Sårbarhet

[Gjest fnugget]

Er så sårbar for tiden, spesielt overfor hva andre mener. Tør omtrent ikke utsette meg for noen ting. Bruker masse tid på å fortrenge den stigende sorgen jeg har følt etter "the brake up". Føler mye tristhet for hn betydde alt for meg, var et forbilde og jeg ble fanget i en ond sirkel hvor isoleringen ble uhyggelig stor etterhvert. Vet egentlig ikke hvordan komme meg gjennom dette triste og hjerteskjærende.

Har begynt å se fremover da - kontaktet nav arbeid for en samtale. Vurderer å prøve meg i arbeidspraksis. Trenger å komme meg ut og jeg har isolert meg alt for lenge. Men jeg var rett og slett for dårlig til å omgås noen og gjøre noe annet enn å ligge på senga hele dagen.

Sliter mye med skam overfor den jeg er. Jeg vet egentlig ikke hvem jeg er heller. Men trenger nå å så smått gå videre med livet mitt. Trodde ikke at det å arbeide så intenstivt med fortiden kunne faktisk føre til at jeg nå ser fremover og vil gå videre. Det har vært forferdelig smertefullt og gjennomgripende. Kjempetøft, men nå forstår jeg mer av sammenhenger og hvorfor det ble som det ble. Det hjelper meg i skyldspørsmålene både overfor min eks og min familie. Ser nå at det samme mønsteret som i familien min faktisk repeterte seg i forholdet til den psykologen sm skulle hjelpe meg ut av det. Begynner å få forståelse for hvorfor det ble som det ble og kan lettere plassere skyld der den hører hjemme, i stedet for å ta innover meg alt ansvar som jeg alltid har gjort.

I går var jeg på kafe med noen venner og det var kjempekoselig. Vil videre med livet mitt, men vet jeg ikke kunne gå videre uten at alle spøkelsene er borte. Og det har de, en etter en. Det har blitt erstattet med realiteten - det som virkelig skjedde. Det er veldig smertefullt å face det, men må gjennom det for å komme meg videre.

Jeg har blitt mer uavhengig og sterk i meg selv, tross at jeg sliter ofte med depresjon, nedstemthet og endel angst. Jeg har blitt flinkere til å skille mer mellom meg selv og andre og som sagt ikke ta alt ansvar på meg.

Dette har terapi gjort for meg. Og jeg håper jeg engang blir helt bra.

[bibben]

Hei fnugget,

Leit å høre at du ikke har det så bra for tiden. Det er vondt at det tar så fordømt lang tid å komme seg helt "ut av" og "vekk fra" en slik relasjon. Selvom den fysiske tilstedeværelsen er et tilbakelagt kapittel, nå henger alt det usynlige igjen som et slep.

Jeg forstår godt at dette er tungt og trist, og at du ikke har klart å ranke ryggen helt ennå. Det å være så sårbar ovenfor andres vurderinger og meninger er bare så slitsomt og undergravende. Men det er godt å lese at du har tenkt å få til noe i samarbeid med NAV. Kanskje vil en god jobbtilknytning også kunne ta vekk noe av fokuset omkring den vanskelige relasjonen som fyller tankene så veldig.

Jeg vet ikke om det er mulig å legge alt bak seg, kanskje er det ikke helt det, men det som er mulig er å fylle på med nye gode ting som gir livet og tilværelsen et mer positivt innhold.

Selv synes jeg dette er litt av en utfordring. Jeg er ikke så flink til å sette en strek og gå videre uten hele tiden å se meg tilbake. Når en har følt seg så grunnleggende krenket så er det som om de vonde erfaringene har grodd seg fast i bevissheten og popper frem ved den minste assosiasjon. Ja det er nesten som det sitter i kroppen som et fysisk fremmedlegeme som gjør regelrett vondt.

Jeg forsøker å holde oppe alle de gode minnene, og å glemme alt det vonde. Men jeg må på sett og vis også minne meg på alt det vonde for å motivere meg selv til å ikke gå tilbake. Dette er vanskelige greier.

Jeg ønsker deg i alle tilfelle alt godt, at du må føle deg sterkere og mindre sårbar etterhvert, og at kontakten med NAV blir fruktbar og gi en skikkelig god erfaring. Det trengs!

