Når en ikke klarer å snakke i terapi

[Gjest slitnemeg25]

Hei.

Jeg klarer ikke å snakke noe særlig i terapi. Har overgrepsproblematikk, men klarer ikke snakke om det, selv om jeg har gått til samme behandler i fire år. Jeg stoler på behandler 100prosent, men likevel klarer jeg ikke si noe. Jeg er usikker på om det i det hele tatt er skjedd med en gang jeg prøver å snakke om det, i tillegg til at jeg blir så destruktiv og kutter meg så mye opp. Behandler tør rett og slett ikke lenger.

Klarer ikke snakke om så mye annet heller...

Finnes det håp for meg?

Og når en blir så dårlig av å snakke om overgrepene, bør en da bare legge det til side, selv om en blir plaget med det nesten hver dag?

Slitne meg

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

I dette tilfellet ville jeg lagt overgrepene i "skapet" og heller fokusert på mestring av livet her nå og fremover.

En må ikke snakke om traumet for å bli bra.

[Gjest slitnemeg25]

I dette tilfellet ville jeg lagt overgrepene i "skapet" og heller fokusert på mestring av livet her nå og fremover.

En må ikke snakke om traumet for å bli bra.

Tusen takk for svar.

Min mann mener jeg bør snakke om dette så jeg kan bli sikker på at det faktisk er skjedd. Jeg vet det jo på en måte, men er så redd, for hva OM han ikke har gjort det?

Når behandler er sikker på at det er skjedd? Når det var jeg selv som tok det opp, etter mange år i behandling, når jeg har flashbacks, og jeg ikke klarer seksualitet ordentlig, når jeg gråter etter sex for jeg føler meg så skitten, og at jeg låser nakken min når noen prøver å ta på den... men likevel blir jeg så usikker... er det da likevel best å legge det " i skapet" ?

Og satse på livet her og nå?

Jeg sa til behandler at hvis jeg bare fikk vite at det faktisk ER skjedd, at han kunne innrømme det om jeg spurte han... så ville jeg kanskje klart å komme videre... jeg vet ikke... Men han vil sikkert aldri innrømme det:-(

[Gjest xbellax]

Tusen takk for svar.

Min mann mener jeg bør snakke om dette så jeg kan bli sikker på at det faktisk er skjedd. Jeg vet det jo på en måte, men er så redd, for hva OM han ikke har gjort det?

Når behandler er sikker på at det er skjedd? Når det var jeg selv som tok det opp, etter mange år i behandling, når jeg har flashbacks, og jeg ikke klarer seksualitet ordentlig, når jeg gråter etter sex for jeg føler meg så skitten, og at jeg låser nakken min når noen prøver å ta på den... men likevel blir jeg så usikker... er det da likevel best å legge det " i skapet" ?

Og satse på livet her og nå?

Jeg sa til behandler at hvis jeg bare fikk vite at det faktisk ER skjedd, at han kunne innrømme det om jeg spurte han... så ville jeg kanskje klart å komme videre... jeg vet ikke... Men han vil sikkert aldri innrømme det:-(

Du har gått i behandling i 4 år og ikke snakket om de overgrepene/overgrepet du mener/tror har skjedd? Kjære deg slitnemeg25, Du har nær sagt alle symptomer på å ha blitt utsatt for alvorlig overgrep. Naturligvis blir du dårligere av å snakke om traumen/e, "alle" blir det før de blir bedre . Problemet ditt er at du sitter fast. Du kan velge å gå videre, eller du kan velge å face fortiden, få hjelp til å få sortert, få hjelp til å kutte ut selvskadingen, og ikke minst få hjelp til å leve videre med dette. I enkelte tilfeller er det nyttig å løfte blikket å gå videre, ..for deg derimot tror jeg ikke det er en løsning. Du har gått i terapi i 4 år og ikke snakket grundig om overgrepene; hva konkret er du redd for. Enten må du gi deg et sabla spark bak eller så bør du ta nhd`s råd om å gå videre. Er du redd det skal bli virkelig om du snakker? At du ikke kan ta ordene tilbake? Vil du fortsette å feige unna og kutte deg opp istede for å face dine redsler? Du kan få hjelp til dette, du trenger ikke være helt alene hele tiden. Men alt er opp til deg og hva du vil, og hva du våger.

[skal]

Tusen takk for svar.

Min mann mener jeg bør snakke om dette så jeg kan bli sikker på at det faktisk er skjedd. Jeg vet det jo på en måte, men er så redd, for hva OM han ikke har gjort det?

Når behandler er sikker på at det er skjedd? Når det var jeg selv som tok det opp, etter mange år i behandling, når jeg har flashbacks, og jeg ikke klarer seksualitet ordentlig, når jeg gråter etter sex for jeg føler meg så skitten, og at jeg låser nakken min når noen prøver å ta på den... men likevel blir jeg så usikker... er det da likevel best å legge det " i skapet" ?

Og satse på livet her og nå?

