er det nok best. Men det er ikkje så lett å overbevise seg sjølv og ha tru på det.

Eg er også bevisst på dette med pust og hyperventilering, men det siste eg høyrte er at sjølv om ein puster svært roleg, så er det godt mulig å hyperventilere (ikkje puste djupt nok).. Mykje å tenke på i ein stressa situasjon.

Imponerandes at du har fått bukt med det heilt på eigenhand

[gif]

Til frisk og rask i dag!!

Kjenner det du beskriver også, kom bare ikke på det i farten :-)

Er på vei, skriver jeg.....da jeg ennå har ett stykke å gå, stresser ikke mot målet, det er der fremme. Det er tusen veier inn i angsten og like mange ut igjen.

Honnør til deg som har klart det med hjelp av gode venner, det har ikke fungert for meg. Det var så mange som skulle mene/tro hva som var best for meg. Det gjorde meg totalt forvirra og verre av angstlidelsene. Psykologen ble redningen for meg.

Jeg slapp heldigvis å vente på time hos psykolog, etter at henvisning ble sendt, var jeg inne etter 14 dager. Har ett utmerket samarbeid med psykologen der vi har utforsket mange tankeganger/løsninger på problem. Medførte en del grubling som ikke var så bra en tid, men etter at jeg har "lært" teknikken har jeg fått mange flere løsninger å velge mellom når problemet er avdekt. Har man ett åpent sinn, ikke er forutinntatt, har mot til å møte det vanskelige i samarbeid med psykologen og endre på ting i livet er dette også en vei å gå :-)

Har fortsatt en del generell angst, men det blir heldigvis mindre, og kan nå leve noen lunde normalt. Tror jeg kan se fremtiden lyst i møte.

Ett ordtak jeg har tatt med meg på veien er av Aksel Sandemose. Han sa: "Vil man forfølge angsten og ikke la den herske, får en gå til de stedene hvor den bor".

Gå der angsten bur, og busetje seg der sjølv?... Eller bare besøke og intimidere..?

[gif]

Tror du kan ta det med ro, men om du er veldig urolig kan du jo kontakte fastelegen din? Muskelspenninger er jo også ett kjent symptom ved panikkangst, og spenninger kan vel gjøre mange ting med en stakkars arm? Prøv å legg merke til om følelsen i hånden kun kommer under angstanfall, og gjør den det er jeg rimelig sikker på at du kan slappe av. Man må prøve å ikke la "katastrofetankene" man får servert på sølvfat få fotfeste, man kommer langt med sunn fornuft.

Det er som du sier ett styr med panikk, men fullt mulig å overvinne. Kjøp boka, der får du mange svar.

Eg skal kjøpe boka, takk for tips

[Gjest frisk og rask i dag]

Til frisk og rask i dag!!

Kjenner det du beskriver også, kom bare ikke på det i farten :-)

Er på vei, skriver jeg.....da jeg ennå har ett stykke å gå, stresser ikke mot målet, det er der fremme. Det er tusen veier inn i angsten og like mange ut igjen.

Honnør til deg som har klart det med hjelp av gode venner, det har ikke fungert for meg. Det var så mange som skulle mene/tro hva som var best for meg. Det gjorde meg totalt forvirra og verre av angstlidelsene. Psykologen ble redningen for meg.

Jeg slapp heldigvis å vente på time hos psykolog, etter at henvisning ble sendt, var jeg inne etter 14 dager. Har ett utmerket samarbeid med psykologen der vi har utforsket mange tankeganger/løsninger på problem. Medførte en del grubling som ikke var så bra en tid, men etter at jeg har "lært" teknikken har jeg fått mange flere løsninger å velge mellom når problemet er avdekt. Har man ett åpent sinn, ikke er forutinntatt, har mot til å møte det vanskelige i samarbeid med psykologen og endre på ting i livet er dette også en vei å gå :-)

Har fortsatt en del generell angst, men det blir heldigvis mindre, og kan nå leve noen lunde normalt. Tror jeg kan se fremtiden lyst i møte.