[Gjest fnugget]

Hei fnugget,

Leit å høre at du ikke har det så bra for tiden. Det er vondt at det tar så fordømt lang tid å komme seg helt "ut av" og "vekk fra" en slik relasjon. Selvom den fysiske tilstedeværelsen er et tilbakelagt kapittel, nå henger alt det usynlige igjen som et slep.

Jeg forstår godt at dette er tungt og trist, og at du ikke har klart å ranke ryggen helt ennå. Det å være så sårbar ovenfor andres vurderinger og meninger er bare så slitsomt og undergravende. Men det er godt å lese at du har tenkt å få til noe i samarbeid med NAV. Kanskje vil en god jobbtilknytning også kunne ta vekk noe av fokuset omkring den vanskelige relasjonen som fyller tankene så veldig.

Jeg vet ikke om det er mulig å legge alt bak seg, kanskje er det ikke helt det, men det som er mulig er å fylle på med nye gode ting som gir livet og tilværelsen et mer positivt innhold.

Selv synes jeg dette er litt av en utfordring. Jeg er ikke så flink til å sette en strek og gå videre uten hele tiden å se meg tilbake. Når en har følt seg så grunnleggende krenket så er det som om de vonde erfaringene har grodd seg fast i bevissheten og popper frem ved den minste assosiasjon. Ja det er nesten som det sitter i kroppen som et fysisk fremmedlegeme som gjør regelrett vondt.

Jeg forsøker å holde oppe alle de gode minnene, og å glemme alt det vonde. Men jeg må på sett og vis også minne meg på alt det vonde for å motivere meg selv til å ikke gå tilbake. Dette er vanskelige greier.

Jeg ønsker deg i alle tilfelle alt godt, at du må føle deg sterkere og mindre sårbar etterhvert, og at kontakten med NAV blir fruktbar og gi en skikkelig god erfaring. Det trengs!

Takk for svar, Bibben. Jeg har ikke vært i særlig form og har ikke orket å svare før nå.

Det er forferdelig og inderlig sårt at det ble sånn. Jeg har brent bort flere år av mitt liv. Eller rettere sagt så har hn brent bort det som skulle være de beste årene i mitt liv.

Så her sitter jeg da, uten å ha oppnådd det jeg ønsket i livet. I stedet har jeg blitt ufør og sliter veldig tungt med ettervirkningene. Håper jeg kan begynne så smått å jobbe igjen ja. Har avtale på fredag.

Føler ofte jeg går i oppløsning, men livet må fortsette. Hva annet kan man gjøre.

Vet du sliter du også Bibben, og ønsker deg inderlig god bedring.

klem fra

[bibben]

Takk for svar, Bibben. Jeg har ikke vært i særlig form og har ikke orket å svare før nå.

Det er forferdelig og inderlig sårt at det ble sånn. Jeg har brent bort flere år av mitt liv. Eller rettere sagt så har hn brent bort det som skulle være de beste årene i mitt liv.

Så her sitter jeg da, uten å ha oppnådd det jeg ønsket i livet. I stedet har jeg blitt ufør og sliter veldig tungt med ettervirkningene. Håper jeg kan begynne så smått å jobbe igjen ja. Har avtale på fredag.

Føler ofte jeg går i oppløsning, men livet må fortsette. Hva annet kan man gjøre.

Vet du sliter du også Bibben, og ønsker deg inderlig god bedring.

klem fra

Hei sann fnugget!

Ja, jeg har tenkt på deg, og hatt en bange anelse om at du ikke har hatt det så greit i det siste siden du "har gått litt under jorden".

Det er frustrerende at slike relasjoner tar så stor plass i ens bevissthet. Jeg sier til meg selv gang på gang at jeg må glemme hele greia og komme meg videre. Men det tar tid har jeg skjønt. Men når det er sagt, så kjenner jeg faktisk at det går litt lenger tid mellom vær gang jeg faller sammen over alt dette vanskelige.

I dag har vært en slik vanskelig dag hvor jeg føler meg sårbar og trist over å ha forspilt en del håp og ikke minst ønske om noe som aldri ble. I hele i hele 10 år har dette pågått! Det er lenge.

