NHD - pls svar....hva skal jeg gjøre nå

[Gjest VITAFLO]

Jeg har hatt et forhold til en mann (47) over 7 år. Jeg har nylig gjort det slutt fordi jeg følte meg stresset og opprørt og syk og noen ganger redd når vi tilbrakte helger eller ferier sammen, grunnet hans atferd mot meg. De første årene var jeg så forelsket at jeg prøvde å ignorere følelsene mine, men etterhvert som forelskelsen har begynt å avta er det umulig å ignorere stresset jeg føler ved hans nærvær. Når han kommer i en situasjon hvor han føler skuffelse ved at hans følelsesmessige forventninger/behov ikke innfris umiddelbart, så reagerer han med sinne, frustrasjon og aggresjon. Noe som gir utslag seg at han kjefter og skriker de verste ting, han slår dører, sparker stoler, eller rett og slett bare er negativ, taus, sarkastisk og arrogant mot sine nærmeste. Den nærmeste har vært meg de siste 7 årene og hans atferd mot meg har blitt mer og mer tydelig. Tidligere har han hatt denne atferden mot sin x og sine tenåringsdøtre. Han kan også si nedsettende, degraderende og sårende ting til meg. Når jeg forklarer hvordan jeg føler det når han sier slik ting, så sier han at han bare tuller og at jeg er en kjedelig person som ikke forstår spøk og at vi ikke har samme humor. Han reagerer veldig barnslig på små skuffelser eller hvis han føler seg avvist på noen måte. Det kan være at det ikke passer for meg å holde han i armen eller hånden når vi er ute å gå tur. Eller at jeg føler meg trøtt en fredag kveld og vil gå å legge meg i stedet for å se på TV (noe som han da har forventinger om). Dette er to av mange små ting som trigger sinnet hans, og humøret kan skifte på ett minutt og det skjer hver dag. Noen perioder er imidlertid bedre enn andre, sett over et år. En annen ting er at han har forventinger til sex 4-5 ganger pr uke. Han ser mye på porno på internett. Han sendte meg også en mail om Compulsive sexual behaviour, noe so han mente passet delvis på seg selv. Hvis jeg er sliten og ikke orker blir dette etterfulgt av vanlig reaksjonsmønster beskrevet ovenfor. Har har innrømmet at problemet ligger hos han ved å begynne hos psykolog i kognitiv terapi og sinnemestringskurs. Og har innsett at dette er noe som vil gjenta seg med evnt. nye kjærester. Han mistet moren sin når han var 10 år gammel og han sier han gjenkjenner den frustrerte følelsen han hadde da. I følge psykologen scorer han høyt på grensen til ADHD. Han sier selv han har en indre uro og føler seg stresset hele tiden. Han sier han føler jeg kontrollerer han og at han føler seg avhengig av meg for å fungere. Han sier jeg gir han dårlig selvtillit. Han starter 80% av kranglene. Et forhold består jo også av gode ting som jeg savner, spesielt den fysiske nærheten som var veldig bra. Men jeg har imidlertid fått nok og satt krav til at hvis forholdet skal fungere så må han endre atferd. Jeg har jo et håp om at han skal klare det. Jeg ser han har det vondt med seg selv og han er lei seg fordi jeg har gjort det slutt. Og han prøver jo å endre seg ved å gå til psykolog. Mine spørsmål er som følgende: -Synes du jeg gjorde det riktige ved å gjøre det slutt nå og stille krav? Jeg er litt i tvil om jeg heller burde fortsatt forholdet og heller støttet han fra dette ståstedet? Jeg føler imidlertid at jeg nesten mister meg selv ved å være sammen med han. -Kunne du si noe om i hvilke retning dette atferden har. Har han psykopatiske trekk? Eller ligner det boarderline? -Bør han ha medisiner i tillegg til kognitiv terapi? Ville litium passet ut i fra beskrivelse? -Er en mann med så høyt stressnivå farlig? Bør jeg holde meg helt unna han? -Vær så snill å besvare spørsmålene mine, det hadde vært til veldig stor hjelp

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Har han psykopatiske trekk? Eller ligner det borderline?

