NHD: Hvordan "av-instutisjonaliseres" og annet

[Gjest sånn kan det gå]

Det er kanskje et veldig uvanlig spørsmål jeg stiller, men for meg er det helt reelt.

Jag har hatt omfattende psykiske problemer med dype depresjoner, lavt selvbilde, identitetsforstyrrelser, problemer med å stole på andre, hypomanier, mani, PTSD, svært alvorlige søvnproblemer, ja you name it - jeg har hatt det.

Som en følge av dette har jeg vært mye innlagt. "Problemet" er bare at jeg ikke har de problemene, men fortsatt er nesten like mye innlagt.

Jeg er veldig snar til å be om å bli søkt inn, og jeg blir stort sett søkt inn til et nytt opphold på sykehuset mens jeg er inne. Jeg prøver meg altså ikke ut...

Behandleren min (psykiater) er også veldig snar til å tilby meg innleggelse om jeg skulle være littegranne dårlig og ikke ha bedd om det selv.

Avdelingen er veldig villig til å ta i mot meg.

Føler at jeg sitter her og har vunnet "et klippekort til X-sykehus" og det gjør meg ikke akkurat Happy for å si det sånn.

Alle sier jeg har sånn fin fremgang, og det er nok mye derfor jeg stadig får tilbud om plass. Men er det her inne livet mitt skal leves? Jeg er redd det er en felle og en sovepute.

Jeg har blitt så innmari glad i personalet og pasientene her. Vi er mange gjengangere. De er min andre familie. Jeg tror også de er veldig glad i meg.

Jeg får mange behov dekt her. Får komme til oppredd seng, gå til dekket bord, ha folk rundt meg hele dagen osv. Det er jo veldig bra det. MEN når jeg ikke er syk og ikke trenger samtaler bare sier "bare skriv at formiddagen har vært fin" og sånn så blir det jo litt hotell for å si det sånn og det er jo ikke det som er meningen.

En annen ting som får meg til å tenke at jeg strengt tatt ikke trenger det er at jeg aldri i livet ville lagt meg inn en annen plass eller på en annen avdeling.

På tross av alt dette er jeg en ganske ressurssterk jente med venner, familie og gode karakterer. Jeg føler at jeg kaster bort livet mitt med å trø dagene på en psykiatrisk avdeling. Forrige år hadde jeg 10 innleggelser på en tilsammen ca 90 døgn. Det er jo helt vanvittig når man ikke på noe tidspunkt har hatt andre plager enn lett depresjon.

Jeg sliter med vil-vil ikke problemer når det gjelder dette med psykehuset. Jeg har prøvd selv å "trappe ned", men å slutte med å være her men det kjennes som om jeg er limt til avdelingen med klister. Skulle egentlig ønske at noen ville si at nå er du for frisk til å være her. Kom deg ut og lev livet. Jeg har aldri skadet meg eller noe eller presset meg inn heer så det burde ikke være noen som føler fare ved å nekte meg en plass.

Jeg lurer på om jeg til syvende og sist gjør best i å flytte til en annen plass. Flytte utenfor opptaksområdet og begynne å studere eller jobbe. Ikke bare kaste livet mitt i søpla.

[frosken]

Print ut dette innlegget og vis det til de som jobber på avdelingen. Det er et suprt utgangspunkt for å snakke åpent om relasjonen mellom deg og dine hjelpere.

Jeg tror forøvrig at prognosen kan være best for de som frivillig velger å bevege seg ut av "oppmerksomhetsfeltet", - det er letter å holde fast ved sine friske og sterke sider dersom man ikke kastes ut "hjemmefra". Men som i alle "gode familier", så hender det at både" foreldre" og "barn" trenger å bevisstgjøres på at målet jo er selvstendighet. Dersom du opplever at du får plass ved avdelingen når du selv ber om det, så vil det også være lettere for deg å ikke be om det annet enn når du trenger det. Kanskje har du ikke helt funnet ut av hvor denne tåle-grensen skal gå ennå, men du finner sikkert ut av det dersom du klarer å være åpen om hvordan du tenker rundt dette.

Kanskje er det også slik at du undervurderer de vanskene du har og har hatt, og at behandlerne gjerne vil hjelpe deg til å unngå tilbakefall og dermed har lav grense for hvor dårlig du må være for å få en innleggelse.

Tør du å vise dem det du har skrevet?

[Gjest K. T. Karlsen]

Ja dette var et fint innlegg. Virker som du selv skjønner at avdelingen du snakker om er en slags "sovepute" for deg. Virkeligheten der ute er skremmende og farlig, men det er ikke livet på institusjon som burde bli din virkelighet. Det vil nok som du sier, i ditt tilfelle, bli skremmende med overgangen til et liv "der ute", i det som kalles samfunnet. Men den sjansen er du kanskje rede til å ta?

[Gjest sånn kan det gå]

Print ut dette innlegget og vis det til de som jobber på avdelingen. Det er et suprt utgangspunkt for å snakke åpent om relasjonen mellom deg og dine hjelpere.