Ett ordtak jeg har tatt med meg på veien er av Aksel Sandemose. Han sa: "Vil man forfølge angsten og ikke la den herske, får en gå til de stedene hvor den bor".

Takker for fint innlegg! Jeg savnet slike "samtaler"den tiden jeg var syk. Og da må jeg rette deg litt med det samme: Det var IKKE gode venner som hjalp meg ut av mørket, men 2 betjente (en var slektning) som hadde samme problemet. Da kjente vi oss igjen i den andre.

Nei, å snakke med vennene hadde ingen hensikt, sånt må man føle på kroppen for i det hele tatt kunne sette seg inni hva som skjer.

Første gang en lege ymtet frempå om angst, såg jeg på han som om han var ramla ned fra månen....jeg hadde bare hørt ordet, men ikke skjønt hva folk "mener" med sykdommen. Ordet angst sier seg vel selv sånn sett ... Etter å ha smakt på det en stund, fant jeg det enda mer uvirkelig. Jeg såg for meg innestengte, nevrotiske pasienter, uten sosialt nettverk. Så ulikt meg som overhodet......men livet har ærfart at det skjer de mest vellykkede. Og som jeg skrev i sted, jeg møtte vel veggen, og da utløste det resten. En slektning av meg ble syk nesten samtidig, men det var ikke helt likt. En ulykke innen familien satte fart på og utløste utmattelse. som gikk over til angst, men mest depresjon. Så isteden for sobril som jeg fikk, men det anti-depresive for henne.

Livet kan være hardt å leve, men alternativet er vel ikke så mye bedre?

Enig med Aksel Sandemose foresten

Men det er lett å si det etterpå, når du har lært hva du skal gjøre.

[Gjest frisk og rask i dag]

Takk for svar frå deg også

Pga forhistorie med hjertestans og slikt gjer det meg ekstra skeptisk til angst med utruleg like symptomer, og eg synest det er vanskeleg å bare la det kome. Faktisk kjennest angst mykje verre ut enn hjertestans..

Men du har nok rett i at om ein klarer å unngå å bli redd så er det nok best. Men det er ikkje så lett å overbevise seg sjølv og ha tru på det.

Eg er også bevisst på dette med pust og hyperventilering, men det siste eg høyrte er at sjølv om ein puster svært roleg, så er det godt mulig å hyperventilere (ikkje puste djupt nok).. Mykje å tenke på i ein stressa situasjon.

Imponerandes at du har fått bukt med det heilt på eigenhand

Ja ikke helt på egenhand, men ved god informasjon, og dyktige leger. Jeg er sikkert en av Googles mest brukte søkepersoner.

Og at angst kjennes verre ut en hjertestans, kan jeg godt forestille meg. Men i motsetning så er hjertestans farlig.

Og forstår godt det du skriver om andre symptomer som kjennes likt. Da er det nok ikke enkelt. Men desverre så er det nok ikke så mye annet man kan gjøre med angsten, enn å ta i mot den.

Det med legen din og epilepsi skjønner jeg ikke. Jeg kjenner flere med den sykdommen. Hele kroppen rister under et anfall, har ikke hørt om noe lokalt, men det finnes vel flere grader her også.

[jassy]

Gå der angsten bur, og busetje seg der sjølv?... Eller bare besøke og intimidere..?

Mener vel med ordtaket at for å få bukt med angsten må man oppsøke de situasjoner der man får angst og utholde den for så å seire over den. F.eks. gå på konsert, ta buss, gå på butikker e.l., alt etter hva som er problemet.

Bosett deg for all del ikke der :-) Ha en fin dag!!

[gif]

Mener vel med ordtaket at for å få bukt med angsten må man oppsøke de situasjoner der man får angst og utholde den for så å seire over den. F.eks. gå på konsert, ta buss, gå på butikker e.l., alt etter hva som er problemet.

Bosett deg for all del ikke der :-) Ha en fin dag!!

ah ja.

Men eg for min del veit ikkje kva som utløyser angsten, det bare angrip meg frå tid til annan, heilt uventa. Men, eg får vel bare overleve det når det skjer