Familien min spiser meg opp, og angsten kommer..

27. februar 2008

Har noen erfaring med atarax eller buspar mot angst?

Legen vil at jeg skal prøve en av disse mot angsten min..

Jeg har tidligere gått til psykolog. Nå kan de ikke hjelpe meg mer med terapi. Jeg må jobbe selv. Har en familie som "spiser" meg opp. Mor, bror og delvis søster. De har brukt meg som søppelbøtte, og eier ikke respekt for meg. Det jeg må jobbe mest med er å si nei, noe som er vanskelig for meg. Jeg må sette grenser for de. Men de gangene jeg har prøvd å si nei, kommer de m fæle trusler til meg. Feks, at jeg burde komme meg ut av familien, setter skam på familen, ikke vil snakke med meg, ødelagt livet deres.. osv..

Det er jeg som har klart meg best økonomisk, jobb kariere..

Og det vet de. Psykologen sier de er total avhengig av meg. Det er liksom jeg som må løse alle problemene deres.

Men nå har tydeligvis kroppen min sagt stopp. Angsten har kommet tikkende på meg. Skjelver, hjertebank, varme/kulde følelser, veldig nervøs.. osv..

Min jobb nå er som sagt å si nei, og bruke den energien jeg bruker på de på meg selv. Ikke bare tenke at jeg må passe på at alle de har det bra.

Nå skal jeg ta hånd om meg selv og barnet mitt. For h*n trenger mammaen sin oppegående.

Men hvordan skal jeg klare å sette grenser? Jeg klarer ikke såre noen, da sliter jeg ekstremt med samvittigheten min.

Legen min vil som sagt at jeg skal prøve noe for angsten min. Har prøvd cipralex, men ble VELDIG dårlig av dem..

Håper noen kanskje kan gi meg tips her inne. ;o)

Beklager, dette her ble bare syting..

27. februar 2008

Vi har ofte disse ønskene: Å bli likt av andre, å nå et mål, å bevare selvrespekten

Ikke alltid kan disse målene forenes. Du kan ikke både nå målet ditt om å bli frisk og ta deg av barnet ditt + å bli likt av din snyltende familie. Du må velge.

De er voksne og har som sådanne et ansvar for å ordne opp i sine egne saker uten å ligge andre til byrde. Om de ikke grier det, har Norge utallige støtteordninger de kan få hjelp av. De skal ikke ødelegge for deg og barnet ditt.

28. februar 2008

''Og det vet de. Psykologen sier de er total avhengig av meg.''

Det er du som alltid har hatt rollen som problemløser i familien din. Har du blitt tillagt altfor mye ansvar for andre, allerede fra du var liten? Har du blitt opplært i å føle deg forpliktet, skyldig?

En ting er i allefall helt klart - og det sier du selv også. De vil spise deg opp dersom du ikke setter klare grenser. Når de sier at du må "ha deg ut av familien" så kan du svare at du skal ta dem på ordet. Vær konsekvent. La være å ta telefonen om de ringer og maser, om du ikke vil prate så si det klart og tydelig. Om de krever at du hjelper de på en eller annen måte, så si klart i fra om at det har du ikke anledning til. Du trenger ikke forklare deg, de har ingen rett på forklaringer fra deg; du er voksen og skal ikke stå til rette for dem lenger. Hvis de spør deg hvorfor du har blitt så avvisende, så kan du svare at du vil være det så lenge de legger problemene sine over på deg. Vær tydelig og klar på at du lever ditt liv nå og kan når som helst velge å bryte kontakten.

Så lenge du er konsekvent, så mister de kontrollen over deg. Det kan medføre angst og usikkerhet hos de, fordi de har mista "problemløseren" sin. Men det er noe de må gjennom og det er bare du som kan gjøre noe med dette. Kanskje får pipa en annen lyd når de føler at du tar dem på ordet.