Jeg tror jeg er blitt psykisk syk

[maren15]

Det er ikke meningen å virke dum eller å klage, men jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre. Jeg tror jeg holder på å bli gal!

Jeg bor sammen med foreldrene mine og lillebroren min som har en alvorlig sykdom, og som har vært døden nær flere ganger. Han heter Benjamin og jeg er selvsagt veldig glad i han. Siden foreldrene mine har så mye ansvar og bekymringer for Benjamin, så har alltid jeg gjort alt for å være sterk, snill og så lite til bry som mulig. Jeg har aldri snakket med foreldrene mine om mine problemer, jeg prøver heller å fortrenge, slik at de får ta vare på den som virkelig trenger det - nemlig Benjamin.

Men det siste året har det skjedd noe med meg, jeg har blitt desperat etter å få oppmerksomhet og omsorg fra voksne. For 7 måneder siden brakk jeg beinet mitt, og det er det beste som noen gang har hendt meg. Folk la merke til meg, og spurte om hvordan JEG hadde det! Det var så inderlig godt å føle at folk brydde seg om meg, jeg som vanligvis står usynlig i bakgrunnen. Jeg er blitt ganske trist også, holder meg mer for meg selv, og føler meg utrolig ensom og redd. For ikke så veldig lenge siden helte jeg kokende vann over den ene hånda mi(med vilje), men jeg sa at det hadde vært et uhell da. Det var utrolig vondt og jeg fikk store sår, men det var så godt å igjen bli lagt merke til, jeg føler meg så mye gladere innvendig da.

Men egentlig er det bare mye kaos i hodet mitt, og vet ikke hvorfor jeg har blitt så teit, deppa og oppmerksomhetsyk.. Jeg burde vært glad for at jeg er frisk og ikke behøver å kjempe en daglig kamp mot døden.. Det piner meg å skrive dette, men noen ganger ønsker jeg faktisk at det var jeg som var dødssyk. Da hadde jeg ikke vært den usynlige og "perfekte" jenta lenger...

Er jeg psykisk syk? Eller er jeg bare tåpelig og dum i hodet? Håper dere kan være ærlige.

Hilsen Maren

[Gjest togli]

Jeg tror ikke du er psykisk syk og det er jo ikke rart at du reagerer som du gjør. Det er ikke alltid vi voksne klarer å se hva som rører seg i barna våre før det er for sent. Jeg synes du skal vise dette innlegget til foreldrene dine, eller iallefall snakke med dem om det. Kanskje får de en aha-opplevelse som får dem til å forstå at du også har krav på nok oppmerksomhet selv om du har en bror som er syk....

Kan du love meg å snakke med noen om dette? Hvis du ikke vil ta det opp direkte med foreldrene dine, synes jeg du skal snakke med helsesøster når hun er på skolen din. Hun har taushetsplikt, men kan hjelpe deg med det du synes er vanskelig. Det er kjempeviktig at du får hjelp så fort som mulig og jeg synes du er kjempetøff og moden som har klart å skrive et så reflektert innlegg her inne

*klem*

[maren15]

Jeg tror ikke du er psykisk syk og det er jo ikke rart at du reagerer som du gjør. Det er ikke alltid vi voksne klarer å se hva som rører seg i barna våre før det er for sent. Jeg synes du skal vise dette innlegget til foreldrene dine, eller iallefall snakke med dem om det. Kanskje får de en aha-opplevelse som får dem til å forstå at du også har krav på nok oppmerksomhet selv om du har en bror som er syk....

Kan du love meg å snakke med noen om dette? Hvis du ikke vil ta det opp direkte med foreldrene dine, synes jeg du skal snakke med helsesøster når hun er på skolen din. Hun har taushetsplikt, men kan hjelpe deg med det du synes er vanskelig. Det er kjempeviktig at du får hjelp så fort som mulig og jeg synes du er kjempetøff og moden som har klart å skrive et så reflektert innlegg her inne

*klem*

Takk for svaret ditt.

Det er litt vanskelig å prate åpent med foreldrene mine, de mener som regel at alt annet blir småting i forhold til Benjamins sykdom, og det er jo sant. Jeg burde jo være takknemlig for at jeg er frisk. Og jeg burde jo ikke bli sjalu på en som kanskje snart dør.. Dessuten er det urettferdig om foreldrene mine skal ha bekymringer for meg også, de har jo mer enn nok med Benjamin.

Men dersom det ikke går over av seg selv etter en stund, så skal jeg kanskje prøve å tørre prate med helsesøster..

Hilsen Maren

[Gjest togli]

Takk for svaret ditt.

Det er litt vanskelig å prate åpent med foreldrene mine, de mener som regel at alt annet blir småting i forhold til Benjamins sykdom, og det er jo sant. Jeg burde jo være takknemlig for at jeg er frisk. Og jeg burde jo ikke bli sjalu på en som kanskje snart dør.. Dessuten er det urettferdig om foreldrene mine skal ha bekymringer for meg også, de har jo mer enn nok med Benjamin.

Men dersom det ikke går over av seg selv etter en stund, så skal jeg kanskje prøve å tørre prate med helsesøster..

