Kurerer SSRI-medikamenter depresjon?

[Miles]

Jeg skal nå betsemme meg for om jeg vil begynne med medisiner mot min depresjon. Det blir vel en eller annen type SSRI-medikament, såkalte anti-depressiver.

Jeg er litt skeptisk, har lest en del negativt.

Det jeg lurer på er derfor:

- Får man et flatere følelsesliv av disse anti-depressive medisinene? Blir man litt avstumpet? Jeg vil ha et vanlig følelsesliv, minske negative tanker, men vil ikke ha et komatøst følelsesliv hvor jeg ikke kan glede meg over noe, eller grue meg over noe. Det er jo en annen type form for depresjon; en apatisk depresjon i bytte mot en lidende og merkelig nok livsbekreftende depresjon.

- Disse medisinene skal jo øke serotoninnivået i synapsene, og derfor teoretisk sett minske depresjonen. Hva om man er deprimert, men ikke har et underskudd av serotonin i synapsene? Vil medisinen faktisk da gi negative følger heller enn positive følger?

- Er bivirkningene like forferdelig som det sies? Manglende utløsning og impotens f.eks. Nå har jeg ikke et sexliv, men jeg foretrekker å ikke være impotent for å si det slik.

- Eller kort sagt: Kurerer SSRI-medikamenter milde/moderate depresjoner?

[Gjest willow37]

Hei Miles!

Takk for sist forresten. (Det var jeg som skrev disse lange innleggene om å prøve å komme seg ut i det sosiale liv.) Har ikke et helt fast nick for tiden.

Jeg synes det er greit å vurdere antidepressiva når en har gått i en tilstand lenge. Og det virker det som om du har gjort. Om det blir vellykket vil tiden vise, men jeg tror på å ikke være passiv i livet. Prøve noe er bedre enn å bare sitte på gjerdet og se det an mens livet går forbi uten at en har det bra.

Mange må prøve seg frem litt med antidepressiva. Sa ikke NHD forleden at to av tre ikke blir fornøyd ved sitt første AD? Så å starte opp det hele med tålmodigheten tror jeg er veldig viktig. Selv om du selvsagt kan være blant de som flakser til på første forsøk:o)

Noen mener de blir bedre av SSRI så lenge de går på det og at virkningen avtar når de slutter. Noen klarer seg med en liten stabiliserende dose etter en tid.Noen har ikke virkning i det hele tatt. Noen har bare bivirkninger og sliter med det i ettertid. Noen får et helt nytt liv og føler at de er kurert ved å bruke det. Psykiateren min mente at medisinene ofte kunne gjøre mer med hjernen vår enn å bare være midlertidig "smertestillende" .

Har en vært deprimert en tid anbefales det å gå på det en stund. Minst et år etter at en er fri fra depresjonen ved første opplevde depresjon, kanskje lenger, forutsatt at en har funnet det rette ADet da. Dette vil også avgjøre i hvilken grad en får en langtidsvirkning av AD. Mennesker som slutter for tidlig opplever ofte å lettere få tilbake depresjonen.Er det ikke den første depresjonen bør en gå minst tre år, har jeg hørt. Ved tilbakevendende depresjoner er det også noen som velger å gå på det resten av livet. Alt dette med forbehold om at det sikkert er uenighet i fagmiljøet rundt disse tingene også.

Innne i dette bildet er det jo også spørsmålet om hva det er som gjør en deprimert, om det i stor grad er endogent eller styrt av livsbetingelser. Å vite hva som er hva er ikke lett. Jeg har ikke følt meg deprimert det siste året etter at livsbetingelsene mine forandret seg helt. Og jeg var vel egentlig alltid deprimert tidligere, og hadde blant annet diagnose gjentatte tilbakevendende moderate depresjoner. Jeg tror selv at jeg selvfølgelig kan bli deprimert som alle andre folk nå også, men det blir aldri som i mitt tidligere liv. De belastningene jeg fortsatt har i livet mitt kunne gjort hvem som helst deprimert men jeg går visst fri likevel. Selv om det er mye som er smertefullt, men det er noe annet.

NB! Man må alltid gjøre flere grep i livet enn å bare prøve AD for å komme seg ut av en depresjon.

Noen blir helt avflatet. Da er det feil medisin rett og slett, og en bør prøve noe annet. Andre føler de får følelsene tilbake. Jeg ble ikke avflatet av medisiner. Depresjon gjør en jo også ofte avflatet. Det seksuelle er et problem på SSRI. Noen blir helt uten sexlyst, noen får ikke orgasme. Noen sliter mer men har fortsatt et sexliv. Det er mitt inntrykk at svært mange får bivirkninger på det seksuelle området og blir avflatet der av SSRI. To antidepressiva som ikke gir disse bivirkningene er Aurorix og Wellbutrin. Mange vil derfor heller prøve et av disse istedenfor et SSRI. NHD er blant dem som selv ville gått for Aurorix istedenfor et SSRI hvis situasjonen skulle tilsi det, har jeg lest for en tid tilbake:O) Man skal ikke kimse av det å gå rundt å være/føle seg aseksuell. Det er ikke godt.Seksualiteten er en viktig del av oss, men den kommer selvfølgelig i baksetet når vi snakker om å ellers føle seg kjempedeprimert i livet. Og de fleste går jo kanskje ikke så lenge på medisiner heller. Mange deprimerte har jo heller ikke så mye sexlyst og har ikke så mye å tape på det området.

En del bivirkninger i starten er det uansett mange som opplever, men man kan trappe langsomt opp.

