Foreldre med under innleggelser?

[frosken]

http://www.dinside.no/php/art.php?id=371769

Hvordan tror dere at dere ville ha reagert på å ha foreldre til stede under en innleggelse som f.eks. 17.åring?

Og hva med foreldres deltagelse i behandling for unge voksne?

[bibben]

Jeg ville synes det var grusomt å ha foreldrene mine med under en innleggelse da jeg var 17 år. Men jeg tenker at det hele avhenger av hva slags relasjon man har til sine foreldre og hvordan familien definerer psykiske lidelser.

Hvis familien relaterer sykdommen til spørsmål om skyld og skyldsplassering, kan det bli vanskelig for ungdommen å være åpen og oppriktig. Jeg tenker at det er belastende nok for en 17-åring å slite med en psykisk lidelse om ikke det også skulle skape dårlig stemning og kanskje frustrasjon og sinne i familien. Som 17-åring ville jeg tenkt at foreldrene mine ville bli sinte på meg hvis jeg var syk og eksponerte mine symptomer (noe anorektikere jo gjør med tydelighet).

Når du stiller dette spørsmålet fikk jeg en sterk assosiasjon til en episode som hendte meg da jeg var 14 år. Jeg var så fortvilet over min tilværelse og hadde mistet fullstendig motet på livet. Jeg forlate til en venninne at jeg egentlig ikke ønsket å leve. Dette kom mine foreldre for øret. De ble rasende for at jeg hadde eksponert dette for andre og sa at de aldri ville tilgi meg at jeg satt meg selv og dem i så dårlig et lys.

Jeg er klar over at dette ble en personlig avsporing, men den ligger nær opptil min konklusjon om at det i alle fall for meg ville være best å bli lagt inn alene uten innblanding fra mine foresatte.

[Gjest har vær med på det ja.....]

Jeg ville synes det var grusomt å ha foreldrene mine med under en innleggelse da jeg var 17 år. Men jeg tenker at det hele avhenger av hva slags relasjon man har til sine foreldre og hvordan familien definerer psykiske lidelser.

Hvis familien relaterer sykdommen til spørsmål om skyld og skyldsplassering, kan det bli vanskelig for ungdommen å være åpen og oppriktig. Jeg tenker at det er belastende nok for en 17-åring å slite med en psykisk lidelse om ikke det også skulle skape dårlig stemning og kanskje frustrasjon og sinne i familien. Som 17-åring ville jeg tenkt at foreldrene mine ville bli sinte på meg hvis jeg var syk og eksponerte mine symptomer (noe anorektikere jo gjør med tydelighet).

Når du stiller dette spørsmålet fikk jeg en sterk assosiasjon til en episode som hendte meg da jeg var 14 år. Jeg var så fortvilet over min tilværelse og hadde mistet fullstendig motet på livet. Jeg forlate til en venninne at jeg egentlig ikke ønsket å leve. Dette kom mine foreldre for øret. De ble rasende for at jeg hadde eksponert dette for andre og sa at de aldri ville tilgi meg at jeg satt meg selv og dem i så dårlig et lys.

Jeg er klar over at dette ble en personlig avsporing, men den ligger nær opptil min konklusjon om at det i alle fall for meg ville være best å bli lagt inn alene uten innblanding fra mine foresatte.

jeg måtte ha med meg foreldrene mine da jeg ble lagt inn som 16åring. Dette var grusomt siden jeg hadde holdt mine problemer for meg selv siden jeg var 14 og helst ikke ville de skulle vite noe om det. Moren min visste jo selvølgelig det var noe. Særlig siden andre i familien hadde sett ting og sagt ifra. Men hun trodde ikke det var noe alvorlig. Jeg ville ikke snakke med moren min for å skåne henne og ikke såre eller gjøre henne redd og lei seg. Far har jeg aldri hatt noe nært forhold til. Han har vært "sjefen" i huset og absolutt ikke en man kan snakke om følelser til. Så jeg var ikke høy i hatten der jeg satt sammen med mor og far og skulle svare på spørsmål fra lege, psykolog og miljøterapeut. Jeg pyntet på svarene for å ikke gjøre mor redd og far sint. Men jeg tror de har erfaring med dette, og hadde jo samtale med bare meg senere. Men de har jo familiesamtaler/møter. Noen ble jeg tvingt til å være med på, men slapp også en del ganger siden jeg ikke ville.

Men ja, det var ikke særlig god opplevelse, jeg ble innlagt 4 ganger på ungdompsyk, og hver gang måtte mor bli med......