Jeg føler at jeg sitter igjen som en idiot. Psykologen lever uanfektet videre i sin hverdag som om ingenting var hendt. Jeg sitter her og gremmes og har klump i halsen. I dag startet jeg med å være helt på gråten over alt dette.

Men jeg vil forsøke å se fremover, og anstrenge meg for å "riste vamsen" som det heter. Jeg trenger kort og godt å komme inn på et mer kontruktivt spor. Bevisstgjøringsprosessen er i gang, men som sagt tenker jeg at det vil ta tid.

Jeg håper også for deg at du finner et godt og trygt spor du kan bruke for å komme videre i løypa. For meg har det betydd mye å få snakke om dette som er så vanskelig. Det hjelper å få satt ord på det. I tillegg er det også lettelse å ha et forum som dette hvor mulighetene for å kunne uttrykke seg ligger til rette.

Jeg ønsker deg en god kveld fnugget )

[Gjest fnugget]

Hei sann fnugget!

Ja, jeg har tenkt på deg, og hatt en bange anelse om at du ikke har hatt det så greit i det siste siden du "har gått litt under jorden".

Det er frustrerende at slike relasjoner tar så stor plass i ens bevissthet. Jeg sier til meg selv gang på gang at jeg må glemme hele greia og komme meg videre. Men det tar tid har jeg skjønt. Men når det er sagt, så kjenner jeg faktisk at det går litt lenger tid mellom vær gang jeg faller sammen over alt dette vanskelige.

I dag har vært en slik vanskelig dag hvor jeg føler meg sårbar og trist over å ha forspilt en del håp og ikke minst ønske om noe som aldri ble. I hele i hele 10 år har dette pågått! Det er lenge.

Jeg føler at jeg sitter igjen som en idiot. Psykologen lever uanfektet videre i sin hverdag som om ingenting var hendt. Jeg sitter her og gremmes og har klump i halsen. I dag startet jeg med å være helt på gråten over alt dette.

Men jeg vil forsøke å se fremover, og anstrenge meg for å "riste vamsen" som det heter. Jeg trenger kort og godt å komme inn på et mer kontruktivt spor. Bevisstgjøringsprosessen er i gang, men som sagt tenker jeg at det vil ta tid.

Jeg håper også for deg at du finner et godt og trygt spor du kan bruke for å komme videre i løypa. For meg har det betydd mye å få snakke om dette som er så vanskelig. Det hjelper å få satt ord på det. I tillegg er det også lettelse å ha et forum som dette hvor mulighetene for å kunne uttrykke seg ligger til rette.

Jeg ønsker deg en god kveld fnugget )

Jeg forstår (dessverre) altfor godt hva du prater om. Og ja, jeg også har vært sårbar på en måte som gjør at jeg av og til bare må "gå under jorden" for å overleve.

Det er 13 år siden jeg begynte hos den psyken. Og det er 10 år gått for deg og. Egentlig burde både du og jeg melde disse personene. For å få oppreisning, men også fordi sånne psykologer som er litt etisk frynsete i kantene burde blitt meldt. De er ikke skikket i rollen sin.

Det er godt å høre at du har begynte å prate om dette. Bra :-) Det er en prosess som tar tid, men ved å være ærlig med seg selv og terapeut, så har jeg tro på at det er mulig en gang å skape seg et okey liv ;o) Jeg jobber veldig intenst med å godta at tingene er blitt som de har blitt. Det er ikke noe jeg kan gjøre om, men jeg kan jobbe meg ut av den skyld- og skamfølelsen jeg har bært på pga dette og oppveksten. Det kan jeg gjøre noe med. Og gå fremover i livet på min måte.

Det er så mye som er ulevd, jeg har så mye å ta igjen. Men vet ikke helt hvordan oppnå dette, etter denne totale kollapsen dette har vært. Av og til lurer jeg på om terapeuter som utnytter pasientene sine har noen likhetstrekk, eller visse personlighetstrekk. Behandleren min sa han hadde lest en artikkel om det. Ja, de går videre i livet sitt som om ingenting hadde hendt. De hadde definisjonsmakten over oss og vårt liv. Det er ikke riktig å utnytte den makten. Det er egentlig en veldig stygg og kynisk ting å gjøre. Og ikke minst egoistisk.