Var jeg deg ville jeg prøvd cipralex blant SSRIene, eller jeg ville gått for Aurorix eller Wellbutrin. Legen din vil nok foreslå SSRI først, men du kan selv da foreslå et av disse to andre hvis du foretrekker å prøve de først. Prøver du aurorix må du opp i høyere doser enn felleskatalogen anbefaler. De har lagt seg for lavt der. Over 600 mg hvis jeg ikke husker feil. Funker ikke det ene kan du prøve noe annet. Lykke til!

Mvh

[Miamarian]

Jeg er vel blitt litt mer avflatet.Men for meg er det et gode.Og være så følsom at en gråter når det kommer en trist sang på radioen eller fordi en blir frustrtert fordi en drosje er forsinket.Sårbarhet i forbindelse med kommentarer.Altså at jeg ikke reagerer like sterkt følelsmessig lenger det skal jeg vel innrømme.Men Jeg føler at jeg både kan føle sorg og smerte og glede.Medisinen har ikke kurert meg sånn ut av ingenting tror jeg

Jeg synes det er vanskelig å si hvorvidt en depresjon er kjemisk betinget eller ikke.Ofte så er det vel et salig samspille av miljømessige faktorer,biologiske og genetiske som kan skape depresjon.Ting er vel ikke svart hvitt eller enten eller.Noen får forferdelig bivirknninger eller ingen virkning.Når en er ekstremt deprimert er det utrolig vanskelig å klare å være rasjonell til å gjøre alle de tingene som motvirker depresjon.Spise sunt,mosjonere , endre stressfaktorer etc.Og medisiner kan dra en litt opp av gjørma og gjøre det lettere.

Medisinene hjelper meg endel enda synes jeg.Selv om virkningen har avflatet noe.Og jeg sliter enda med depresjon til en viss grad tror jeg.Men jeg vil altså ikke slutte fordi jeg husker hvordan jeg var før jeg begynte på depresjon.

[neelie]

Hei!

Jeg tar Tolvon sovemedisin, med svak anti-depresiv virkening. Og Cipralex, som er en "lykke pille".

Føler meg faktiskt litt flatere i følelsene ja. Før pleide jeg og skrive litt, det er vannskeligere og skrive nå. Litt dempet følelser synes jeg at jeg har. Ikke så store kaotiske høyder lenger, eller lave depresive daler - de varer kortere. Men dette er minimalt altså. Og om jeg ikke viste selv at jeg tok Cipralex så hadde jeg sikkert ikke trodd at dette hadde en grunn. Merker det ikke spessielt altså.

Men det er sikkert veldig forskjellig fra person til person men. F.eks Fleste jeg har lest om her inne som tar Cipralex sier at de har blitt kvalme første par ukene, mens jeg har vært heldig og ikke merket noe til dette.

Jeg tror medisinen har en anti-depresiv effekt på meg, men jeg er ikke 100% sikker. Kommer meg i allefall lettere utendørs nå

Hvor mye av jobben medisinene gjør vet jeg ikke. Holder ikke med bare medisiner tror jeg.

Tror ikke du blir impotent av dette, det er mere snakk om forsinket utløsning. At man kanskje må fantasere bittelittegranne ekstra for og bli tent.

Og stopper du ta medisinen så går alt tilbake til sånn som det var før igjen uten bivirkninger.

Leser på vedlegget for cipralex nå, det står ::

''Vanlige: (mindre enn 1 av 10, men mere enn 1 av 100) - ndret seksualfunksjon (forsinket ejakulasjon, problemer med ereksjon, nedsatt lyst, kvinner kan oppleve problemer med å oppnå orgasme) ''

Du må nesten bare prøve og se hvordan effekt din medisin har på deg tenker jeg.

[neelie]

Hei Miles!

Takk for sist forresten. (Det var jeg som skrev disse lange innleggene om å prøve å komme seg ut i det sosiale liv.) Har ikke et helt fast nick for tiden.

Jeg synes det er greit å vurdere antidepressiva når en har gått i en tilstand lenge. Og det virker det som om du har gjort. Om det blir vellykket vil tiden vise, men jeg tror på å ikke være passiv i livet. Prøve noe er bedre enn å bare sitte på gjerdet og se det an mens livet går forbi uten at en har det bra.

Mange må prøve seg frem litt med antidepressiva. Sa ikke NHD forleden at to av tre ikke blir fornøyd ved sitt første AD? Så å starte opp det hele med tålmodigheten tror jeg er veldig viktig. Selv om du selvsagt kan være blant de som flakser til på første forsøk:o)

Noen mener de blir bedre av SSRI så lenge de går på det og at virkningen avtar når de slutter. Noen klarer seg med en liten stabiliserende dose etter en tid.Noen har ikke virkning i det hele tatt. Noen har bare bivirkninger og sliter med det i ettertid. Noen får et helt nytt liv og føler at de er kurert ved å bruke det. Psykiateren min mente at medisinene ofte kunne gjøre mer med hjernen vår enn å bare være midlertidig "smertestillende" .

Har en vært deprimert en tid anbefales det å gå på det en stund. Minst et år etter at en er fri fra depresjonen ved første opplevde depresjon, kanskje lenger, forutsatt at en har funnet det rette ADet da. Dette vil også avgjøre i hvilken grad en får en langtidsvirkning av AD. Mennesker som slutter for tidlig opplever ofte å lettere få tilbake depresjonen.Er det ikke den første depresjonen bør en gå minst tre år, har jeg hørt. Ved tilbakevendende depresjoner er det også noen som velger å gå på det resten av livet. Alt dette med forbehold om at det sikkert er uenighet i fagmiljøet rundt disse tingene også.