Jeg sa til behandler at hvis jeg bare fikk vite at det faktisk ER skjedd, at han kunne innrømme det om jeg spurte han... så ville jeg kanskje klart å komme videre... jeg vet ikke... Men han vil sikkert aldri innrømme det:-(

Klarer du å skrive noe om det? Ev "omskrive"? Tegne eller male? Det finnes så mange måter å snakke om, fortelle bearbeide. Ikke bare ord og definitivt ikke bare talte ord.

Bare noen tanker for en som og ar fryktelig vanskelig for å snakke.

[Gjest lysivente]

Du har gått i behandling i 4 år og ikke snakket om de overgrepene/overgrepet du mener/tror har skjedd? Kjære deg slitnemeg25, Du har nær sagt alle symptomer på å ha blitt utsatt for alvorlig overgrep. Naturligvis blir du dårligere av å snakke om traumen/e, "alle" blir det før de blir bedre . Problemet ditt er at du sitter fast. Du kan velge å gå videre, eller du kan velge å face fortiden, få hjelp til å få sortert, få hjelp til å kutte ut selvskadingen, og ikke minst få hjelp til å leve videre med dette. I enkelte tilfeller er det nyttig å løfte blikket å gå videre, ..for deg derimot tror jeg ikke det er en løsning. Du har gått i terapi i 4 år og ikke snakket grundig om overgrepene; hva konkret er du redd for. Enten må du gi deg et sabla spark bak eller så bør du ta nhd`s råd om å gå videre. Er du redd det skal bli virkelig om du snakker? At du ikke kan ta ordene tilbake? Vil du fortsette å feige unna og kutte deg opp istede for å face dine redsler? Du kan få hjelp til dette, du trenger ikke være helt alene hele tiden. Men alt er opp til deg og hva du vil, og hva du våger.

Jeg er i samme situasjon... 4 år med behandling uten å ha klart å snakke særlig mye om hva som skjedde.

Nå har jeg bestemt meg for å snakke... fordi jeg har prøvd å se fremover og gå videre så mange ganger og etter noen måneder med utestenging er flash back og problemene tilbake.

Kanskje du kunne hatt nytte av å prate med noen på senter mot incest. Jeg opplevde det som positivt og at det har hjulpet meg til å forstå at det jeg har opplevd er virkelig.

Håper du finner ut av hva som vil være best for deg på sikt, vi har alle forskjellige behov og det som er riktig for meg kan være helt feil for deg.

Lykke til:)

[Gjest fnugget]

Tusen takk for svar.

Min mann mener jeg bør snakke om dette så jeg kan bli sikker på at det faktisk er skjedd. Jeg vet det jo på en måte, men er så redd, for hva OM han ikke har gjort det?

Når behandler er sikker på at det er skjedd? Når det var jeg selv som tok det opp, etter mange år i behandling, når jeg har flashbacks, og jeg ikke klarer seksualitet ordentlig, når jeg gråter etter sex for jeg føler meg så skitten, og at jeg låser nakken min når noen prøver å ta på den... men likevel blir jeg så usikker... er det da likevel best å legge det " i skapet" ?

Og satse på livet her og nå?

Jeg sa til behandler at hvis jeg bare fikk vite at det faktisk ER skjedd, at han kunne innrømme det om jeg spurte han... så ville jeg kanskje klart å komme videre... jeg vet ikke... Men han vil sikkert aldri innrømme det:-(

Jeg tror at siden du er så plaget av det som har skjedd, så bør det bearbeides på en eller annen måte. Når man er plaget av minnebrokker og flashbacks, så prøver kroppen å fortelle noe. Ofte er det mer skremmende å "glemme" det enn å ta det frem, sette ord på det og bearbeide det. Fordi etterhvert som man bearbeider traumet, så vil disse skremmende bildene etterhvert bli erstattet med realiteten. Den kan være utrolig vond å ta innover seg, men jeg tror det fører til mindre angst og mer kontroll på sikt det å bearbeide dette.

Det kan være mange faktorer som gjør at du ikke tør å prate med behandleren din.Har du pratet med hn om hvorfor du ikke klarer å si noe? Har dere diskutert hva som er best for deg nå? Er hn for pågående? Er det noe i kommunikasjonen mellom dere som kan bedres, slik at du føler deg tryggere?

Uansett, det aller viktigste er at dette skjer i ditt tempo. Føler du at du får "bestemme" tempoet i terapi? Veien kan være lang og hard, men det nytter ikke å presse noe frem. Tror at ofte kan samtaleterapi være det beste å starte med for deretter gå over til mer utfordrende typer terapi når man er sterk nok til det. Jeg startet med psykiatrisk sykepleier i samtaleterapi, det skapte en del trygghet og følte meg møtt som den jeg er. Gikk der i noen år, så følte jeg meg sterkere og startet i kognitiv terapi. Det er vanvittig tøft og opprivende, men ser nå at på lang sikt så har det lønnet seg å holde ut, fordi jeg har blitt bedre. Men som sagt så bør du være sterk nok til denne typen terapi.

Så kanskje du kan stille deg selv (og behandler) spørsmålet om det er noe i deres kommunikasjon som kan gjøre det tryggere for deg? Evt vurdere type terapi du går i, om den er hensiktsmessig og hva dere mener er best for deg både nå og på lang sikt. Lykke til