Jeg har jobba som spesialpedagog for barn. Jeg kunne aldri i verden ha tenkt meg å utnytte disse små barnas tillit til meg. ALDRI. Jeg skjønner ikke hva som foregår i hodet til sånne mennesker. Jeg forstår det ikke.

Så det burde meldes enten til politiet eller Helsetilsynet. Hva sier terapeuten din til det som skjedde, forresten?

Håper du også får en okey kveld, Bibben.

*Klem*

[Gjest R_Fiona]

Jeg forstår (dessverre) altfor godt hva du prater om. Og ja, jeg også har vært sårbar på en måte som gjør at jeg av og til bare må "gå under jorden" for å overleve.

Det er 13 år siden jeg begynte hos den psyken. Og det er 10 år gått for deg og. Egentlig burde både du og jeg melde disse personene. For å få oppreisning, men også fordi sånne psykologer som er litt etisk frynsete i kantene burde blitt meldt. De er ikke skikket i rollen sin.

Det er godt å høre at du har begynte å prate om dette. Bra :-) Det er en prosess som tar tid, men ved å være ærlig med seg selv og terapeut, så har jeg tro på at det er mulig en gang å skape seg et okey liv ;o) Jeg jobber veldig intenst med å godta at tingene er blitt som de har blitt. Det er ikke noe jeg kan gjøre om, men jeg kan jobbe meg ut av den skyld- og skamfølelsen jeg har bært på pga dette og oppveksten. Det kan jeg gjøre noe med. Og gå fremover i livet på min måte.

Det er så mye som er ulevd, jeg har så mye å ta igjen. Men vet ikke helt hvordan oppnå dette, etter denne totale kollapsen dette har vært. Av og til lurer jeg på om terapeuter som utnytter pasientene sine har noen likhetstrekk, eller visse personlighetstrekk. Behandleren min sa han hadde lest en artikkel om det. Ja, de går videre i livet sitt som om ingenting hadde hendt. De hadde definisjonsmakten over oss og vårt liv. Det er ikke riktig å utnytte den makten. Det er egentlig en veldig stygg og kynisk ting å gjøre. Og ikke minst egoistisk.

Jeg har jobba som spesialpedagog for barn. Jeg kunne aldri i verden ha tenkt meg å utnytte disse små barnas tillit til meg. ALDRI. Jeg skjønner ikke hva som foregår i hodet til sånne mennesker. Jeg forstår det ikke.

Så det burde meldes enten til politiet eller Helsetilsynet. Hva sier terapeuten din til det som skjedde, forresten?

Håper du også får en okey kveld, Bibben.

*Klem*

Jeg vil bare gi min støtte og varme tanker til både deg og bibben.

Selv har jeg vært fraværende noen dager fra dol, derfor er jeg litt sen med å gi en tibakemelding på innlegget ditt.

Det gjør så inderlig vondt å bli sviktet og forlatt at det røsker og river i sjelene våre.

Jeg er litt tom for ord, men ikke forståelse.

[Gjest fnugget]

Jeg vil bare gi min støtte og varme tanker til både deg og bibben.

Selv har jeg vært fraværende noen dager fra dol, derfor er jeg litt sen med å gi en tibakemelding på innlegget ditt.

Det gjør så inderlig vondt å bli sviktet og forlatt at det røsker og river i sjelene våre.

Jeg er litt tom for ord, men ikke forståelse.

Tusen takk, R_Fiona, det varmer :-)

Håper du får en fin kveld/natt...

*klem*

[bibben]

Jeg forstår (dessverre) altfor godt hva du prater om. Og ja, jeg også har vært sårbar på en måte som gjør at jeg av og til bare må "gå under jorden" for å overleve.

Det er 13 år siden jeg begynte hos den psyken. Og det er 10 år gått for deg og. Egentlig burde både du og jeg melde disse personene. For å få oppreisning, men også fordi sånne psykologer som er litt etisk frynsete i kantene burde blitt meldt. De er ikke skikket i rollen sin.

Det er godt å høre at du har begynte å prate om dette. Bra :-) Det er en prosess som tar tid, men ved å være ærlig med seg selv og terapeut, så har jeg tro på at det er mulig en gang å skape seg et okey liv ;o) Jeg jobber veldig intenst med å godta at tingene er blitt som de har blitt. Det er ikke noe jeg kan gjøre om, men jeg kan jobbe meg ut av den skyld- og skamfølelsen jeg har bært på pga dette og oppveksten. Det kan jeg gjøre noe med. Og gå fremover i livet på min måte.

