Er dette bra for meg?

[*isabell*17*]

Hei:)

Jeg er ei jente på 17 som har funnet veien til dette forumet:) Jeg er ikke helt sikker på hvorfor jeg skriver inn her, men tror jeg må lufte de forvirrede tankene mine litt.. Jeg har hatt en hard, krevende og veldig ensom barndom.Har aldri blitt hørt eller blitt "godkjent" av mine foreldre for den jeg er eller ønsker å være. De er veldig nedlatende til meg, og alltid krasse i tilbakemeldingene. Jeg har lært meg å gå med en maske, alltid smilende og fornøyd, later som jeg ikke tar innover meg noe som helst. Da jeg var 13 år fikk jeg spiseforstyrrelse, som jeg har enda:( Og da jeg var 15 fant jeg trøst i selvskading, noe jeg fremdeles sliter med.

Men nå i høst flyttet jeg hjemmefra for første gang. Bor og er elev ved en privat internatskole. Jeg trodde alt skulle bli bra når jeg endelig kom meg bort fra foreldrene mine, men jeg er verre og det er bare kaos i hodet mitt. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg bare ikke kan ha det bra.. Som gammel vane har jeg prøvd å late som om alt bare er bra, og jeg klarer meg greit faglig. Men psyken min er rett og slett elendig, jeg har ikke kontrollen lenger.

Det var vel i slutten av september at læreren min begynte å ta mye kontakt med meg, ettersom hun forstod og så det på meg at jeg ikke hadde det bra. Først syntes jeg det var svært ubehagelig, jeg har ALDRI tidligere åpnet meg for noen (og spesielt ikke voksne), så jeg var mildt sagt redd for å snakke åpent om det vonde. Men etterhvert fikk vi en utrolig bra kontakt, og jeg har stor tillit og respekt for henne.Når vi prater sammen er jeg ikke redd lenger for å åpne meg, men det som er litt dumt er at jeg har blitt utrolig sårbar. Og etterhvert som månedene har gått (og vi har hele tiden hatt nær kontakt med hverandre) begynner jeg å bli mer forvirret og jeg har ofte følelsen av å være redd.

Nå fortiden vet jeg ikke lenger hva jeg skal gjøre. Og jeg vet heller ikke om det er bra for meg med all den kontakten med læreren. Jeg kan jo gi dere noen eksempler:

-Når vi prater sammen om det vonde, blir jeg svært uvel. Jeg sier jeg ikke vil, men hun sier jeg må og bør prate om det, fordi det er viktig å få det "ut".

-Når jeg tilslutt er blitt så uvel og redd (av det vi har pratet om) klarer jeg ikke lenger å fokusere, jeg kobler ut på en måte. Og da kommer hun alltid og setter seg helt nær meg, holder rundt meg,gir meg klemmer, stryker på meg og hun holder meg ofte i hendene. Jeg har faktisk vært så sliten at jeg har sovnet i armene hennes..

-Hun bekymrer seg mye for meg og sender ofte sms når jeg er borte fra skolen

-Hun gir meg veldig mange komplimenter, som både går ut på meg som person og på utseende mitt.

-Hun legger ofte til at hun er blitt så utrolig glad i meg, og mer enn gjerne villle vært moren min..

-Hun har også begynt å gråte, så jeg vet ikke hvor stabil hun egentlig er.

Kunne nevnt mye flere ting, men det er sikkert ikke nødvendig.

Jeg har lyst å spørre noen utenforstående, siden jeg ikke har andre enn læreren å prate med. -Er dette bra for meg? Jeg vet ikke hva jeg kan forvente eller hva som er normalt, når man prater sammen med noen en stoler på om ting som en sliter med. Læreren min sier jeg vil bli bedre etterhvert, men at det kan gå litt tid. Og jeg har bare blitt verre, og det har blitt så intenst med hun læreren etterhvert, så nå vet jeg hverken det ene eller det andre lenger:(

Håper dere kan hjelpe meg.

[Lillemus]

Har ikke du skrevet inn om dette før? Eller er det bare et tilfelle som ligner mye?

I alle fall - denne læreren har trådt over en grense mener jeg. Hun har neppe kompetanse (med mindre hun har psykiatrisk utdanning i tillegg) til å leke psykolog for deg. Det er overhode ikke akseptabelt at en lærer uttrykker at hun skulle ønske hun var moren til en elev!

Du bør ta kontakt med lege og be om henvisning til psykiatrisk hjelp og trekke deg unna "hjelpen" denne læreren gir deg.

Lykke til videre! *Klem*