forandres personligheten under psykdom?

[Gjest bipolarinnen]

Jeg har gått i terapi i mange år, og venter nå på plass i gruppeterapi. i mellomtiden er jeg med på en formingsgruppe på DPS'en sammen med andre psykiatriske pasienter.

Jeg har stusset på noen av dem, som kan være veldig hyggelige en dag, og så være fullstendig forandret den neste dagen og slenge med leppa og si ting som er ganske sårende.Jeg blir veldig usikker på hvor jeg har dem.

Jeg har også mine ups and downs, og perioder hvor jeg bare har lyst til å dø, men jeg er da ikke mer uhøflig mot omgivelsene mine av den grunn. Jeg tenker stadig på hva jeg sier, og at andre kan bli støtt av det.

Er det å være psyk en unnskyldning for å kunne oppføre seg slik som man vil? Er det en sovepute? Hvis det ikke er en unnskyldning,, hvilke diagnosegrupper er det som forandrer personlighet?

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Til det siste spørsmålet ditt: For noen (flere) av de du nevner er det nok nettopp dette som kjennetegner deres personlighet: at de er omskiftelige, (over)hyggelige den ene dagen og grinebiter den andre. Bipolar er ikke på samme måte, våre manier/hypomanier og depresjoner er biokjemisk relatert og ikke utslag av egen personlighet.

[frosken]

Kanskje er en slik ustabil fungering i forhold til andre mennesker for noen kjernen i deres psykiske vansker? Ikke sikkert at det er sykdommen som har forandret personligheten, kanskje personligheten aldri har blitt "moden" og at dette er målet med behandlingen.

En helt annen ting er at i et miljø hvor mange sliter med personlighetsmessige vansker, så kan det kanskje bli mer akseptert enn ellers at man tar ut sine frustrasjoner på andre mennesker. Det er ikke gitt at all læring i en slik sammenheng bidrar positivt, dessverre, men noen har jo også godt av å måtte stå i konfrontasjoner med andre, da dette jo også er en del av det virkelige liv.

[Gjest bipolarinnen]

Kanskje er en slik ustabil fungering i forhold til andre mennesker for noen kjernen i deres psykiske vansker? Ikke sikkert at det er sykdommen som har forandret personligheten, kanskje personligheten aldri har blitt "moden" og at dette er målet med behandlingen.

En helt annen ting er at i et miljø hvor mange sliter med personlighetsmessige vansker, så kan det kanskje bli mer akseptert enn ellers at man tar ut sine frustrasjoner på andre mennesker. Det er ikke gitt at all læring i en slik sammenheng bidrar positivt, dessverre, men noen har jo også godt av å måtte stå i konfrontasjoner med andre, da dette jo også er en del av det virkelige liv.

Jeg er enig med deg i det siste her, at det kan være mer akseptabelt kanskje å kunne opptre som man vil når man er på en behandlingsinstitusjon.

Men kan de også ha en svikt på det empatiske området? For hvis man slenger ut av seg nesten hva som helst når man er psykisk nede, så har man vel ikke så mye empati for omgivelsene, og at det man sier kan være sårende?

jeg har også en personlighetsforstyrrelse i tillegg til bipolar lidelse, så jeg er heller ikke helt "moden". Føler meg ofte utrygg på andre mennesker. Men jeg er veldig opptatt av å oppføre meg skikkelig ovenfor andre, og ikke la PMS og andre humørsvingninger påvirke måten jeg opptrer på ( så langt det er mulig).

så hva er hva her?

[frosken]

Jeg er enig med deg i det siste her, at det kan være mer akseptabelt kanskje å kunne opptre som man vil når man er på en behandlingsinstitusjon.

Men kan de også ha en svikt på det empatiske området? For hvis man slenger ut av seg nesten hva som helst når man er psykisk nede, så har man vel ikke så mye empati for omgivelsene, og at det man sier kan være sårende?

jeg har også en personlighetsforstyrrelse i tillegg til bipolar lidelse, så jeg er heller ikke helt "moden". Føler meg ofte utrygg på andre mennesker. Men jeg er veldig opptatt av å oppføre meg skikkelig ovenfor andre, og ikke la PMS og andre humørsvingninger påvirke måten jeg opptrer på ( så langt det er mulig).

så hva er hva her?