Det er så mye som er ulevd, jeg har så mye å ta igjen. Men vet ikke helt hvordan oppnå dette, etter denne totale kollapsen dette har vært. Av og til lurer jeg på om terapeuter som utnytter pasientene sine har noen likhetstrekk, eller visse personlighetstrekk. Behandleren min sa han hadde lest en artikkel om det. Ja, de går videre i livet sitt som om ingenting hadde hendt. De hadde definisjonsmakten over oss og vårt liv. Det er ikke riktig å utnytte den makten. Det er egentlig en veldig stygg og kynisk ting å gjøre. Og ikke minst egoistisk.

Jeg har jobba som spesialpedagog for barn. Jeg kunne aldri i verden ha tenkt meg å utnytte disse små barnas tillit til meg. ALDRI. Jeg skjønner ikke hva som foregår i hodet til sånne mennesker. Jeg forstår det ikke.

Så det burde meldes enten til politiet eller Helsetilsynet. Hva sier terapeuten din til det som skjedde, forresten?

Håper du også får en okey kveld, Bibben.

*Klem*

''Ja, de går videre i livet sitt som om ingenting hadde hendt. De hadde definisjonsmakten over oss og vårt liv. Det er ikke riktig å utnytte den makten. Det er egentlig en veldig stygg og kynisk ting å gjøre. Og ikke minst egoistisk. ''

Nettopp - du setter direkte fingeren på det. Vi snakker definisjonsmakt! Du spør meg om hva min behandler sa til meg når jeg konfronterte vedkommende: manglende realitetsorientering!!! MANGLENDE REALITETSORIENTERING!!! Helvete heller. Sakte men sikkert har jeg fått tillitt til dette mennesket. I ti år har hn vært det viktigste menneske i mitt liv. Og så er det over og ut. Ti år er strøket ut, som et lite blaff er det forsvunnet opp i ingenting. Jeg sitter igjen med en skikkelig sorg, og jeg føler meg ynkelig som har så stort behov for nærkontakt med dette menneske. Et menneske som har gjort meg så mye godt men også så mye vondt. Som har forledet meg til å tro at relasjonen vår har vært noe annet enn det den var. Jeg har blitt forledet til å tro at jeg betydde noe spesielt.

Alle drømmene mine, dem jeg har båret på i alle disse årene, er nå blitt forstyrret av den grelle sannheten, den at jeg ikke har hatt noen annen verdi enn å speile vedkommende. Jeg er blitt brukt, og jeg har ingen betydning.

Jeg har grått en hel del over dette i dag. Det har tatt skikkelig overhånd. På den ene siden er jeg fortvilet over det hn har utsatt meg for, og ikke minst fratatt meg i forhold til manglende behandling. På den annen side gråter jeg når jeg tenker på alt det fine vi også har hatt sammen, alt hn har gjort for meg og alt jeg har fått. Jeg har bare masse kaosfølelser akkurat nå.

Vel, det var godt å få skrevet litt om dette fnugget, og så håper jeg for oss begge at tankene og følelsene roer seg litt etterhvert slik at vi får sove godt med harmoniske tanker i hodet.

[bibben]

Jeg vil bare gi min støtte og varme tanker til både deg og bibben.

Selv har jeg vært fraværende noen dager fra dol, derfor er jeg litt sen med å gi en tibakemelding på innlegget ditt.

Det gjør så inderlig vondt å bli sviktet og forlatt at det røsker og river i sjelene våre.

Jeg er litt tom for ord, men ikke forståelse.

Takk R_Fiona for varme tanker fra deg! De går rett hjem. Veldig hyggelig og omteksomt. I dag var rette dagen med den slags for meg.

