Er dette OCD? Kan det behandles?

[Gjest annen signatur]

Kan først fortelle at jeg har asperger, jeg er en snill og samvittighetsfull person og veldig pliktoppfyllende. Samtidig er jeg også veldig avhengig av å ha kontroll, ikke over andre mennesker, men over livet mitt og også over oppgaver som skal gjøres i det daglige. Jeg trenger å gjøre ting selv for å være sikkert på at det blir godt nok.

Etter hva jeg har lest er det usikkerhet og mangel på kontroll (eller ihvertfall følelsen av det) som kan føre til OCD. Er det korrekt?

Når jeg får katastrofebilder i hodet mitt, kommer disse i forbindelse med situasjoner jeg selv ikke kan kontrollere eller påvirke. Det virker som alle sansene mine er koblet til disse bildene, og jeg kan føle smerten både psykisk og fysisk. Altså hvis jeg ser en stor steinblokke treffe bilen min, kan jeg kjenne den smerten det ville påført kroppen min. Ser jeg bilder hvor det skjer noe med andre, kjenner jeg også den fysiske smerten i min egen kropp.

Samtidig har jeg også tvangstanker når det gjelder enkelte ting jeg har full kontroll over. Det mest plagsomme går på hvordan klesvasken skal henges opp. Ja, jeg vet det høres dumt ut, men dette er veldig viktig for meg. Det må gjøres på riktig måte ellers kan store katastrofer ramme familien.

Som den aspergeren jeg er, er jeg også et veldig logisk tenkende menneske. Jeg har over gjennomsnittlig IQ. Jeg er også et "vitenskapelig"-menneske og tror ikke på noen former for overnaturlige fenomener (hvis du skjønner?).

Dette gjør det bare ennå vanskeligere for meg å forstå de irrasjonelle katastrofetankene mine, spesielt rundt noe så dumt som hvordan klesvasken henges opp.

Jeg har prøvd "selvbehandling" ved å bevisst henge plagg på feil måte og så prøve å la være å tenke på det. Fortalt meg selv hvor idiotiske katastrofetankene mine er, men så får jeg nærmest panikk og må få ordnet opp snarest mulig før det rekker å skje noe galt.

Det hjelper ikke om andre henger opp klærne, de må fortsatt være på riktig måte. Hvis det blir feil får jeg helt vondt inni meg og tenker på hvordan de kan være så uansvarlige, og om de virkelig ikke tenker over konsekvensene av dette.

Det var en enorm lettelse for meg da jeg i to år hadde tørketrommel, men nå er denne ødelagt og den samme tvangen er tilbake som før trommelens tid.

Har jeg rett i min mistanke om at dette er OCD? Kan det medisineres? Og i såfall; hvordan kan medisin fjerne noe sånt?

Jeg har timer på VOP en gang i måneden, i forbindelse med at jeg fikk asperger-diagnosen. Bør jeg fortelle der om disse tankene mine? Har ikke gjort det til nå, for jeg synes det er veldig personlig og samtidig skjemmes jeg over dette.

[Gjest tvang_her_også]

For det første - du bør absolutt fortelle om disse tankene dine, så vil du ha muligheten til å få hjelp.

Nå er ikke jeg noen ekspert her, men ut fra egen erfaring, så synes jeg absolutt dette høres ut som OCD, ja. (Du har tvangstanker, tvangshandlinger og katastrofetanker.)

Har selv svært god erfaring med medisiner, selv om jeg i utgangspunktet var veldig skeptisk. Ventet lenge med å begynne, men har fått en helt annen hverdag etter at jeg begynte med Zoloft.

(Medisinene virker på Seratonin-nivået i hjernen, og "roer ned" de overarbeidende nervesynapsene - sagt på en enkel måte. Står litt om dette i artikkelen på forsiden av DOL. I forhold til tvangslidelse trenger man mye høyere doser enn feks ved angstlidelse.)

Medisiner demper såklart bare symptomene, og gjør hverdagen enklere. For å bli bedre (bra?) må dette kombineres med behandling.