Jeg tror forøvrig at prognosen kan være best for de som frivillig velger å bevege seg ut av "oppmerksomhetsfeltet", - det er letter å holde fast ved sine friske og sterke sider dersom man ikke kastes ut "hjemmefra". Men som i alle "gode familier", så hender det at både" foreldre" og "barn" trenger å bevisstgjøres på at målet jo er selvstendighet. Dersom du opplever at du får plass ved avdelingen når du selv ber om det, så vil det også være lettere for deg å ikke be om det annet enn når du trenger det. Kanskje har du ikke helt funnet ut av hvor denne tåle-grensen skal gå ennå, men du finner sikkert ut av det dersom du klarer å være åpen om hvordan du tenker rundt dette.

Kanskje er det også slik at du undervurderer de vanskene du har og har hatt, og at behandlerne gjerne vil hjelpe deg til å unngå tilbakefall og dermed har lav grense for hvor dårlig du må være for å få en innleggelse.

Tør du å vise dem det du har skrevet?

Skal snakke med behandleren min om det. Vi bruker å snakke om ting sammen først og så ta det opp med avdelingen slik at det ikke blir motstridende signaler for de å forholde seg til. Så får vi se hva vi skal gjøre med det og om vi eventuelt skal ta det opp med avdelingen.

Jeg vet at jeg får komme inn her når jeg mener jeg trenger det såfremt det er plass. Bruker enten å ringe selv eller så ringer behandler hvis jeg føler behov for en plass.

Det er nok dessverre litt sant i det du antyder, at problemene mine er såpass omfattende at jeg blir tatt inn "forebyggende". Dette fordi vi tidligere har erfart at jeg kan bli veldig syk om jeg bare skal ha innleggelser når jeg er veldig dårlig. Da er det jo også lett å bare legge seg ned. For så å bli innmari dårlig og måtte bruke lang tid på å bygge seg opp.

Men jeg har sluttet "å legge meg ned" sånn. Nettopp fordi jeg har blitt klar over at det er det jeg gjør. Før ga jeg meg over og plasserte alt ansvaret på de rundt meg. Ble så deprimert at det måtte skrives opp hvor mye jeg drakk og sånn for at jeg ikke skulle bli helt dehydrert. Jeg gir meg ikke sånn over mer. Sier heller i fra om at jeg sliter og at de må hjelpe meg å ta ansvar, eventuelt ta noe av ansvaret. Så det er nå noe fremskritt iallefall...

Har funnet ut at jeg er veldig disponert for depresjoner og at jeg derfor ikke tåler å "gi meg over", isolere meg eller andre negative ting. Da blir jeg deprimert. Holder jeg meg på den "smale sti" dvs: står opp om morgenen, spiser faste måltider, kommer meg ut blant folk, trener en gang i uka og legger meg til faste tider så blir jeg ikke deprimert.

Litt av problemet er vell at inne på avdelingen fungerer jeg helt optimalt- her er jo ingen krav. Mens hjemme fungerer jeg fortsatt litt dårlig over tid.

Jeg prøver å lage "ordninger" hjemme som skal gjøre det lettere å være hjemme som feks en husarbeidplan slik at jeg kommer meg igjennom alt i løpet av seks dager uten at jeg må bruke hele dagen på det.

Jeg har også tatt kontakt med Ungdommens Røde Kors, og Røde Kors beredskapstroppen her jeg bor. Skal prøve å bruke meg litt der og knytte nye kontakter.

Jeg tror kanskje det er løsningen. Forsterke det som er ute så mye som mulig.

Det bekymrer meg en god del at jeg er så mye innlagt. Fastlegen min sier at dersom man gjør "friske" ting så blir man friskere. Og om man gjør destruktive ting så blir man sykere. Jeg tror at det å bruke psykehuset i lang tid har vært en konstruktiv ting. Det har ikke vært noe alternativ. Nå er jeg kanskje i en fase der det å bruke psykehuset verken er destruktivt eller konstruktivt. Det gjør meg hverken sykere eller friskere. Det gjelder for meg å finne, og gripe det friske.

Det gjør vel i grunnen ikke noe om jeg bruker psykehuset over en liten periode til. Tenker at kontakten uansett må "bygges" ned over litt tid. Men det som er faren med å bruke psykehuset er at det lett kan bli en erstaning for det å gjøre noe der ute. Men har et fellesskap her inne ergo får en dekt mesteparten av behovet for sosial kontakt, man slipper unna mange ting når man er innlagt ergo får en ikke bygdt opp den kompetansen det skal til for å klare det selv også videre.

Kanskje er det sånn, at psykehus eller ikke, så må jeg bygge på det som er ute. Bygge og ikke hvile. Ikke la det være en hvilepute, men stå på ute for å skaffe meg et liv ute i verden.

[Gjest balansekunstneren]

Hei

Først og fremst vil jeg berømme deg, fordi du er så ærlig rundt dette temaet og våger å sette ord på følelser mange sliter med, mens som få våger å snakke høyt om.