Jeg håper du har det godt, og ønsker deg en riktig god natt )

[Gjest fnugget]

''Ja, de går videre i livet sitt som om ingenting hadde hendt. De hadde definisjonsmakten over oss og vårt liv. Det er ikke riktig å utnytte den makten. Det er egentlig en veldig stygg og kynisk ting å gjøre. Og ikke minst egoistisk. ''

Nettopp - du setter direkte fingeren på det. Vi snakker definisjonsmakt! Du spør meg om hva min behandler sa til meg når jeg konfronterte vedkommende: manglende realitetsorientering!!! MANGLENDE REALITETSORIENTERING!!! Helvete heller. Sakte men sikkert har jeg fått tillitt til dette mennesket. I ti år har hn vært det viktigste menneske i mitt liv. Og så er det over og ut. Ti år er strøket ut, som et lite blaff er det forsvunnet opp i ingenting. Jeg sitter igjen med en skikkelig sorg, og jeg føler meg ynkelig som har så stort behov for nærkontakt med dette menneske. Et menneske som har gjort meg så mye godt men også så mye vondt. Som har forledet meg til å tro at relasjonen vår har vært noe annet enn det den var. Jeg har blitt forledet til å tro at jeg betydde noe spesielt.

Alle drømmene mine, dem jeg har båret på i alle disse årene, er nå blitt forstyrret av den grelle sannheten, den at jeg ikke har hatt noen annen verdi enn å speile vedkommende. Jeg er blitt brukt, og jeg har ingen betydning.

Jeg har grått en hel del over dette i dag. Det har tatt skikkelig overhånd. På den ene siden er jeg fortvilet over det hn har utsatt meg for, og ikke minst fratatt meg i forhold til manglende behandling. På den annen side gråter jeg når jeg tenker på alt det fine vi også har hatt sammen, alt hn har gjort for meg og alt jeg har fått. Jeg har bare masse kaosfølelser akkurat nå.

Vel, det var godt å få skrevet litt om dette fnugget, og så håper jeg for oss begge at tankene og følelsene roer seg litt etterhvert slik at vi får sove godt med harmoniske tanker i hodet.

''Alle drømmene mine, dem jeg har båret på i alle disse årene, er nå blitt forstyrret av den grelle sannheten, den at jeg ikke har hatt noen annen verdi enn å speile vedkommende. Jeg er blitt brukt, og jeg har ingen betydning.''

Synes dette var så bra skrevet, at jeg måtte lime og klippe litt. Dette er såpass alvorlig at det går utover livsmotet. Men det var overhodet IKKE DIN FEIL. Du kan ha ryggen fri, det kan ikke hn som gjorde dette mot deg. Det er utrolig stygt gjort å manipulere deg til å tro at du var realitetsforvirret, med andre ord plasserte hn skylden på deg for å redde seg selv. Det er en forlengelse av det overgrepet hn allerede har gjort mot deg. Jeg har absolutt ikke sans for mennesker som ofrer andre for sin egen fordel. Det sier alt om disse og hn fortjener ikke et sekund av tiden din mer!

Vet det er lettere sagt enn gjort og jeg forstår veldig godt savnet ditt. Det slet jeg med lenge selv. Nå har jeg gått over til å bli mer "sint" hele tiden. Har skjønt at mye av min sympati for hn, lå i den lojalitetsfølelsen jeg hadde for hn, som vedkommende hadde manipulert meg til å ha. Så har altså vært inne i en "boble" jeg trodde var bra for meg, men det var det motsatte! Begynner å skjønne at ting hn har sagt har vært for å få "kontroll" på meg. Jeg hadde det absolutt ikke bra under forholdet - men trodde at det var det jeg trengte! Men det var det motsatte. Det jeg trengte var grenser, og hjelp til å bli bra! Det var derfor jeg oppsøkte hjelp, ikke for å bli mye verre! Så ja, det er stjålet mange år av mitt liv og jeg har lenge vært et vrak pga det. Prøver å bygge meg opp igjen, men det går veldig opp og ned fordi det var så mange faktorer som ødela og det er så mye som skal bearbeides.

Jeg håper at du vil komme ut av denne prosessen med et avklart forhold til det som skjedde. Husk at du er så mye større og mer verdt i mine øyne, enn det mennesket som misbrukte deg for å tilfredstille sine egne behov. Det er ikke din feil, det er hns feil. Du har rett til å ha det bra i livet du også, du ble utsatt for et overgrep og kan melde denne personen om du vil. Det er ikke for ingenting det finnes strenge lover mot dette!