S: Ja, begge.

-Bør han ha medisiner i tillegg til kognitiv terapi? Ville litium passet ut i fra beskrivelse?

S: Jeg tror ikke medisiner utretter så mye her. Litium ser jeg ingen indikasjon for - du beskriver ikke en mann med bipolar lidelse.

-Er en mann med så høyt stressnivå farlig?

S: Farlig er så relativt. Ja, han er sikkert en god del farligere enn menn flest.

Bør jeg holde meg unna han?

S: Om du hadde vært min datter, ville jeg vært svært lettet etter bruddet.

[Gjest Jente31]

Hei, jeg er ikke nhd, og jeg ser at du har fått et bra svar fra han. Men jeg følte for å skrive noen ord til deg likevel, og håper du synes det er greit. For du beskrev så mye av min eksmann og vårt forhold at jeg nesten ble "skremt" da jeg leste det.

Jeg synes du har veldig mye innsikt i situasjonen, hvordan han oppfører seg, at du har funnet ut at det ikke er bra/normalt, og at det gjør noe med deg å ha et forhold til denne mannen. Jeg synes du har kommet langt med det og det at du har klart å bryte. Du er tøff!

Jeg kjenner igjen stresset du føler ved hans nærvær, hans reaksjoner og temperament, hans negativitet, for ikke å snakke om tausheten, hans fysiske voldelige tendenser mot døde ting (hos oss gikk det utover barna og meg også), hans mer tydelige adferd med tiden som går, de sårende ordene, hans avhengighet av deg for å fungere, de gode periodene, hans beskrivelse av indre uro og stress (som hos oss også var meget synlig). Jeg kjenner også igjen dine beskrivelser av at du ignorerte dine følelser for han den første tiden.

Vel. Du spør om du har gjort det riktige, og det har du, hvis ikke kan du fort bli syk av det selv. Det er ikke ditt ansvar å sørge for at han har det bra, og det er tydelig at dere ikke hadde det bra.

Har dere barn sammen? Hvis ikke er du heldig. Jeg har barn med min eks, og er nødt til å forholde meg til han om jeg vil eller ei. Men jeg har funnet ut at å holde mest mulig avstand er det klart beste. Jeg tror de er "eksperter" på å få oss til å føle dårlig samvittighet, og ved å se demmes smerte i øynene som følge av bruddet, har iallefall jeg funnet ut at jeg må holde avstand og ikke la meg styre av dette. Jeg vet at det er vanskelig, og hos meg har det tatt tid (mulig du er mye sterkere enn meg på dette området).

MItt beste råd til deg, er å glemme han, og ta vare på deg selv. Sterke ord, som jeg også har hatt vanskelig for å ta innover meg. Men viktige og sanne ord..

''Jeg føler imidlertid at jeg nesten mister meg selv ved å være sammen med han.''

Samme her.. Husk, du har også et liv (og ps, min x er også over 40, og jeg har fått høre at det er vanskelig å endre personlighet hos han når han ikke har gjort det så langt).

Lykke til, jeg føler med deg.

[Gjest Jente31]

Har han psykopatiske trekk? Eller ligner det borderline?

S: Ja, begge.

-Bør han ha medisiner i tillegg til kognitiv terapi? Ville litium passet ut i fra beskrivelse?

S: Jeg tror ikke medisiner utretter så mye her. Litium ser jeg ingen indikasjon for - du beskriver ikke en mann med bipolar lidelse.

-Er en mann med så høyt stressnivå farlig?

S: Farlig er så relativt. Ja, han er sikkert en god del farligere enn menn flest.

Bør jeg holde meg unna han?

S: Om du hadde vært min datter, ville jeg vært svært lettet etter bruddet.

Stemmer min erfaring, at slike mennesker er "eksperter" på å gi andre dårlig samvittighet? Gjør de det bevisst, eller ubevisst?

Et viktig spm jeg veldig gjerne skulle hatt svar på.

[Gjest kansika]

Jeg bruker litium, og vil spørre deg hvorfor du mener denne mannen kanskje kunne hatt nytte av litium?

Undrende hilsen fra,