Gjest Gråstein Skrevet 1. mars 2008 Del Skrevet 1. mars 2008 Har hvert gift og samboende i 13 år og vi har 3 fine barn sammen. i slutten av 06- og hele 07.. ramlet det løs inni meg med mange ulike sorger som nok hadde ligget på vent. En bestemor som døde, foreldre som var syke, egne barn som var syke, mann som er uføretrygdet og går hjemme, full jobb for meg opp på dette.. En kolega var støttende da jeg følte verden rase sammen. Mistet fotfeste med følelsene og følte at jeg holdt på å drukne. Mannen min tok seg av barn og skjønte nok ikke alvoret i det som hendte. Han er lite flink å kommunisere og ble derfor lite støtte for meg. ikke en gang når jeg sa at jeg hadde det tøft og var lei meg, spurte han meg hvorfor. Nå var det seg slik at noe oppstod..mellom meg og kolegaen min. en liten gnist. Har altid hvert gla i kolegaen min, men mest som en bror. Nå ble der en dypere forståelse i samspillet vårt. Vi kunne lese hverandre bare ved å se på hverandre. Men begge er vi gift og har klare rammer om det å vere gift. Så vi har ikke vert utro eller snakket verbalt om det som skjedde et par ganger.. Lange blikk, og fysisk tiltrekking gjennom sanser. Alt på avstand. Vi klarer godt å fungere sammen de fleste dagene, i samarbeid, men så kommer en kommentar og jeg blir knust. Han tar plutselig avstand, ignorerer meg, og går via mine andre ansatte med beskjeder..o.l. Er så redd for å bli en travel dame som gjør at han ikke orker jobben sin lenger. Men er så alene om tankene mine. Ingen jeg kan si det til. Bryr meg om han, men er redd jeg mister både hans vennskap (som betyr så mye for meg), jobben min (som jeg er gla i) og også ekteskapet mitt. Har ikke bedt om å bli gla i denne mannen, det har bare skjedd en eller annen plass. Er jo gla i mannen jeg er gift med også. Føler det er vanskelig med vennskap mellom mann og kvinne som er gift på hver sin kant. Det har ført til at jeg er kvalm, hyperventilerer og gråter.. er ukonsentrert fordi jeg bruker all min tankekraft på hvordan jeg skal gripe det ann. Prøvde meg hos psykolog en gang i fjord. Dette var misslykket. Legen min har ikke følt opp mer dette problemet som jeg kom med til henne for et års tid tilbake. Mister hår og får masse kviser.. Men føler at jeg har fått kontroll på de andre følelsene jeg slet med i fjord. Nå er det mest denne kolegaen som sliter meg. Skal jeg snakke med han om det eller ikke? Haller mest mot ikke fordi jeg er redd for resultatet. Liker ikke tanken på at han skal få nok av meg.. misslike meg. Hva skal jeg gjøre?? Bare utrolig lei meg for alt sammen.. 0 Siter Lenke til kommentar https://forum.doktoronline.no/topic/300737-vennskap-mellom-mann-og-kvinne/ Del på andre sider Flere delingsvalg…
Anbefalte innlegg
Bli med i samtalen
Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.