Jeg tror nok at en avdeling og behandlere kan bli et slags substitutt for andre som ikke er der. At ditt behov kanskje først og fremst er å føle nærhet til andre enn å få medisinsk behandling. Dette trenger ikke å være bevisst men mere på et ubevisst plan.

Jeg tror, ut fra min egen erfaring at det ikke er lurt å stoppe brått med noe. Selv om du ønsker å av-institusjonalisere deg så må du gjøre det gradvis som med medisiner. Finnes det noe annet tilbud enn sykehusinnleggelse for deg? Mange DPS'er har avlastningsboliger, hvor man kan bo i perioder, men med tilsyn av personalet, og hvor du forventes å gjøre mye selv.

Et annet alternativ er at behandlerne ved innleggelse er klar over at du trenger å tak i dine egne ting, og ikke gjør alt for deg, eventuelt mer frihet under innleggelse.

[frosken]

Skal snakke med behandleren min om det. Vi bruker å snakke om ting sammen først og så ta det opp med avdelingen slik at det ikke blir motstridende signaler for de å forholde seg til. Så får vi se hva vi skal gjøre med det og om vi eventuelt skal ta det opp med avdelingen.

Jeg vet at jeg får komme inn her når jeg mener jeg trenger det såfremt det er plass. Bruker enten å ringe selv eller så ringer behandler hvis jeg føler behov for en plass.

Det er nok dessverre litt sant i det du antyder, at problemene mine er såpass omfattende at jeg blir tatt inn "forebyggende". Dette fordi vi tidligere har erfart at jeg kan bli veldig syk om jeg bare skal ha innleggelser når jeg er veldig dårlig. Da er det jo også lett å bare legge seg ned. For så å bli innmari dårlig og måtte bruke lang tid på å bygge seg opp.

Men jeg har sluttet "å legge meg ned" sånn. Nettopp fordi jeg har blitt klar over at det er det jeg gjør. Før ga jeg meg over og plasserte alt ansvaret på de rundt meg. Ble så deprimert at det måtte skrives opp hvor mye jeg drakk og sånn for at jeg ikke skulle bli helt dehydrert. Jeg gir meg ikke sånn over mer. Sier heller i fra om at jeg sliter og at de må hjelpe meg å ta ansvar, eventuelt ta noe av ansvaret. Så det er nå noe fremskritt iallefall...

Har funnet ut at jeg er veldig disponert for depresjoner og at jeg derfor ikke tåler å "gi meg over", isolere meg eller andre negative ting. Da blir jeg deprimert. Holder jeg meg på den "smale sti" dvs: står opp om morgenen, spiser faste måltider, kommer meg ut blant folk, trener en gang i uka og legger meg til faste tider så blir jeg ikke deprimert.

Litt av problemet er vell at inne på avdelingen fungerer jeg helt optimalt- her er jo ingen krav. Mens hjemme fungerer jeg fortsatt litt dårlig over tid.

Jeg prøver å lage "ordninger" hjemme som skal gjøre det lettere å være hjemme som feks en husarbeidplan slik at jeg kommer meg igjennom alt i løpet av seks dager uten at jeg må bruke hele dagen på det.

Jeg har også tatt kontakt med Ungdommens Røde Kors, og Røde Kors beredskapstroppen her jeg bor. Skal prøve å bruke meg litt der og knytte nye kontakter.

Jeg tror kanskje det er løsningen. Forsterke det som er ute så mye som mulig.

Det bekymrer meg en god del at jeg er så mye innlagt. Fastlegen min sier at dersom man gjør "friske" ting så blir man friskere. Og om man gjør destruktive ting så blir man sykere. Jeg tror at det å bruke psykehuset i lang tid har vært en konstruktiv ting. Det har ikke vært noe alternativ. Nå er jeg kanskje i en fase der det å bruke psykehuset verken er destruktivt eller konstruktivt. Det gjør meg hverken sykere eller friskere. Det gjelder for meg å finne, og gripe det friske.

Det gjør vel i grunnen ikke noe om jeg bruker psykehuset over en liten periode til. Tenker at kontakten uansett må "bygges" ned over litt tid. Men det som er faren med å bruke psykehuset er at det lett kan bli en erstaning for det å gjøre noe der ute. Men har et fellesskap her inne ergo får en dekt mesteparten av behovet for sosial kontakt, man slipper unna mange ting når man er innlagt ergo får en ikke bygdt opp den kompetansen det skal til for å klare det selv også videre.

Kanskje er det sånn, at psykehus eller ikke, så må jeg bygge på det som er ute. Bygge og ikke hvile. Ikke la det være en hvilepute, men stå på ute for å skaffe meg et liv ute i verden.

Jeg blir ikke bekymret når jeg leser det du skriver :-) Synes det virker som om du er inne i en god prosess, og at du har et åpent og reflektert syn på både det du sliter med og forholdet ditt til avdelingen.

Ting tar av og til svært lang tid. Så lenge du beveger deg i en konstruktiv retning synes jeg ikke du skal være bekymret for å ta i mot god hjelp.