Noen kan sikkert ha mindre evne til empati enn andre, men kanskje handler det i like stor grad om at det for noen er vanskelig å ha mer enn egne følelser i fokus når disse blir intense.

Du kan kanskje bruke anledningen til å si fra hvis du blir overkjørt som følge av andres "utbrudd"?

[Gjest fnugget]

Jeg er enig med deg i det siste her, at det kan være mer akseptabelt kanskje å kunne opptre som man vil når man er på en behandlingsinstitusjon.

Men kan de også ha en svikt på det empatiske området? For hvis man slenger ut av seg nesten hva som helst når man er psykisk nede, så har man vel ikke så mye empati for omgivelsene, og at det man sier kan være sårende?

jeg har også en personlighetsforstyrrelse i tillegg til bipolar lidelse, så jeg er heller ikke helt "moden". Føler meg ofte utrygg på andre mennesker. Men jeg er veldig opptatt av å oppføre meg skikkelig ovenfor andre, og ikke la PMS og andre humørsvingninger påvirke måten jeg opptrer på ( så langt det er mulig).

så hva er hva her?

''Men kan de også ha en svikt på det empatiske området? For hvis man slenger ut av seg nesten hva som helst når man er psykisk nede, så har man vel ikke så mye empati for omgivelsene, og at det man sier kan være sårende?''

Kan det være at enkelte ikke klarer å se andres perspektiv når de er så langt nede? At smerten blir for stor og altoppslukende til å klare å ta den andres perspektiv? Det betyr ikke det samme som at man har svikt i empatiske evner sånn generelt, men mer der og da pga det indre smertetrykket. Tror at når man oppholder seg på psykiatriske institusjoner så må man vel vente seg litt mer "kjør" enn ellers i og med at mange er mer ustabile der. Det betyr ikke at du skal godta det, og du har jo dine egne grenser å ta vare på. Om du sier fra at dette godtar du ikke, så blir vel dette en del av terapien både for deg og de som ikke helt klarer å styre negative utbrudd?

[Gjest fnugget]

Til det siste spørsmålet ditt: For noen (flere) av de du nevner er det nok nettopp dette som kjennetegner deres personlighet: at de er omskiftelige, (over)hyggelige den ene dagen og grinebiter den andre. Bipolar er ikke på samme måte, våre manier/hypomanier og depresjoner er biokjemisk relatert og ikke utslag av egen personlighet.

Du kan ikke skille kjemi og person så sterkt som du gjør nå. Kjemi former person og person former kjemi :-)

Uten at jeg er noe "ekspert" på området så tror jeg det er slik at dersom en i tidlig alder blir "formet" uheldig av omgivelsene, feks mor og far, så utvikler en forsvarsmekanismer som blir et mønster. Dette vil igjen føre til kjemiske forandringer i hjerna som igjen fører til mer av den samme oppførsel senere. Men det går an å jobbe seg ut av det, selv om det er hardt arbeid.

Ved bipolaritet så vil det være kjemiske prosesser som forandrer personligheten og også ofte tankegangen, noe som igjen fører til at man forandrer seg under press, på samme måte som i første tilfellet.

Så ulikhetene er ikke SÅ store som du vil ha det til :-)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg er enig med deg i det siste her, at det kan være mer akseptabelt kanskje å kunne opptre som man vil når man er på en behandlingsinstitusjon.

Men kan de også ha en svikt på det empatiske området? For hvis man slenger ut av seg nesten hva som helst når man er psykisk nede, så har man vel ikke så mye empati for omgivelsene, og at det man sier kan være sårende?

jeg har også en personlighetsforstyrrelse i tillegg til bipolar lidelse, så jeg er heller ikke helt "moden". Føler meg ofte utrygg på andre mennesker. Men jeg er veldig opptatt av å oppføre meg skikkelig ovenfor andre, og ikke la PMS og andre humørsvingninger påvirke måten jeg opptrer på ( så langt det er mulig).

så hva er hva her?

Dette er alvorlige personlighetsforstyrrelser innen gruppe B. Når denne forstyrrelsen er uttalt, vil en kunne se mange trekk av psykopati som f.eks manglend empati og manglende evne til å styre impulser.