Innne i dette bildet er det jo også spørsmålet om hva det er som gjør en deprimert, om det i stor grad er endogent eller styrt av livsbetingelser. Å vite hva som er hva er ikke lett. Jeg har ikke følt meg deprimert det siste året etter at livsbetingelsene mine forandret seg helt. Og jeg var vel egentlig alltid deprimert tidligere, og hadde blant annet diagnose gjentatte tilbakevendende moderate depresjoner. Jeg tror selv at jeg selvfølgelig kan bli deprimert som alle andre folk nå også, men det blir aldri som i mitt tidligere liv. De belastningene jeg fortsatt har i livet mitt kunne gjort hvem som helst deprimert men jeg går visst fri likevel. Selv om det er mye som er smertefullt, men det er noe annet.

NB! Man må alltid gjøre flere grep i livet enn å bare prøve AD for å komme seg ut av en depresjon.

Noen blir helt avflatet. Da er det feil medisin rett og slett, og en bør prøve noe annet. Andre føler de får følelsene tilbake. Jeg ble ikke avflatet av medisiner. Depresjon gjør en jo også ofte avflatet. Det seksuelle er et problem på SSRI. Noen blir helt uten sexlyst, noen får ikke orgasme. Noen sliter mer men har fortsatt et sexliv. Det er mitt inntrykk at svært mange får bivirkninger på det seksuelle området og blir avflatet der av SSRI. To antidepressiva som ikke gir disse bivirkningene er Aurorix og Wellbutrin. Mange vil derfor heller prøve et av disse istedenfor et SSRI. NHD er blant dem som selv ville gått for Aurorix istedenfor et SSRI hvis situasjonen skulle tilsi det, har jeg lest for en tid tilbake:O) Man skal ikke kimse av det å gå rundt å være/føle seg aseksuell. Det er ikke godt.Seksualiteten er en viktig del av oss, men den kommer selvfølgelig i baksetet når vi snakker om å ellers føle seg kjempedeprimert i livet. Og de fleste går jo kanskje ikke så lenge på medisiner heller. Mange deprimerte har jo heller ikke så mye sexlyst og har ikke så mye å tape på det området.

En del bivirkninger i starten er det uansett mange som opplever, men man kan trappe langsomt opp.

Var jeg deg ville jeg prøvd cipralex blant SSRIene, eller jeg ville gått for Aurorix eller Wellbutrin. Legen din vil nok foreslå SSRI først, men du kan selv da foreslå et av disse to andre hvis du foretrekker å prøve de først. Prøver du aurorix må du opp i høyere doser enn felleskatalogen anbefaler. De har lagt seg for lavt der. Over 600 mg hvis jeg ikke husker feil. Funker ikke det ene kan du prøve noe annet. Lykke til!

Mvh

Synes det var ett fint nick, Willow, minner meg om Wind in the Willows !

[Miles]

Hei Miles!

Takk for sist forresten. (Det var jeg som skrev disse lange innleggene om å prøve å komme seg ut i det sosiale liv.) Har ikke et helt fast nick for tiden.

Jeg synes det er greit å vurdere antidepressiva når en har gått i en tilstand lenge. Og det virker det som om du har gjort. Om det blir vellykket vil tiden vise, men jeg tror på å ikke være passiv i livet. Prøve noe er bedre enn å bare sitte på gjerdet og se det an mens livet går forbi uten at en har det bra.

Mange må prøve seg frem litt med antidepressiva. Sa ikke NHD forleden at to av tre ikke blir fornøyd ved sitt første AD? Så å starte opp det hele med tålmodigheten tror jeg er veldig viktig. Selv om du selvsagt kan være blant de som flakser til på første forsøk:o)

Noen mener de blir bedre av SSRI så lenge de går på det og at virkningen avtar når de slutter. Noen klarer seg med en liten stabiliserende dose etter en tid.Noen har ikke virkning i det hele tatt. Noen har bare bivirkninger og sliter med det i ettertid. Noen får et helt nytt liv og føler at de er kurert ved å bruke det. Psykiateren min mente at medisinene ofte kunne gjøre mer med hjernen vår enn å bare være midlertidig "smertestillende" .

Har en vært deprimert en tid anbefales det å gå på det en stund. Minst et år etter at en er fri fra depresjonen ved første opplevde depresjon, kanskje lenger, forutsatt at en har funnet det rette ADet da. Dette vil også avgjøre i hvilken grad en får en langtidsvirkning av AD. Mennesker som slutter for tidlig opplever ofte å lettere få tilbake depresjonen.Er det ikke den første depresjonen bør en gå minst tre år, har jeg hørt. Ved tilbakevendende depresjoner er det også noen som velger å gå på det resten av livet. Alt dette med forbehold om at det sikkert er uenighet i fagmiljøet rundt disse tingene også.

Innne i dette bildet er det jo også spørsmålet om hva det er som gjør en deprimert, om det i stor grad er endogent eller styrt av livsbetingelser. Å vite hva som er hva er ikke lett. Jeg har ikke følt meg deprimert det siste året etter at livsbetingelsene mine forandret seg helt. Og jeg var vel egentlig alltid deprimert tidligere, og hadde blant annet diagnose gjentatte tilbakevendende moderate depresjoner. Jeg tror selv at jeg selvfølgelig kan bli deprimert som alle andre folk nå også, men det blir aldri som i mitt tidligere liv. De belastningene jeg fortsatt har i livet mitt kunne gjort hvem som helst deprimert men jeg går visst fri likevel. Selv om det er mye som er smertefullt, men det er noe annet.

NB! Man må alltid gjøre flere grep i livet enn å bare prøve AD for å komme seg ut av en depresjon.

