datter som skader seg

[Gjest mor/far til selvskader.]

Hei. Vår eldste datter på 20 har skadet seg siden hun var 16-17, kanskje før det også. Kutter seg bla. på armene, men jeg tror ikke hun gjør det så dypt. Som barn var hun alltid veldig følsom og hadde lett for å gråte. Her har vi kanskje ikke vært forståelsesfulle nok overfor henne, tenkte vel at hun måtte lære seg å bli litt tøffere. Hun ble også noe mobbet på skolen, men klarte seg fint faglig. På ungdomsskolen begynte hun å ta igjen med mobberne og ble tøffere mot oss foreldre også, slik som tenåringer flest. Hømøret svingte voldsomt i perioder. Men hun var stort sett alltid pliktoppfyllende med både lekser og andre ting. Da hun gikk på videregående fikk vi vite av henne at hun hadde skadet seg selv siden hun var 16 år og at hun har hatt angstanfall siden 14-15 års alder. (hun får kramper, får ikke puste og så videre) Dette hadde hun klart å skjule for oss, allt dette har foregått på rommet hennes. Vi har trodd hun bare har hatt vanlig tenåringshumør. Hun vil ikke ha profesjonell hjelp med dette, da får hun bare noen skumle piller som hun sier. ( Da hun fortalte om dette tenkte vi at dette med selvskading nesten har blitt som en motegreie det også! "Alle" gjør det, satt litt på spissen! ) Vi ble redde og bebreidet oss selv for at vi ikke tok problemene i oppveksten hennes mer på alvor. Hun fortalte også at hun hadde blitt voldtatt av kjæresten sin for en stund siden, og etter det hadde slått opp. Dette var jo helt umulig å anmelde siden det var lenge siden, og det virket ikke da som hun gjorde så mye av det. Da hun ble 18 flyttet hun på hybel sammen med 2 andre jenter. Ikke fordi hun var nødt på grunn av skolevei e.l., men fordi hun ville ut hjemmefra. Vi tenkte kanskje at dette var like greit- at hun ville modnes mer av det. Hun klarte seg bra økonomisk, betalte leia osv. selv med jobbing på kvelden ved siden av skolen. En av jentene hun bodde med var også selvskader, men hadde mye større psykiske problemer. Til å begynne med pratet de mye med hverandre om sine problemer, men etterhvert skar hele boforholdet seg. 19 år gammel- etter videregående, flyttet hun for seg selv, og fikk jobb i barnehage. Her virker det som hun trives kjempegodt, og er veldig engasjert i jobben med barna. Hun klarer hverdagen sin bra, har gode kolleger og mange gode venner. Men,,, hun skader seg ennå, om enn noe mindre ifølge henne selv. Vi ser ingen merker på armene lenger. Hun sier at hun gjør det istedet for noe verre, at hun tross alt kunne hatt det verre osv. Hun skammer seg og er flau over seg selv. Vi er redd for å presse henne til å snakke om det, da blir det kanskje bare verre igjen? Og da blir det ikke så lett å takle uten proffhjelp. Prøver istedet å besøke henne litt oftere og bare følge med. Hun kommer ofte hjem på besøk også, men da er det helt umulig å snakke fortrolig, pga søsken osv. På mange måter er hun psykisk sterk, hun støtter sine venner når de har problemer, og er ikke redd for konflikter eller utfordringer. Så vi skjønner ikke helt hvordan vi skal hjelpe henne. Skal vi bli mer pågående og "leke" psykologer, eller bare være gode og snille foreldre som fortsetter å hjelpe og støtte når hun ber om det? Kan hun bli bedre uten hjelp av psykolog? Har du noen gode råd eller tenkemåter? Hilsen redd mor og far til 4.

[frosken]

Hun kan bli bedre uten behandling, og det virker også som om hun er inne i en positiv utvikling.

Jeg tror jeg ville forsøkt å stole på hennes egne vurderinger, og fortsatt akkurat som dere gjør nå. Men jeg ville sagt helt eksplisitt at dersom hun på noe tidspunkt ønsker å få snakke med en fagperson om ting hun sliter med, så vil dere forsøke å få organisert dette dersom hun sier i fra til dere og vil at dere gjøre noe. Selv unge jenter i hennes situasjon som ber om hjelp fra helsevesenet, vil ofte oppleve at det ikke er så lett å få tilgang til kompetent hjelp. Derfor synes jeg det er viktig at dere som foreldre hjelper henne med dette om hun skulle ønske. det.

Jeg tror at mestringsopplevelser og et godt hverdagsliv i mange tilfeller kan være bedre "behandling" enn samtaleterapi for å oppnå et godt voksenliv.

Kanskje kan dere vise henne det dere har skrevet her? Jeg liker måten dere skriver om datteren deres på. Dere er både oppriktig bekymret og omsorgsfulle, samtidig som dere viser respekt for henne og hennes valg. Hun har sannsynligvis vært ganske heldig i sitt valg av foreldre ':-)

[Gjest mor/far til selvskader]

Hun kan bli bedre uten behandling, og det virker også som om hun er inne i en positiv utvikling.

Jeg tror jeg ville forsøkt å stole på hennes egne vurderinger, og fortsatt akkurat som dere gjør nå. Men jeg ville sagt helt eksplisitt at dersom hun på noe tidspunkt ønsker å få snakke med en fagperson om ting hun sliter med, så vil dere forsøke å få organisert dette dersom hun sier i fra til dere og vil at dere gjøre noe. Selv unge jenter i hennes situasjon som ber om hjelp fra helsevesenet, vil ofte oppleve at det ikke er så lett å få tilgang til kompetent hjelp. Derfor synes jeg det er viktig at dere som foreldre hjelper henne med dette om hun skulle ønske. det.

Jeg tror at mestringsopplevelser og et godt hverdagsliv i mange tilfeller kan være bedre "behandling" enn samtaleterapi for å oppnå et godt voksenliv.

Kanskje kan dere vise henne det dere har skrevet her? Jeg liker måten dere skriver om datteren deres på. Dere er både oppriktig bekymret og omsorgsfulle, samtidig som dere viser respekt for henne og hennes valg. Hun har sannsynligvis vært ganske heldig i sitt valg av foreldre ':-)

Tusen takk for svaret ditt!

Vi fortsetter å følge med og være tilstede. Det virker som hun er ganske fornøyd med livet sitt for tiden, så jeg håper hun etter hvert greier å finne andre metoder for å takle vonde tanker. Er redd for å forverre det hvis vi "grafser" for mye! Men kan ikke helt la være å spørre litt heller.

Håper at allt som er positivt kan hjelpe henne; hun har skaffet seg katt, hun kommer ofte hjem på middag, øvelseskjører med pappa, har kjempegod kontakt med søsken osv.,