Livredd for leger og autoriteter

[Gjest aldri om jeg vil til lege]

Jeg har vært psyk fra jeg var 13- 14 år. Det snudde seg da jeg var 24 år. De årene jeg var syk, sa jeg aldri at jeg var syk, bare dårlig. Jeg ble lagt inn på psyk første gang som 16åring, og har etter det vær innlagt rundt 20 ganger. Og mest på tvang.

Jeg har hele livet hatt stor respekt for leger og autoriteter. F.eks politi. Ser jeg politiet når jeg er ute å går, tror jeg med en gang at jeg gjør noe ulovlig, som at det ikke er lov å gå her eller lignende. Men det er ikke så farlig siden jeg ikke har noe kriminellt på meg, så jeg trenger ikke "blande" meg med dem. det som blir problemet er at jeg er redd for å gå til leger.

Jeg flyttet for et år siden og fikk ny fastlege. Hun var grei, og jeg følte at hun tok meg på alvor. Jeg har problem med sår som ikke vil gro og eksem. Det var grunnen til at jeg gikk til henne og fordi jeg har lymfekjertler på halsen som er store. Hun sendte meg til ultralyd med disse lymfekjertlene. Legen som skulle utføre ultralyden, spurte meg om jeg hadde vondt i dem, men jeg sa nei. Da lurte han på hvorfor i allverden jeg gikk til legen med dem da.Der brøt han min tillit til ham. Og det var ikke lymfekjertlene jeg gikk til legen med egenlig, jeg bare nevnte det. Fastlegen min tok og en del blodprøver av meg, men før jeg fikk svar på dem, sluttet hun. Jeg fikk ny fastlege i fjor sommer. Han var jeg hos for å vite svarene på blodprøvene og hvorfor lymfekjertlene mine kunne vær 17mm når jeg fikk vite at de bare fikk lov å bli 6mm som han som tok ultralyden sa.

Jeg mistet tilliten med en gang jeg kom inn til ham. Jeg hadde ventet nesten 1time etter avtaletiden og opplevde ham som om han ikke hadde tid til at jeg skulle komme å mase. Så jeg var ute på under 5min. I ettertid har jeg vært der kun for å få resepter, men har vært mye dårlig de siste 6 mnd. Den ene gangen, av ca 3 ganger jeg har vært der, prøvde jeg å fortelle han at jeg var dårlig. Han målte blodtrykket, og sa: Den er grei. Han ga signal om at jeg skulle gå, men han sa ikke hva blodtrykket var en gang. Selv om jeg ikke har greie på det, så trodde jeg at det var normalt å fortelle om det var fint eller ikke????

Vel, det har gått en stund nå, og jeg er blitt dårligere. Men siden jeg ikke har smerter noen plass, og ikke vet hva som kan være galt (ikke det at jeg tror jeg er alvorlig syk eller noe) så tørr jeg aldri gå tilbake. Jeg er slapp, kvalm, svimmel og får hetetokter der jeg må sette meg. Orker ingenting og får ofte vondt i hodet. Det er ofte vanskelig å korrigere øynene. Når jeg flakker med blikket blir jeg ofte svimmel og svett og kjenner hjertet dunker. Som når jeg skriver på pc-en og ser etter bokstavene på tastaturet. Og nå den siste uken tror jeg jeg har fått betennelse i øynene. Våkner med dem gjenklistret og de er røde og hovne.

Jeg er veldig fortvilet for jeg orker ikke ha det sånn lenger, men jeg er redd for å bry legen igjen. Jeg har opplevd en del episoder med leger som har behandlet meg dårlig. Bl.a en gan jeg hadde kuttet meg på psyken og ble tatt med til akuttpoliklinikk på sykehust fordi de ikke har utstyr til å sy på psyken, så vakthavende der henviser til ap- vakten. Der ble jeg tatt med inn på en skadestue og hadde med meg to fra psyken. En sykepleier kom inn og gjorde klart til legen. Så hørte vi hun snakket med han på gangen og hørte en hissig stemme. Han slo opp døren og skjellte meg ut. Dette hadde ikke han tid til. Sånne idiotgreier var j**** unødvendig. Han så på såret og sa at han skulle sette noen sting. Men bedøvelse var jeg ikke verdt i følge han. Jeg hadde jo tross alt gjort dette selv. Jeg husker dette veeldig godt, men jeg var i "min egen verden" og følelsesløs etter kuttingen, så jeg brydde meg ikke. De som var med meg fra psyken var helt skrekkslagne og snakket mye om det men avdelingslederen på psyk fordi de rett og slett tok det tungt og var opprørt.

Jeg tok det ikke så tungt da, jeg hadde liksom andre ting å tenke på. Men nå er jeg veldig skeptisk og nervøs for å gå til lege. Jeg har aldri vært en som går til lege uten at jeg har hatt grunn til det. Men nå har det blitt værre. Jeg føler meg i dårlig form, som har vært litt på og av det siste halvåret, men nå vart i 5 uker i strekk.

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Blir så redd og nervøs når jeg ser han at jeg ikke orker å gå. Han får meg til å føle meg som en dritt, og uverdig for hans tid. han har heller aldri tatt noen form for blodprøver eller noe når jeg har sagt at jeg er dårlig. Men er ikke det vanlig?? Jeg tenker og på det med de lymfekjertlene, er det ikke vanlig å ta noen prøver eller no for å finne ut hvorfor de er så store??? de har jo ikke blitt mindre med tiden....

Vet ikke helt om det passet å legge dette her, men.....

Nå håper jeg vel at dere kan gi meg noen tips, så jeg kan bli kvitt plagene uten å gå til denne legen.....) men vet vel innerst inne at viss det fortsetter slik, så må jeg. Men foreløpig sitter jeg hjemme og håper jeg skal bli frisk...

har dere noen råd??

Opplever dere som har en diagnose, at legen først ser på den, og setter den som grunn til fysiske plager??Og at vi bare blir sett på som hypokondere???Jeg er schizoaffektiv(uten at jeg helt vet hva det er....)