Noen blir helt avflatet. Da er det feil medisin rett og slett, og en bør prøve noe annet. Andre føler de får følelsene tilbake. Jeg ble ikke avflatet av medisiner. Depresjon gjør en jo også ofte avflatet. Det seksuelle er et problem på SSRI. Noen blir helt uten sexlyst, noen får ikke orgasme. Noen sliter mer men har fortsatt et sexliv. Det er mitt inntrykk at svært mange får bivirkninger på det seksuelle området og blir avflatet der av SSRI. To antidepressiva som ikke gir disse bivirkningene er Aurorix og Wellbutrin. Mange vil derfor heller prøve et av disse istedenfor et SSRI. NHD er blant dem som selv ville gått for Aurorix istedenfor et SSRI hvis situasjonen skulle tilsi det, har jeg lest for en tid tilbake:O) Man skal ikke kimse av det å gå rundt å være/føle seg aseksuell. Det er ikke godt.Seksualiteten er en viktig del av oss, men den kommer selvfølgelig i baksetet når vi snakker om å ellers føle seg kjempedeprimert i livet. Og de fleste går jo kanskje ikke så lenge på medisiner heller. Mange deprimerte har jo heller ikke så mye sexlyst og har ikke så mye å tape på det området.

En del bivirkninger i starten er det uansett mange som opplever, men man kan trappe langsomt opp.

Var jeg deg ville jeg prøvd cipralex blant SSRIene, eller jeg ville gått for Aurorix eller Wellbutrin. Legen din vil nok foreslå SSRI først, men du kan selv da foreslå et av disse to andre hvis du foretrekker å prøve de først. Prøver du aurorix må du opp i høyere doser enn felleskatalogen anbefaler. De har lagt seg for lavt der. Over 600 mg hvis jeg ikke husker feil. Funker ikke det ene kan du prøve noe annet. Lykke til!

Mvh

Hei der Willow! (Willow var en av mine favorittfilmer som barn) Takk for et godt og utfyllende svar, nok en gang. :-)

Jeg er en overanalyserende person, så denne beslutningen blir nok ikke lett. Psykologen jeg går til er av en annen oppfatning. Jeg tok nemlig en depresjonstest, og psykologen ble ovverrasket over resultatet. Han sa jeg virket så rolig og behersket, men testen viste til et kaos på innsiden, noe han ikke helt hadde trodd om meg. Det er nok derfor jeg har gått så lenge rundt i min tilstand. Jeg virker svært ressurssterk for de fleste, men er egentlig en krøpling.

Jeg har lest mye om de forskjellige medisinene, og jeg er rett og slett usikker på hvor virkningsfulle er, på toppen av det hele er jeg en gjennomført skeptiker til det meste. Det er mildt sagt fascinerende å se at så mange reagerer positivt på placebo-pillene, samtidig som at det ikke er så fryktelig mange flere som har en mye mer positiv reaksjon på SSRI-medikamentene. Man skulle tro at utslagene i favør SSRI var mye større enn de faktisk er. Det at placebo-pillene i hele tatt virker på depresjon er interessant, noe som kanskje indikerer at depresjon har mye med håp å gjøre: Håp om et bedre liv, nye livsbetingelser. Dette tror jeg gjelder først og fremst for de med milde og moderate depresjoner, slik som meg. Derfor er det vel svært viktig, som du skriver, å se på livsbetingelsene som gjør en deprimert, og dette er åpenbart en svært viktig faktor for meg. Samtidig er det hele nok litt enogent-betinget, da min farfar også slet litt med depresjoner, men det endogene er uansett bare en faktor i dette komplekse begrepet "depresjon". Det at jeg også ikke er en vågal person betyr derimot at jeg sliter med å endre meg på dette punktet: Angsten, som kanskje er endogen, men som samtidig også er et resultat av litt dårlige livserfaringer, hindrer meg i å endre meg med ren tankemestring/viljekraft. Jeg tør ikke å utfordre meg selv på de mest sensitive punktene. Pillene vil da muligens gi meg en kick-start for å hoppe ut i den sosiale verden som eksisterer rett utenfor døren min. Med andre ord er jeg usikker på hvor virkningsfulle pillene er, samtidig som at det er mange forskjellige faktorer som spiller inn i min depresjon. Dette er ikke en enkel beslutning.

Jeg har i tillegg hatt lange og tilbakevendende depresjoner, så jeg er nok en treårs kandidat for medisinering. :-(

Bivirkningene er en annen bekymring: Aseksualitet høres helt grusomt ut. Et ungt menneske, som jeg da faktisk er, som har gått glipp av en del reelle muligheter pga depresjonen min, skal så få nedsatt seksuallyst, muligens anskaffe seg en seksuell dysfunksjon, slik at jeg kan makte å komme meg ut av depresjonen, bli sosial, og dermed kanskje også møte noen av det motsatte kjønn. For et merkelig paradoks dette blir, uansett hva jeg gjør, så blir nok ikke sexlivet mitt fantastisk med det første. Jeg har riktignok ikke et aktivt seksualliv, eller har jeg et seksualliv med en annen person, men man skal ikke kimse av det heller ;-). Jeg liker faktisk de dype følelsene av savn jeg har på dette området. Jeg liker fantasiene mine rett og slett. På dette området har tankene/fantasiene mine alltid vært positive og gode, likevel om de ikke hjelper så mye ellers i livet mitt. De negative tankene mine vil jeg ikke savne, men de dype, intense og bittersøte følesene mine elsker jeg.