Hilsen Maren

Jeg skjønner hva du mener, men jeg tror allikevel det kan være lurt at du forteller foreldrene dine om tankene dine. Uansett synes jeg du skal snakke med helsesøster om dette. Det du føler mht dette er ikke så rart. Jeg er sikker på at helsesøster eller evt. læreren din vil høre på deg og kanskje hjelpe deg videre!!

[Gjest Lizzenja]

Hei maren15. Du har skrevet et flott og tankevekkende innlegg! Forstår godt at det er vondt å føle seg oversett, og at du samtidig forstår hvorfor. Det må være fælt for deg at lillebroren din er så syk, du er nok redd for ham, og jeg vil tro du trenger støtte på det planet og. Er fryktelig vondt når noen vi er så glade i er alvorlig syke.

Foreldrene dine har det nok vanskelig. Jeg vil tro at sorgen og frykten deres er så stor, at det er det som er grunnen til at du får lite av deres tid. Kanskje dine foreldre ikke er klar over at de ikke "ser" deg. De vet sikkert ikke hvordan dette føles for deg. De har kanskje ikke "overskudd" til å sette seg inn i din situasjon.

Men jeg vil tro at de svært gjerne vil vite det. De er nok inderlig glad i deg. Og om de får vite hvordan du føler, tror jeg ting vil bedre seg.

Vi voksne trenger av og til en vekker. Det er ikke alltid vi klarer å se alt vi burde se. Noen ganger, og spesielt når vi går på akkord med oss selv (betyr at vi står på mer enn vi egentlig makter), klarer vi ikke å "ta inn" såkalt skjult informasjon. Det vil si, at så lenge du ikke våger å fortelle dem at du også ønsker å bli mer sett, så er det ikke sikkert de "ser" det. Ikke fordi du er mindre betydningsfull, nei langt i fra. Men fordi det koster dem så masse redsel, energi og tid, for å ta seg av lillebroren din.

Har du printer/skriver? Jeg foreslår at du skriver ut innlegget ditt, eventuelt hele denne tråden. Fortell foreldrene dine at du har lyst å prate med dem. Men at dette er noe som er veldig vanskelig for deg å si, fordi du ikke vil såre dem. Si at du skrev et innlegg på et anonymt forum, fordi du var fortvilet. Og at de kan lese det, så forstår de nok veldig godt hva du mener.

Eller du kan selvsagt fortelle det til dem. Uansett synes jeg de bør få vite hvordan du har det inni deg. Selv om du synes det er vanskelig. La dem få vite hvor vanskelig du synes det er å fortelle dem det også, sånn at de vet at du absolutt ikke vil såre dem.

Kan hende det kommer noen tårer, og at de får masse følelser rundt dette, sånn med det samme. Det er i så fall en helt naturlig reaksjon, som du ikke skal bli lei deg for.

Og du. Prøv å ikke være sjalu på lillebroren din. Jeg forstår at det er masse vanskelige tanker og følelser. Og jeg forstår av innlegget ditt at du ikke ønsker å være sjalu på ham. Det er jo ikke hannes feil at han er syk. Heller ikke din feil. Og heller ikke dine foreldres feil. Men selv om ingen er skyld i dette, er det altså helt naturlig å føle en slags sjalusi. MEN. Jeg tror du vil få det mye bedre dersom du klarer å erstatte sjalusien med glede. Glede over broren din. Over at broren din får så godt stell. Er det mulig at du kan delta mer i stellet med ham? Kanskje det kan være bra både for deg og for han, at du bruker tid på å være sammen med han. Kanskje sjalusien vil gå lettere over på den måten. La han få vite hvor glad du er i ham, det tror jeg er bra for dere begge.

Ut i fra innlegget ditt tror jeg ikke du er psykisk syk. Jeg tror dine tanker og følelser er helt normale, ut i fra situasjonen din.

Jeg ønsker deg og hele din familie lykke til. Klem fra

[Gjest sjøstjerna]

For en flott jente du er.

Foreldrene dine er heldige som har deg.

Skjønner godt at du føler du ikke "blir sett". Dette er helt normale tanker.

Har du forsøkt å snakke med foreldrene dine om det her?

[calendula]

Dine reaksjoner er helt normale. Du har også krav på oppmerksomhet og å bli sett og verdsatt for den du er.

Det virker som om du er på vei inn i en vanskelig spiral siden du har skadet deg med vilje for å få oppmerksomhet. Du har fått et godt råd om hvordan du kan ta dette opp med foreldrene dine. Hvis du synes det er for vanskelig kan du også skrive dem et brev, som du har gjort her på DOL. Du trenger ikke være tilstede når de leser det. Det kan godt tenkes at dine foreldre har kjempedårlig samvittighet fordi de ikke følger deg opp nok. Hvis dere begge er åpne om det dere opplever kan det hende at løsningen ikke sitter så langt inne.

I tillegg bør du snakke med helsesøster så snart som mulig. Du virker ressurssterk og moden, men alle har en terskel og jeg har en følelse av at du er i ferd med å nå din.

Jeg vet ikke hvor du bor, men på mange steder finnes det grupper hvor søsken til alvorlig syke barn kan møtes med andre i den samme situasjonen for å lufte tankene sine og ha det kjekt i lag. Du er ikke alene i din situasjon og du trenger ikke å være flau over å ta det opp med helsesøster.

Klem