nå er det tid for en "opprydding"...

[Gjest frustrert og forvirret]

Jeg har en av mine tunge dager. Der det meste føles som kaos og de enkleste ting føles uoverkommelige. Som å rydde kjøkkenbenken, det fremstår som et eneste kaos for meg, og jeg må liksom bestemme meg for å løfte opp ting... Kroppen stivner og blir treg, alle bevegelser langsomme..

Det begynte gradvis med dårligere hukommelse. Har tidvis vært under høyt press og høyt stressnivå særlig de siste 3 årene. Flere ganger har jeg følt meg slått helt ut og "nede i kjelleren", men hver gang har jeg kommet meg opp og stått på videre. Det er jobben som har vært den største årsaken, i tillegg har vi to små barn og har holdt på med flytting og oppussing i et halvt års tid. Det er altså en del kaos i det ytre også, huset er fullt av pappesker og poser og verktøy og håndtverkere som gjerne kommer kl 7 om morgenen...

Jeg har vært sykmeldt et par uker her og der de siste årene pga at jeg ikke har orket påkjenningene mens jeg gikk gravid. Så hadde jeg et år permisjon, trodde dette skulle hjelpe i forhold til å få jobb på avstand, men da permisjonen var over vare jeg 3 dager på jobb før jeg gikk på trynet. Fikk et angstanfall og gikk kvalm i flere dager etterpå. Er nå 100% sykmeldt ut måneden.

Å bytte jobb er ikke aktuelt, jeg er medeier i bedriften, og ønsker å fortsette med det. Og har full mulighet til å justere både arbeidsmengde og ansvar. Dette er vi i gang med.

Men hva er det som skjer inni hodet mitt?? Jeg er ikke meg selv. Før kunne jeg gjøre flere ting på en gang, nå setter jeg på klesvask med mørkt tøy i det hvite så alt blir lyseblått, en ren bagatell, men jeg gjør rett og slett ting som aldri før ville vært tenkelig for meg. Leter stadig etter ting, glemmer hva samboer har sagt til meg, og på tunge dager føler jeg bare for å legge meg ned og gråte, føler jeg ikke klarer noenting! Roter og søler, klarer ikke tenke, finner ingenting, det å skulle kle på unger, lage matpakke til bhg og komme seg ut av huset blir en umulig oppgave. Føler meg ødelagt!

Men så har jeg gode dager der energien er god og jeg nesten ikke kan begripe hva jeg sliter med på tunge dager. Da er jeg omtrent meg selv igjen.

Har vært mye sint på meg selv og frustrert pga dette, men har nå bare begynt å innse at jeg trenger hjelp, og det kan ta tid å komme til meg selv igjen. Om noen gang. Samboer er verdens mest forståelsesfulle. Syr ikke puter under armene mine altså, men er av den empatiske typen.

Skal til psykolog etter hvert, men det er noen uker ventetid. Gruer meg litt til det, men vet det er høyst nødvendig å få ryddet opp i hodet. Det jeg kan oppsummere det hele til er at "autopiloten min er ødelagt". Om noen har innspill tar jeg imot med takk.