Det blir en avveining mellom litt kaotiske hensyn: Skal jeg være alene og ha et rasende følelsesliv (som ofte er veldig negativt), eller skal jeg bli litt mindre følelsesstyrt og skaffe meg det normale folk har? For de fleste "normale" der ute, så ville denne beslutningen vært lett som bare det. Personlig vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre. Det er ingenting bedre enn å gå i en melankolsk stemning i skogen og se på solnedgang i total ensomhet. Den utrolig kjipe og bittersøte følesen er temmelig intens. Den bittersøte melankolien er ikke like intens og vedvarende som f.eks en forelskelse, men ikke langt unna. Mange vil kanskje tenke negativt om bildet jeg nettopp tegnet: En ekkel og rar einstøing, som vandrer rundt i livet alene... Denne følelsen har jeg av meg selv, så kanskje pillene vil undertrykke dette.

Alt i alt er jeg muligens for nedsyltet i mine egne tanker til å ta en rasjonell beslutning om dette. Jeg bør kanskje bare hoppe ut i det, for hva har jeg å tape? annet enn et intenst følelsesliv og muligens min libido...

[Miles]

Hei!

Jeg tar Tolvon sovemedisin, med svak anti-depresiv virkening. Og Cipralex, som er en "lykke pille".

Føler meg faktiskt litt flatere i følelsene ja. Før pleide jeg og skrive litt, det er vannskeligere og skrive nå. Litt dempet følelser synes jeg at jeg har. Ikke så store kaotiske høyder lenger, eller lave depresive daler - de varer kortere. Men dette er minimalt altså. Og om jeg ikke viste selv at jeg tok Cipralex så hadde jeg sikkert ikke trodd at dette hadde en grunn. Merker det ikke spessielt altså.

Men det er sikkert veldig forskjellig fra person til person men. F.eks Fleste jeg har lest om her inne som tar Cipralex sier at de har blitt kvalme første par ukene, mens jeg har vært heldig og ikke merket noe til dette.

Jeg tror medisinen har en anti-depresiv effekt på meg, men jeg er ikke 100% sikker. Kommer meg i allefall lettere utendørs nå

Hvor mye av jobben medisinene gjør vet jeg ikke. Holder ikke med bare medisiner tror jeg.

Tror ikke du blir impotent av dette, det er mere snakk om forsinket utløsning. At man kanskje må fantasere bittelittegranne ekstra for og bli tent.

Og stopper du ta medisinen så går alt tilbake til sånn som det var før igjen uten bivirkninger.

Leser på vedlegget for cipralex nå, det står ::

''Vanlige: (mindre enn 1 av 10, men mere enn 1 av 100) - ndret seksualfunksjon (forsinket ejakulasjon, problemer med ereksjon, nedsatt lyst, kvinner kan oppleve problemer med å oppnå orgasme) ''

Du må nesten bare prøve og se hvordan effekt din medisin har på deg tenker jeg.

Hei og takk for svar.

Det er greit å vite at ting går tilbake til normaltilstanden hvis man slutter med pillene :-). Det gjør meg litt mindre skeptisk til å ta de.

[Gjest kortvarig virkning]

Hei der Willow! (Willow var en av mine favorittfilmer som barn) Takk for et godt og utfyllende svar, nok en gang. :-)

Jeg er en overanalyserende person, så denne beslutningen blir nok ikke lett. Psykologen jeg går til er av en annen oppfatning. Jeg tok nemlig en depresjonstest, og psykologen ble ovverrasket over resultatet. Han sa jeg virket så rolig og behersket, men testen viste til et kaos på innsiden, noe han ikke helt hadde trodd om meg. Det er nok derfor jeg har gått så lenge rundt i min tilstand. Jeg virker svært ressurssterk for de fleste, men er egentlig en krøpling.

Jeg har lest mye om de forskjellige medisinene, og jeg er rett og slett usikker på hvor virkningsfulle er, på toppen av det hele er jeg en gjennomført skeptiker til det meste. Det er mildt sagt fascinerende å se at så mange reagerer positivt på placebo-pillene, samtidig som at det ikke er så fryktelig mange flere som har en mye mer positiv reaksjon på SSRI-medikamentene. Man skulle tro at utslagene i favør SSRI var mye større enn de faktisk er. Det at placebo-pillene i hele tatt virker på depresjon er interessant, noe som kanskje indikerer at depresjon har mye med håp å gjøre: Håp om et bedre liv, nye livsbetingelser. Dette tror jeg gjelder først og fremst for de med milde og moderate depresjoner, slik som meg. Derfor er det vel svært viktig, som du skriver, å se på livsbetingelsene som gjør en deprimert, og dette er åpenbart en svært viktig faktor for meg. Samtidig er det hele nok litt enogent-betinget, da min farfar også slet litt med depresjoner, men det endogene er uansett bare en faktor i dette komplekse begrepet "depresjon". Det at jeg også ikke er en vågal person betyr derimot at jeg sliter med å endre meg på dette punktet: Angsten, som kanskje er endogen, men som samtidig også er et resultat av litt dårlige livserfaringer, hindrer meg i å endre meg med ren tankemestring/viljekraft. Jeg tør ikke å utfordre meg selv på de mest sensitive punktene. Pillene vil da muligens gi meg en kick-start for å hoppe ut i den sosiale verden som eksisterer rett utenfor døren min. Med andre ord er jeg usikker på hvor virkningsfulle pillene er, samtidig som at det er mange forskjellige faktorer som spiller inn i min depresjon. Dette er ikke en enkel beslutning.

