Kan forelskelse gjøre meg psykisk syk

[Gjest livet er vanskelig]

Jeg har vært forelsket i en god venn lenge. Han såret meg veldig og gjorde meg sint for to måneder siden. Vi kranglet heftig noen ganger etterpå. Jeg sa at jeg tilga han og at jeg var glad i han som god venn og da roet han seg og sa at han satte pris på meg også og ville beholde kontakten.

Jeg har ikke lett for å tilgi han og vi har kranglet siden. Han skjelte meg da ut etter noter, og la mye vekt på at jeg ikke så min egen oppførsel Han roet seg igjen da jeg påpekte at den gangen jeg mistet kontrollen så var jeg syk og vettskremt.

Det har aldri vært kjærlighetsforhold i mellom oss. Jeg får ikke tankene vekk fra alt det som hendte og jeg veksler imellom å synes synd på han og å ønske ham dit pepperen gror. Jeg vil gjerne beholde vennskapet, men så vil jeg bli kvitt den ulykkelige kjærligheten. Alt dette gjør meg deprimert og lei av livet. Jeg gråter mye og føler at jeg har blottlagt mine følelser.

Han hadde beklaget veldig i begynnelsen og viste at han hadde oppført seg galt, men han forstår ikke hvor sårende det var. Fornuften forteller meg at dette ikke er noe å bry seg om, men jeg er så redd etter å ha vist han den enorme sårbarheten. I tillegg sårer han meg veldig med å gnåle hele tiden om hvor belastende det var for han at jeg mistet kontrollen når han er helt rasende selv.

Det er noen uker siden. Jeg snakket sist med han for tre uker siden, og jeg tenker ikke på annet. Jeg sover ikke, spiser lite og har dårlig konsentrasjon. Har vært skikkelig deprimert, og jeg får så dårlig samvittighet siden jeg synes ikke jeg har grunn til det.

Jeg må glemme han og alt som skjedde, men så husker jeg alt det positive og gode vi har hatt sammen og da gråter jeg.

[hvorfor skjer dette??]

Sitter med en følelse at her har jeg kun din versjon av saken, og at hans antakelig er en del annerledes. Kommenterer likevel litt av det du skriver:

Du sier du "sa du tilga". Du sa det, men mente du det? Det gagner ingen, spesielt ikke deg selv å si at du tilgir uten å mene det. Da tror han det er greit, samtidig som du fremdeles går og bærer på det. Kan dette ha vært noe av årsaken til at dere kranglet videre?

Du sier selv, i en bisetning, at du mistet kontrollen selv. Hvorfor det?

Han forstår ikke hvor sårende det var, skriver du. Men da spør jeg, har du virkelig fortalt ham hvor sårende det var? Videre skriver du "I tillegg sårer han meg veldig med å gnåle hele tiden om hvor belastende det var for han at jeg mistet kontrollen når han er helt rasende selv."

Han sier at det var belastende for ham at du mister kontrollen. Jeg får en magefølelse av at dette ser du totalt bort fra, siden han var rasende selv. Stemmer dette?

Som sagt, jeg har jo kun lest din versjon av saken. Jeg føler likevel at denne saken har flere sider som antakelig er godt forskjellige, og at problemene her kanskje bunner i kommunikasjonsproblemer.

[Gjest livet er vanskelig]

Sitter med en følelse at her har jeg kun din versjon av saken, og at hans antakelig er en del annerledes. Kommenterer likevel litt av det du skriver:

Du sier du "sa du tilga". Du sa det, men mente du det? Det gagner ingen, spesielt ikke deg selv å si at du tilgir uten å mene det. Da tror han det er greit, samtidig som du fremdeles går og bærer på det. Kan dette ha vært noe av årsaken til at dere kranglet videre?

Du sier selv, i en bisetning, at du mistet kontrollen selv. Hvorfor det?

Han forstår ikke hvor sårende det var, skriver du. Men da spør jeg, har du virkelig fortalt ham hvor sårende det var? Videre skriver du "I tillegg sårer han meg veldig med å gnåle hele tiden om hvor belastende det var for han at jeg mistet kontrollen når han er helt rasende selv."

Han sier at det var belastende for ham at du mister kontrollen. Jeg får en magefølelse av at dette ser du totalt bort fra, siden han var rasende selv. Stemmer dette?

Som sagt, jeg har jo kun lest din versjon av saken. Jeg føler likevel at denne saken har flere sider som antakelig er godt forskjellige, og at problemene her kanskje bunner i kommunikasjonsproblemer.

Det du skriver stemmer ikke, og sier meg bare at jeg ikke engang har forklart min egen versjon av saken. Jeg har ikke fortalt han hele historien, rett og slett fordi jeg ville skåne han. Det er flere innblandet. Har ikke tenkt å si mer om det. Jeg snakket nettopp med han på tlf. fordi hans mor døde for noen dager siden. Han var dypt takknemlig og rørt over at jeg ringte.

Vi har lovet hverandre at vi aldri skal snakke mer om det som skjedde, og jeg håper at jeg kommer meg opp av depresjonen.

[hvorfor skjer dette??]

Det du skriver stemmer ikke, og sier meg bare at jeg ikke engang har forklart min egen versjon av saken. Jeg har ikke fortalt han hele historien, rett og slett fordi jeg ville skåne han. Det er flere innblandet. Har ikke tenkt å si mer om det. Jeg snakket nettopp med han på tlf. fordi hans mor døde for noen dager siden. Han var dypt takknemlig og rørt over at jeg ringte.

Vi har lovet hverandre at vi aldri skal snakke mer om det som skjedde, og jeg håper at jeg kommer meg opp av depresjonen.

OK, da beklager jeg at jeg feiltolket. Håper ting løser seg for dere :-)