Jeg har i tillegg hatt lange og tilbakevendende depresjoner, så jeg er nok en treårs kandidat for medisinering. :-(

Bivirkningene er en annen bekymring: Aseksualitet høres helt grusomt ut. Et ungt menneske, som jeg da faktisk er, som har gått glipp av en del reelle muligheter pga depresjonen min, skal så få nedsatt seksuallyst, muligens anskaffe seg en seksuell dysfunksjon, slik at jeg kan makte å komme meg ut av depresjonen, bli sosial, og dermed kanskje også møte noen av det motsatte kjønn. For et merkelig paradoks dette blir, uansett hva jeg gjør, så blir nok ikke sexlivet mitt fantastisk med det første. Jeg har riktignok ikke et aktivt seksualliv, eller har jeg et seksualliv med en annen person, men man skal ikke kimse av det heller ;-). Jeg liker faktisk de dype følelsene av savn jeg har på dette området. Jeg liker fantasiene mine rett og slett. På dette området har tankene/fantasiene mine alltid vært positive og gode, likevel om de ikke hjelper så mye ellers i livet mitt. De negative tankene mine vil jeg ikke savne, men de dype, intense og bittersøte følesene mine elsker jeg.

Det blir en avveining mellom litt kaotiske hensyn: Skal jeg være alene og ha et rasende følelsesliv (som ofte er veldig negativt), eller skal jeg bli litt mindre følelsesstyrt og skaffe meg det normale folk har? For de fleste "normale" der ute, så ville denne beslutningen vært lett som bare det. Personlig vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre. Det er ingenting bedre enn å gå i en melankolsk stemning i skogen og se på solnedgang i total ensomhet. Den utrolig kjipe og bittersøte følesen er temmelig intens. Den bittersøte melankolien er ikke like intens og vedvarende som f.eks en forelskelse, men ikke langt unna. Mange vil kanskje tenke negativt om bildet jeg nettopp tegnet: En ekkel og rar einstøing, som vandrer rundt i livet alene... Denne følelsen har jeg av meg selv, så kanskje pillene vil undertrykke dette.

Alt i alt er jeg muligens for nedsyltet i mine egne tanker til å ta en rasjonell beslutning om dette. Jeg bør kanskje bare hoppe ut i det, for hva har jeg å tape? annet enn et intenst følelsesliv og muligens min libido...

Jeg tok opp dette med at placebo virker like godt med en psykiater, men fikk til svar at det kun gjelder kortvarig.

Placebo har visstnok ingen langtidseffekt.

[cathlin]

Hei der Willow! (Willow var en av mine favorittfilmer som barn) Takk for et godt og utfyllende svar, nok en gang. :-)

Jeg er en overanalyserende person, så denne beslutningen blir nok ikke lett. Psykologen jeg går til er av en annen oppfatning. Jeg tok nemlig en depresjonstest, og psykologen ble ovverrasket over resultatet. Han sa jeg virket så rolig og behersket, men testen viste til et kaos på innsiden, noe han ikke helt hadde trodd om meg. Det er nok derfor jeg har gått så lenge rundt i min tilstand. Jeg virker svært ressurssterk for de fleste, men er egentlig en krøpling.

Jeg har lest mye om de forskjellige medisinene, og jeg er rett og slett usikker på hvor virkningsfulle er, på toppen av det hele er jeg en gjennomført skeptiker til det meste. Det er mildt sagt fascinerende å se at så mange reagerer positivt på placebo-pillene, samtidig som at det ikke er så fryktelig mange flere som har en mye mer positiv reaksjon på SSRI-medikamentene. Man skulle tro at utslagene i favør SSRI var mye større enn de faktisk er. Det at placebo-pillene i hele tatt virker på depresjon er interessant, noe som kanskje indikerer at depresjon har mye med håp å gjøre: Håp om et bedre liv, nye livsbetingelser. Dette tror jeg gjelder først og fremst for de med milde og moderate depresjoner, slik som meg. Derfor er det vel svært viktig, som du skriver, å se på livsbetingelsene som gjør en deprimert, og dette er åpenbart en svært viktig faktor for meg. Samtidig er det hele nok litt enogent-betinget, da min farfar også slet litt med depresjoner, men det endogene er uansett bare en faktor i dette komplekse begrepet "depresjon". Det at jeg også ikke er en vågal person betyr derimot at jeg sliter med å endre meg på dette punktet: Angsten, som kanskje er endogen, men som samtidig også er et resultat av litt dårlige livserfaringer, hindrer meg i å endre meg med ren tankemestring/viljekraft. Jeg tør ikke å utfordre meg selv på de mest sensitive punktene. Pillene vil da muligens gi meg en kick-start for å hoppe ut i den sosiale verden som eksisterer rett utenfor døren min. Med andre ord er jeg usikker på hvor virkningsfulle pillene er, samtidig som at det er mange forskjellige faktorer som spiller inn i min depresjon. Dette er ikke en enkel beslutning.

Jeg har i tillegg hatt lange og tilbakevendende depresjoner, så jeg er nok en treårs kandidat for medisinering. :-(

Bivirkningene er en annen bekymring: Aseksualitet høres helt grusomt ut. Et ungt menneske, som jeg da faktisk er, som har gått glipp av en del reelle muligheter pga depresjonen min, skal så få nedsatt seksuallyst, muligens anskaffe seg en seksuell dysfunksjon, slik at jeg kan makte å komme meg ut av depresjonen, bli sosial, og dermed kanskje også møte noen av det motsatte kjønn. For et merkelig paradoks dette blir, uansett hva jeg gjør, så blir nok ikke sexlivet mitt fantastisk med det første. Jeg har riktignok ikke et aktivt seksualliv, eller har jeg et seksualliv med en annen person, men man skal ikke kimse av det heller ;-). Jeg liker faktisk de dype følelsene av savn jeg har på dette området. Jeg liker fantasiene mine rett og slett. På dette området har tankene/fantasiene mine alltid vært positive og gode, likevel om de ikke hjelper så mye ellers i livet mitt. De negative tankene mine vil jeg ikke savne, men de dype, intense og bittersøte følesene mine elsker jeg.

Det blir en avveining mellom litt kaotiske hensyn: Skal jeg være alene og ha et rasende følelsesliv (som ofte er veldig negativt), eller skal jeg bli litt mindre følelsesstyrt og skaffe meg det normale folk har? For de fleste "normale" der ute, så ville denne beslutningen vært lett som bare det. Personlig vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre. Det er ingenting bedre enn å gå i en melankolsk stemning i skogen og se på solnedgang i total ensomhet. Den utrolig kjipe og bittersøte følesen er temmelig intens. Den bittersøte melankolien er ikke like intens og vedvarende som f.eks en forelskelse, men ikke langt unna. Mange vil kanskje tenke negativt om bildet jeg nettopp tegnet: En ekkel og rar einstøing, som vandrer rundt i livet alene... Denne følelsen har jeg av meg selv, så kanskje pillene vil undertrykke dette.

Alt i alt er jeg muligens for nedsyltet i mine egne tanker til å ta en rasjonell beslutning om dette. Jeg bør kanskje bare hoppe ut i det, for hva har jeg å tape? annet enn et intenst følelsesliv og muligens min libido...

Det er mange som er skeptiske og som har motstridende tanker og følelser mht å begynne med antidepressiva, så du er i hvertfall ikke helt alene om akkurat det!:-)

[AnnaSara]

Hei der Willow! (Willow var en av mine favorittfilmer som barn) Takk for et godt og utfyllende svar, nok en gang. :-)

Jeg er en overanalyserende person, så denne beslutningen blir nok ikke lett. Psykologen jeg går til er av en annen oppfatning. Jeg tok nemlig en depresjonstest, og psykologen ble ovverrasket over resultatet. Han sa jeg virket så rolig og behersket, men testen viste til et kaos på innsiden, noe han ikke helt hadde trodd om meg. Det er nok derfor jeg har gått så lenge rundt i min tilstand. Jeg virker svært ressurssterk for de fleste, men er egentlig en krøpling.

Jeg har lest mye om de forskjellige medisinene, og jeg er rett og slett usikker på hvor virkningsfulle er, på toppen av det hele er jeg en gjennomført skeptiker til det meste. Det er mildt sagt fascinerende å se at så mange reagerer positivt på placebo-pillene, samtidig som at det ikke er så fryktelig mange flere som har en mye mer positiv reaksjon på SSRI-medikamentene. Man skulle tro at utslagene i favør SSRI var mye større enn de faktisk er. Det at placebo-pillene i hele tatt virker på depresjon er interessant, noe som kanskje indikerer at depresjon har mye med håp å gjøre: Håp om et bedre liv, nye livsbetingelser. Dette tror jeg gjelder først og fremst for de med milde og moderate depresjoner, slik som meg. Derfor er det vel svært viktig, som du skriver, å se på livsbetingelsene som gjør en deprimert, og dette er åpenbart en svært viktig faktor for meg. Samtidig er det hele nok litt enogent-betinget, da min farfar også slet litt med depresjoner, men det endogene er uansett bare en faktor i dette komplekse begrepet "depresjon". Det at jeg også ikke er en vågal person betyr derimot at jeg sliter med å endre meg på dette punktet: Angsten, som kanskje er endogen, men som samtidig også er et resultat av litt dårlige livserfaringer, hindrer meg i å endre meg med ren tankemestring/viljekraft. Jeg tør ikke å utfordre meg selv på de mest sensitive punktene. Pillene vil da muligens gi meg en kick-start for å hoppe ut i den sosiale verden som eksisterer rett utenfor døren min. Med andre ord er jeg usikker på hvor virkningsfulle pillene er, samtidig som at det er mange forskjellige faktorer som spiller inn i min depresjon. Dette er ikke en enkel beslutning.

Jeg har i tillegg hatt lange og tilbakevendende depresjoner, så jeg er nok en treårs kandidat for medisinering. :-(

Bivirkningene er en annen bekymring: Aseksualitet høres helt grusomt ut. Et ungt menneske, som jeg da faktisk er, som har gått glipp av en del reelle muligheter pga depresjonen min, skal så få nedsatt seksuallyst, muligens anskaffe seg en seksuell dysfunksjon, slik at jeg kan makte å komme meg ut av depresjonen, bli sosial, og dermed kanskje også møte noen av det motsatte kjønn. For et merkelig paradoks dette blir, uansett hva jeg gjør, så blir nok ikke sexlivet mitt fantastisk med det første. Jeg har riktignok ikke et aktivt seksualliv, eller har jeg et seksualliv med en annen person, men man skal ikke kimse av det heller ;-). Jeg liker faktisk de dype følelsene av savn jeg har på dette området. Jeg liker fantasiene mine rett og slett. På dette området har tankene/fantasiene mine alltid vært positive og gode, likevel om de ikke hjelper så mye ellers i livet mitt. De negative tankene mine vil jeg ikke savne, men de dype, intense og bittersøte følesene mine elsker jeg.

Det blir en avveining mellom litt kaotiske hensyn: Skal jeg være alene og ha et rasende følelsesliv (som ofte er veldig negativt), eller skal jeg bli litt mindre følelsesstyrt og skaffe meg det normale folk har? For de fleste "normale" der ute, så ville denne beslutningen vært lett som bare det. Personlig vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre. Det er ingenting bedre enn å gå i en melankolsk stemning i skogen og se på solnedgang i total ensomhet. Den utrolig kjipe og bittersøte følesen er temmelig intens. Den bittersøte melankolien er ikke like intens og vedvarende som f.eks en forelskelse, men ikke langt unna. Mange vil kanskje tenke negativt om bildet jeg nettopp tegnet: En ekkel og rar einstøing, som vandrer rundt i livet alene... Denne følelsen har jeg av meg selv, så kanskje pillene vil undertrykke dette.

Alt i alt er jeg muligens for nedsyltet i mine egne tanker til å ta en rasjonell beslutning om dette. Jeg bør kanskje bare hoppe ut i det, for hva har jeg å tape? annet enn et intenst følelsesliv og muligens min libido...

Hei :-)

Du vet....etter hver eneste tabelett kan du slutte....om du vil.

Du har hele tiden selv kontrollen.

Du kan bestemme deg for å prøve en eneste dag.....så evt. en dag til.....osv.

Det aller beste er vel å forsøke en drøy måned - til man med sikkerhet kan si noe om virkningen.

Men jeg liker å ta "et kvarter av gangen" :-)

Jeg har selv hatt stoooor positiv virkning av seroxat på angst, generell bekymring og depresjon (tungsindighet).

Nå bruker jeg fontex, som også virker bra, dog ikke så bra som førstnevnte.

Jeg tror det er riktig å være forberedt på en endring av sexlyst/evne mens man går på SSRI.

Jeg opplever at jeg har lyst....men evnen til å få orgasme er svekket....(dvs. tar lengre tid og er svakere). Sånn sett er det litt frustrerende.

Er nok også litt mer likeglad til ting....men kjenner absolutt sterke følelser av både glede og sorg.

Du vil antakelig kunne utnytte medisinen til å hjelpe deg til å kaste deg ut i et sosialt liv....øve deg på vanskelige situasjoner osv. For meg har de hatt enorm positiv effekt på det området.

Ønsker deg lykke til med valget!

Beste hilsen

[neelie]

Det er mange som er skeptiske og som har motstridende tanker og følelser mht å begynne med antidepressiva, så du er i hvertfall ikke helt alene om akkurat det!:-)

Skriver under her ja, jeg var livredd for medisiner!

[neelie]

Hei og takk for svar.

Det er greit å vite at ting går tilbake til normaltilstanden hvis man slutter med pillene :-). Det gjør meg litt mindre skeptisk til å ta de.

Du virker smart og reflektert. Du vet, muligheten er jo der for at du kan få det bedre vet du, at du kan bli lykkelig du også!

Og da er det vel vært og prøve litt medisiner for og kanskje få det lille ekstra overskuddet til og få ting gjort; istede for og ligge og sove bort dagen, å ha det vondt!!

Har du vært på bar og studert mennesker enda? Tror det aller viktigste for og overvinne depresjon er og komme seg utendørs.

Jeg har vært lenge i isolasjon også, det blir bare vannskeligere og gå ut hvor lengere det varer desverre.. *skremme deg litt* hihi

Kast deg ut i det b-boy!

(be running up that road.. be running up that hill...no problem!)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

1. Hvis depresjonen ikke er for dyp, har du prøvd andre måter å bli bra på?

2. Hvis ja på forrige spørsmål, ja, de hjelper mot depresjon. Det vanligste er at en blir slik en var før en ble deprimert.

[Miles]

1. Hvis depresjonen ikke er for dyp, har du prøvd andre måter å bli bra på?

2. Hvis ja på forrige spørsmål, ja, de hjelper mot depresjon. Det vanligste er at en blir slik en var før en ble deprimert.

Hei, og tusen takk for at du svarte på spørsmålet mitt. :-)

Depresjonen min er visstnok moderat, og jeg har prøvd andre måter å bli kvitt den på: trening, vitaminer, riktig kosthold, positive tanker osv., så jeg er nok absolutt en kandidat for medisinering. Jeg har lest mye på nettet om de forskjellige medisinene, og jeg har tenkt å prøve de. Jeg går nå 100% inn for å bli frisk fra denne merkelige tilstanden jeg er i.

[Miles]

Du virker smart og reflektert. Du vet, muligheten er jo der for at du kan få det bedre vet du, at du kan bli lykkelig du også!

Og da er det vel vært og prøve litt medisiner for og kanskje få det lille ekstra overskuddet til og få ting gjort; istede for og ligge og sove bort dagen, å ha det vondt!!

Har du vært på bar og studert mennesker enda? Tror det aller viktigste for og overvinne depresjon er og komme seg utendørs.

Jeg har vært lenge i isolasjon også, det blir bare vannskeligere og gå ut hvor lengere det varer desverre.. *skremme deg litt* hihi

Kast deg ut i det b-boy!

(be running up that road.. be running up that hill...no problem!)

Joda, jeg skal kaste meg ut i det nå, ta noen medisiner, se hva som skjer. For en eller annen grunn er jeg så positiv akkurat nå.

Ellers takk for fine ord. :-)

[Miles]

Det er mange som er skeptiske og som har motstridende tanker og følelser mht å begynne med antidepressiva, så du er i hvertfall ikke helt alene om akkurat det!:-)

Nei, enhver oppegående person burde jo være skeptisk til å tukle med den kjemiske balansen i hjernen. Jeg skal likevel prøve dette, gå inn i behandlingen med 100% engasjement, prøve alle forslag, gjøre samtlige hjemmelekser, ta medisinene osv.

:-)

[Svimern]

Jeg bruker Cipralex.

1. Vanlige følelser (men ikke når jeg var deprimert, da var det nok depresjonen som gjorde meg flat, og ikke medisinen.

2. Ingen problemer med sexlivet.

Jeg hadde ingen bivirkninger som er av karakteren media ofte presenterer. levd et normalt liv i forhold til mat, trennig, rødvin, fest, følelser etc. med disse medisinene.

[neelie]

Joda, jeg skal kaste meg ut i det nå, ta noen medisiner, se hva som skjer. For en eller annen grunn er jeg så positiv akkurat nå.

Ellers takk for fine ord. :-)

Det skulle bare mangle!